Gi meg det
(Fra Journalisten)
Jeg ser på ansiktet til fru Haider i begravelsen og tenker på den gangen da jeg så kjæresten min kysse den andre.
Jeg kom inn i rommet og så vennene våre se på meg mens kjæresten min kysset en annen og jeg tapte ansikt. Det er det vi pleier å kalle den spesifikke følelsen jeg tenker på nå, men det var andre følelser der også. De hører bare ikke hjemme i denne historien.
Vennene våre hadde sett meg som har valgt ham, han som også er en representasjon av meg selv så ugjerne jeg enn innrømmer det.
Jeg ville ha fjeset mitt tilbake etterpå,
den spesifikke følelsen hører også hjemme her.
Vi kan miste fjeset vårt, og vi kan ønske oss det tilbake igjen. Likevel smiler vi overbærende og uangripelig med den arrogansen bare et nådig blikk kan skjule mens vi forteller hverandre om primitive folkeslag som ikke vil fotograferes fordi de tror sjelen blir borte med knipset.
Jeg ser på bilder som den japanske kunstneren Nobuyoshi Araki har tatt. Det er fotografier fra gata i New York, folk som går forbi i egne tanker uten å se at Araki står der med kameraet sitt.
Det er rynkete, skjeløyde folk med tjukke brilleglass og husmorkjole og tørkle oppå de gamle krøllene. Det er restaurantgjester som lett-poserer i vinduet som går helt ned til gata, klart de vet at de blir sett, av forbipasserende, men ikke av Arakis kamera.
Det er brune babes med høyt hår og attitude: Se på meg, de stiller seg opp med sex og falske øyenvipper og elendighet. Vi er i New York og Araki og Nan Goldin er venner, vi er i New York på 80-tallet omtrent da Nan Goldin tok bildene som fikk Bill Clinton til å spytte ut «heroin chic» før sigaren fikk ham til å lukke kjeften.
I alle fall tok Araki bilde av fremmede fjes, og han fikk lov til å ta fjeset til et menneske ut av folkemassen på gata og fokusere på det ene fordi det er kunst.
Og det er bra for meg at han gjør det, jeg trenger å se hva som fins i verden, hvilke prøvelser det er som kan komme,
hvilke reaksjoner jeg har til rådighet.
Claudia Haider mistet fasaden og hun griper til verdighetens maske men det holder ikke, og hun anmelder politiet. Jeg skriver om de mest private ting tilsynelatende og ler av dem som bare vil være personlige. Likevel vil jeg ikke at fotografiet av meg skal være så synlig, selv om de egentlig private minnene mine jo ikke lar seg lese ut fra bokstaver eller piksler for andre enn meg selv.
Skjønt et barnebilde av meg kan du få, for det var da og ikke nå og de molekylene du ser på bildet er ikke meg på samme måte og jeg er ikke redd for hvor de bildene skal havne hen heller.
Det er så ulikt hvor mye vi tør å synes i verden.
Jeg argumenterer mot kollegaen min som ikke vil ha verden inn i facebookprofilen sin: Hva kan det gjøre om alle vet at du er rørt,
sier jeg, de vet likevel ikke hva du er rørt over. Hva kan det gjøre om alle vet at du er rørt over at du er blitt tante,
de vet likevel ikke akkurat hvordan det kjennes.
Det er jo bare du selv som bestemmer om du vil fylle ut status updates med at du baker kake eller at du er full.
I dette tilfellet er det du og ikke en journalist som bestemmer hvilken rekkefølge bokstavene skal komme i, så du har kontroll.
Du slipper å klippes og snuttens og vinkles og du slipper å være Vigdis Hjort som ga et langt intervju til fagbladet Rus og Samfunn og våknet opp til sitatet sitt på forsiden av VG, det slipper jo du.
Og ingen kommer til å si til deg at du sikkert syns det var tipp topp PR at du skrev det om den bløtkaka på wallen din, du slipper det.
For journalistene sitter på morgenmøtet sitt og himler med øynene og sukker og sier PR-kåt når de tenker på at Thomas Hylland-Eriksen senere skal svare på det journalistene selv skal spørre ham om.
Journalistene stiller spørsmål så enkle at grunnfagsstudenter kunne svart på dem og Thomas Hylland-Eriksen ødelegger tidsskjemaet sitt for å komme ut av kontoret og oppfylle Universitetets forpliktelse om å opplyse oss. Han ser heldigvis ikke journalistene på morgenmøtene men kanskje vet han det likevel for har han ikke blitt mer borte nå, han og Per Fugelli? Alt det der slipper du,
du og Erling Lae også underlig nok.
Jeg ser på ansiktet til fru Haider i begravelsen og tenker på den gangen da jeg så kjæresten min kysse den andre.
Jeg kom inn i rommet og så vennene våre se på meg mens kjæresten min kysset en annen og jeg tapte ansikt. Det er det vi pleier å kalle den spesifikke følelsen jeg tenker på nå, men det var andre følelser der også. De hører bare ikke hjemme i denne historien.
Vennene våre hadde sett meg som har valgt ham, han som også er en representasjon av meg selv så ugjerne jeg enn innrømmer det.
Jeg ville ha fjeset mitt tilbake etterpå,
den spesifikke følelsen hører også hjemme her.
Vi kan miste fjeset vårt, og vi kan ønske oss det tilbake igjen. Likevel smiler vi overbærende og uangripelig med den arrogansen bare et nådig blikk kan skjule mens vi forteller hverandre om primitive folkeslag som ikke vil fotograferes fordi de tror sjelen blir borte med knipset.
Jeg ser på bilder som den japanske kunstneren Nobuyoshi Araki har tatt. Det er fotografier fra gata i New York, folk som går forbi i egne tanker uten å se at Araki står der med kameraet sitt.
Det er rynkete, skjeløyde folk med tjukke brilleglass og husmorkjole og tørkle oppå de gamle krøllene. Det er restaurantgjester som lett-poserer i vinduet som går helt ned til gata, klart de vet at de blir sett, av forbipasserende, men ikke av Arakis kamera.
Det er brune babes med høyt hår og attitude: Se på meg, de stiller seg opp med sex og falske øyenvipper og elendighet. Vi er i New York og Araki og Nan Goldin er venner, vi er i New York på 80-tallet omtrent da Nan Goldin tok bildene som fikk Bill Clinton til å spytte ut «heroin chic» før sigaren fikk ham til å lukke kjeften.
I alle fall tok Araki bilde av fremmede fjes, og han fikk lov til å ta fjeset til et menneske ut av folkemassen på gata og fokusere på det ene fordi det er kunst.
Og det er bra for meg at han gjør det, jeg trenger å se hva som fins i verden, hvilke prøvelser det er som kan komme,
hvilke reaksjoner jeg har til rådighet.
Claudia Haider mistet fasaden og hun griper til verdighetens maske men det holder ikke, og hun anmelder politiet. Jeg skriver om de mest private ting tilsynelatende og ler av dem som bare vil være personlige. Likevel vil jeg ikke at fotografiet av meg skal være så synlig, selv om de egentlig private minnene mine jo ikke lar seg lese ut fra bokstaver eller piksler for andre enn meg selv.
Skjønt et barnebilde av meg kan du få, for det var da og ikke nå og de molekylene du ser på bildet er ikke meg på samme måte og jeg er ikke redd for hvor de bildene skal havne hen heller.
Det er så ulikt hvor mye vi tør å synes i verden.
Jeg argumenterer mot kollegaen min som ikke vil ha verden inn i facebookprofilen sin: Hva kan det gjøre om alle vet at du er rørt,
sier jeg, de vet likevel ikke hva du er rørt over. Hva kan det gjøre om alle vet at du er rørt over at du er blitt tante,
de vet likevel ikke akkurat hvordan det kjennes.
Det er jo bare du selv som bestemmer om du vil fylle ut status updates med at du baker kake eller at du er full.
I dette tilfellet er det du og ikke en journalist som bestemmer hvilken rekkefølge bokstavene skal komme i, så du har kontroll.
Du slipper å klippes og snuttens og vinkles og du slipper å være Vigdis Hjort som ga et langt intervju til fagbladet Rus og Samfunn og våknet opp til sitatet sitt på forsiden av VG, det slipper jo du.
Og ingen kommer til å si til deg at du sikkert syns det var tipp topp PR at du skrev det om den bløtkaka på wallen din, du slipper det.
For journalistene sitter på morgenmøtet sitt og himler med øynene og sukker og sier PR-kåt når de tenker på at Thomas Hylland-Eriksen senere skal svare på det journalistene selv skal spørre ham om.
Journalistene stiller spørsmål så enkle at grunnfagsstudenter kunne svart på dem og Thomas Hylland-Eriksen ødelegger tidsskjemaet sitt for å komme ut av kontoret og oppfylle Universitetets forpliktelse om å opplyse oss. Han ser heldigvis ikke journalistene på morgenmøtene men kanskje vet han det likevel for har han ikke blitt mer borte nå, han og Per Fugelli? Alt det der slipper du,
du og Erling Lae også underlig nok.
innlegg av fr.martinsen på
22:30
9 Kommentarer:
De to øverste fotografiene er fra Araki-boka, jeg tok dem med lommekamera nå for jeg fant søren-meg ikke bilder fra denne perioden på nett.
Du skriver :
"Og det er bra for meg at han gjør det, jeg trenger å se hva som fins i verden, hvilke prøvelser det er som kan komme,
hvilke reaksjoner jeg har til rådighet."
Med forbehold om at jeg kan misforstå deg , tror jeg dessverre ikke det er slik det fungerer , at man med å se på bilder får vite hvilke reaksjoner man selv har til rådighet .
For eksempel såg du sikkert bilder av mødre med nyfødte barn før du ble mor( slik jeg tolker av tekst at du er )? Men det spekteret av følelser du opplevde som nybakt mamma , hadde du neppe tilgang til før ?
Har man ikke opplevd lignede situasjoner som man er tilskuer til , så er det vel umulig å vite hvilke reaksjoner som kan komme, unntatt medfølelse ?
Man kan ikke vite akkurat hvilke reaksjoner som kan komme nei, men noe kan man jo reflektere over og gjør man ikke det da?
For å ta mor-eksemplet, det var mange ting jeg observerte på forhånd og tenkte over hva jeg syntes om, det forberedte meg til mine egne følelser kom, f.eks redselen over å se barnet ditt klatre høyt opp i et tre, hva skal jeg gjøre med den følelsen?
Følelsene byr på overraskelser men det å observere verden, også gjennom bilder og litteratur f.eks, gir oss noen redskaper å møte overraskelsene med tror jeg.
Tape ansikt. Det er et rart uttrykk. Finnes det på andre språk?
Min britiske engelsklærer sier alltid "egg på ansiktet" når hun skal beskrive den følelesen.
Det minner meg om noe, foran hvilken sang, på hvilken plate er det nå igjen, at Bette Midler snakker om at hun går nedover gata med et speilegg på panna og alle ser det med ingen nevner det? Og så ler vi for det begynner som en morsom historie, men så synger hun en trist sang..?
Jeg vet ikke.
Jeg er relativt dårlig på Bette Midler. Jeg er bare glad for at hun synger i The Huncback of Notre Dame.
Jeg glemte å si fra at jeg kom på det
Jeg husker godt da min lyrikkinteresserte mor siterte Karin Boyes dikt :Ja visst gjør det ont, dengang jeg som forvirret tenåring kom til henne med et akutt anfall av tungsinn. Antagelig utløst av en avvisning fra en jeg forsiktig beilet til. Før det hadde kun hard rockemusikk vært kanalen. Jeg leste deretter i smug diktene hennes. Hun var ikke akkurat det en tenåringsgutt ville funnet på å lese. Eller fotografiene til Jacob Holdt som jeg oppdaget omtrent på samme tid. Amerikanske Bilder fortalte meg noe i om verden. Ikke min verden, men likevel berørte de meg sterkt. Jeg har mange ganger kommet tilbake til denne boken. I kunsten får man nettopp adgang til dette du så ofte og elegant beskriver i bloggen din.
gulsnare
Takk. Jeg husker godt boka til Jacob Holdt, den var vanlig å ha i bokhylla på det vi kan kalle "på den tida" i det vi kan kalle "i min gjeng".
Jeg sjekket nå. Den står i bokhylla fortsatt, den røyk ikke ut i den store bokoppryddingen.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden