Pecha Kucha

I går var jeg på Pecha Kucha igjen.
Pecha Kucha betyr “snikksnakk” på japansk, og det er et patentert system, slik at uansett hvor i verden det arrangeres så går det etter samme mal. Noen etablerte, men flest studenter og andre som er ikke er kjente, forteller hva de holder på med i løpet av 6 minutter og 40 sekunder, ved hjelp av 20 slides som står 20 sekunder hver.

Til og med pausen mellom hver foredragsholder er satt opp med et visst antall sekunder. I går var det 13 stykker som snakket til bildene sine og så var det klezmermusikk i pausen.

Dette er et arrangement som passer meg veldig godt, det går raskt, ingen kjedelige pauser mellom hver person og jeg får høre og se mye ulikt som folk holder på med og tenker på, ting som jeg ikke visste noe om fra før. Når man går på et foredrag vanligvis går man jo gjerne på noe man vet at man er interessert i.

Man utveksler idéer altså

I går la jeg merke til Line Andersen som har laget det jeg for å slippe å skuffe googlere kaller produkter man kan bruke til sengs.
Hun fortalte om utviklingen til disse produktene og at hun ville at hennes skulle være enkle og pene, ikke artige eller vulgære som de fleste er. Hennes var også mer som samarbeidsprosjekter vil jeg si.

Olle Andersson er en svensk designer som viste bilder av hvor viktig lyset er når vi oppfatter verden. Best husker jeg at han viste hvordan det var lyset (eller mørket heller) som egentlig lagde bokstavene når man hugde bokstaver inn i stein før i tiden.

Skyggen det blir der de hogg blir en kontrast til resten av steinen, shit så vanskelig det ble å forklare da... Og når vi trykker svarte bokstaver på papir så hermer vi den effekten.

Sigrid Bjørlum fortalte om motebloggen sin som hun pleide å oppdatere 5 ganger om dagen men så gikk hun lei og la den ned før hun fikk et tilbud fra det nye livsstilsmagasinet til Dagens Næringsliv, så da satte hun i gang igjen.

Martin Gran kan psykologi og sosiologi og lærte meg om alt vi oppfatter som vi ikke legger merke til. Da begynte jeg å tenke på alt jeg oppfatter som jeg kan komme på flere måneder etterpå,
noe hun sa, måten han sto på, plutselig kan jeg skjønne noe,
av et inntrykk som er lagret men som ikke er kommet frem som en bevisst tanke før.

Martin Gran snakket også om hvordan vi forholder oss til kontekst når vi kommuniserer.

Han brukte eksemplet med Victor Hugo som var i Paris etter at han hadde skrevet Les Miserables
og som var spent på hvordan boka ble mottatt i London.


Victor Hugo skrev et brev til forleggeren sin.
Brevet inneholdt bare ett tegn, dette: ?
Og forleggeren svarte med ett tegn, dette: !

Og så begynte jeg å tenke på hvordan jeg snakker og skriver i en kontekst og hvor deilig det kan være å kommunisere med noen når forbindelsen mellom oss er tettpakket med felles referanser slik at man ikke hele tiden må forklare alt så nøye og sikre seg at den andre skjønner, det er lettere å leke med kommunikasjonen da.

Her kan du se hva de andre som var der snakket om.


Pecha Kucha arrangeres i mer enn 50 byer f.eks Rottedam og Amsterdam, San Francisco, og Gøteborg.
Det kan være et bra tips når man er på reise.

Snøhetta har f.eks vært på Pecha Kucha i New York

Neste Pecha Kucha er 28. februar.
Det går an å ta kontakt med dem og foreslå seg selv eller andre til å fortelle om noe man driver med eller tenker på.

Advent og Courtney Love

I dag har jeg lyst til å kaste opp på fornuften, jeg vil blø på de som ønsker seg bare fornuftige ting og som vet hva de skal gjøre med alt. Jeg kan godt grave et hull til deg.

Jeg tenkte jeg skulle vise deg bloggen til Courtney Love, hun skriver som en gris men hun skriver i alle fall.

a fairly well spelled blog ...thats such a reach for me...why ar emy emails pretty impeccable....and my blogs are a spelling disaster....
aND im so psyched to reAD the comments- smart and funny- look at that! i couldnt really give a shit about whatthe bloids and blogs and non legit media think of me in between albums, its a free for all freefall time-

Jeg kunne lagt inn de to sangene jeg liker, en annen dag.

Twingly i Dagbladet

Jeg leste for litt siden at Dagbladet Magasinet skulle begynne å teste ut twingly-tjenesten, så bra.

For deg som ikke vet hva Twingly er

Jeg oppdaget systemet i svenske aviser i juni da jeg skrev om Tove Jansson, her har jeg forklart hvordan det virker.
Poenget er at du kan få avisen til å lenke til din blogg.

I portrettet av Vibeke Løkkeberg er det nå mens jeg skriver lenke til en blogg, se helt under artikkelen, mens saken om rust på operaen ikke har kommentarer men en boks som foreslår at du kan blogge om den.

Status updates

Pussig at Kjetil S. Østli skriver om status updates på Facebook i Aftenposten i dag, jeg satt nemlig og samlet sammen noen eksempler fra min egen facebook-side i helga.

Men jeg har et annet ærend enn han

Hans er vel å peke på det latterlige i alle de små tingene vi forteller hverandre på den måten. Og han er ikke den eneste som ser det slik, jeg hører det stadig vekk. "fr.martinsen is sulten"?

Couldn`t care less liksom?

Så barnslige alle er på facebook syns venninnen min,
det er jo bare fjas der.

Da glemmer vi vel at fjas er en del av menneskelig kommunikasjon, som litt gemyttlig værprat, limet i kommunikasjonen.
Og med all teknikken vi har tilgjengelig har vi fått flere redskaper enn å bare sende brevduer til hverandre.

Det stilige er at hvert redskap har sitt språk

Sms-en har sine regler, e-posten sine og de er dessuten i forandring. Jeg kan gå fra "vennlig hilsen fr.martinsen" til bare "fr" i løpet av 4-5 epostvekslinger med en person. Det er en effektiv måte å signalisere at vi kan tåle uformalitet nå, vi har hilst, vi er over den absolutt formelle fasen. Problemet viser seg når en du kjenner godt avslutter e-posten med standard-oppsettet sitt:

fr.martinsen
telefon:
mobil:
osv.

Gjorde hun det med vilje for å signalisere avstand eller var det en glipp? Nåja, det er en annen historie.
Det er status updates på facebook jeg skulle snakke om nå.

Jeg liker dem nemlig svært godt

Folk kommer nærmere meg. "Paul øver piano" står det på en.
Det syns jeg er hyggelig å lese. Jeg kjenner Paul. Vi har kjent hverandre i mange år. Vi treffes noen ganger i året, det er hyggelig, men vi kjenner hverandre ikke på den måten at jeg ringer Paul for å høre hva han holder på med nå.

Noen gjør narr av begrepet "venner" på facebook, å så mange venner, 150 venner, så tåpelig. De går glipp av nyansene.
Der vi før nærmest bare hadde familie og fremmede som kategorier har vi nå mange lag i mellom.

Målet med å ha kontakt på nettet er ikke at alle skal forvandle seg til venner i vanlig forstand. I denne bloggen er det f.eks noen som kommenterer hyppig som jeg aldri har møtt,
kanskje kommer vi aldri til å møtes heller.

Drusilla har jeg møtt to ganger. i1277 og tb har jeg aldri møtt. i1277 og tb står på facebook-vennelista mi også, i1277 var den som inviterte meg til underskog for at jeg skulle kunne se hva det var det jeg var skeptisk til. Selv om vi ikke er venner slik vi tenker på venner så hender det at vi har nett-kontakt, hver av dem på sine måter. Men de er ikke helt som gammeldagse bekjente heller, folk man kanskje bare har vekslet noen ord med på en fest, folk man nikker til på gaten. For jeg kjenner dem litt bedre innenfor et par spesialområder og ikke i det hele tatt på de vanlige måtene.

Tilbake til status updates

Jeg er innom facebook flere ganger om dagen. Det tar meg superkort tid. Hver gang kikker jeg på status updates og får en liten hilsen fra mine bekjente.

Anne utsetter alt som burde gjøres.
Cathrine gjør klart for slipp av Policebilletter mandag morgen.
Elizabeth drikker kakao, mm.
Gard is sliten etter skøyter på Valle.

Det er hyggelig syns jeg. Jeg har ikke møtt Gard på flere år. Vi pleide å jobbe sammen. Nå vet jeg at han har gått på skøyter. Det er sant nok en uvesentlighet, men en hyggelig uvesentlighet. I et lite sekund er jeg og Gard forbundet med hverandre.

Tone is thinking of farger for her new home.

Jøss, har Tone flyttet?

Det utvikler seg små ordspill der den som oppdaterer statusen sin bruker den tvangsmessige is-en til å blande engelsk og norsk, eller bruker "is" som starten på en blødme "fr.martinsen is adora duncan". Vi leker og leker med ordene.

Hva er om å gjøre?

Å finne nye måter å leke på. Å finne nye måter å bruke status updates på. Mennesket altså, så mye rart det finner på.

Nye måter å bruke overskrifter på og sånn

Om ti år har mitt kontaktnett endret seg. Kanskje har jeg gjennom nettet funnet noen nye venner, en som også liker å tulle med ord og høre på Laurie Anderson. Kanskje jeg ikke har hatt kontakt med i1277 på to år. Kanskje kan jeg likevel plutselig en dag sende ham en beskjed og spørre om noe som har å gjøre med menneskene og måten vi bruker internett på, fordi teknikken gjør det så lett å ta opp kontakten igjen uten de hindringene som den gamle teknikken gir. Jeg ville bare ringt i1277 hvis det var veldig viktig, vi kjenner hverandre jo egentlig ikke.

Så status updates, her er noen fra i helga

Janne is Ja| Men nå er det julebord!
Linn is ranglefrøken med finstas, kinasko og tiara.
Andreas is writing gibberish or could it be twaddle.
Karin is sliten.
Karoline is glad, rett og slett.
Nina is glad i lørdagsgodt.
Katrine is ekstremt forkjølet.
Marie is overaktiv prefrontal cortex.
Egil is clear status.
Eirik is Det finnes faktisk tullinger som snekrer klokka to om natta.
Stig is unnfanget på gran canaria.

En annen sak er at Kjetil S. Østli (hvorfor drasse på den S-en, alle som jobber i media, har så mange navn og bokstaver? Men dette var da en fryktelig unødig, detaljorientert og uvesentlig avsporing), en helt annen sak er at Kjetil S. Østli ramser opp vennene sine og hva de gjør og skriver "Og Kvalshaug? Han skriver på oppfølgeren til Kindereggeffekten." Prøver han å røyke ut hvem "Anonym forfatter" er? Vet han det? For Vidar Kvalshaug har ikke oppdatert statusen sin på den måten, jeg sjekket. Nåja, det er kanskje bare meg som interesserer meg for så barnslige ting.


I alle fall. Her er en status updates fra meg og skrivebordet mitt i dag. Akkurat nå sitter jeg og kikker til venstre på bordet mitt og ser dette. Virket det? Føler dere at dere er litt nær meg nå, siden dere vet dette om meg?

Og siden helga er

Stig freeeeesh ass. liiiiite freeesh lizzzom. jejeje.
og Andreas is not particularly unitary nor rational. Wouldnt mind being an actor, though.

Katha Pollitt

I lørdagens Dagens Næringsliv skriver Toril Moi om reaksjonene på Katha Pollitts siste essaysamling Learning how to Drive.

Katha Pollitt er en amerikansk feminist som skriver spalten And Antother Thing for det radikale tidsskriftet
The Nation.


Katha Pollitt skriver om at hun ikke får til å ta førerkort og at hun ikke takler bruddet med mannen sin på foreskreven måte.
Dette skuffer endel mennesker, den sterke feministen oppfører seg ikke pent som den rollemodellen de ønsker seg.

Toril Moi refererer et spørsmål til Pollitt fra et intervju,

- Hvorfor valgte du å gå ut offentlig å si at du alltid har vært redd for å kjøre når det bare forsterker gamle stereotypier om at kvinner er klønete hønsehjerner?

Og en blogger,

"At Pollitt er både skuffet og rasende over måten kjæresten behandlet henne på, viser at Pollitt har mistet selvrespekten på grunn av en mann som klart er en uverdig person. Det er trist at en briljant, sterk kvinne som Pollitt har latt denne mannen, hvem nå denne G. er, tråkke henne ned til et slikt nivå (...) Jeg blir rett og slett flau når jeg leser slikt i bøkene til en sterk feminist som Pollitt."

Toril Moi skriver,

"Det er som om en kompakt majoritet mener at feminismens hovedbudskap til folket er at kvinner ikke har lov til å forelske seg, bli ulykkelige eller ønske at de var tynnere og penere.
Skadefryden over å oppdage at en feminist ikke lever opp til slike misforståtte idealer, er utrolig sterk. Slik blir feminisme til noe som handler om personlig styrke og ikke om maktstrukturer."

Katha Pollitt skriver selv at feminister får skrive om å bruke heroin, gå på prozac, være horer,

"But writing that you didn’t learn to drive for years and years out of technophobia and overreliance on men?

Loving a man unwisely and feeling terrible for more than a long weekend when he left?"



Den interesserer meg den skammen som fins i vårt samfunn over å ikke takle sorg på foreskreven måte. Det skal være dempet, distansert, er du forlatt gjerne aggresivt, eller med påfyll av andre stimuli (sex, tur i skogen).

Så går vi her likevel, og er mennesker. Vi har på oss mentale korsetter, vi trenger det, på jobb, i folks middager, bare det å gå på gaten, det må korsett til, et mentalt korsett, en fasade, som holder deg oppe i en periode man trenger ekstra support.

Vi snakker om alt som foregår bak gjerdene, bak fasadene, med en forakt, som om alle klarer å bære frem det de har bak fasadene sine? Det som skjer bak gjerdene skjer, så hvor kommer forakten fra?

Vi kan ikke være gjennomsiktige hele tiden. Derfor er jeg glad Katha Pollitt viser frem menneskelig svakhet.

Og alt dette som kan se ut som en bokanmeldelse, jeg har ikke lest boken. Men det skal jeg.

Og alt dette minner meg om den svenske dokumentaren Alla kan... inte ta körkort. Det er ting man ikke får til, i trafikken og i livet ellers.

Katha Pollitts blogg

Jeg er skamløs

Stem på meg her, i pollen og i kommentarfeltet..

Bloggbok i Sverige

Jeg bare venter på at den første boken sprunget ut av blogger kommer i Norge, tror ikke det er så lenge til, enten en samling av ulike bloggeres tekster eller en enkelt bloggers prosjekt.

Det ligger i sakens natur, at den som liker å skrive søker seg til bloggverktøyet, eller at folk oppdager at de liker å skrive,
og at de kan det, av å blogge.

Det ligger også i tiden, den måten mange uttrykker seg på i blogger, i jeg-form, privat, uformelt, inderlig.

Jeg ser det i bøker, i humoren, i musikken, teater, i kunstkritikk, og måten folk snakker på i intervjuer.

I dag skriver Dagens Nyheter, i et ikke altfor godt intervju,
at Bodil Malmstens nye bok minner om en blogg.
Bodil Malmsten sier selv,

- Mina anteckningar är som collage. Och inte precis fyllda av strålande formuleringar. Men en del av dem blir be­stående
i form av boktexter.

Og så fikk jeg et boktips i den artikkelen, Vardagens Ting av Marguerite Duras, (umulig å google opp noe smart om den boka dessverre). Sånn er det så ofte, en artikkel her fører til et boktips der. Jeg har sendt en epost til meg om at jeg skal huske å låne den.

Bodil Malmstens blogg

I Sverige er det blitt opera av blogger også.

Og nå skal jeg gå ut og kjøpe meg en sjokoladebit.
Og så skal jeg åpne en flaske vin.

Søk i VG, kom til blogg

Jeg bruker nettet hele tiden, jeg er bare ikke så god på språket om nettet. Så jeg har sikkert sett at Sesam har fått bloggsøk uten å forstå hva det betyr.

Hvis du søker i VG på ord som mange har skrevet om,
f.eks "Patti Smith" så kommer bloggsøkene så langt ned på siden at jeg ikke har sett det før, sånn som her. Og jeg søker masse i VG skal jeg si deg, så kanskje ikke du har sett det heller.

Men hvis du søker på noe som få har skrevet om, f.eks Shel Silverstein, så kommer bloggsøket helt øverst, sånn som her.

Nå ser det ut til ikke å være så enkelt heller, for noen ganger kommer blogg-boksen helt oppe til høyre selv om det er mange som har skrevet om det likevel. Og da jeg søkte på Magda Szabo så kom den opp noen ganger, men så ikke etterpå.

Men i alle fall. Når jeg ikke har lagt merke til dette er vi sikkert flere. Les dette som et tips til en hyggelig lørdag formiddagsaktivitet: VG-søk på de sjeldneste ordene du har skrevet.

Hvis du har annet å gjøre en lørdag formiddag kan du godt lese dette som et smart innlegg om at det har en demokratiserende effekt å viske litt ut på det harde skillet med medier og blogger.

Og hvis ikke Sesam vet om bloggen din kan du fortelle dem om den.

Magda Szabó døde denne uken

Jeg tenkte å kjøpe Døren til en til jul. Men så gjorde jeg ikke det.


Jeg fant den ikke og kjøpte en annen bok og leverte pakken fra meg på onsdag og i dag leser jeg at Magda Szabó er død.




Det er da enda godt jeg ikke tror på mer mellom himmel jord,
hun døde 90 år gammel, en av Ungarns mest kjente forfattere.


Jeg kan ikke egentlig fortelle så godt hvorfor jeg likte den boken.

Bare at jeg gjorde det og den gjorde meg trist.

Slik holder det ikke å beskrive en bok.








Børge Skråmestø skriver at språket i romanen er som dører som åpner rom etter rom i leserens eget hus av tanker og følelser, helt til man kommer til den innerste hjertedør og nakne veggen.

I dette e-post-intervjuet med Morgenbladet som ble gjort i høst sier Magda Szabó selv,

- Jeg tror ikke på at litteraturen er en lek.
Jeg ønsker å beskrive livet, slik det er.

I fjor skrev Marta Norheim en anmeldelse av Døren: eit portrett av eit stolt og steilt menneske som kjempar for å leve eit verdig liv.

Det er urettferdig

Når unger sier "det er urettferdig" er svaret mitt alltid,
"slik er livet, har alltid vært, kommer alltid til å bli".
Rettferd fins ikke, ikke når det gjelder milliliter brus, ikke når det gjelder Tordenbloggen. Heller ikke i alvorligere ting, men de vil vi ikke tenke på nå.

Nå må vi tenke på Tordenbloggen

Jeg møter Lighthouse on Driftwood og det blir en hard kamp.
Jeg liker Flopsy, men jeg vil vinne likevel.
Så da håper jeg dere vil stemme på meg i morgen.

I morgen lørdag altså. Det gjelder deg også mamma.

G.mail sletter kontoen din?

Er det flere enn meg som har fått varsel fra G-mail om at jeg må sende svar innen 14 dager ellers blir kontoen slettet? En mail der jeg skal oppgi passordet mitt. Virker ikke rimelig.

Adventskalender for den nye tid

Jeg har alltid flere idéer til rådighet enn evnen til å gjenomføre dem, for ikke å snakke om evne og vilje til å tenke på BI-aktige ting.

For den som har det motsatt, hva med å produsere adventskalenderen for den moderne fraskilte familie?

For det likestilte par der mor og far har delt samværsrett og har barna en uke hver: to kalendere med to ukesstriper der man henger pakkene.

For det tradisjonelle ex-par, en kalender med hull for annenhver helg og hver onsdag, og så en kalender for far som er akkurat motsatt?

Var det en teit idè? Javel, men jeg er blåst i hodet etter et 3-dagers kurs, jeg klarer bare å tenke på fjas i dag tror jeg. Hva kan man kreve av et menneske, noen kvelder er bare skapt for fjas.

I hylla mi ved senga ligger 24 pakker.
For noen folk er så heldige at ungen lager kalender til mora si.

Sarah Cynthia Sylvia Stout

Fordi jeg likevel var trukket ut i Tordenblogg-konkurransen hadde jeg tålmodighet til å høre på musikken i Hjortens podkast i går, ikke bare spole til selve trekningen.

Og det gjorde jeg lurt i

For da oppdaget jeg sangen om hva som skjedde med lille Sarah Cynthia Sylvia Stout som bare ville lage deilig yams and spicy hams men ikke bære ut søpla og så gikk det som det måtte gå.

Det hopet seg opp av potetskrell og kyllingbein og endte med at naboene flyttet og lille Sarah Cynthia Stout måtte gi seg da faren hennes sang for henne på sengekanten.

Okay, I'll take the garbage out!

Du skal straks få hele teksten. Det ser ut til å være en barnesang for den slutter litt for pedagogisk etter min smak, det gikk aldeles galt med lille Sarah Cynthia Sylvia Stout.

Og merk, rett etter sangen er det et pedagogisk opplegg til dere.

Circle the best answer:

1) Sarah Cynthia Sylvia Stout hates
a) garbage
b) food
c) school

2) She is very
a) smart
b) lazy
c) silly

Write one or two sentences to answer the following questions:

1) What is Sarah Cynthia Sylvia Stout's problem?

Men stopp nå litt

Hva er Sarah Cynthia Sylvia Stouts problem? Ingenting vil jeg si.
Er hun smart, lazy eller silly? Smart selvsagt!

Og er det nå så sikkert at det er lille Sarah Cynthia Sylvia Stout Shel Silverstein synger om?

Neei. Det er nemlig meg, fr. Sarah Cynthia Sylvia Martinsen som ligger i sengen sin etter at jeg har lagd bacon og iskrem og havregrynsgrøt og Shel Silverstein synger og synger og jeg sier bare, kom hit litt du Shel, vi drider i den søpla nå vi, la naboene flytte, la søpla flyte across the state, From New York to the Golden Gate.

Dette er Shel Silversteins sang om vår ville kjærlighet og hva som skjer etter at vi har spist det deilige måltidet og han har lurt barna våre ut med søpla.
For nå er det sent, barn.

And there in the garbage she did hate
Poor Sarah met an awful fate
That I cannot right now relate
Because the hour is much too late
But children, remember Sarah Stout,
And always take the garbage out.

Her er hele teksten til sangen med fordypningsoppgavene etterpå.

Og her er selve sangen sunget.

Alt dette som takk til alle som stemte på meg i konkurransen og som oppmuntring til de som trakk frem husarbeidsbloggingen som mitt pre. Det driver jeg jo sjelden med nå for tiden, dessverre.
Men her er et bilde også, en spraying jeg gjorde for å oppmuntre de som går på søndagstur langs turveien min.



Sånn, off jeg går til middag på kurset,
personlighetstesten er tatt, om ikke fordøyd.

Kurs, helt privat

Ikke bare personlig,
ikke bare subtilt og mellom linjene og distansert.

Oh well

I morgen skal jeg på kurs eller seminar eller hva det heter,
vi skal ikke rafte i alle fall så det kan umulig være et kick-off.

Vi skal utvikle oss som mennesker har jeg en mistanke om og jeg er fryktelig mistenksom og trassig og i tillegg misfornøyd med meg selv som er en så uvillig elev, vil jeg ikke utvikle meg??

Dette kommer til å bli en lang post

Vi får styrke oss, jeg, og evt. du hvis du holder ut.

Først skal jeg fortelle en akkurat like barnslig historie om meg selv, den skjedde for et par uker siden. Jeg var alene og det var mørkt og jeg hørte at det gikk i døra.

"Det er politiet"

Etterpå tenkte jeg at de sikkert driller det på politiskolen, at det aller første de skal si alltid er "Det er politiet" ikke "Hallo" eller "Er det noen hjemme" - sånn at det skal bli minimalt med misforståelser.

I alle fall var det politiet og de sto der og var unge menn med så tjukke og svarte klær på seg at de så store og sterke ut.
Svære lykter hadde de også som de lyste rundt med som om vi var i en film eller noe.

Men vi sto i trappa mi og de fortalte at en mann hadde gått rundt og kjent på dørene, om de var åpne. Og nå kommer det barnslige.

Politimannen sa "Du må jo låse døra di" og min trassige refleks fikk meg til å si "Jeg må jo ikke det".

Alltid må jeg protestere, hvis noen sier at jeg må, eller sånn er det, så må jeg tenke "Jasså? Er det sikkert?"

Dette er som du kan forstå også min sterke side, men det er jo ikke nødvendig å anvende den absolutt hele tiden.

Politimennene og jeg snakket litt og jaggu klarte vi ikke å gjenta replikkene våre som avskjedhilsen også:

- Ja, ja, ha en god kveld, men du må jo låse døra di.
- Jeg må jo ikke det da, sa jeg før oppdragelsen tok meg og jeg husket å si "takk" også.

Etterpå tenkte jeg at jeg hadde vært mer redd politiet enn mannen. Siden har jeg innvilget å låse døra, men selve låsingen gir meg et lite sekund av redsel. Jeg har ofte sovet med døra ulåst og følt meg absolutt uredd, det er en god følelse.

For et par uker siden var jeg på del 1

Av kurset jeg skal på. Vi lærte oss forskjellen på "evaluering" og "tilbakemelding" og at disse måtte holdes adskilt, og jeg tenke jo såklart "De må jo ikke det da".

Ikke bare det, det var rollespill der også.
Jeg ble glad da jeg gikk opp for meg at jeg er voksen og kan si at jeg ikke vil spille teater hvis jeg ikke vil.

Jeg kan godt gjøre rede for hvor arrogansen min kommer til syne eller hvordan jeg sluntrer unna med å motivere folk på den optimale måten. Hvordan jeg rett og slett ikke er optimal. Men jeg nekter å spille det.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor de andre som heller ikke vil ha rollespill spiller høfig med, med rødflammet brystparti. Vi må jo ikke det. Hvorfor kan vi ikke heller snakke om det på vanlig vis?

I morgen skal jeg ha personlighetstest

Det bekymrer meg. Det bekymrer meg mer enn rimelig er.
Jeg vet ikke helt hva det er. Jeg har en mistro til den testen selv om jeg ikke har tatt en før. Vil personlighetstesten dermed si at jeg er skeptisk av natur? Redd det ukjente? En surpeis? Eller en realist? Eller faglig reflekterende?

Jeg er redd jeg skal være smartere enn testen, at den skal spørre meg om ting som jeg syns har flere mulige svar og så skal vi trekke konklusjoner av det som jeg i farta ikke får tenkt gjennom om er sant eller ikke, før jeg kjøper konklusjonen de gir meg. Skjønt så skeptisk, evt. reflekterende, som jeg er så skjer det kanskje ikke.

Er jeg en nyskaper eller er jeg en miljøskaper?

Jeg googlet en test der man måtte velge mellom slike karakteristikker på seg selv. Det kommer jo an på,
det er det som er problemet.

Hvorfor innbiller jeg meg at jeg er smartere enn testen? Det er en Catell 16, jeg har googlet den, ser ut til å være anerkjent, i bruk gennom 40 år, kanskje jeg må snakke med testen om dette,
min skeptiske og arrogante natur. What a combo.

På kurs del 1 var det forresten en morsom lek

Vi ble filmet mens vi diskuterte oss frem til hvilke 5 ting vi ville ha med hvis vi skulle overleve i jungelen og ta oss frem til en misjonsstasjon for hjelp.

Historien var at vi fløy over et øde område og flyet havarerte og piloten var hardt kvestet og dessuten bevisstløs.

Flyet var i ferd med å synke raskt i en sump

På no time fikk jeg de andre med på at vi måtte la piloten være igjen i flyet til sin egen skjebne, den var uansett raskt og smertefritt overstått.

Vel, skulle vi ikke overleve?

Det var det som var oppgaven.
Da kunne vi ikke drasse på en kvestet og bevisstløs pilot.

Jeg tror ikke kurslederne la merke til de sinnsykt gode lederegenskapene dette må bety at jeg har, men det gjorde jeg. Sinnsykt gode faktisk.

Sånn.
Dere ser jo hvor privat jeg kan være,
likevel er jeg redd for den teite testen.

Tordenbloggen

Nå foregår det en kåring av Norges beste blogg. I morgen, søndag, fra i 9-10-tida og et døgn fremover kan du stemme på meg hvis du vil.

I fjor var Hjorten som er Norges blogg-bestefar usikker på om han skulle si fru eller frøken til fr.martinsen
og jeg gjorde rede for fr-begrepet.

I år kalte han meg Frank da han trakk ut morgendagens pulje i podkasten.

Det er sikkert til pass for meg siden jeg ikke orker å bli sett på som kjønn absolutt hele tiden. Siden jeg heller ikke vil bli alders-satt-i-bås blir jeg muligens olding-martinsen neste år.

Siden Tordenbloggen i fjor fremkalte konkurranseinstinkter jeg ikke var oppmerksom på at jeg hadde må jeg nevne at dere bør stemme både i pollen og i kommentarfeltet, og gode begrunnelser kan utløse ekstrapoeng. Dette gjelder deg også mamma.

Her er det du kan stemme

Vaner, hjelp hjelp

Jeg er altfor mett, det er jeg ofte etter middag. Jeg kommer hjem skrubbsulten og forter meg å spise og så spiser jeg en ekstra porsjon fordi jeg fortsatt er sulten og glemmer at det tar tid for maten å virke, og så blir jeg altfor mett.

Gang på gang gjør jeg det

Det er jo ikke lurt. Akkurat i dag er det likevel noe annet som bekymrer meg mer. Datamaskinen min ser ut til å være alvorlig syk. Den sier at windows har et alvorlig problem og så slår den seg av før jeg får lest beskjeden den prøver å fortelle meg. Jeg slår den på igjen og den virker litt og så, plutselig, vil den ikke mer, helt uforutsigbar.

Heldigvis var sjefen grei

Og lånte meg en maskin fra jobb. Den prøver jeg å jobbe på nå. Men der kommer det med vanen inn. Det er ikke det samme...

Jeg får gjort det meste av det jeg absolutt må. Men tastaturet er anderledes. Tastene kjennes anderledes ut. Ingen av favorittene mine er her, eposten må jeg logge på for å få. Det er ikke bare det at det er tungvint, jeg kan ikke manøvrere like lett mellom ulike steder. Det som er så lett ellers, der fingrene og tankene er omtrent i samme fart, det går langsomt nå.

Men det er enda verre

Det er akkurat som jeg ikke klarer å tenke ordentlig med en annen maskin. Det likner på når jeg sitter og venter på noe etter jobb og jeg tenker at jeg jo like gjerne kan blogge litt eller jobbe med noe annet privat. Det går ikke, fordi jeg sitter på jobbplassen min. Jeg får ikke til å tenke på akkurat den måten når jeg sitter der, der er jeg f.eks beredt til å bli avbrutt hele tiden. Mens nå, nå sitter jeg hjemme og likevel virker ikke hodet mitt og maskinen på samme frekvens. Shit. Det var bare det.

Picasso og meg

Jeg kom hjem fra Cannes i dag og jeg fikk ikke sett Picassos hus selv om jeg hadde unormalt, vil jeg nesten si, lyst til det. Jeg tvang den store ungen min til å kjøre opp og ned en ås-side, jeg stoppet gamle menn som gikk tur i villastrøket, jeg googlet og googlet.

Jeg har i mange år sittet og kikket i en fotobok av David Douglas Duncan med bilder fra huset Villa La Californie i Cannes og det livet som ble levd der.


Bildene gir et idyllisert blikk på hjemmelivet til Picasso. Til han og den siste kjæresten hans og noen av barna hans som var på besøk.


Den fikk meg til å tenke på hva man kan gjøre når man leker med barn, hva man har i huset sitt, hva man har til trappepynt. Sånt noe.


Bildene i boka har jeg sugd til meg, selv om jeg godt vet at kjærester hang seg og skjøt seg og menneskene rundt ham var alkoholiserte og noen av barna ikke fikk komme i begravelsen.
Livet selv var visst ikke så idyllisk.


Det kunne virke som om menneskene rundt Picasso underordnet seg alt hans og det stemmer forsåvidt med inntrykket jeg har fra andre familier der en person har et arbeide som ansees som så viktig at alle andre må liste seg rundt et sentrum som er geniet.

Men når jeg har sittet og sett på boka mi er det bildene i seg selv jeg har sett på.

Så da jeg kom til Cannes var en av de første tingene jeg gjorde å spørre på turistinformasjonen hvor Villa Californie var.

Men på turistinformasjonen i Cannes var det ingen som visste at Picasso hadde bodd i Cannes, tenk det.

"Han bodde jo i Mougins". Og det gjorde han. De siste 15 årene av livet sitt.

Jeg googlet meg frem til at Marina Picasso bor i huset nå, men mer fant jeg ikke ut, selv om jeg tok i bruk alle detektivkunnskapene mine og snakket med flere kyndige folk.


De to Picassomuseene i Antibes og Mougins var stengt i november. Men en ting googlet jeg. At Picasso døde i huset sitt i Mougins, et hus han kjøpte fordi han hadde fått så utrolig mye penger mimet den ikke-engelssnakkende kunstneren vi traff.

Han døde mens han spiste middag med venner,
og de siste ordene til Picasso var,

- Drink to me, drink to my health, you know I can't drink any more.

Dette hadde jeg helt glemt, at sangen til Wings hadde noe med Picasso å gjøre. Sangen husker jeg.
For da jeg gikk i 7. klasse på skolen døde en skolekamerat og jeg og noen jenter satt i sofaen hjemme hos Yngvil og tenkte på han som døde og hørte på Band on the run. Drink to me er en fryktelig sentimental sang, det hører jeg nå.

Jeg legger ut en YouTube-versjon under tvil, sangen er den originale, men videoen er fryktelig hjemmelaget. Her er den i alle fall, i tilfelle du også fikk lyst til å friske opp hvordan den går.

Det er best i matbutikken

Jeg har kjøpt meg souvernirer i dag:
tapenade, en boks med grønn og en boks med svart.
Jeg skal ha det til loff og smør og rødvin.

Og så har jeg kjøpt fikensyltetøy og salt med tørka pulverisert ingefær i og også en pose salt med tørka koriander.
Koriander er en av de smakene jeg liker best.

Jeg liker å gå i matbutikker og se på hva de har i det landet jeg er i, hvordan de pakker det inn, hva de har mye av.
Melk som ikke trenger stå i kjøleskapet men som er i store plastdunker, det er jeg skeptisk til f.eks, det virker ikke sunt.

Jeg kjøpte mat til picknik også. Parmaskinke som har kilopris som er lavere enn hektoprisen hjemme. Og så tok jeg litt coppa del parma som jeg tror er parmaskinke satt sammen fra ulike deler på grisen, nakken og sånn, ikke bare rompa, slik at det blir billigere men kanskje like godt (men nei, det smakte ikke like godt).

Vi har kjøpt frukt som vi ikke har så lett i Norge: markjordbær, korinter, rosiner med uvant farge, en veldig stor pære, små druer som ser ekstra pene ut men som viste seg å ikke være så gode,
et eple som ser stygt ut men som den store ungen sier skal smake supergodt.

Alt det som er litt rart det kjøper vi.
Det er ikke de samme kriteriene vi går etter når vi er hjemme i vår egen by. Så, det har vi kjøpt i dag.

Frøken detektiv

Jeg sitter og venter og slapper av, kikker på hvem som er inne på siden min, sånt kan man jo ha moro av. Akkurat nå er noen fra økokrim her. De har søkt på "Ben Borgen".

Men økokrim, hvis dere skal være skikkelige detektiver, burde dere ikke surfe med skjult identitet? Føler meg skuffet over at jeg er flinkere detektiv i dette øyeblikket enn det dere er...

Vi skal bli til støv

Ingen ferie uten døden-blogging virker det som. Ta det som en advarsel dere som ikke trenger akkurat det i dag.

Her er noen familiegraver på kirkegården i Valbonne, en liten by en halvtimes tid nord for Cannes.

Det hadde vært allehelgens dag, så det var mange blomster på gravene. Før allehelgensdag var det nesten bare plastblomster der, fortalte min lokale guide.

Nesten alle blomstene er like hverandre. Sånn er det i Norge også, men blomstermoten på kirkegårdene er ulik i Frankrike og Norge.

Blomsterkassemoten også. Her er det nesten ikke blomster i blomsterkassene, mest grønnplanter. De som har blomster har gjerne alpefioler nå. Det ser vi sjelden i Norge.

Folk har det forresten stygt i hagene sin her, omtrent som i gamlebyen i Tromsø, ingen blomsterbed heller. Men i de trange gatene her er det jo fullt av blomsterkasser og krukker,
jeg får det ikke til å rime.

Kirkegårdsturen minnet meg om at i kirker og ved graver snakker vi om at vi skal bli til jord. Eller støv.

Vi kan like gjerne se bakover i tiden, alle som har vært er nå blitt jord, eller støv. Og nå er de blomster og frø som er spredd med fugler, og baguetten jeg spiste i dag har vært oldefar.
Legg på noen generasjoner til bare.

Ingen revolusjonerende tanke, jeg har bare ikke tenkt på akkurat det på den måten før i sted. Jeg har ikke blitt religiøs heller,
klin edru også. Det er mye igjen å tenke på virker det som.

Tecktonic

Noe jeg fant i en park i Nice i går,
noen søtnoser som danset den nye dansen tecktonic,
se filmsnutten vi tok av dem.

Tecktonic er en dans som har utviklet seg i Paris og som sprer seg som en farsott denne høsten via YouTube. Da kan man jo øve seg i ro og mak hjemme før man enter the street. Men til Oslo har den ikke kommet enda sier de som kan hip-hop-genrene innenfor dans.

Det er Paris-klubben Metropolis som er redet for denne dansen:

- For seven years we've been organising nights called Tecktonik Killer where we play the harder sounds of northern Europe (Belgium, The Netherlands) and the softer sounds of the south (Italy, Spain).
Little by little, the clubbers who came invented a choreography, sa Cyril Blanc fra Metropolis til AFP 20. september i år.

AFP skriver videre:

"Tecktonik, a mix of hip hop and techno dance, was the talk of this year's Paris Techno Parade, the annual dance music street carnival that took place in the French capital last Saturday.

Groups of teenagers were overheard chanting "Tecktonik" as dance-offs took place in the street and the evening news bulletins were full of images and testimony from the leaders of this latest craze."

Det var forresten en fin park de hadde i Nice der de små tecktonic-danserne var. Den hadde en stor rund flate der unger løp, skatere jumpet, trick-syklere og rulleskøytefolk rullet og folk som meg satt på rompa i et lite amfi og så på.

Se på han her i hoppet!

Jeg blir rørt når noen samarbeider ivrig om et prosjekt.
De var en gjeng unger som bar rundt på den plata for å få til den optimale vinkelen eller hva det var.

Det minner meg om den gode følelsen fra jeg var barn, det å gjøre ting om igjen og om igjen. Jeg sto på hender, flere hundre ganger om dagen i flere måneder. Det var om å gjøre å få til den perfekte håndstående.

Drapsstatistikk, endelig

Jeg ble lykkelig da jeg så VG`s forside i dag:
72 kvinner drept av sine menn siden 2000.
VG viser frem en kort historie under hvert bilde.
Anbefaler en kikk på saken for den som ikke har sett den alt.

Anders Giæver skriver,
- Han er norsk, ressurssterk og tilregnelig.
Han er midt i livet. Han har ikke nødvendigvis vist seg voldelig tidligere, i hvert fall ikke utenfor familien. Og han dreper sin kvinne når hun vil forlate han.

Dette er en sammenheng som bør være helt åpenbar selv for den som leser aviser bare sånn passelig. Likevel er sammenhengen underkommunisert og den ser dessverre ut til å komme som en overraskelse på noen av politikerne.

Dette har irritert meg i flere år, og særlig hvordan begrepet "familietragedie" brukes til å dekke over det som egentlig foregår. Jeg har skrevet om det her.

Kjøtt, sko og meg

Det virker ikke som feriebloggingen min er så pop, hverken på besøkstall eller kommentarer. Nåja. Det er vel som det er, jeg lurer på det likevel, for jeg innbiller meg at jeg blogger omtrent om samme greie om jeg er her eller der:
Se her noe rart eller fint, meg eller noe som ikke er meg.

I dag vil jeg forteller at japanske damer har bekvemme sko når de går i museum. Det har ikke franske damer. Mye er nok galt med metode og utvalg og sånne ting som jeg slett ikke kan,
men det var påfallende det kan jeg si.

De japanske damene som jeg så på museum hadde myke, flate, oppbygde jogge-aktige sko alle mann. Selv hun som hadde et svært fancy antrekk på seg, jeg hadde ikke sett maken til flerfarget bukse som var dandert rundt kroppen. Hun hadde deilige gåsko hun og.
De franske gamle damene vagler som de pleier på hæler.

Det var vanskelig å få et godt bilde fra vinduet til kjøttbutikken jeg gikk forbi i formiddag. De hadde sikkert 7-8 ulike fugler til salgs.
Alle hadde det ekte hodet festet til kroppen, men hodet hadde i motsetning til kroppen fjær og sånt på.

Jeg kan tenke meg at man skulle steke fuglen og så blir hodet en slags pynt. De fleste fuglene hadde bacon surret rundt kroppen sin. Her kan du se to ulike fugler klare til steiking. Jeg er ikke vegetarianer, men akkurat da hadde jeg ikke lyst på kjøtt.
En time seinere spiste jeg en entrecote på stranda.

Om natten kommer ulvene frem

På internatet i Cannes, her jeg sover denne uka, når studentcafeen er stengt, samles et hemmelig felleskap i gangene. Vi sitter på det kalde gulvet i mørket borte ved trappa med maskinene våre på fanget. Vi nikker til hverandre og er helt stille. Vi sier bare "er det dekning her?" eller bedre, "er det dekning og strøm?"

Ting de har lagd på sløyden

I dag var jeg på stranden like ved Antibes. Der så jeg tre forskjellige folk som hadde brukt sløydtimene til noe nyttig.

Han her hadde lagd seg et slags surfbrett, fikk meg til å huske på Vazelina: je skal lage surfbrett på sløyden, surfbrett i kryssfiner.

Bare at det er vel ikke surfbrett akkurat, veldig kort. Og så sklei han på sanda og ut i bølgene, ikke utenfra havet og inn.
Gud vet hva det heter?

Han her karen var nok ivrig på metallsløyden. Han hadde lagd et rør til å sette fiskestanga, sånn at han kunne slappe av mens han fiska. Akkurat idet jeg tar bildet egner han, det er ikke å slappe av.

Det er forresten folk som fisker overalt rundt her.
Folk fisker overalt i verden hvor jeg har vært, Paris, New York.
Verden består av fiskere.

Denne saken bør det være mulig å ønske seg til jul fortsatt.
Dere kan se to plankebiter som er slått på plata til høyre der.
Nå er det blitt en fin-fin ryggstøtte til strandbruk.

Det er ikke noe de tar lett på

Ingen skal si de er ute i siste liten her i alle fall. Ingen skal si at det med gatebelysning til jul kommer som julekvelden på kjerringa.

(Jeg driver med ferieblogging fra Cannes, Antibes og Nice og sånn).

Her med jule-tradisjonelle snøkrystaller, men vi har også sett sitron-dekor og lystige delfiner som advents-pynt.
De har ikke slått på lyset i lysene ennå.


Til og med en nyttårsgatepynt er klar.

Og så har vi selvsagt den tradisjonelle bonnes fetes som passer til alle fester, en klassisk og økonomisk måte å pynte på.

Jeg er i Frankrike

Jeg tror jeg har forstørret forskjellen på Frankrike og Spania i hodet mitt. Der jeg har sett Spania som et avslappet, shabby og trivelig Torggata-aktig land, så har oppfatningen min av Frankrike vært en posh, velutdannet og litt strikt Bygdøy Allè.

Hvem vet hvor sannheten ligger, hvert land har flere sannheter gående på en gang, ingen ting lar seg helt kategorisere, men så kategoriserer vi hele tiden likevel.

Det som har slått meg ofte dette siste døgnet er hvor likt alt er Spania. Det var ikke sånn jeg husket småbyene i Frankrike.
Husene her er like hyggelig shabby, de har samme farge til og med. Like mange ting har noen satt fra seg utenfor huset, de henger klesvasken med utvaskede farger utenfor vinduet over gata i Frankrike også, det er like trær, karrig jord og bougainvillaen blomstrer her også.

Helt øverst i bildet henger et termometer på en spiker. Krukka i vinduet har en vissen blomst. Ledningene går litt hit og dit.

Selv her i Cannes som jeg er ser det sånn ut. Det er en par tre gater med motehus-butikker ellers ser det akkurat likt ut som alt annet avslappet. Bortsett fra båtene i havna.

På denne kafèen spiste vi frokost, nydelig kaffe med melk i. En stygg kafè som nettopp derfor er hyggelig. Jeg vet ikke helt hvorfor, det er ikke alle stygge kafèer som er hyggelige, men noen er det.

Jeg er i verden

Derfor er jeg trøtt. Jeg sto opp 5.
På flyet leste jeg at faren til Donny Osmond er død, 90 år gammel og at fiskerne ikke vil ha vindmøller selv om de står langt ute i havet.
Vi kan godt ha en vindmølle i bakgården hos meg.

Her har de hengt opp julepynten i gatene men ikke skrudd på lyset ennå. De har lys-gate-julepynt i sitroner og delfiner.
Vi begrenser oss litt i Norge

Ut i verden en liten tur

I morra tidlig skal jeg ut på tur.

Jeg kommer sikkert til å blogge helt vanlige fr.martinsen-reiseting om hvor fint det er å være lukket inne på et hotellrom og vise dere bilde av et museum. Noe sånt noe.



Det eneste som er litt dumt er at jeg ikke kan se CocoRosie nå når jeg akkurat har funnet dem, de spiller på Rockefeller på søndag.

Hvis det fins lesere her som skal dit så fortell gjerne i kommentarfeltet hvordan det var. Men det er sikkert å ønske seg mye, at det fins et snitt mellom de som leser her og de som går på CocoRosie-konsert.

Blogg-opera faktisk

Fredag har en blogg-opera premiere i Sverige. 400 gymnas-elever har blogget frem teksten. 10.000 ord ble det, og KG Johansson, forfatter og professor på musikkhøyskolen måtte bare føye til ni ord selv for å binde sammen tekstene.


Ungdommene blogget om kjærlighet, konflikter, reiselyst og livsvalg.

Bloggoperan är ingen inställsam uppsättning, där vuxna försökt förstå sig på ungdomar, skrev Dagens Nyheter i går.

- Detta är nukonst. Vårt sätt att arbeta kommer att förändra synen på vad opera och ungdomsföreställningar är, säger Staffan Aspegren.



Musikken er komponert av 12-17-åringer fra den kommunale musikkskolen. Elever ved musikkhøyskolen har arrangert den og musikken fremføres av et profesjonelt symfoniorkester.
Seksåringer og estetikk-elever har tegnet kostymeforslag.

- Att vi gör som barnen har sagt och tar kål på förutfattade meningar är tokviktigt, säger Martyna Lisowska, som också har en av huvudrollerna. Musiken med pop-, rock- och Mozartinfluenser är sjukt bra. Och texten, med avskalat rent språk, är bitvis mycket vacker. Den ger en inblick i ungas tankar som vuxna kan lära sig mycket av.

U-tabloide tabloider

Jeg interesserer meg for hvordan også tabloide aviser krever stor mediekompetanse av leserne sine, f.eks når de skriver om selvmord. Forrige uke kom boka om Jan Werner ut,
den ble bredt omtalt i Dagbladet og VG.

Men hvordan?

Dette er forresten en u-tabloid bloggpost.
Jeg har skrevet om bruken av begrepet personlig tragedie før.

Ærendet mitt nå er ikke å gå inn i hva som skjedde eller hvordan enkeltindivider velger å uttale seg men å vise dere hvordan en sak fremstilles av den som skriver den.

I u-tabloid stil, et tilbakeblikk:

Her er VG`s ingress i januar:

Obduksjonsrapporten setter en endelig stopper for ryktene om at avdøde Jan Werner Danielsen (30) tok livet av seg.

Dette slår altså VG fast. Hva bygger de det på?
Jo, de referer til Se og Hør som skriver,

"Nå er den endelige obduksjonsrapporten klar, og den bekrefter at 30-åringen led en naturlig død." Det var forresten ikke den endelige rapporten men den foreløpige.

Se og Hør bruker broren til Jan Werner som kilde,

- Vi har fått vite at Jan Werners død skyldtes hjertesvikt, trolig som følge av en betennelse i bronkiene, kombinert med fysisk tretthet og utslitthet etter en periode med altfor hard jobbing.

Altså har ingen av dem lest den da foreløpige obduksjonsrapporten og kan refere til den, de bruker brorens tolking av rapporten, men slår så fast sannheten selv.

Aftenposten derimot slo ikke noe fast:

Jan Werner Danielsens dødsårsak fortsatt uklar

Den foreløpige obduksjonsrapporten gir ingen klare svar på årsaken til Jan Werner Danielsens død.

Da boka til Jan Werners far kom fortsetter VG

"Da Jan Werner døde i september i fjor, gikk spekulasjonene på at han hadde tatt sitt eget liv. Sannheten er at høsten 2006 slet Jan Werner med hissig bronkitt med høy feber, og gikk derfor på både hostemedisin og antibiotika.

I et sammendrag av obduksjonsrapporten, gjengitt i boka, heter det at medisinene han hadde tatt, sammen med sovemedisinen, til sammen kan ha medført døden."

Men ifølge VG selv 1. november, ikke på nett dessverre, referes det fra et brev fra Sidsel Rogde som utførte obduksjonen:

"I blodet fantes legemidlene zopiclon (sovemedisinen Imovane), etylmorfin (virkestoff i hostesaften Cosylan) og morfin"

VG skriver videre,

"Det står videre at konsentrasjonen av de to første legemidlene var normale i forhold til behandling, "mens morfinkonsentrasjonen var ganske høy". Det står også at etylmorfin fra hostesaft kan omdannes til morfin, men at konsentrasjonen var så høy at Danielsen må ha "fått i seg morfin i tillegg til hostesaft." Det konkluderes med at de "tre stoffene virker alle dempende på sentralnervesystemet, slik at de til sammen kan ha medført døden" (...) I lufteveiene ble det påvist rikelig skummende væske, noe som kan skyldes forgiftninger og hjertesvikt. Brevet avslutter med at det "er imidlertid ingen objektive holdepunkter for hjertesykdom".

Med færre ord er det altså morfin i blodet som man ikke vet hvor kommer fra.

VG skriver også,

"Det står heller ikke i brevet fra Rettsmedisinsk institutt at dødsfallet var selvforskyldt, noe som var en voldsom lettelse for familien."

Dette lar VG stå uforklart. Men det bør være åpenbart at Rettsmedisinsk institutt ikke kan skrive noe slikt.
En obduksjonsrapport kan ikke slå fast i hvilken grad du har ønsket å få i deg for mye av et preparat. Jeg skjønner ikke helt hvorfor VG har vært så fordekkende i denne saken.

Facehunter og Nick Cave

Facehunter har vært i Oslo igjen, det var han i fjor på denne tiden også faktisk, her er min korte forklaring på fenomenet.

Han har lagt ut tre poster fra Oslo, en fra Aker Brygge, en fra Strykjernet, Grünerløkka og Bogstadveien, og så natteløvene da.

Ellers?

Nick Cave and the Bad Seeds kommer med studioalbum 3. mars.

Jennifer Fox "Flying"

Jennifer Fox sier at hver gang det er noe hun ikke skjønner så lager hun en film om det.

Nå er det seg selv hun undersøker,
eller seg selv og den utvidede venninnekrets.
Hun spør seg om de gjør gode valg om familie og kjæresteliv.

Får de til å leve det livet de vil?

Da Jennifer var jente så hun på det livet moren levde, og så på farens. Hun bestemte at hun selv ville leve mer som faren sin.
Og det gjorde hun.

Hun ville være en fri og selvstendig kvinne

Etter at et kjærlighetsforhold tok slutt
tenkte hun likevel at hun hadde levd falsk,

- I just lost it. I had been living as if I was free, but really still believing in the old rules and all the traditional roles of women.

That`s why the need to make the film was so great.

It was like "if everything is up for crabs, who am I, what`s important, what does it mean to be a woman today and what does relationship mean?"

And that is why I through monogamy out the window, that also is a construct, maybe.

Mens hun lagde filmen (4 år tok det) hadde hun to elskere, en gift i Sør-Afrika, en ugift i Sveits. Kan det fungere på en god måte? Venninnens sykdom gjorde også at hun revurderte valgene sine. Vil hun ha barn likevel? Og evt. med hvem?

- My idea of relationships was turned upside down during the period. I had so reacted on the stiff model of relationships. It seemed so dead to me that the only thing that was important to me growing up was passion. I cared less about commitment and security.

My new friend said: You don`t know anything, about love.

Et intervju med Jennifer Fox. Ikke la deg skremme av den veldig amerikanske intervjueren, del 1 og del 2

Dere som har svensk fjernsyn kan se det i kveld på SVT2 22:20,
vi andre må se det på nett-tv.

Her er SVT sin side om Jennifer Fox med klipp fra et svensk intervju, litt nede til høyre ligger første episode, kanskje du rekker å se den før neste kommer i kveld.

Bloggen til Jennifer Fox

Lagt inn tirsdag kveld

I kommentarfeltet gjetter vi på hvordan det går. Kan dette bildet gi ledetråder? Mannen er den sveitsiske elskeren. Ligger hun på sofaen og er gravid eller er hun tufs eller bare trøtt? Og hvis hun er gravid, hvem er faren?

På torget i byen vår

Bloggen har mange ulike funksjoner, for bloggeren selv og for samfunnet. Bloggen blir ofte angrepet for å ikke likne journalistikk og det gjør den som oftest ikke.

Noen bloggere er likevel snørrhovne og innbiller seg at de tilhører en slags 5. statsmakt der de opprinnelige mediene ikke evner å få opp gørra, mens de egentlig ikke bidrar med noe mer enn unyansert mediekritikk.

Noen få bloggere blogger faktisk journalistisk.
Men det er ikke dem vi skal snakke om nå.

Å dømme den personlige bloggen utelukkende utfra om blogger er journalistiske er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at noen skriver til mange).

Men la meg nå endelig ikke ødelegge lørdagsstemningen her

Jeg er en varm forsvarer av den type blogg som de fleste skriver og som mange anklager nettopp fordi den ikke er journalistisk,
den personlige bloggen.

Forsvar for navlelo-sanger

At så mange tar i bruk nye redskaper for å uttrykke hva vi har i navlen er en utmerket ting. Særlig er det utmerket for bloggeren som får satt egne og gjennomtenkte ord på verden.

Og lesere vil ha nytte av å se hvordan den som skriver tenker om ting, de fleste av oss har en snever omgangskrets. For egen del vet jeg mye mer om tankegangen og argumentasjonsevnen til folk nå enn for to år siden da jeg begynte å lese blogger.

Å sette seg i sofaen til mange

Der jeg tidligere ble slått av hvor fjernt jeg tenker fra tante Anna den ene gangen i året jeg sitter i hennes stue i hennes sofa og jeg spiser vafler og hører hva hun syns om naboene og skilsmisser og nyhetene, kommer jeg nå daglig inn i sofaen til en mengde mennesker og slipper å presentere meg og småprate i to timer.
Men altså.

På torget i byen vår

En annen funksjon blogging har er at torget, den gamle kirkebakken, der vi utveksler nytt og sladder er blitt mye større.

Så da jeg i januar leste Vampus kommentar om at Olaf Thommessen feilbruker penger fra sin mors minnefond i en bloggpost av Drusilla som egentlig handler om noe helt annet tipset jeg en venn og gjennom hans journalistiske arbeid og Thommessens reaksjoner endte det i går med at han ikke stiller til gjenvalg som nestleder i Venstre.

Når torget er større

Kunnskapen om mulig feil bruk av pengene i fondet var det sikkert mange som hadde. Men når torget vårt blir større gjennom blogger blir sjansen også større for at saken skal bli fanget opp.

Det var bare det i dag.
Men pussig å tenke på er det.

Denne posten er med vilje skrevet i brudd med en journalistisk regel: løft opp det viktigste først. Så herlig å være dronning i egen blogg gitt. Jeg kan love deg at jeg har evnen til å skrive denne posten i en mer tabloid form.

Men jeg følger en annen regel i dag, skriv slik at du henvender deg til det publikumet du vil nå, evt. slik at du ikke henvender deg til det publikumet du ikke vil nå.

Er det ikke herlig å være dronning i egen blogg?
Jo for faen.