Lene Berg i New York
Hva skjedde egentlig med Lene Bergs (og Picassos) Stalin på Cooper Union i New York? Jeg liker ikke ubesvarte spørsmål, men det er kanskje bare meg som fortsatt lurer på det?
Lene Berg var invitert av rektor ved Cooper Union til å ha en utstilling på skolen. Utstillingen åpnet, bl.a. med kopien av Picassos Stalintegning på skoleveggen. Og så ble banneret tatt ned, dagen før kulturministeren skulle komme.
Kunstkritikks fortelling om kunstverket
Jeg ble nysgjerrig av den utydelige informasjonen og begynte å google men fant ikke svar i New-York-avisene heller.
Så sendte jeg e-post til Lene Berg om en kommentar,
- Har hatt fullt opp med å finne ut og inn på denne historien selv,
så derfor svarer jeg litt seint. Sjekk ut New York Times City Room fra fredag. I'll keep you posted som de sier her.
Det ukrainske miljøet hadde reagert, skriver New York Times. Representanter for skolen hadde tatt banneret ned uten å ta det opp med den faglig ansvarlige og kurator Sara Reisman i en slags respekt for det ukrainske miljøet og med bekvemme regler og manglende tillatelse å støtte seg på.
Jeg tenker på hvordan vi har en tendens til å tenke at det vi henger opp, trekker frem og peker på, hyller vi samtidig.
Lene Berg said i New York Times the brouhaha over the banner was ironic, because the original Picasso image was not, in fact, seen as sympathetic to Stalin.
Så hva kunne skjedd om skolen i stedet hadde benyttet sjansen til en dialog med det ukrainske miljøet, og andre for den saks skyld?
Det burde de forresten kunne forutsett og lagt en plan for?
Jeg er meg selv nærmest og begynte å tenke på at akkurat i dette området var jeg på ferie i mars og det slo meg hvor mange tegn det var på ukrainere akkurat her. Og hvor få spesialiserte etniske området vi har i Norge, ikke et lite China Town engang,
ikke noe Little Italy og på langt nær lille Ukraina.
Men det var jo et sidespor. Men min blogg, ah deilig.
Og nei, det er ikke åpent for en Stalindebatt her, orker ikke.
Heldigvis for meg er det min blogg
Lene Berg var invitert av rektor ved Cooper Union til å ha en utstilling på skolen. Utstillingen åpnet, bl.a. med kopien av Picassos Stalintegning på skoleveggen. Og så ble banneret tatt ned, dagen før kulturministeren skulle komme.
Men av hvem egentlig?
– Vi hadde en avtale kvart over ett lørdag, men da var ikke bildet der lenger, jeg aner ikke engang hvor banneret er. Verken kuratoren Sara Reisman eller skolen fikk noen beskjed om dette før det skjedde, sier Berg.Kunstkritikks fortelling om kunstverket
Jeg ble nysgjerrig av den utydelige informasjonen og begynte å google men fant ikke svar i New-York-avisene heller.
Så sendte jeg e-post til Lene Berg om en kommentar,
- Har hatt fullt opp med å finne ut og inn på denne historien selv,
så derfor svarer jeg litt seint. Sjekk ut New York Times City Room fra fredag. I'll keep you posted som de sier her.
Det ukrainske miljøet hadde reagert, skriver New York Times. Representanter for skolen hadde tatt banneret ned uten å ta det opp med den faglig ansvarlige og kurator Sara Reisman i en slags respekt for det ukrainske miljøet og med bekvemme regler og manglende tillatelse å støtte seg på.
Jeg tenker på hvordan vi har en tendens til å tenke at det vi henger opp, trekker frem og peker på, hyller vi samtidig.
Lene Berg said i New York Times the brouhaha over the banner was ironic, because the original Picasso image was not, in fact, seen as sympathetic to Stalin.
Så hva kunne skjedd om skolen i stedet hadde benyttet sjansen til en dialog med det ukrainske miljøet, og andre for den saks skyld?
Det burde de forresten kunne forutsett og lagt en plan for?
Jeg er meg selv nærmest og begynte å tenke på at akkurat i dette området var jeg på ferie i mars og det slo meg hvor mange tegn det var på ukrainere akkurat her. Og hvor få spesialiserte etniske området vi har i Norge, ikke et lite China Town engang,
ikke noe Little Italy og på langt nær lille Ukraina.
Men det var jo et sidespor. Men min blogg, ah deilig.
Og nei, det er ikke åpent for en Stalindebatt her, orker ikke.
innlegg av fr.martinsen på
21:56
8 Kommentarer:
Ikke en stalindebatt, men jeg er glad du følger opp på dette for alle oss som egentlig lurer, men som er late og kjipe. Tusen takk. Altfor ofte glemmer jeg å følge med på saker jeg egentlig er interessert i, og det har jeg inntrykk av at kan skje for journalister også.
Jeg også glemmer det. Men hvis jeg først har begynt å google skikkelig og frøken detektiv-åren er satt på strøm og jeg ikke finner, da setter det seg gjerne en irritasjon som jeg må prøve å komme ut av, gjerne med et svar. Her er det ikke 100 % tilfredsstillende, men bedre enn det var.
Jeg tror jeg hadde likt en aldri så liten Stalin-debatt - med prosenter og det hele....
Get a room!
Det med banneret har eg og lurt på! Om eg blir litt meir velformulert i løpet av kvelden kjem eg kanskje tilbake med ein kommentar om korleis me ser på kunst og kva me legg i den...
Ja!
Å! Jeg er så glad for at du skrev dette. Det er fint med nysgjerrighet.
Nå kommer straks neste episode.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden