privat-trassig

Jeg har vært så kulturnettavisaktig og teknisk utprøvende de siste dagene at jeg kjenner et trykk til å dele private ting av den typen mennesker sier at de ikke vil lese om på nett. Så la meg dytte på dere denne informasjonen, privat ikke bare personlig.

la oss høre på dagsnytt18 sammen

Her lå det en lenke inn til live-chat av Dagsnytt18 i dag, jeg tok den vekk fordi den er så prangende. Men jeg kommer tilbake med live-chat en annen dag. Dagsnytt18 var frisk i dag syns jeg.

oslonormativitet?

Universitetet i Oslo gjennomfører et forskningsprosjekt nå. Forsøkspersonene ligger inne i en hjernescanner (hva heter det?) og en av oppgavene er å se på 4 fotografier om gangen og raskt avgjøre om en av dem kan kategoriseres som et transportmiddel.

Den store ungen som jeg er mor til var på undersøkelsen i går.
Et av bildene var av en kamel. Men der svarte hun feil gitt.
For kamel blir ikke regnet som transportmiddel av Universitet i Oslo.

P.J. Harvey til Broadway

og til meg også her i Oslo. Jeg har billetter. Men ikke til Broadway. Hun har lagd musikken til Hedda Gabler
som går på American Airlines Theatre frem til 28. mars.

As an artist, I’ve always been drawn to what human beings are capable of, in how far you can push things.
And Hedda pushes things to the limit.



Typene Andrew Andrew, hvem de nå er,
gir et førsteinntrykk av forestillingen.

høre på Dagsnytt 18 sammen?

Her lå det en lenke inn til live-chat av Dagsnytt18, jeg tok den vekk fordi den er så prangende. Men jeg kommer tilbake med live-chat en annen dag.

Nysirkus i London

Herlige 7 doigts spiller Traces i London fra 3. februar, billettkjøp her.


Jeg har skrevet litt om forestillingen før.
Min favoritt Joel Baker i Loft her.

Freddie Wadling med ny plate

Onsdag kommer den og den er en blanding av svensk og engelsk og sanger som Freddie Wadling har lagd selv og sanger som andre har lagd til ham. Andre er f.eks Anna Ternheim og Stina Nordenstam og begge disse synger sammen med ham også. Han synger Imperiets gamle sang Cafe Cosmopolite og han har lagd teksten Annabel Lee inspirert av Edgar Allan Poe og der synger han med Meja.

– När jag var liten var det bara Taube, Taube, Taube på radion hela tiden. Jag blev så jäkla trött på honom.


Dessutom är en del låtar rätt suspekta, Nudistpolka och de där, det finns en gubbsjuka i dem som jag inte gillar.

Freddie Wadling har ingenting emot att testa nya uttryck och ge sig på musik som ligger långt ifrån den han själv lyssnar på. Han beskriver albumet som en kompromiss mellan skivbolagets önskemål och hans egen vilja att sjunga sina egna låtar.

– Jag skulle hellre ha gjort mer på engelska. Men nu fanns det många låtar som olika människor skrivit till mig och det vore ju synd att inte göra något av dem, säger han efter att ha beställt in sin andra öl i cocktailbaren på Hotel Rival i Stockholm.

I den nye bloggen sin skriver Freddie Wadling,

Tre saker äro tråkiga:

titta på människor som spelar shack, porrfilmer och svenska dansband. Sedan kommer politik, romantiska filmer och kissåbajshumor. Och strax därefter nutida svenska komiker, besserweisers och operetter.

Några saker som är roliga:

skräckfilmer, rock n roll, människor som saknar självinsikt och japanska mangaserier.


Det er så irriterende satt opp på siden til Wadling at jeg ikke får til å lenke inn i sakene der du finner listen over sanger på plata, siden som krediterer fotografene jeg har tatt bildene fra og som viser andre fotografier og rett inn i bloggen hans.

Her er en lang post jeg skrev om Freddie Wadling.




Hør på denne versjonen av The Winner Takes It All,
jeg har ikke lagt merke til teksten før.

Tom Waits-turisttur

Det kan være en utmerket ting å hoppe på en turistbuss første gang man er i en by,
man får en slags oversikt over monumentene og bydeler.

Går man på byvandring i New York eller London f.eks fins det spesialvandringer i historiske deler av byen eller følg i Dickens fotspor, dette vet vi.

Men Tom Waits-busstur med guide?
Joda.

Jeg ville vært med på den hvis jeg var i Los Angeles 28. februar.

Calling all rain dogs, gin-soaked boys and Gun Street girls!

Climb aboard as your hosts David Smay and Kim Cooper lead you on a scrupulously researched ride through Tom's epic misdeeds and shenanigans, from the Trashing of the Troubadour to epic nights at the Tropicana (where he sawed off the kitchen drain board so his piano would fit).

And oh, there are such tales to tell..

..from food fights with L.A. Punks and smackdowns with L.A. Police. We'll crawl through the Sewers of Paris, tattle on the Ivar Theater, and get the lowdown on Tom's legendary performances at the Wiltern and elsewhere. Before departing for points rural, Tom left his mark all over L.A., from Francis Ford Coppola's Zoetrope Studios to Sunset Sound to Skid Row. We'll show you where Tom found his true love and collaborator, Kathleen Brennan, and how all the pieces came together to transform a drunken, desperate singer into the multi-faceted, multi-media artist he'd become.


Og i mars kan du være med på Bukowski-tur.
Hvis du er i Los Angeles that is.

This is just to say 9

Jeg var i operaen i går og selv om det føles merkelig å si i operaen når det var i bygget mer jeg var for å se dans, så var det jeg skulle si bare at det var fint.

Det var i hovedsalen, vi satt på første rad og vi kunne kikke ned på orkesteret. Orkesteret smilte til oss.


Her kan du se små biter av forestillingen, jeg likte "Shutters shut" aller best, rytme rytme, det er Gertrud Stein som leser diktet sitt
"If I told him" og jeg trodde det var klippa i fordi rytmen var så fin, men nei. Hun leste det sånn. Enda finere ble det da.

Og så den nederste "Sh-boom",
(men hvorfor så dårlig belyst og så lang avstand, opera?).


Jeg lærte at det var mange som hadde en ekstra billett å selge.
Det betyr at det lar seg gjøre å stikke ned på helt utsolgte forestillinger og få seg en billett på f.eks første rad likevel.
Til neste gang lærte jeg også at man kan gå og få en introduksjon til det man skal se en time før.

Akkurat nå 44

Jeg rydder på bordet mitt. Hva er det du egentlig har i de haugene, spurte en venninne i går og da kom jeg bare på at det var artikler jeg skulle lese. Men det var også en postlapp med to bøker av Diana Athill, de har jeg vært ute og hentet. Det var et by:larm-program og en almanakk som jeg ryddet sammen med konsertbillettene på hylla, alt det er ting jeg skal gjøre, de hører sammen fant jeg ut.

Det er mer

Men akkurat nå stoppet jeg opp ved Morgenbladet og noe om Arne Næss som Gunnar Breivik forteller om, det er tre år siden sist de to spilte tennis sammen og Arne Næss sa,

"Vi må spille med de kortene vi har på hånden. Nå er det ingen høye kort lenger, stort sett toere og treere, men man må spille dem så godt man kan."

Det er ikke alltid vi har gullkort på hånda i tennis og annet selv om vi ikke er gammel. Det tenker jeg på mens jeg går rundt her og kaster gamle drosjekvitteringer og henger opp vask som har lys farge på klesstativet i foran kommoden. Nå begynner Ukeslutt.

P.O.Enquist, mest meg kanskje

Han er på vei til byen til intervjuer og til Litteraturhuset i morra, dit skal jeg. Og her har du sjansen til å lese upp dig på Enquist før de andre intervjuene kommer.

Da selvbiografien hans kom i Sverige tidlig i høst skrev jeg en liten post, med lenke til et godt intervju.

I helga starta jeg på den norske utgaven av boka og natt til mandag leste jeg den ut.

Det er mye ved den

Det er språket som gikk rett på meg
og beskrivelsene av oppvekst og en kultur-, klasse- og politisk historie i Sverige på 60- og 70-tallet
og så slutten som er fylt med alkohol og mange forsøk med Minnesotamodellavvenning, et system han er kritisk til og jeg identifiserer meg helt med motviljen mot å bli fratatt det av seg
som ikke er alkohol.

Jeg får ikke skrevet mer, det går ikke. Jeg leser og lever raskere enn jeg får til å si noe om det.

Det ligger rester av ferdigleste bøker og gode konserter i krokene mine, i kjølvannet mitt, de hever seg bare ikke så fort til ferdige poster og jeg må gå fra dem.

Jeg har likevel lyst til å si at den boka likte jeg godt.

I dag begynte jeg å tenke på at bakemetaforer har grepet om seg og at man godt kan se det i et kjønnsperspektiv at det kommer til mer ordbruk fra kjøkkenbenken, ikke bare fra seilskutefarten.

Jeg trodde jeg hadde lagt merke til dette selv, men når jeg sitter og blar i boka nå så ser jeg at det er P.O.Enquist som skrev det og jeg må ha lest det i helga "Hvor han enn vender seg, dukker ordet "kna" opp. Språket skal knas. Popkunsten eser opp som en deig i gjæring." Og det gjør den jo også, popkunsten.

Hvorfor får jeg ikke lese e-posten?

Dagbladet skriver om den ansatte ved den norske ambassaden i Saudia-Arabia som har sendt en e-post der hun sammenlikner Israels krigshandlinger på Gaza med nazistenes utryddelse av jødene under andre verdenskrig. Jeg ergrer meg over at ikke ordlyden i e-posten er lagt ut som lenke i Dagbladartikkelen, jeg vil gjerne se den selv og danne min egen oppfatning av den. Jeg syns journalister i størst mulig grad bør legge ut underlagsmateriale når det er mulig. E-posten er lagt ut i israelske medier.

kladdeark for coveritlive på Obama

Jeg gikk innom McDonalds (quarterpounder i posen over, skal åpne nå), så ICA, Hotel Havana for godt amerikansk øl men nei. Polet? Hadde en sort, tre av dem ligger i frysern litt. Tv-en er på, NRK.

twitterspalten

Jeg ser for meg at BlackBox prøvde twitter men så kom surveleppa frem veldig fort, litt Hushovd, litt Jensen:
"Åh jeg skjønner ikke hvordan dette fungerer!"

For å bidra til samfunnsmessig utvikling, ikke bare bryte ned også bygge opp brukte jeg forrige helgs spalteplass i Journalisten til et kræsjkurs for andre som ikke kan nettfolks språk.

Se så fint Brooklyn Museum skriver om seg selv oppe til venstre,
man skjønner at de vil snakke med oss: Twitterfeed is helping us tweet Brooklyn Museum blog posts to our feed. The rest of the time, you`ll find Shelley Bernstein, the Museums`s chief geek, tweeting news and other tidbits. @replies are welcome.

Det ser ut til at New Yourk-museene i stor grad snakker med folk, i alle fall de jeg følger Museum of Modern Art f.eks

En gammel bloggpost: Varsavsky, twitter og meg.

@fr.martinsen på Twitter

Akkurat nå 43

Jeg sitter ofte og leser ting i avisa eller i bok og så får jeg lyst til å blogge om det men så har jeg egentlig ikke noe mer å si enn, så du også det? Les disse ordene da. Det er et ønske om kommunikasjon uten at jeg har noe eget å si. Hva gjør jeg med det, som regel ikke noe, jeg venter for å se om noe av merverdi dukker opp.
Jeg sitter med en haug halvferdige bloggposter.
I dag legger jeg det bare fra meg her.



Jeg ser for meg Lars Elling i tømmerhytta hans i Nordmarka når jeg leser D2 og jeg tenker på hvor den ligger og hvordan han har fått fatt i den og jeg liker bildene hans, det har jeg alltid gjort.

De minner meg om følelsen i Lars Lerins malerier og jeg prøver å kvitte meg med den engstelige stemmen i hodet som tenker på om Lars Elling ville mislike å bli sammenliknet med ham, om noen skulle tenke på at jeg ikke har peiling på kunst.

Men det har jeg ikke

"Enten er man en filosofisk orientert person som bruker maleriet til å diskutere kunstbegrepet. Eller så er man en kitschkunstner som står knedypt i sentimentalitet. Det språket som er på midten – der romanen ville ligget hvis man snakket om litteratur – det er nesten ikke til stede i norsk billedkunst. Det er det denne utstillingen handler om. Jeg er interessert i å dikte med malermediet, fordi det er så utrolig egnet til diktning."

sier Lars Elling

Han sier også at han er redd for kreft og kjærlighetssorg, men ikke økonomi. Så der er vi tre, for Bjørn Sundquist snakker om livet i Dagbladet og det gjør jeg glad når voksne mennesker gjør det.

— Er du redd for at kjærligheten skal forsvinne?

— Nei, eller jo. Hvorfor klarer jeg ikke si dette rett ut?
Jeg er redd for at hun skal slutte å elske meg,
hvilket jeg ville funnet helt naturlig.



Lars Elling har utstilling nå og jeg kom meg ikke dit denne helga,
jeg har stort sett ligget i senga og lest Per Olov Enquists selvbiografi som kommer på norsk nå. Han har meg med, fra dette enkle minnet, man vet ikke alltid hvorfor det er akkurat de setningene som går så rett inn, det er jo enkle greier, hvorfor er det akkurat de.

"Etterpå går moren og han hjem gjennom skogen i mørket, på ski. Det er ikke gått opp løype. Han hører moren kritisk mumle Ketchup og ketchup og ketchup, det skal alltid være så fint med ketchup.
Han prøver å si til morens svarte rygg at denne ketchupen smakte godt, men møter bare taushet.
Det er upassende å gjøre seg til med ketchup.

Nå skal jeg gå og legge meg med boka igjen.
Jeg er kommet til side 181.
Det siste jeg streket under er på s. 164.

"Olof Palme rappet alt sammen. De liberale kulturradikalerne trekker seg skuffet tilbake, legger seg eiendommelig nok i stillhet på historiens søppeldynge uten å protestere, siden deres ideer har seiret. Dog ikke innenfor liberalismen. Sånn kan det gå."

Akkurat nå 42

Det er frokost, rista brød med kavli majones (som er mye bedre enn mills) og vossakorv med sylteaurk og en slags nordnorsk kjøttrull, te. Jeg sjekker gjennom innmatingen av kommunikasjon fra verden siden sist og ser at vi alle holder på med det samme, hverdagslige gjøremål, arbeide, tanker, følelser sausa sammen.

Det ligger en beskjed fra kusina mi i Libanon på facebook,

"Har fulgt Fosse/Gilbert. Viktig jobb gjort, og nå pusher vi som faen for a få inn et kirurgisk team fra MSF, med ekstra oppblåsbart sykehus for å operere og lage intensiv avdelig på det samme sykehuset. Her er det igjen raketter over grensa, og det føles som "på randen av krig" hver dag. Dog ser det ut som valgkampen har startet og den som nå lager ny krig i Libanon, han har tapt! Blir nok her en stund, jeg! Drikker nå vin og fordøyer nydelig grillet fisk!"

Bloggeren Sjelsord har en stille morgen på oslo vest i dag, hun sitter i sofaen og tenker på systemet hun har for regninger og friheten sin og jeg leser Hjortens post om blogging og hvordan vi fremstiller oss og hvordan det vi skriver er bare vårt fokus på vår virkelighet, for ved siden av skriver hun som var kjæresten til Plura før Kajsa Grytt,

"Det er noe skremmende med det romantiserende sviket og forfallet. Den som ventilerer og gjør sitt liv til en historie blir den som klarer seg. Han kommer til å reise seg og gjøre en historie ut av det. Men han går videre uten konfrontasjon. Han konfronterer og skrifter for publikum. Han blir helten. Så får de som “helten” har sveket eller forlatt nøye seg, eller holde ut med, bildet helten tegner opp for skriftefaderen/tilhørerene.."

Nå skal jeg høre på Ukeslutt og lese papiravisene.

This is just to say 8

Jeg liker ikke å gi selvtilfredsmat til de mest oppblåste bloggerne men i debatten rundt Liza Marklund (se nedover siden her evt.) ser det ut som bloggere har presset en opplagt sak frem til stormediene, det skriver både Åsa Linderborg og Unni Drougge.

Sport: Husarbeide

Jeg tror det kan være stor overføringsverdi i å sammenlikne idrett og husarbeide og når jeg tenker på hvor mange av mine land verdens 2009 rikeste skattepenger som går til at unge gutter skal holde seg tynne slik at de kan fly gjennom luften på magrest og spinklest mulig måte og at de søteste og samtidig muskuløse jentene skal kle seg nakne i avisa for å vise at de også er sexye, de er, de er forbilder,
så tenker jeg at vi må dra mer samfunnsnytte ut av disse folka.

Og husarbeide må vi alle gjøre

Ok, jeg begynner,
du kan fortsette hvis du vil.

Det jeg har tenkt hittil er at sportsfolk
ser ut til å være gode på å fokusere

De snakker jo ikke om annet

Så her må det være noe å hente for den som vil angripe husarbeide på den energiske og tidseffektive måten.
Som om man løp en maraton,
du vet du skal gjennomføre,
du vet du kommer til å gå i kjelleren,
men kom igjen rydd ut av oppvaskmaskinen,
ut med søpla,
pakk inn den gaven,
vann de blomstene,
skrubb vekk det slimet i dusjen,
du har satt av de tre timene etter jobb fredag ettermiddag og du gyver løs, oppgavene fordeles, her skal alle trimmes og trenes, joda du trenger det, joda alle må være med og vi må gjøre det i flokk.

Jeg er mer av den typen som ser på husarbeidet som en intervalltrening. Jeg går og setter på en vaskemaskin,
så går jeg tilbake til skrivebordet og maskinen.
Så er vaskemaskinen ferdig,
da henger jeg opp klærne,
så er jeg litt på facebook.
Etter en stund reiser jeg meg og slår på Ukeslutt, da rydder jeg samtidig ut den bokhaugen som ligger på kjøkkenbenken.
Tar du med deg søpla når du går?!

Systematikere skriver lister over ting som skal gjøres og er like optimistiske som de som melder seg inn på treningsstudio 2. nyttårsdag. Hva mer har vi, kommer ikke på mer,
jeg er sikker på at det er mye mer.

(en haug gamle husarbeidstanker)

Sant eller roman

Ble Liza Marklunds første bok Gömda presentert som roman eller en journalistisk sann historie? Diskusjonen fortsetter i Sverige,
her i Svenska Dagbladet, der jeg ble mest interessert i den fine måten å blande bildekarusell med sitater,
jeg kan ikke huske å ha sett det gjort før.

Nåja

På Liza Marklunds egen side skriver hun Gömda är en sann berättelse. Den är en gastkramande thriller direkt ur den svenska verkligheten.

Jeg syns ikke dette virker tydelig, særlig ikke siden Gömda er den første boka Liza Marklund skrev. Nå er hun kjent som en skjønnlitterær forfatter, da var hun kjent som journalist.

Jan Guillou drar til i Aftonbladet

Vi kan godt ta en stille samsyt på ham.
Nej, hennes böcker har presenterats som romaner. De har sålts som romaner. (..) Mitt intryck är att de personer som i huvudsak är indignerade i debatten i allmänhet inte läser böcker och i synnerhet inte har läst Liza Marklunds bok. Bokläsare, till skillnad från sådana här nätaktivister, måste ha stött på den här typen av dokumentära romaner tidigare.

Liza Marklund var med i chat på nettet i dag:

Om hisorien inte är sann, varför i all världen ger då denna "Mia" intervjuer just i egenskap av att vara den boken handlar om? Är det vanligt att man låter "Romanfigurer" ta en sådan skepnad???
Liza Marklund: "Gömda" och "Asyl" bygger på händelser som verkligen har inträffat. Maria Eriksson är en fysisk person. Genren dokumentärroman har funnits i alla tider, så det är vanligt att man gör så här.

Dagbladet trekker frem disse sitatene av Ann-Marie Skarp som er forlagssjef i Piratforlaget (Marklunds forlag)

- Men det er vanlig at skjønnlitterære forfattere beskriver sine verk som sanne. Vi kan tenke oss en litterær sannhet, eller som i Liza Marklunds tilfelle, en politisk sannhet. At forlaget ga boka undertittelen «en sann historie» istedet for «en sann reportasje» signalisere at boka var en dokumentarroman og ikke en faktabok.
Men for oss i forlagsverdenen var signalet åpenbart mye mer tydelig enn for allmennheten.

Nå kjenner jeg det rykke i irritasjonsfoten, men jeg har ikke lyst til å lese den boka, jeg har lest den for lenge siden, den er ikke god.

Ny Tom Waits-biografi

Til våren kommer en
ny bok om Tom Waits.
Barney Hoskyns har skrevet den,
jeg skal ikke kjøpe den
for jeg ha en annen bok om ham
og den har jeg ikke lest ferdig.
Dere andre kan vite at den
kommer 19. mai.

Et intervju om da Tom Waits hadde
satt for mye platedeig

Liza Marklund svarer

For en måned siden skrev jeg om konflikten om Liza Marklunds dokumentariske (eller nettopp ikke dokumentariske roman?)

Jeg har ventet på at den saken skulle nå norske medier og i dag skriver Dagbladet at Liza Marklund delvis har svart på kritikken i debattforumet Newsmill med at boken burde vært solgt inn som "basert på en sann historie" ikke en "sann historie"

Hun understreker derfor at «På flukt» er en del av et politisk prosjekt, og tilhører sjangeren dokumentarisk roman:

- Hvilket er så langt fra en journalistisk tekst man bare kan komme.

Oj oj oj, liksom, så langt fra en journalistisk tekst som man kan komme, det må jeg si.

Liza Marklund snakker ikke mer om dette nå, talspersonen Niclas Lövkvist sier til Svenska Dagbladet,

– Hon har annat för sig och gör inga intervjuer.

Liza Marklunds ”Gömda” har sålt i över 800 000 exemplar. Kritiken av boken har fått stor uppmärksamhet hos medier och i bloggosfären.

Ann Heberleins nye bok

Jeg leser en artikkel i svenske Dagens Nyheter om den nye boka til Ann Heberlein og jeg husker på henne fra diskusjonen om Liza Marklund nettopp,
i kommentarfeltet mitt her. Hun er etikkforsker i Lund og skrev en Marklund-kritisk kommentar i Svenska Dagbladet.

Hun kritiserte også nylig establissementet som ikke støttet Blondinbella når hun sto i stormen etter et seksuelt overgrep:

Men det stör mig att när Katrin Kielos diktar ihop en fejkad våldtäktshistoria i ”Våldtäkt och romantik” (Modernista) så utnämns hon till hjältinna av Åsa Petersen på Aftonbladets ledarsida
(som inte fattade att Kielos inte blivit våldtagen) och hyllas i både Dagens Nyheter och Babel, men när en sjuttonåring blir utsatt för ett sexuellt övergrepp in real life och berättar om det med tårar i ögonen, bara för att sedan bli kanonmat på nätet, finns det alltför få som hyllar hennes mod.

Boka heter "Jag vill inte dö, jag vill bara inte leva" og jeg la den i handlekurven nå i nettbokhandleren min (sjekk at man kan bla i boka og lese de første sidene.)
Boka handler om henne selv
og kampen mot å ta livet sitt.



Åsa Beckman i Dagens Nyheter skriver,

"Själv är hon sin bästa analytiker. Hon kan exakt formulera vad som händer i de olika skoven. I början av en manisk period levererar hon artiklar, debattinlägg, essäer och krönikor. Allt hinner hon. Avhandlingen om etik skrevs till stor del under en manisk fas. Hon vet också vad som sedan händer: "Men förr eller senare tappar jag greppet, börjar säga allt konstigare saker, göra märkliga associationer, bli för aggressiv i debatter och diskussioner, driva irrelevanta teser."

Heberleins styrka är att hennes iakttagelser är så påtagliga, så pregnanta, att hon får oss att förstå. Här finns rader av bilder som inte kommer att försvinna i första taget. Hur hon i väntrummet på S:t Lars ser sig själv i olika åldrar. Hur hon längtar efter mjuk och snäll mat när hon är riktigt dålig - vetebullar, mjölk, pulverpotatismos. I en rad drastiska bilder visar hon hur hon kan befinna sig på två nivåer samtidigt, fullkomligt kompetent och bottenlöst förtvivlad. Ingenstans blir det så tydligt som när hon i bilen är på väg till Örnahusen på Österlen där hon planerat att dränka sig. I det läget ger hon under bilfärden en direktsänd radio­intervju.

Två saker bör sägas om den här boken: den är modig- och den saknar självbevarelsedrift. De rader jag nyss citerade, om hur manin gör att hon förlorar omdömet, är säkert mångas mardröm - men förmodligen än mer skrämmande för personer i offentligheten. För att inte tala om den akademiska världen där balans och trovärdighet är hedersord. Ändå visar Heberlein nu upp den här sidan av sig själv. Trots att hon måste vara medveten om att de som hädanefter ser henne på tv eller läser hennes artiklar kommer att fråga sig: I vilket läge befinner hon sig just nu?

Varför ger hon ut detta? Det kommer att diskuteras. Hon kommer att få höra att hon rider på vågen av självutlämnande böcker. Det är en futtig invändning. Bara för att sådana böcker exploateras ska man inte undvika att skriva dem. Är de bra så är de bra. Hon kommer också att få höra att det är grymt mot de närmaste. Och det är en betydligt svårare fråga. Jag kan knappt föreställa mig hur smärtsamt det måste vara att läsa för familjen.

Men svaret på frågan varför hon ger ut boken finns nog ändå i själva boken. Hon beskriver hur hon ständigt är livrädd att bli bortvald och ensam. Samtidigt visar hon hur hon ständigt tvingar människor att svika henne. Hon är otrogen mot sin man, krävande mot vänner, lämnar arbetsplatser bakom sig. Nu osäkrar hon också sin position som opinionsbildare och prövar om alla - läsare, kolleger, uppdragsgivare - ändå står kvar."

Så idet jeg skal legge inn noen lenker i denne posten og nyhetsgoogler henne kvekker jeg til for hun ble borte fredag,
men kom i kontakt med familien igjen heldigvis i går.

Sånn ja..

..der kom jeg fra demonstrasjon. Jeg gikk rett før det ble tåregass. Noen bloggord i alle hast før jeg skal videre i verden.

Jeg sto temmelig foran ved den israelske ambassaden, jeg hadde lyst til å se selv hvordan situasjonen utviklet seg. Først gikk demonstrasjonen ved ambassaden rolig for seg, det var slagord og mange mennesker. All slags mennesker, kvinner med hodesjal og unger med seg, gamle menn med svart skjegg og stokk, innvandrerungdom, kvinner på 60 som så ut som bibliotekarer, menn på 60 som så ut som de hadde vært heismontører, gamle kjente.

Så var det en times tid der nyttårsraketter ble skutt inn i mengden, mot politiet og mot ambassaden, det er det lite å gjøre med, men jeg oppfattet mange mishagsytringer mot det, også av ungdommer med palestinaskjerf over munnen.

Det var gutter som klatret høyt opp i en lyktestolpe (den høyeste gikk til 3. etg) mens de viftet med flagget og ropte. Den lyktestolpen stolte jeg ikke helt på forresten, den svaiet og jeg så for meg at den brakk, gutt i bakken og tung lyktestolpe på folk. Likevel gjorde hverken politiet eller vaktene noe med situasjonen, at politiet forholdt seg så rolig var bra, men det burde stått et par vakter der.

Norske myndigheter og maktapparat viser tydelig side i saken når propalestinske demonstrasjoner gang på gang blir angrepet og gassa av politiet. Dette står på Blitz sine sider, riktignok før denne demonstrasjonen, men politiet gjorde en god jobb syns jeg, de var svært rolig og avventende.



Så kommer slutten og @ondekvinner skriver på Twitter "Ser på live-sendinger fra Oslo. Lurer på om demonstrantene føler forventningspresset til at det skal bli noe action."

Ja, sånn er det nok, demonstrasjoner slutter ikke nødvendigvis, de drar ut, folk går og det blir en gjeng igjen som tyner. Nei, Dagbladet, folk med barn rømte ikke fra stedet, de hadde stort sett gått.

Det var mange vakter der fra Palestinakomiteen som ba folk gå fordi demonstrasjonen var slutt og etterhvert gikk de fleste av vaktene selv også og overlot den siste gjengen og politiet til seg selv.

De kunne kommunisert bedre at demonstrasjonen var slutt, visuelt, med bedre megafon, med en avslutningstale/sang.

I det jeg gikk derfra møtte jeg på et lite tog med anarkister med tromme. Jeg snakket med en av dem, en kvinne på 30 tenker jeg. Jeg tok på meg mitt åpneste uttrykk for å komme i kommunikasjon med henne, hun satte opp et provokativt uttrykk fra første øyeblikk. Hun var på vei inn til sentrum av demonstrasjonen, vi lever i et fritt lang og hun kunne gå hvor hun ville. Teorien hennes var at politiet skulle vente til nå med å gasse fordi de ikke hadde gass nok til alle.


Disse to sto og flørta med hverandre i en timinutters tid..
Mulig jeg pusler litt mer i denne posten i morra,
men nå er det øl å få.

Bukseløs på T-banen

Nå ligger New Yorkerne og sover (reven også). Men om få timer våkner de til en av tøysedagene til Improv Evereywhere. Sånn så det ut i fjor da folk gikk uten bukser på T-banen.

Her skriver jeg om hva som er prosjektet til Improv Everywhere, fra New York-turen i fjor.

Og her er min favorittmission:
Tenk hvis noen bryter ut i sang og livet helt uventet ter seg som en musikal?

Sånn kan det faktisk gå

Når kan det ha vært egentlig, mindre enn 15 år siden i alle fall.
Jeg møtte Morten på gata og han sa at internett ikke bare var e-post som jeg tenkte jojo-men-vi-har-jo-faks: Lettere å lese.

- Du må jo gå til steder! sa Morten.
- Hva da steder?

Det viste seg at Morten kunne gå til Det Hvite Hus og hente ut bilder derfra. Jeg tenkte det var rart, at Det Hvite Hus lot ham komme inn på sida si uten videre og at han turte å ta bilder derfra.

Følelsen av hvor langt det var dit, en følelse basert på alle mine tidligere erfaringer av fysisk avstand og hvor lang tid og mye møye det ville tatt meg å skjønne hvordan jeg kunne sendt en faks dit og komme frem til riktig kontor der, finne riktig nummer og sånn,
ringe utenlandsopplysningen, har de faksnummer?

Og så kan man bare gå dit altså,
hva skal man gjøre der hvis man ikke vil hente et bilde?

Diana Athill

Hun fikk Costaprisen for Somewhere Towards the End i dag,
jeg bestilte den på Capris akkurat nå, den nettbokhandelen er min gode venn det er andre gang denne uka.

Sjekk nyhetssøk på henne på google, det er virkelig ikke mange av de kulturnyhetene jeg søker opp på den måten som har så mange treff. Likevel finner jeg henne ikke på norske nettaviser.

Men NRK la ut intervjuet med henne fra i fjor, et fint intervju,
det handler mest om døden og mangelen på gud.



For en fort innføring i livet hennes har jeg snappet ganske mange ord fra Boring Store. Hun har skrevet flere og fine, klikk inn til bloggen hennes for å lese resten av dem.

Plutselig sluttet han å svare på brevene hennes. Stillheten varte i to år. Så dumpet det et brev ned i postkassa hennes, hvor han ba om å bli frigitt fra forlovelsen, for han ville gifte seg med en annen. Kort tid etter ble han drept i krigen. Athill var knust av bruddet, og senere også hans bortgang, noe som påvirka henne i lang tid. I tjue år bar hun på et sår, om man kan si det sånn. "Det var akkurat som om livet tok slutt", sier hun. "Men det er klart, på den tida ble et ekteskap sett på som ens eneste karriere, og den raste sammen."

Fra dette definerende øyeblikket, følte hun en sterk aversjon mot å bli holdt tilbake. I tiden som fulgte gikk hun inn og ut av turbulente forhold, hadde korte og lange affærer med gifte og ugifte menn, men fant seg aldri helt til rette. Hun så ingen annen utvei enn å flytte fra Oxford. Det var på denne tida hun og en kompis, Andre, starta et lite forlagshus, som etter hvert kunne skilte med navn som Simone de Beauvoir, Phillip Roth, Jack Kerouac, Norman Mailer og Margaret Atwood.


Dette er et fotografi av arbeidsværelset til Athill fra serien til Guardian som jeg skrev om her.

Pushwagner på tv

I går så jeg dokumentaren om Pushwagner på NRK.
Det var en fin dokumentar (bortsett fra fortellstemmen, den var jeg ikke begeistret for, for pusete).

Men resten likte jeg godt

Det var fint å se Pushwagner uten pushwagner-masken på, en mann som skjuler seg gjennom tøys, dans og uro og som samtidig har et så åpent og uttrykksfullt ansikt i andre øyeblikk.

For en gangs skyld har NRK brukt ressurser på at noen kan bruke penger på reiser til Ålefjær, Stockholm, Litauen og Paris på noe som ikke er et sportsprogram. Og tid, Safariredaksjonen har fulgt Pushwagner i noen måneder.

Her kan du også se det uredigerte Store Studio-intervjuet med Pushwagner, det har en annen tone enn dokumentaren. Pushwagner er tilstede men danser ut og tar seg periodevis inn før han bryter ut av konseptet intervju og nekter å være med på leken,
og Anne Lindmo får til å være til stede.

Lenkene til de to tv-programmene virker i tre uker.
Pushwagner og meg.

Blogginternt, meg-internt

Ok, yeah yeah, privat, ikke bare personlig.
Årskifter trigger en (meg) til å tenke på livet sitt og dermed også bloggen sin, den er nogenlunde samme som sist år tror jeg,
livet ellers også forsåvidt.



