One day, Agnes

Anna Scott: "Really. And, one day not long from now, my looks will go, they will discover I can't act and I will become some sad middle-aged woman who looks a bit like someone who was famous for a while."


Agnes Ravatn er dobbelt lærerdatter som har vært i Tromsø og lansert boka si og innom Rorbua for å få noe å skrive spalte om.

Det blir ikke pent

Lærerdøtre (dobbelt) som blir tvunget til å høre et coverband (og det lite utdanna publikumet) synge we don`t need no education og samtidig måtte se på de lokale kvinnene på 40 år mens hun tenker "Jo, men de gjer det!" de skriver sånn:

"Kvinnene kjem inn døra i samla flokkar, og strenar fram til bardisken der dei bestiller rusbrus og pærecider. Det er synd å seie det, men vi visste det vel uansett frå før: Visse fråskilde kvinner i førtiåra kjenner ingen grenser i sin vulgaritet. Dei er aggressive, pågåande, og utstyrte med prangande smykke og utringing ned til navlen. Dei sminkar seg som om apokalypsen er like rundt hjørnet. Slik går dei rundt og prøver å selje eit produkt som ikkje kan halde seg i lengda."

Apokalypsen er like rundt hjørnet, Agnes.
Jeg vet det, det er meg du ser, det er meg du grøsser av.

Agnes Ravatn er fortsatt i sin ungdoms vår, bare se på henne.

Men en dag Agnes

Produktet kan ikke holde seg i lengden, det skjedde med meg, fraskilt i 40-åra uten grenser. Huden begynte å henge, den ble gusten, håret mistet farge, jeg må sverte vippene og skyte frem utringingen og jeg strener til disken der rusbrusen er å få.

Jeg er aggressiv og pågående
og jeg har prangende smykker.

Jeg vil bli sett, bare en gang til Agnes!

La meg få oppleve det en gang til, la noen ville kjøpe produktet mitt.


Men dette kommer ikke til å skje med deg. For du er lærerdatter (dobbelt) og har gått på skrivekunstakademi og tar master i nordisk.

Les leksene dine, Agnes

Så er du sikret å ikke vase rundt med altfor mye av noe.
Du kommer til å ta plass på den riktige måten, slik kvinner av din klasse skal, ta det med ro, det kommer til å gå bra,
du kommer til å bli akkurat passe.


Sitatet er fra spalten til Agnes Ravatn i Dag og Tid,
dessverre ikke lagt ut på nett.
Ellers? Til tross for at Agnes Ravatn er headhuntet til å være IT og informasjonskoordinator på Skrivekunstakademiet har hun skrevet denne analysen av internett.

Maria Säger skriver

Jeg leser henne alltid når hun skriver. I dag skriver hun f.eks disse få ordene som slår seg inn i meg:

Når kjærligheten er noe vi ikke vil ha, noe vi kan velge bort, har den blitt en 'ting'. Jeg vet ikke når det ble slik, eller om det alltid har vært det. Men det er begrenset hvor lenge hjertene våre klarer å slå. Velg det bort, den som tør.

Jørn Utzon er død

Jeg er nøyeregnende med hvem som lever og hvem som er død.
Jørn Utzon døde i natt, 90 år gammel. Foreløpig er det bare Stavangeravisen av norske aviser som forteller oss dette, og det lille nettstedet til byggeindustrien har nyheten. Men ingen av de store norske avisene skal jeg tro googlesøk på nyheter.
Oppdatert søndag formiddag:
Nå har Adresseavisen og Nettavisen artikler, men ikke VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten eller Dagsavisen.

Jørn Utzon var han med operahuset i Sydney.
Det var ting som gikk veldig galt i prossessen da operahuset ble bygd. Utzon måtte slutte før jobben var gjort og dro aldri tilbake for å se operaen ferdig. Akkurat det har jeg alltid husket og hadde det ikke vært for det hadde jeg nok ikke fortalt om døden hans.
Det låser seg i folk noen ganger.

Under åpningen av Operaen var hans kone og to barn til stede.
Ifølge Louise Chapman, som er én av guidene i Operahuset, har både kone og barn gjort gjentatte forsøk på å få familieoverhodet til å dra tilbake for å se sitt mesterverk. Hittil uten å lykkes.
De færreste tror at det kommer til å skje – både på grunn av Utzons høye alder og hans ulyst for å foreta lange flyreiser, men også på grunn av måten han «ble tatt av jobben».

– Jeg hørte i et radiointervju med Utzons datter Linn at han hver eneste dag tenker på Operaen, forteller Chapman meg etter den times lange rundturen i det usedvanlige byggverket.


Her er Utzon med datteren Lin fra en fotoserie i Politiken
Artikkelen i Politiken
Sånn lagde han parlamentsbygningen i Kuwait
Fotoserie fra Berlingske Tidende med flere danske hus

Stem på meg i dag

Ny runde i blogg-konkurranse-cupen Tordenbloggen. Det er finest for meg om du både stemmer i pollen og skriver noe i kommentarfeltet, for begge deler teller.

This is just to say 6

Jeg sitter inne på jobben og ser ut på hvor lyst det er.
Men når jeg skal gå hjem etterpå kommer det til å være mørkt.
Når jeg går på jobb om morran er det mørkt.

Jeg har en idé

På sommeren når det jo er lyst fra før da har vi sommertid med en time. Hva hvis vi begynner på jobb klokka 01 om natta, ferdig klokka 09 om morran og hele "ettermiddagen og kvelden" er lys?
Jeg går inn for det, en slags radikal sommertid.

Stem på meg i morra?

Jeg sier det allerede nå siden det er lørdag i morgen, da trenger jeg din hjelp til å komme meg videre i Tordenbloggen. Jeg legger ut lenke her i morgen formiddag til hvor du kan stemme. Ja, jeg bryr meg om slike ting. Akkurat nå? Akkurat nå har jeg oppdaget SPY.
Det er meldinger fra Mumbai jeg kikker på.

I går: øl og Patti

En herlig kombinasjon etter min smak. Jeg var så virr og hyper i hodet og lettet over jobb-børen som var gjort unna at jeg åpnet en boks øl da jeg kom hjem 16.30.

Joda, tidsdetaljene er viktige mener jeg

Jeg drakk tre bokser øl før jeg kom til Rockefeller der dokumentarfilmen om Patti Smith ble vist 18.00. Jeg drakk øl mens jeg så filmen, det var en herlig følelse. Jeg kjøpte doble øl i baren selv om jeg var alene. Jeg gikk på do og tenkte på at det er godt å være i live, å kunne sanse de stygge fargene på do der. Jeg ser dem, jeg erfarer dem. En dag skal jeg ikke det. Godt å være i live og jeg bestemte meg for at det ikke var banalt å tenke dette.

Men full var jeg

Jeg er usikker på hvordan andre folk ser film, jeg filtrerer det meste gjennom mitt eget liv. Patti Smith møte en gammel kjæreste, gammel som seg selv, fra den første tiden i New York, hun snakket om en annen kjæreste og at han likte å dra til Coney Island og spise pølser på Nathans. Der har jeg vært tenkte jeg, der var det for mye fettmat og for store porsjoner selv for meg.



Hun er hjemme hos foreldrene, vi ser mamma og pappa i sofaen, pappa i Roskilde-T-skjorte fra 1996. Hun og pappa står i hagen og snakker om den slevjende hunden til foreldrene og at hun må kvitte seg med spytt selv på konsert. Det har jeg sett.


Vi er hjemme hos henne, vi ser ungene hennes, en togtur hun tar med datteren i Japan, hun viser frem babytøy med flekker på og forklarer hvilke vaskevaner hun hadde på den tiden.

Hun viser frem en kjole hun hadde da hun var barn og jeg tenker på en kjole jeg selv hadde da jeg var 7-8 år. Det var en strekmønstret sommerkjole, jeg kjenner for meg det tynne stoffet.


Det eneste jeg ikke likte var et øyeblikk i filmen der hun skuespiller seg selv eller noe men hun er ikke på en scene.

Alt dette kan du gjøre i dag hvis du vil. Du kan åpne en ølboks klokka 16.30 og se filmen 17.00 på Filmens Hus. Eller lørdag.

Her kan du se en trailer til filmen
Det er blitt bok også.


Da jeg filmen var ferdig så jeg den veldig fine filmplakaten og ble stående og vente på vakten for å høre om jeg kunne ta den.
Jeg ble finta ut av to luringer som bare tok den, heldige dem.
Jeg gikk i stedet på bar og tok en øl og merket meg at det ikke var langt på natt, klokka var litt over 20.00 bare.
Så hjem og rett i seng før leggetid.

Ah, der er nyttårsaften/bursdagskonsertbillettene lagt ut
Søker du i det hvite feltet oppe til venstre kommer hele harangen av Patti-Smith-poster frem.

Idealisme mot angst?

Det mest gjenomskuelige trikset er å skrive om at det er vanskelig å skrive så det skal jeg ikke gjøre. Men det er vanskelig å skrive.
Og nå må jeg skrive ferdig spalten til Journalisten og jeg har gått med det i hodet og knødd men det kommer ikke noe magisk frem. Det kommer frem noe, men jeg ser på det og det ser bare surt og belærende ut og hvem vil være det?

Ikke jeg

Så da tenkte jeg at hvis jeg tar ut sursiden av meg her, så har sur fått sitt, og så kommer det noe annet sprellende frem etterpå.

Det er en plan i alle fall

Kan det tenkes at sur stenger for magisk, magisk står og stanger?

Men nei

Jeg har ikke anlegg for å tenke på skikt og soner i auran heldigvis.

Miriam Larsen skriver spalte i Aftenposten og jeg blir muggen av å lese henne. Jeg blir arrogant også, jeg leter etter hersketeknikkene mine og finner dem, så uelegant. Så lite raust av meg.

For Miriam Larsen har en analyse.

Den er slik:

De som er 25 år smører seg med krem i stedet for å gå i tog fordi det står i Elle at vi fortjener det og derfor får de angst. Vi som er så gamle at vi gikk i demonstrasjonstog en gang drar nå til Italia på magedanskurs og derfor får vi angst.
Det går ikke frem av artikkelen hvordan denne koblingen er kommet i stand. Miriam Larsen tar det for gitt at vi ikke bryr oss om verden fordi vi går mindre i tog og fordi hun ser på tv. Mot slutten av artikkelen kommer det musikk snikende inn under, bare hør:

Ikke gå på spa for å føle deg bedre så du kan få overskudd til å gi noe til dine medmennesker. Gi noe til dine medmennesker og så belønn deg selv med å gå på spa. Kanskje har dine uselviske gjerninger ført til at du føler deg glad og opplagt og gitt huden din en helt ny glød som gjør at du ikke trenger å gå på spa, likevel.

Som en prest skriver Miriam Larsen. Å nei jeg kjenner at det ikke går over. Jeg skal fortsette å være sur, jeg fraber meg at en 25-åring (eller Arnt Folgerø (61)) kommer med analysene sine.
Tenk hvordan jeg kommer til å bli når jeg blir like gammel som Ingeborg Moræus-Hanssen. Det skal sannelig bli tider.

Stem på meg?

I dag er det min tur igjen i Tordenbloggen. Jeg er ute sammen med flere av mine egne favoritter Og jeg bare, Strekhjerte og Flamme Forlag. Jeg trenger din stemme og jeg trenger dem både i pollen og i kommentarfeltet under.

This is just to say 5

Panikkstemning er ikke når vi ikke kjøper oss en dyr t-skjorte på en stund, panikkstemning er når vi fyller garasjen med hermetikk.
Jeg kjenner alltid tvil når jeg leser disse enkelteksemplene på det som er finanskrisens skyld, at en butikk må legge ned, det kan være andre medvirkende årsaker, men vi er raske til å kjøpe finanskriseårsaken for tida. Jeg irriterer meg over den selvsagtheten vi snakker om økonomien på og jeg skal ikke shoppe så det svir noe sted. Jeg mener vi har godt av å roe ned forbruket vårt.
Ingen undertekst i dag.

Men nå kjenner jeg deg

Else Berit Kristiansen gir ut seriebøker på Cappelen med utgangspunkt i 2. verdenskrig. 18. og 19. november var hun på besøk hos David Irving. Merkelig søndagslesing dette, pass opp for argumentasjon og språk. I May Grethe Lerums forfatterbloggblogg skriver hun: Jeg kom med mine tabloide oppfatninger om at han var nazist og løgner og han aktet tydeligvis ikke å gi meg så mye som en liten bit av informasjon jeg var ute etter, langt mindre slippe meg inn i arkivet, før han hadde forsikret seg om at jeg visste hvem han var. Det brukte han hele den første dagen og kvelden til.

Og jeg leser og leser inntrykkene hun får som gjør at hun nå syns at hun vet hvem han er, han smiler ertende og slikt og når noen peker på det det farlige ved å for-se seg på mannen selv svarer hun:

Intelligent, oppegående og sjarmerende, skal gjøre ham farlig?
Hva i himmelens navn er det folk har for noe grøt i hodet sitt?
Har Irving noen sinne brukt et eneste voldelig middel, eller oppfordret noen til å gjøre det? Har du sovet på rommet ved siden av han noen gang? Tror du jeg følte meg utrygg der sammen med en mann hvis assistent var en ung, vakker blondine som følte seg minst like trygg som meg?"

"Jeg skal gi en utførlig framstillin av kontroversen mellom hvordan media framstiller David Irving og hva som faktisk er riktig.
Det eneste jeg har tid til å si nå, er at det ikke er han som lyver."
Dette er helgas følgetong.

The cockshaped void inside me

Kan dette være en utstilling Fjordfitte står bak? Jeg liker uttrykket. Selv om det er feministiske problemer knyttet til det.

Jeg er feminist

Jeg liker ikke meninger som sitter sammen i klynger.
Noen meninger hører logisk sammen i en klomp, andre meninger sitter unødig tett sammen.

Jeg tror ikke på at egenskaper er låst fast i kjønn,
jeg tror vi har lært oss dem.

Jeg mener at vi har dype strukturer i samfunnet som ikke gir kvinner nok makt og at det ikke er nok å gi begge kjønn like rettigheter for at dette skal forandre seg, på samme måte som jeg ikke tror klasseulikheter og de vanskelighetene språkminoriteter og andre kulturelle minoriteter har i samfunnet vårt løser seg ved å bare gi like rettigheter. Dette gjør meg ikke til en pusefeminist.

De som bare snakker om at de er for like rettigheter
(hva ellers skulle de være?) sammenlikner jeg med en FrP-tenkere, feminister er de javist.

Men jeg er ikke en sånn feminist

På noen områder gjelder skjevheten menn.
Jeg mener også at de dype strukturene fins i tankesettene våre,
i kulturen vår, de gjør at både menn og kvinner er unødig låst fast i mønstre som ikke gir nok frihet, men jeg mener at det vi anser for å tilhøre kvinnekjønnet fortsatt vipper over i en annen kategori enn det vi tenker på som mannlig, det vi anser som kvinnetilhørt er på siden, det vi anser som mannetilhørt er det egentlige i stor grad.

Ja, jeg kan stave de Beauvoir

Men den irritasjonen jeg ser blant en del kvinner om at de føler seg sviktet av feministene fordi de velger å være hjemme med barn og prioritere de verdiene som ligger i det, den skjønner jeg godt:
Skulle ikke feminismen oppgradere det kvinnelige?

Og nå har jeg jo sagt at jeg ikke mener at det fins noe fast kvinnelig, men skulle ikke feminismen også kjempe for de verdiene som kvinner har pleid å stå for, skulle "alle bli menn" liksom?

Jeg skjønner den irritasjonen

Jeg mener det er viktig at begge kjønn har lik makt i arbeidsliv og i samfunnsliv og i det som foregår hjemme, men jeg ser en nedgradering av det som foregår hjemme.

Det er en vanlig prossess i kamper som denne, man fokuserer i en retning. Den mest undertrykte, i dette tilfellet kvinner, vil kjempe seg inn på de områdene kvinner har maktunderskudd, menn får selv kjempe seg inn i hjemmet der det foregår viktige ting. Men på denne veien ligger dessverre det kulturelle must-et i en undervurdering av det som foregår hjemme.

Vi snakker om hvor lite stimulerende det er hjemme,
det er bare la-la og herregud så godt det er å komme seg ut av huset, der det er folk, der det er makt. Og da overser vi den makten som fins hjemme og vi overser også at det vi godt kan kalle folk flest, ikke oss som jamt over sitter og diskuterer disse tingene, ikke nødvendigvis har så masse makt på jobbene sine.

Når barna er små og vi er unge er jobben the best place to be,
det er vi enige om, og vi tørker tårer når vi går fra barnehagen mens vi forteller hverandre hvor deilig det er å gå derfra samtidig som vi fantaserer om et år på loffen i Thailand, bare vi tre.

Og senere, når vi blir 60, fantaserer vi om pensjonstiden som skal vare i 20 herlige, ledige år. Men det er sant, vi skal posisjonere oss i arbeidslivet når vi er 30, der må vi også rydde,

age-ism

Og jeg mener at vi må endre strukturene slik at ikke alltid kvinner og ikke menn er den som velger mindre pensjonspoeng og mindre samfunnsmakt.

Men likevel

Jeg mener likevel at det ligger i den strukturen jeg snakket om over her, at vi undervurderer det kvinner tradisjonelt har hatt makt over, og de verdiene vi tradisjonelt har vært heldige å forvalte.

Og dette gjør meg til den utskjelte Døving tror jeg

Men sånn er det.

En jobbsamtale

Lever Dag Spantell, var han frisør?
Nei, det var Svenn-Erik Fjeldberg det.
Jeg husker ikke hvordan Dag Spantell så ut,
hadde han glippe mellom tennene?
Nei, det var Stein Ingebrigtsen det.
Men Odd Børre lever hvertfall.

Sånn har jeg det på jobben,
slik bruker jeg makten min.
Nå tilbake til mer tradisjonelt arbeide.

Skikkelig mye kvinne

Jeg har sagt det før. Jeg ler av små feminister som strekker frem den skjønne hårløse leggen sin som et gudsbevis, som et tegn på at de er til å regne med. Regn med meg, sier de små feministene.

Som om kvinneligheten lar seg rasere av en sykkelhjelm eller flate sko, som om vår seksuelle kapital skulle rase utfor som på en skikkelig dårlig børsdag selv om vi sier oss uenige med noen eller er sinte. Som om vi må gå rundt med kvinneligheten rundt halsen som et altfor grovt gullkjede, som nyrike gjør, alle må se at vi har skikkelig mye kvinne å by på til enhver tid.

blogger follow?

Orker noen forklare meg hvordan det systemet virker?

Fortsettelsen om Lene Berg

Her om dagen skrev jeg litt om at avisene slapp historien om Lene Bergs kunst i New York litt for raskt etter min smak.

I dag fikk jeg en ny e-post fra Lene Berg:
Yesterday the New York Civil Liberties Union issued a press-release with a letter to the Bloomberg administration asking them to explain the removal of the banners from Cooper Union's façade.

Jeg tror det blir som om Fritt Ord skulle ta opp en sak med Eiendoms- og Byfornyelsesetaten i Oslo Kommune, New York Civil Liberties Union jobber for å sikre ytringsfrihet.

We need to be certain that city regulations were not selectively enforced because people complained about the image of Stalin. If building code inspectors were sent to Cooper Union to enforce regulations because of complaints about the banner’s content, then that would run afoul of the First Amendment.

Sjekk ut dette stedet som Lene Berg og Sam Frank har lagd. Klikk deg videre på +tegnet så kommer du til fotografier og videoer.

Å snakke om pute

Jeg kjøpte pute og putevar i sted og snakket med en selger som ikke kunne snakke om pute. Hvorfor er denne puten billigere enn de andre? Jaha, mer andedun, pyreneisk og ikke ungarsk, men hvordan kjennes det? Mer fett i, lengre fjær. Men hvordan merker jeg det? Osv. Jeg ville ventet at ekspeditører i en spesialforretning for puter og putetrekk kunne ord som fast, mykere, stikker, lett, synke ned.

I det hele tatt orker jeg ikke snakke med folk som regner med at jeg skal besvime av ord som eksklusivitet så når ekspeditøren spurte om jeg ville kjøpe et beskyttelsestrekk for puten slik at jeg ikke må rense den ofte "det anbefaler jeg virkelig" sa jeg ikke at jeg pleier å ha på putetrekk og at jeg ikke pleier å ha på to stykker på en gang. Jeg vasker putene mine i vaskemaskinen også.

Med lenker, med lenker

Skjerpings Dagbladet, legg nå ut lenken til den originale saken i Rolling Stone slik at vi får hele lista med de 100 beste sangerne,
så vanskelig er det ikke å google opp.

Dessuten kan vi tenke litt på Johnny Cash(21) Prince(30) Bjørk(60) og Tom Waits(82). Rolling Stone lar deg klikke på hver sanger,
de har skrevet kort biografi og har musikkekempler.

Brunt, blått eller svart?

Nei. Slett ikke.

Og jeg håper ikke Signy Fardal som har skrevet sin egen motebibel (sammen med Vendela og Petra Middelthon) slutter med leopardmønster på blusen om tre år når hun bikker 50.

Ikke følg reglene, Signy

La oss overse det kulturelle pålegget om at vi ikke skal se ut som vi driver med sex etter at vi er ferdig med å formere oss.

Hege Duckert gransker snurpegjengen:
"I førtiåra begynner tonen å bli streng: Det anbefales kjoler som er «ned til knærne eller enda litt lengre … men det fins fortsatt mye med sexappell å velge i». Når slutter dette valget? Det slutter ved femtiårsdagen. Da anbefaler «FASHION BIBLE» at du kler deg i brunt, blått eller svart.

Vanessa Beecroft og meg

Livet er så sammentreffelig at det er godt jeg ikke tror på skjebnen. Gud vet hva jeg ellers kunne fått ut av at jeg på samme uke spiste middag med Tommy Olsson, snakket med ham om Vanessa Beecrofts brystmelk, leste det han skrev i Morgenbladet om filmen The Art Star and the Sudanese Twins (om Vanessa Beecroft) og tvang meg til rydde på pulten min og dermed også åpne pakken med en film noen har instistert på at jeg må se på for skammelig lenge siden.
(Før sommerferien).

Det viste seg å være filmen om Vanessa Beecroft.

Som sagt

Trailer til filmen
Filmens nettside
Et intervju med Beecroft


Pietra Brettkelly satt ved et leirbål i Sudan og møter Vanessa Beecroft som utpå kvelden forteller at hun vurderer å adoptere to tvillinger som hun har ammet i ti dager fordi de hadde mistet moren sin og var underernærte. Brettkelly vet ikke at Beecroft er en kjent kunstner og forteller at hun vil lage en dokumentarfilm om vestlig adopsjon og spør Beecroft om hun får følge adopsjonsprosessen. Det får hun. Etterhvert forandrer dokumentarfilmen seg til å handle mer om Vanessa Beecroft.


Det er en pen film som gjør meg irritert og urolig. Vanessa Beecroft vil vel, hun reflekterer over mye ved situasjonen, hvor lite hun gir og hvor latterlig god det får henne til å føle seg. Men Brettkelly tar ikke opp spørsmålet om hvorfor hun ikke hjelper barna der de er.
Barnas mor er død, hvorfor tar ikke faren ungene med seg inn i det nye ekteskapet?


Jeg syns hun kommer ganske godt ut av den filmen,
men når jeg ser hvor gjenomgående vrangvillig beskt andre tolker den, f.eks..she attempts to adopt two Sudanese orphans and use them as subjects in her work. Det er tydelig for meg i alle fall at hun starter med et kunstprosjekt men ganske raskt vil adoptere to barn. Det gjør ikke ungene til et middel for kunst at hun sier at en slik adopsjon også vil bli tolket, alt vi driver med blir tolket.

Selv Brettkelly som lagde filmen tolker henne slik: One of the things that the film shows is that there is no line between Vanessa's art and her life and so therefore the expression of her emotion for these twins is expressed in her art and the Biennale performance was that.

Jeg syns slett ikke filmen viser noe slikt,
det er da en fornærmende ting å si.
Og dette får danne utgangspunkt for kunstdiskusjoner om hvor langt man får gå i kunsten? Ikke rart hun visstnok skal være gretten på filmen etterhvert.



Dette bildet og det under er fra en performance i Venezia.
Jeg har bodd i ti dager i hørevidde fra mennene som arbeidet på fisketorget her tidlig om morgenen, måtte si det, ville si det.

Vanessa Beecroft utsetter å snakke med mannen sin om adopsjonen og det viser seg at han ikke vil. Han sier at han tenker prinsipielt om spørsmålet om å ta to individer ut av det sudanesiske samfunnet, hun sier at hun ikke klarer å tenke prinsipielt på de to ungene hun har møtt, men det er ikke som Tommy Olsson skriver at mannen ber om skilsmisse fra henne. Hun kan ikke være gift med ham og adoptere tvillingene, han vil ikke stå i veien for hennes adopsjon hvis hun velger det. Jeg tror ingen av partene er styrt av hormoner.


MS: She seems to be the type of person who gets her way a lot.
PB: Yes.

Det siste der overrasker meg ikke. Det slår meg med mange mennesker med suksess, at de ofte venter seg at verden tilpasser seg dem. Jeg pleier å lure på hva som kom først, den magnetismen noen har. De blir sentrum, andre lar dem bli sentrum.
Gir alle blikkene en forsterkende effekt, gjør suksessen at menneskene rundt dem begynner å trippe og si mer ja enn før.

Når jeg tenker meg nøyere om er det mange mennesker uten suksess som venter seg at verden snurrer rundt dem.

Mot slutten av filmen drar Vanessa Beecroft og mannen tilbake for å møte tvillingene et år etter. De er velfødde og friske og bor med storfamilien. Jeg savner at hun konfronteres med det også,
de har det jo godt der de er.

Helter skal man forresten ikke treffe. Enten blir man selv stum,
eller helten snakker for mye, eller begge deler. Feil blir det uansett og så farlig er det heller ikke. Alt dette hadde fortsatt vært en del av min private verden hvis det ikke hadde vært Vanessa Beecroft i den pakken som har ligget på pulten min i 6 måneder og som jeg på sammentreffelig vis åpnet akkurat den dagen.

Bekymringsløs i verden

Vi er ikke bekrymret over at gud og hvermann
kan lete oss opp i papirtelefonkatalogen
og stå og se på oss på gata når vi kommer ut om morgenen.

Hvem kommer vi ut med?

Hva har vi på oss?

Folk kan stå i porten når postmann kommer og kikke på brevene våre etter at postmann er gått. Folk kan stikke barneporno i postkassa vår, hva ville vi si til politiet da hvis politiet spurte oss?
Det er ikke min barneporno ville vi si.

Lene Berg i New York

Hva skjedde egentlig med Lene Bergs (og Picassos) Stalin på Cooper Union i New York? Jeg liker ikke ubesvarte spørsmål, men det er kanskje bare meg som fortsatt lurer på det?

Heldigvis for meg er det min blogg

Lene Berg var invitert av rektor ved Cooper Union til å ha en utstilling på skolen. Utstillingen åpnet, bl.a. med kopien av Picassos Stalintegning på skoleveggen. Og så ble banneret tatt ned, dagen før kulturministeren skulle komme.

Men av hvem egentlig?

– Vi hadde en avtale kvart over ett lørdag, men da var ikke bildet der lenger, jeg aner ikke engang hvor banneret er. Verken kuratoren Sara Reisman eller skolen fikk noen beskjed om dette før det skjedde, sier Berg.

Kunstkritikks fortelling om kunstverket

Jeg ble nysgjerrig av den utydelige informasjonen og begynte å google men fant ikke svar i New-York-avisene heller.
Så sendte jeg e-post til Lene Berg om en kommentar,

- Har hatt fullt opp med å finne ut og inn på denne historien selv,
så derfor svarer jeg litt seint. Sjekk ut New York Times City Room fra fredag. I'll keep you posted som de sier her.


Det ukrainske miljøet hadde reagert, skriver New York Times. Representanter for skolen hadde tatt banneret ned uten å ta det opp med den faglig ansvarlige og kurator Sara Reisman i en slags respekt for det ukrainske miljøet og med bekvemme regler og manglende tillatelse å støtte seg på.

Jeg tenker på hvordan vi har en tendens til å tenke at det vi henger opp, trekker frem og peker på, hyller vi samtidig.

Lene Berg said i New York Times the brouhaha over the banner was ironic, because the original Picasso image was not, in fact, seen as sympathetic to Stalin.

Så hva kunne skjedd om skolen i stedet hadde benyttet sjansen til en dialog med det ukrainske miljøet, og andre for den saks skyld?
Det burde de forresten kunne forutsett og lagt en plan for?

Jeg er meg selv nærmest og begynte å tenke på at akkurat i dette området var jeg på ferie i mars og det slo meg hvor mange tegn det var på ukrainere akkurat her. Og hvor få spesialiserte etniske området vi har i Norge, ikke et lite China Town engang,
ikke noe Little Italy og på langt nær lille Ukraina.
Men det var jo et sidespor. Men min blogg, ah deilig.

Og nei, det er ikke åpent for en Stalindebatt her, orker ikke.

Et kulturelt krater?

För några år sedan släppte Arabia den rosa muminmuggen där Snorkfröken och Mumintrollet gjordes om till ett förälskat heteropar.

Er det sant, er det homser og faghags i Mummidalen
og ingen har sagt det til meg?

Den svenske bloggen Bögjävlar klager på at Arabia tvangsheterofiserer Mummidalen på det porselenet som har vært de eneste koppene i husholdningen min i alle år.

Sorgligt tycker jag och väljer att dricka mitt te ur muggen med Hemulen (botanikern som går omkring i sin mosters klänning)...

Det eneste jeg har å si til mitt forsvar for dette kunnskapsgapet er at ungen min bare ville se på de grusomme (etter min smak, ikke hennes) japanske mummitegnefilmene som gikk på tv på den tiden. Jeg tryglet om å få lese Hvem skal trøste Knøttet, men fikk bare lov en sjelden gang. Så lengre kom vi ikke i min mummidannelse heller.


Her er favorittavsnittet mitt fra den boka, det grøsser deilig i meg når jeg leser det inni meg nå. Det er noe med rytme og rim, noe med jamber eller trokèer eller noe annet jeg heller ikke har fått med meg. Men det grøsset ikke deilig i hun jeg leste for, det var problemet. Derfor kom vi ikke videre i Mummidalen.

Nå stilner alt, nå slukner alt som lyser.
Der sitter hufsa, diger som et fjell.
Det er med ett som hele marken fryser;
selv månen mister farven sin i kveld.
Og knøttet sa: Det her blir ikke lett,
for hufsa er det verste jeg har sett.
Først pigget han seg opp med en avsindig krigersk dans,
så bet han til av all sin kraft i hufsas kalde svans,
og hufsa ble så hufsen at hun sprang til skogs og skrek,
og på en sten satt nurket, imponert og meget blek.
Et nurk er lett å skremme, for de er så bitte små,
men de er enda lettere å trøste efterpå.

Snorkfröken är en tvättäkta faghag som Mumintrollet ömsom tolererar, ömsom himlar med ögonen över. Inget annat. Det finns inte ens en antydan till flört dem emellan i Toves böcker.

Hon kanske är lite kär i Mumintrollet, men det gör henne ju bara ännu mer arketypisk i faghagrollen. Mumintrollets egentliga kärlek är Snusmumriken.
Som all stor kärlek är relationen inte helt lätt. Snusmumriken är ju relationsanarkist medan Mumintrollet är en ganska traditionellt monogam romantiker. Skillnaden sätter deras kärlek på prov.

Mumintrollet är dessutom en sån som gillar att prata och ha långa metadiskussioner, medan snusmumriken anlagt en mer butch och stram hållning till kommunikation. Men eftersom relationer kräver inslag av kompromisser lugnar Snusmumriken ständigt Mumintrollet i de brev som han skriver på hösten innan han ger sig av och trollen går i vinteride.

Mumintrollet får lära sig att tygla sin tvåsamma längtan och svartsjuka och Snusmumriken får då och då ge Mumintrollet lite bekräftelse. Och det gör han ju – han återvänder alltid på våren med nya äventyr att berätta om.


Tuulikki Pietilä, Tove Jansson og Signe Hammarsten-Jansson i 1956.
En gang skrev jeg dette om Tove Janssons personae.
Alle de svenske sitatene var fra Bögjävlar men det skjønte du nok.

Oppdatert 12.11

Mihoe blogger om heteronormative kopper og mummitrollets seksuelle orientering

Kolbein Falkeid i kveld

Her står Kolbein Falkeid og er nesten 75 år,
det er det han ble feiret for på scenen på Litteraturhuset av Torgeir Schjerven, Nils-Øivind Haagensen, Triztan Vindtorn, Inger Elisabeth Hansen, Nils Økland (å, var det han som var med i Løver og Tigre)
og Petter Wettre. I salen satt sønn og datter og kone og barnebarn og der er hun ja hva het hun nå, og hun andre og så meg.
.


Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.



Dette er diktet Et rom står avlåst
fra En annen sol fra 1989.

Datterens selvmord i 1988 ble et tidsskille i diktningen,
skriver Kjetil Bjørnstad i den ganske nye boka om Falkeid.

Bjørnstad skriver:

Kolbein Falkeids åpenhet om sin datters selvmord i alle disse årene har gjort inntrykk på mange. I Norge er det heller ikke i dag noen tradisjon for å kunne snakke om slike ting. Avisene er forsiktige,
og dødsannonsene er som oftest uklare.
Vi oppdras til å gjemme bort sorgen og det som har hendt.

Helt motsatt av i andre europeiske land. I Frankrike er det dagligdags å kunne lese i avisen at: "Høyesterettsdommer, Monsieur X, kastet seg ut foran toget ved jernbanestasjonen i Lyon klokken 15.33 i går ettermiddag."

Det er snart tyve år siden. Likevel føles det nært, når vi begynner å snakke om datteren Helga. Kanskje er det jeg som spør.
Kanskje er det en plutselig spenning mellom oss. Det er ikke engang noen overgang fra det foregående vi snakket om. Han trekker ikke pusten. Historien spinnes ut av det han nettopp fortalte.
Det er umulig å intervjue Kolbein Falkeid uten å snakke om Helga."

Den som levde i en musikal

Unge, hvite menn hopper på trikken i kveld og roper,
det er bare hvite unge menn som får oppføre seg sånn.

De er anerkjent karnevalsrettigheter

Grete Waits sendte kvinnene tilbake til Berlevåg og Nesna når det ble ukledelig tøys og ikke bare svetting, og også lysebrune menn ville bli satt på plass i Norge hvis det ikke var fotball det dreide seg om.

Hva synger de om?

De synger om bønda som tar`n i analen, mens vi tar pokalen. Det er en instruktiv tekst, jeg skjønner av sammenhengen at det med analen ikke er noe å ønske seg. Jeg ser for meg et homsekor reise seg fra trikkesetene og bryte ut i sang:
Dere tok pokalen men vi har hvertfall analen.

Den som har etternavn

Hvis noen er i offentligheten uten etternavn er de unger, narkomane, utviklingshemmede eller kvinner det kan du være sikker på. Butikkene til arbeideklassekvinner har en tendens til å hete
Bentes Negledesign og hvis de har hageblogg så syns det godt hvem som er kvinner og menn.

Akkurat nå 39

Det er rolig lørdag, stille i huset bortsett fra Ukeslutt.
Jeg sitter foran skjermen, reiser meg og henger opp halvparten av den mørke vasken på tørkestativet, sitter mer foran skjermen, vanner alle blomstene på en gang og kniper av døde blader,
koker en kopp te til. Legger votter og en lue som ligger på gulvet i skuff, leser Geir Gulliksen i Klassekampen, tar ut en av hyllene i kjøleskapet og skyller vekk youghurtsøl.

Michelle Obamas portrett

(nye og gamle uttrykk)

Dagen etter valget hengte Elisabeth Peyton opp et nytt bilde i utstillingen sin på New Museum (Lower East Side).

Det er portrettet av Michelle Obama med datteren Sasha som hviler litt. Tittelen er “Michelle and Sasha Obama Listening to Barack Obama at the Democratic National Convention August 2008”.

I utstillingen er det portretter av Matthew Barney, Jarvis Cocker med flere.

Gå ned på siden til du kommer til IMAGES. Hvis du trykker på det øverste bildet nå kommer det opp i en fin kvalitet og du kan gå fra bilde til bilde på den måten.

Se slides av bildene mens New York Times-reporter Roberta Smith forteller. Hun har skrevet om den her.
(Jeg husker på at jeg var på New Museum i mars)

Stem på meg?

Hvis du liker denne bloggen kan du evt. trykke her
og sørge for at jeg ikke ryker ut i kvaliken alt.
Det er Norges viktigste bloggkåring som er i gang.

Hello In There

Someday I'll go and call up Judy.
We worked together at the factory.
Ah, but what would I say when she asks what's new?
Say, Nothing, what's with you?

I går satt jeg og surra med valget og noen øl og i kommentarfeltet kom jeg på den gamle Bette Midler-sangen, eller jeg kom ikke helt på den. Det var noe med noen som gikk nedover gata med et speilegg på panna.

If they do notice that I'm carrying something
that's not quite right and they want to talk
about it, let'em talk about it but don't let 'em
talk so I can hear I don't want to hear it.

Her på Grünerløkka som jeg bor er det et par stykker som åpenbart er syke, de er utagerende og det er alltid en god del mennesker som stopper og stirrer og noen ler og de er voksne likevel og jeg tenker, skjønner dere ikke?

Don't you pass them by and stare
As if you didn't care.
Say, Hello in there.

I alle fall

I dag googla jeg opp minnet og teksten til Fried Eggs/Hello in There og videoen på youtube og jeg føler meg gammel og rørt. Dette er en sang fra før youtube, før internett, før cd-en. Jeg hadde den på LP og spilte den i timesvis og jeg kan fortsatt hver pause viser det seg. Jeg vedder på at den fikk meg til å bli et bedre menneske.

Når jeg ser på den nå så ser jeg at tiden har gått for uttrykket og jeg vet ikke om den kan fungere for den som er født i et raskere språk og har Bette Midlers dårlige filmer som referanse.

Kanskje går det ikke at jeg viser deg det,
kanskje er det dømt til å klisskategoriseres av den som ikke var der.

Mens jeg er youtuberørt igjen

Jeg finner igjen musikk, jeg finner mer, øyeblikk i livet for tusen år siden, konserter jeg var på og i dag fikk jeg se hvordan Bette Midler så ut da hun gjorde dette nummeret.
Det hadde jeg ikke tjangs til før.
Det var før dvd.
Det var før video.

Jeg hørte like mye på Bette Midler-plata som på Frank Zappa
og Joni Mitchell.

Hadde vi tid til å spore av med Zappa og Mitchell? Såklart,
det er min blogg and your blog is your little slice of digital heaven.
And no one can fuck with you there.

Det er en av grunnene til at bloggen ikke dør, vi trenger et eget hjørne. Jeg trenger et hjørne hvertfall. Og jippi, for at Jan Omdahl i Dagbladet har meg med blant norges mest profilerte bloggere.
Jippi for det.

Island, reise dit?

Jeg sitter og venter på Obama og tenker at jeg kanskje like gjerne kan legge meg, kan jeg det? Er det ikke som å nesten vite at jeg kommer til å få ski til jul fordi jeg har sett den lange pakken med G-sport-papir i uteboden?

Jo jeg tror det

Likevel sitter jeg fortsatt her og jeg surfer litt på Island mens jeg venter. Jeg lufter drømmer og jeg er ikke den eneste ser jeg på google-treffene på bloggen min, det er mange islandssøk for tiden.

Jeg sjekker Icelandair og SASbraathens for en helger i november, bare for tankens skyld, forsåvidt sammen med London og Stockholm eller bare en øy eller en haug for meg selv. Jeg ser på Bjørks side
og Sugarcubes, er det en trøste-økonomien-gjenforeningskonsert på gang? nei. ah. Men jeg har fortsatt lyst til å kjøre rundt hele øya, spise tørfisk og drikke billig brennvin, røyke og høre på Gling Glo.

Gi meg det

(Fra Journalisten)

Jeg ser på ansiktet til fru Haider i begravelsen og tenker på den gangen da jeg så kjæresten min kysse den andre.

Jeg kom inn i rommet og så vennene våre se på meg mens kjæresten min kysset en annen og jeg tapte ansikt. Det er det vi pleier å kalle den spesifikke følelsen jeg tenker på nå, men det var andre følelser der også. De hører bare ikke hjemme i denne historien.

Vennene våre hadde sett meg som har valgt ham, han som også er en representasjon av meg selv så ugjerne jeg enn innrømmer det.

Jeg ville ha fjeset mitt tilbake etterpå,
den spesifikke følelsen hører også hjemme her.
Vi kan miste fjeset vårt, og vi kan ønske oss det tilbake igjen. Likevel smiler vi overbærende og uangripelig med den arrogansen bare et nådig blikk kan skjule mens vi forteller hverandre om primitive folkeslag som ikke vil fotograferes fordi de tror sjelen blir borte med knipset.

Jeg ser på bilder som den japanske kunstneren Nobuyoshi Araki har tatt. Det er fotografier fra gata i New York, folk som går forbi i egne tanker uten å se at Araki står der med kameraet sitt.


Det er rynkete, skjeløyde folk med tjukke brilleglass og husmorkjole og tørkle oppå de gamle krøllene. Det er restaurantgjester som lett-poserer i vinduet som går helt ned til gata, klart de vet at de blir sett, av forbipasserende, men ikke av Arakis kamera.

Det er brune babes med høyt hår og attitude: Se på meg, de stiller seg opp med sex og falske øyenvipper og elendighet. Vi er i New York og Araki og Nan Goldin er venner, vi er i New York på 80-tallet omtrent da Nan Goldin tok bildene som fikk Bill Clinton til å spytte ut «heroin chic» før sigaren fikk ham til å lukke kjeften.


I alle fall tok Araki bilde av fremmede fjes, og han fikk lov til å ta fjeset til et menneske ut av folkemassen på gata og fokusere på det ene fordi det er kunst.

Og det er bra for meg at han gjør det, jeg trenger å se hva som fins i verden, hvilke prøvelser det er som kan komme,
hvilke reaksjoner jeg har til rådighet.

Claudia Haider mistet fasaden og hun griper til verdighetens maske men det holder ikke, og hun anmelder politiet. Jeg skriver om de mest private ting tilsynelatende og ler av dem som bare vil være personlige. Likevel vil jeg ikke at fotografiet av meg skal være så synlig, selv om de egentlig private minnene mine jo ikke lar seg lese ut fra bokstaver eller piksler for andre enn meg selv.


Skjønt et barnebilde av meg kan du få, for det var da og ikke nå og de molekylene du ser på bildet er ikke meg på samme måte og jeg er ikke redd for hvor de bildene skal havne hen heller.
Det er så ulikt hvor mye vi tør å synes i verden.

Jeg argumenterer mot kollegaen min som ikke vil ha verden inn i facebookprofilen sin: Hva kan det gjøre om alle vet at du er rørt,
sier jeg, de vet likevel ikke hva du er rørt over. Hva kan det gjøre om alle vet at du er rørt over at du er blitt tante,
de vet likevel ikke akkurat hvordan det kjennes.
Det er jo bare du selv som bestemmer om du vil fylle ut status updates med at du baker kake eller at du er full.

I dette tilfellet er det du og ikke en journalist som bestemmer hvilken rekkefølge bokstavene skal komme i, så du har kontroll.
Du slipper å klippes og snuttens og vinkles og du slipper å være Vigdis Hjort som ga et langt intervju til fagbladet Rus og Samfunn og våknet opp til sitatet sitt på forsiden av VG, det slipper jo du.

Og ingen kommer til å si til deg at du sikkert syns det var tipp topp PR at du skrev det om den bløtkaka på wallen din, du slipper det.

For journalistene sitter på morgenmøtet sitt og himler med øynene og sukker og sier PR-kåt når de tenker på at Thomas Hylland-Eriksen senere skal svare på det journalistene selv skal spørre ham om.

Journalistene stiller spørsmål så enkle at grunnfagsstudenter kunne svart på dem og Thomas Hylland-Eriksen ødelegger tidsskjemaet sitt for å komme ut av kontoret og oppfylle Universitetets forpliktelse om å opplyse oss. Han ser heldigvis ikke journalistene på morgenmøtene men kanskje vet han det likevel for har han ikke blitt mer borte nå, han og Per Fugelli? Alt det der slipper du,
du og Erling Lae også underlig nok.

Vibeke Tandberg i Berlin

På vei rundt i nettverden stoppet jeg ved Saatchi Gallerys oversikt over utstillinger som åpner i New York, Tokyo, San Fransisco, Southampton, Geneve og Beijing og litt fler.

Vibeke Tandberg åpner ny utstilling i Berlin denne helga

Den varer til 19. desember.

(Mer om bildet her)

The title of both shows is
"A Piece of Me", a song title from Britney Spears' Album Blackout, which is about the media, and the pressure that the singer endures under the scrutiny of the public eye. The title is not only a reference to Britney Spears as a recurring motif, but also to the fact that, as is often the case, Vibeke Tandberg herself is portrayed in most of her works.

Tandberg, Sherman og de første fotofeministene

Døden kommer nærmere

Døden kommer nærmere med nettavisene.
Det er bra for oss tror jeg men det er uvant.

Den får så stor og voldsom plass

Døden passer godt til nettaviser: Den blir plutselig kjent, vi får følelser og vi får lyst til å klikke for å se på det livet som var og vi kan også delta selv. Vi deltar som best vi kan, døden bringer frem faste ordsammensetninger om mine tanker som går til familien og en betvingelse av hva døden dreier seg om når vi på ulike måter ber om at den døde skal få hvile i fred.

Nettsakene lar oss få vite mer om hva som kan komme i livet og hvilke reaksjoner vi har til rådighet.

Jeg syns jeg har lagt merke til at etter nettavisene begynte med døden har den også fått større plass i papir-Dagblad og VG.

Husarbeide endring

Det er så lenge siden jeg blogget om husarbeide, jeg tror jeg har falt til ro. Denne uken har det vært tre ulike gjestegrupper innom huset og det er ikke før nå det slår meg at jeg ikke bare er en avslappet husmor, jeg har sluttet å unnskylde meg.

Jeg har kjempet i mange år for å slutte med det-er-rotete-altså-replikken og nå har jeg klart det åpenbart, jeg dytter papirene og bøkene og pc-ene og brillehus og tyggis inn på den ene halvdelen av bordet mitt, så er det plenty av plass igjen til glass og askebeger.

Jeg kom på det fordi Stranger in Sweden skriver om støvmetaforer.

Jeg merker den mer rotfestede avslappetheten på tørkestativet også. Det står i stua for vi har så få kvadratmeter.
Helt til nylig hadde jeg en forestilling om at det egentlig ikke hører hjemme i stua og jeg slo det sammen og ryddet det vekk mellom hver tørking. Nå er det blitt sånn at tørkestativet er koselig,
det står på den faste plassen sin og hører hjemme i stua.
Vi tar rene underbukser rett fra statitvet.