Flagg på hjernen
Mens vi har VIF-flagg på bussene i Oslo hver gang et fotballag spiller hjemmekamp så har de lands-flagget sitt over alt her i New York.
My God. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er rart å se på i alle fall.
Amerikanerne overdriver det med flagget sitt. Jeg visste at de hadde flagg utenfor skolebygningene, men dette er på postkontoret.
Det er ikke sant at det er tagging på t-banene i New York, de er sølvblanke, med et metall-flagg på.
Dette er på børsen. Det er som om vi skulle stengt av hele slottbalkongen med å spenne opp et flagg.
De ser ut til å ha fått flagg på hjernen her i New York.
My God. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er rart å se på i alle fall.
Amerikanerne overdriver det med flagget sitt. Jeg visste at de hadde flagg utenfor skolebygningene, men dette er på postkontoret.
Det er ikke sant at det er tagging på t-banene i New York, de er sølvblanke, med et metall-flagg på.
Dette er på børsen. Det er som om vi skulle stengt av hele slottbalkongen med å spenne opp et flagg.
De ser ut til å ha fått flagg på hjernen her i New York.
innlegg av fr.martinsen på
01:24
6 Kommentarer:
For nåde den som ikke er nok patriot, nå.
Nåde den ja.
De har noen skumle vakter her også, bredbente med lær og våpen og fløyter, de ser ut som tøysevakter, parodier, de ser ut som de er i en film.
Men siden jeg vet at de er ordentlige så skremmer de meg litt.
Den andre halvparten blir ikke skremt men studerer dem.
Jeg var i New Orleans rundt ett-årsdagen for 9-11. Selv de godslige gatemusikantene der omkring henga seg til lite annet enn nasjonalt "oppbyggelig" musisering.
Visst var jeg fælen av alle flaggene, store som fotballbaner, festet i bilantenner og hva det nå var.
Men blikkene, blikkene som møtte meg fra alle omkring, siden jeg ikke tok hånden til brystet da jazzbandet utenfor Cafe du Monde spilte "America the beautiful"…
Det skal jeg hilse og si var en guffen opplevelse.
Jeg tror forandringa kom etter 9/11. Foer den tid var det mer sporadisk; etter den tid er et statement i form av flagg et must. Det forteller ganske mye, egentlig.
Jeg har behandlet flagget som en hjemlig rekvisitt man har, som man har påskekyllinger og adventsstake, hvis man nå har barn.
Men da ungen ble stor slo det meg plutselig at jeg ikke lenger er så sikker på det med flagget.
Ikke før hadde jeg lagt ut denne posten så kom jeg til det stedet i Siri Hustvedts bok der hun skriver om flagg etter 11. september:
"Man ser ikke så mange flagg i byen nå. Det henger fortsatt et og annet fra antennene på privatbiler og drosjer, men de er ikke lenger overalt.
Her i byen forsto vi dette med flaggene, men mange europeere jeg har snakket med de siste månedene misoppfattet dem som uttrykk for amerikansk sjåvinisme. Det var de ikke.
De var det vi hadde - et tegn på solidaritet - og de dukket spontant frem den septemberdagen. Hvem kunne gjettet at så mange hadde gamle flagg i skapet?
Fredagen etter angrepene strømmet tyve tusen mennesker fra vår bydel ut i 7th Avenue med stearinlys for å ære brannmennene fra Slope Park brannstasjon.
Mange hadde flagg i hånden eller flagg på jakken eller hadde kledd seg i rødt, hvitt og blått.
Det bor mange gamle hippier i strøket. Ved valget i 1998 stemte 98 prosent på demokratene."
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden