Kolbein Falkeid i kveld
Her står Kolbein Falkeid og er nesten 75 år,
det er det han ble feiret for på scenen på Litteraturhuset av Torgeir Schjerven, Nils-Øivind Haagensen, Triztan Vindtorn, Inger Elisabeth Hansen, Nils Økland (å, var det han som var med i Løver og Tigre)
og Petter Wettre. I salen satt sønn og datter og kone og barnebarn og der er hun ja hva het hun nå, og hun andre og så meg.
.
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.
Dette er diktet Et rom står avlåst
fra En annen sol fra 1989.
Datterens selvmord i 1988 ble et tidsskille i diktningen,
skriver Kjetil Bjørnstad i den ganske nye boka om Falkeid.
og dødsannonsene er som oftest uklare.
Vi oppdras til å gjemme bort sorgen og det som har hendt.
Helt motsatt av i andre europeiske land. I Frankrike er det dagligdags å kunne lese i avisen at: "Høyesterettsdommer, Monsieur X, kastet seg ut foran toget ved jernbanestasjonen i Lyon klokken 15.33 i går ettermiddag."
Det er snart tyve år siden. Likevel føles det nært, når vi begynner å snakke om datteren Helga. Kanskje er det jeg som spør.
Kanskje er det en plutselig spenning mellom oss. Det er ikke engang noen overgang fra det foregående vi snakket om. Han trekker ikke pusten. Historien spinnes ut av det han nettopp fortalte.
Det er umulig å intervjue Kolbein Falkeid uten å snakke om Helga."
det er det han ble feiret for på scenen på Litteraturhuset av Torgeir Schjerven, Nils-Øivind Haagensen, Triztan Vindtorn, Inger Elisabeth Hansen, Nils Økland (å, var det han som var med i Løver og Tigre)
og Petter Wettre. I salen satt sønn og datter og kone og barnebarn og der er hun ja hva het hun nå, og hun andre og så meg.
.
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.
Dette er diktet Et rom står avlåst
fra En annen sol fra 1989.
Datterens selvmord i 1988 ble et tidsskille i diktningen,
skriver Kjetil Bjørnstad i den ganske nye boka om Falkeid.
Bjørnstad skriver:
Kolbein Falkeids åpenhet om sin datters selvmord i alle disse årene har gjort inntrykk på mange. I Norge er det heller ikke i dag noen tradisjon for å kunne snakke om slike ting. Avisene er forsiktige,og dødsannonsene er som oftest uklare.
Vi oppdras til å gjemme bort sorgen og det som har hendt.
Helt motsatt av i andre europeiske land. I Frankrike er det dagligdags å kunne lese i avisen at: "Høyesterettsdommer, Monsieur X, kastet seg ut foran toget ved jernbanestasjonen i Lyon klokken 15.33 i går ettermiddag."
Det er snart tyve år siden. Likevel føles det nært, når vi begynner å snakke om datteren Helga. Kanskje er det jeg som spør.
Kanskje er det en plutselig spenning mellom oss. Det er ikke engang noen overgang fra det foregående vi snakket om. Han trekker ikke pusten. Historien spinnes ut av det han nettopp fortalte.
Det er umulig å intervjue Kolbein Falkeid uten å snakke om Helga."
innlegg av fr.martinsen på
20:09
18 Kommentarer:
Kolbein er Overlegen, med stor O! Ingen kan skrive dikt som den mannen. Likte bildet ditt også. =o)
Jeg måtte velge mellom dette der han har øynene lukket og et som var finere men uskarpt. Det skal være stille på opplesinger, så mine kameratrykklyder blir så høye.
Platene til Nils Økland på Rune er forresten alldeles nydelige.
Og Kolbein Falkeid er en jeg har lyst til å lære mer om
Hva er forresten dette sjølmords-tabuet i Norge? Av og til tipper det jo helt over i det absurde med omskrivinger når man skal unngå å si det som det er. Er det noe særnorsk? Hadde ikke aviser nærmest forbud mot å omtale sjølmord?
De omskrivingene av selvmord (personlig tragedie) gjør meg rasende fordi de er språk som gir betydning for den som har høy mediekompetanse.
Jeg har skrevet om det her før.
Jeg har ikke tenkt over hvordan andre land omtaler selvmord,
Frem til januar 2006 skulle mediene som hovedregel ikke omtale selvmord.
Nå er regelen slik: ”Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger”.
Det er jo ikke så presist formulert, bortsett fra siste setning.
Til tb, det er antakelig slik at selvmord gir smitteeffekt dersom det omtales i media
se blant annet her :
http://www.helsenytt.no/artikler/selvmord_unge.htm
Når det gjelder etterlatte til personer som tar selvmord, er det ofte slik at de , i tillegg til sorg og tap , sitter igjen med dårlig samvittighet.
Kunne vi gjort noe mer ? Kunne vi vært mer observante ? Antar at det er et gnagsår som aldri gror , heller ikke hos Kolbjørn Falkeid , dessverre.
Nå var anonym og jeg samtidig med å svare her. Skaff deg et nick forresten, et navn, en forbokstav anonym, det er så utrivelig å snakke med en helt anonym! Hvordan skille den ene anonyme fra den andre..
Nåvel. Ja som du ser er det smitteeffekten man er redd for det gjelder metodebeskrivelse. Men de pårørende? De gir ofte uttrykk for at de vil fortielsen til livs.
Smitteeffekten er vel reell, ja..
Men dette med de pårørende har vel i alle fall to sider?
Kom til å tenke på gamle dagers kirkergårder.. eller rettere sagt på kirkegården på Røros, som jeg kjenner, der er det ei lita trapp over krirkegårdsmuren ved siden av inngangen. Der bar de inn sjølmordere som altså aller nådigst fikk lov til å bli begravd i vigslet jord, til tross for at sjølmord var en dødssynd(?). Så tenker jeg; har tabuet rundt sjølmord, og for så vidt også den skammen som åpenbart ennå forbindes med det av noen, fortsatt røtter i regligionens fordømmelse av sjølmord og sjølmordere?
huff, ble gående med dette her i bakhodet i dag. Poenget mitt, tror jeg, er at for meg så blir tausheten og omskrivingene og fortielsen rundt sjølmord noe av det samme som den trange, skeive trappa over muren ved Røros kirke; et symbol på skam, på noe vi ikke vil vite om, noe som skal holdes utenfor, noe som ikke får gå inn hoveddøra, en annenrangs død.. eller noe sånt?
"Men dette med de pårørende har vel i alle fall to sider?"
Helt sikkert, som alt vel. Det er jo ulikt hvor stor påkjenning det er for den enkelte med medieoppslag. Som regel tenker jeg at det å miste noen i seg selv er en så stor påkjenning at mediene evt. blir som et myggstikk i sammenlikning.
Det er vel en blanding er det ikke, av religiøse rester og den grunnleggende følelsen av at en selv ikke var nok for den som valgte å dø?
Der smatt du en kommentar inn mens jeg skrev den over.
Det var vel ikke en verst ting å ha i bakhodet. Jeg tror fortielse og omskrivinger er noe vi må til livs uansett, at alternativet er verre.
Her er et fotografi av tb`s inngang til Røros Kirke.
Hvis jeg kommer dit igjen skal jeg se etter den trappa, og kanskje spørre de gamle kirketjenerne om det.
Jeg var på den kirkegården en gang nemlig for å se etter en bauta som folket på Røros skal ha satt opp for å ære gammeljordmora. Og så ble jeg så skuffet over de to gamle mennene jeg traff som hadde hatt med kirka å gjøre hele livet og som hadde hørt om dette og ikke tatt seg bryet med å finne ut av hvor den sto. Vi som var der på tur lette så godt vi orket men fant ikke bautaen.
Du skriver : "Jeg tror fortielse og omskrivinger er noe vi må til livs uansett, at alternativet er verre."
For å sette disse omskrivningene i et litt annet , men lignende perspsktiv enn du er inne på , hvorfor nevner ingen i dødsannonser at vedkommende døde av HIV, hepatitt B, syfilis, anorexi eller sågar skrumplever ?
Dette i motsetning til ulykker , kreft og hjertesykdommer som er svært vanlig å benevne og omtale.
Tupsy
Det likner på noe jeg pleier å lure på: hvorfor er det dødsfall i trafikken som nevnes på Dagsrevyen. Svaret på det pleier å være at mange kan ha sett ulykken, men det er ikke alltid tilfelle. Fordi det var en brå død fortelles det om på riksnyhetene.
I dødsannonser nevnes ikke konkrete sykdommer helt øverst. Man skriver "ble revet brått fra oss" eller "etter lang tids sykeleie" så er det opp til oss å skjønne resten.
Noen ganger står det at vi gjerne kan gi penger til Kreftforeningen eller Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke. Har det kommet flere sykdommer til i det siste?
Øverst i dødsannonser kan det stå :
Vår kjære ....måtte gi tapt for kreften , eller ....kjempet tappert mot kreften .
Det er mer vanlig å flette inn i teksten at personen døde av
kreft enn av andre sykdommer.
( Tro hvorfor ? )
Når det står " døde brått " og en oppfordring om å gi penger til LHL, så skjønner man jo at
hjertet , først og fremst ,sviktet på denne personen , det blir altså en sterk hentydning , men ikke med rene ord , som med kreft .
Det står aldri oppfordringer om gi penger til f.eks. AA eller til Klinikk for seksuell opplysning , men Luftambulansen, Barneavdelingen eller Sykehjemmet - foruten det som tidligere er nevnt.
Noen skriver heller ikke at personen faktisk døde eller er revet bort som du viste til , bare " sovnet inn " , " kastet anker " og lignende omskrivelser .
Tupsy
Det høres kjent ut det du skriver, at man oftere skriver "kreft" med rene ord enn f.eks hjertesvikt, selv om jo hjertesvikt er en mer "akseptabel sykdom" enn mange andre sykdommer man kan dø av.
Ja, det er mange omskrivninger av døden. Jeg liker ofte det rene og enkle, død. Men "gikk ut av tiden" kan jeg like, det er vel svensk tror jeg.
De ordene vi bruker når vi skriver i dødsannonser er ofte svulstige og klisjèfylte. Jeg har tenkt at det sikkert kommer av at mange er lite forberedte når de kommer til en begravelsesagent, de var lite forberedte på den døden som kom. De er fulle av sterke følelser og antakelig tilbøyelig til å velge noe som de tenker kan uttrykke det de kjenner, og hva kan det være? For en som ikke driver så mye med ord er det nok trygt å velge det som foreslås.
Hvis du skriver kirkegård eller døden oppe i det venstre, hvite hjørnet i bloggen kommer det opp andre liknende ting jeg har skrevet om døden.
A- og B-død? Verdig død og uverdig død? Ren død og uren død? Er vi ved ren/uren distinksjonen her?
Vet ikke. Vi må ha inn en annen faggruppe kanskje?
Det er merkelig, jeg ble vekket i sted av en telefon, en gammel bekjent er død, en jeg ikke har snakket med på mer enn 20 år. Likevel føles det relevant å bli informert om det. Vi snakker om den gang på telefonen, snakker om den som er død, snakker om den konkrete døden som rammet denne gangen.
Vi holder nøye rede på hvem som lever og hvem som er døde, kanskje også som en forberedelse for oss selv.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden