torsdag, november 15, 2007

Picasso og meg

Jeg kom hjem fra Cannes i dag og jeg fikk ikke sett Picassos hus selv om jeg hadde unormalt, vil jeg nesten si, lyst til det. Jeg tvang den store ungen min til å kjøre opp og ned en ås-side, jeg stoppet gamle menn som gikk tur i villastrøket, jeg googlet og googlet.

Jeg har i mange år sittet og kikket i en fotobok av David Douglas Duncan med bilder fra huset Villa La Californie i Cannes og det livet som ble levd der.


Bildene gir et idyllisert blikk på hjemmelivet til Picasso. Til han og den siste kjæresten hans og noen av barna hans som var på besøk.


Den fikk meg til å tenke på hva man kan gjøre når man leker med barn, hva man har i huset sitt, hva man har til trappepynt. Sånt noe.


Bildene i boka har jeg sugd til meg, selv om jeg godt vet at kjærester hang seg og skjøt seg og menneskene rundt ham var alkoholiserte og noen av barna ikke fikk komme i begravelsen.
Livet selv var visst ikke så idyllisk.


Det kunne virke som om menneskene rundt Picasso underordnet seg alt hans og det stemmer forsåvidt med inntrykket jeg har fra andre familier der en person har et arbeide som ansees som så viktig at alle andre må liste seg rundt et sentrum som er geniet.

Men når jeg har sittet og sett på boka mi er det bildene i seg selv jeg har sett på.

Så da jeg kom til Cannes var en av de første tingene jeg gjorde å spørre på turistinformasjonen hvor Villa Californie var.

Men på turistinformasjonen i Cannes var det ingen som visste at Picasso hadde bodd i Cannes, tenk det.

"Han bodde jo i Mougins". Og det gjorde han. De siste 15 årene av livet sitt.

Jeg googlet meg frem til at Marina Picasso bor i huset nå, men mer fant jeg ikke ut, selv om jeg tok i bruk alle detektivkunnskapene mine og snakket med flere kyndige folk.


De to Picassomuseene i Antibes og Mougins var stengt i november. Men en ting googlet jeg. At Picasso døde i huset sitt i Mougins, et hus han kjøpte fordi han hadde fått så utrolig mye penger mimet den ikke-engelssnakkende kunstneren vi traff.

Han døde mens han spiste middag med venner,
og de siste ordene til Picasso var,

- Drink to me, drink to my health, you know I can't drink any more.

Dette hadde jeg helt glemt, at sangen til Wings hadde noe med Picasso å gjøre. Sangen husker jeg.
For da jeg gikk i 7. klasse på skolen døde en skolekamerat og jeg og noen jenter satt i sofaen hjemme hos Yngvil og tenkte på han som døde og hørte på Band on the run. Drink to me er en fryktelig sentimental sang, det hører jeg nå.

Jeg legger ut en YouTube-versjon under tvil, sangen er den originale, men videoen er fryktelig hjemmelaget. Her er den i alle fall, i tilfelle du også fikk lyst til å friske opp hvordan den går.

9 Kommentarer:

Anonymous tb sa ...

Fine blider. Velregisserte, men fine. Picasso var en fin kunstner. Uansett hva han måtte ha vært som menneske. Og hva er myten og hva er mennsket og hva er industrien Picasso?

Rart det var så vanskelig å finne huset? Kanskej fordi det ble brukt? Kanskje de som visste ikke ville si det?

16 november, 2007 13:04  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg har ikke tenkt over at de er velregisserte, mulig?

Det var nok fordi det er i bruk ja, men jeg så på dem at de ikke visste det: de var helt sikre på at jeg tok feil.

Ja vi kan godt skille mellom mann og verk, jeg gjør jo det når jeg kjøper idyllen så rått selv.

Jeg er enig i det jeg tror du sier, at vi ikke kan kjenne mennesket, det er deler som er presentert for oss bare. Men jeg tror nok ikke han var så raus mot menneskene han hadde nær seg, jeg har lest nok til å tenke at jeg syns jeg vet det.

Og jeg syns det er bra at en større del av mennesket blir presentert i dagens biografier, ikke bare yrkes-helten. Det er greit å vite at det koster noe for folk rundt en hvis en person går så fullstendig inn for ett tema i livet sitt at det bare blir plass for meg og mitt.

16 november, 2007 18:32  
Anonymous emelie sa ...

Jeg likte hvordan teksten og bildene passet så godt sammen :)

17 november, 2007 22:00  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er hyggelig at noen legger merke til sånne detaljer, jeg liker å tenke på dem selv nemlig.

18 november, 2007 10:16  
Anonymous tb sa ...

Enig i at det er greti å kjenne hele mennesket, også det negatvie. Og jeg har også lest nok om Picasso til å tro at han ikke var enkel, for å si det mildt. Og vi må jo vite slikt. Selvsagt. "Den som sier 'Se denne rosen', leder deg bort fra blodflekkene på veien"? Og hvis geniet har gått over lik, så er jo det også en del av helheten.En del av geniet?? Samtidig blir det et dilemma. Hamsun var nazist. Roald Dahl en gemen koneplager/voldsmann. Peter Sellers var en psykopat. osv osv. Kan vi forstå kunsten deres uavhengig av dette? (grufs, nå gnager jeg videre på denne kjepphesten min (får flis i tunga snart) om liv og lære... )

19 november, 2007 08:42  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg vet ikke, jeg har ikke dette som kjepphest, så jeg har ikke tenkt så godt på det?

Med Hamsun kommer det jo politikk inn, så det blir anderledes. Eller blir det det forresten, er mishandling en privatsak?

Og det er kanskje ikke sant at jeg kan se på bildene uavhengig av hva jeg vet. Kanskje har jeg kunnet det fordi jeg ikke har lagt vekt på det når jeg ser på dem.

Jo mer jeg skriver om det nå, jo mer må jeg tenke på det, hvertfall en stund, når jeg ser dem, og ser ikke-idyllen. Men så kan jeg kanskje glemme det igjen, for så nært trenger jeg ikke la det komme. Hvis jeg hadde vært der, hvis jeg hadde kjent ham, da hadde saken vært anderledes.

Jeg prøver å si at det er mulig for meg å overse bakgrunnen idet jeg ser på bildet.

19 november, 2007 09:53  
Anonymous tb sa ...

Tror jeg også klarer det

19 november, 2007 10:33  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jah! Jeg visste nok at jeg hadde rett. Nå leser jeg "Picasso, mester og vandal" og der står det:

"Valget falt på La Californie", et rikt utsmykket hherskapshus fra århundreskiftet med utsikt over Cannes. Det hadde tidligere tilhørt familien Moët, kjent for sin champagne".

Han flyttet derfor fordi:

"Det var blitt for mange mennesker på La Californie, og etter hvert som Cannes ble bygd ut, var det ikke så usjenert som før".

Marina Picasso, som jeg googlet bodde i huset, er datter av Paulo, Picassos sønn med Olga.

26 april, 2009 14:36  
Blogger fr.martinsen sa ...

Boka er lest ferdig, Picasso er død, og de siste ordene hans som jeg referte til i selve bloggposten var en myte gitt. Han døde syk i sengen sin og de siste forståelige ordene var mer prosaiske.

26 april, 2009 15:03  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start