Vanessa Beecroft og meg

Livet er så sammentreffelig at det er godt jeg ikke tror på skjebnen. Gud vet hva jeg ellers kunne fått ut av at jeg på samme uke spiste middag med Tommy Olsson, snakket med ham om Vanessa Beecrofts brystmelk, leste det han skrev i Morgenbladet om filmen The Art Star and the Sudanese Twins (om Vanessa Beecroft) og tvang meg til rydde på pulten min og dermed også åpne pakken med en film noen har instistert på at jeg må se på for skammelig lenge siden.
(Før sommerferien).

Det viste seg å være filmen om Vanessa Beecroft.

Som sagt

Trailer til filmen
Filmens nettside
Et intervju med Beecroft


Pietra Brettkelly satt ved et leirbål i Sudan og møter Vanessa Beecroft som utpå kvelden forteller at hun vurderer å adoptere to tvillinger som hun har ammet i ti dager fordi de hadde mistet moren sin og var underernærte. Brettkelly vet ikke at Beecroft er en kjent kunstner og forteller at hun vil lage en dokumentarfilm om vestlig adopsjon og spør Beecroft om hun får følge adopsjonsprosessen. Det får hun. Etterhvert forandrer dokumentarfilmen seg til å handle mer om Vanessa Beecroft.


Det er en pen film som gjør meg irritert og urolig. Vanessa Beecroft vil vel, hun reflekterer over mye ved situasjonen, hvor lite hun gir og hvor latterlig god det får henne til å føle seg. Men Brettkelly tar ikke opp spørsmålet om hvorfor hun ikke hjelper barna der de er.
Barnas mor er død, hvorfor tar ikke faren ungene med seg inn i det nye ekteskapet?


Jeg syns hun kommer ganske godt ut av den filmen,
men når jeg ser hvor gjenomgående vrangvillig beskt andre tolker den, f.eks..she attempts to adopt two Sudanese orphans and use them as subjects in her work. Det er tydelig for meg i alle fall at hun starter med et kunstprosjekt men ganske raskt vil adoptere to barn. Det gjør ikke ungene til et middel for kunst at hun sier at en slik adopsjon også vil bli tolket, alt vi driver med blir tolket.

Selv Brettkelly som lagde filmen tolker henne slik: One of the things that the film shows is that there is no line between Vanessa's art and her life and so therefore the expression of her emotion for these twins is expressed in her art and the Biennale performance was that.

Jeg syns slett ikke filmen viser noe slikt,
det er da en fornærmende ting å si.
Og dette får danne utgangspunkt for kunstdiskusjoner om hvor langt man får gå i kunsten? Ikke rart hun visstnok skal være gretten på filmen etterhvert.



Dette bildet og det under er fra en performance i Venezia.
Jeg har bodd i ti dager i hørevidde fra mennene som arbeidet på fisketorget her tidlig om morgenen, måtte si det, ville si det.

Vanessa Beecroft utsetter å snakke med mannen sin om adopsjonen og det viser seg at han ikke vil. Han sier at han tenker prinsipielt om spørsmålet om å ta to individer ut av det sudanesiske samfunnet, hun sier at hun ikke klarer å tenke prinsipielt på de to ungene hun har møtt, men det er ikke som Tommy Olsson skriver at mannen ber om skilsmisse fra henne. Hun kan ikke være gift med ham og adoptere tvillingene, han vil ikke stå i veien for hennes adopsjon hvis hun velger det. Jeg tror ingen av partene er styrt av hormoner.


MS: She seems to be the type of person who gets her way a lot.
PB: Yes.

Det siste der overrasker meg ikke. Det slår meg med mange mennesker med suksess, at de ofte venter seg at verden tilpasser seg dem. Jeg pleier å lure på hva som kom først, den magnetismen noen har. De blir sentrum, andre lar dem bli sentrum.
Gir alle blikkene en forsterkende effekt, gjør suksessen at menneskene rundt dem begynner å trippe og si mer ja enn før.

Når jeg tenker meg nøyere om er det mange mennesker uten suksess som venter seg at verden snurrer rundt dem.

Mot slutten av filmen drar Vanessa Beecroft og mannen tilbake for å møte tvillingene et år etter. De er velfødde og friske og bor med storfamilien. Jeg savner at hun konfronteres med det også,
de har det jo godt der de er.

Helter skal man forresten ikke treffe. Enten blir man selv stum,
eller helten snakker for mye, eller begge deler. Feil blir det uansett og så farlig er det heller ikke. Alt dette hadde fortsatt vært en del av min private verden hvis det ikke hadde vært Vanessa Beecroft i den pakken som har ligget på pulten min i 6 måneder og som jeg på sammentreffelig vis åpnet akkurat den dagen.