Videoene er blitt borte og selv om de var få og kødne var de gøy for meg, kanskje nettopp derfor, det er deilig å lage noe direkte stygt av og til. Brightcove der de lå er lagt ned og jeg vil ta meg sammen og begynne med Vimeo, det er planen. Men jeg syns alltid det er gøyere å utføre ved hjelp av teknikk som sitter i fingrene enn å sette meg inn i ny teknikk. Så, du vet. Eller?



På den annen side har jeg gått på fotokurs i høst. Og det er noe jeg har utsatt siden jeg var etparogtjue (mind me) og kom inn på fotolinja på Sogn med mitt Nikon F1,
det å få grep om fototeknikken.

Så ble det til at jeg valgte å fortsette som lydtekniker i radiOrakel på full tid i stedet den gangen. I høst kjøpte jeg endelig ordentlig digitalt speilrefleks, Nikon F80 (fordi jeg vant en scooter og solgte den) og jeg har fortsatt ambisjon om å få teknikken skikkelig på plass. Det har jeg ikke fått til helt som du kan se på bildet under her.

Hvis jeg hadde det, hvis Bård Torgersen (som jeg jobbet med i radiOrakel for tusen år siden) bare hadde ligget akkurat der de glassene sto på Robinet på lanseringen av de nye diktene hans...



Jeg spurte om mitt aller første fotopass som blogger da Madrugada hadde sin nest siste konsert. Det var spennende å stå helt foran og være gitt nærheten til scenen, men det var også overraskende,
så mange konserter jeg har vært på og for første gang legge merke til hvor dårlig opplyst fjeset til Sivert Høyem (i dette tilfellet) var på de tre låtene aller først mens vi fikk ta bilder.



Og hvor fuckings dårlige bildene mine ble.
Det var det jeg tenkte da jeg kom hjem med dem, herregud så dårlig du fortsatt er teknisk fr.patetisk-M.

Så viste jeg dem til broren min (fotografen) i jula som sa så dårlige var de da heller ikke, gitt forutsetningene så her er de,
vi kan se på dem.

Men det jeg fortsatt tenker er at ok, jeg skal øve meg og bli teknisk flinkere, men er det så dårlig lys på de konsertene?

Er det jeg kan håpe på bare å få til å fotografere energien, kulheten, sex-heten, desperasjonen, hardheten, klisjéen og rockemyten? Det går ikke, selv om det er endel, det er ikke det jeg strengt tatt har lyst til, jeg har lyst til å få frem menneskenes ansikter (hvis jeg la meg være så språklig tydelig følsom) og hvor kan jeg få til det.
Jeg vet ikke.
Jeg får prøve på noe, et eller annet.



Hva skjedde så, jeg fikk fotopass på Auf der Maur, jeg gikk ned til John Dee men så sto jeg utenfor der og var sliten i hodet og tenkte at dette makter jeg faenmeg ikke, jeg orker ikke å gå inn i dette lokalet og være så på. Det er bråk her.
Sånn kan det gå,
jeg gikk hjem.

Hva skjedde så

Jeg spurte om jeg kunne få intervju med Antony Hegarty
i Antony and The Johnsons da han var i Oslo for å promotere plata si og konserten som kommer snart.

Jeg fikk ikke svar på det selv om jeg purret, selv om jeg tenkte at jeg hadde alt å spørre ham om, ingenting å spørre ham om, jeg var skuffet og lettet over å ikke å få svar. Jeg skal på konserten, jeg kommer til å spørre en gang til da, jeg kommer til å besvime sort of mens jeg venter på svaret, hvorfor må jeg det alltid,
er de andre sånne pyser, nei det vet jeg ikke.



Jeg hadde tenkt at jeg skulle fortsette med det jeg syns jeg gjør,
å åpne ganske passe opp for mitt private, det passe private som jeg tenker kan være nyttig for de andre, fordi vi alle, ja du vet.
Vi er alle små mennesker som strekker oss, som prøver å strekke oss og som prøver å sette ord på det på vårt vis.

Det syns jeg vi skal fortsette med, ikke bare skjerme oss, må vi bare være personlige, faglige, kan vi ikke bare være små også, folk med svakheter. Jeg tror det var i år jeg også knappet ned på spørsmåltegnene etter spørsmålssetninger.
Jeg har fått en alternativ tegnsetting i løpet av året tror jeg, jeg skriver lengre setninger og nekter kommaer i stor grad.

Jeg tror ikke det stemmer at Olaug Nilsen "nok aldri vil komme helt over skammen hun føler over å ha skrevet den romanen" selv om det sto i VG i den dagen, det er jo en strålende bok, herregud den boka var jo strålende.

Men det ser i alle fall ut som hun skammet seg under utgivelsen fordi leseren trakk paralleller mellom henne og romanpersonene (som tenker mye på sex) og at det var mye ubehagelig å lese om seg selv på nett. Det tror jeg på, men å skamme seg, ikke skam deg, ikke skam deg fortsatt, ta et djupt magedrag og blås røyken langsomt ut på de menneskene som ikke orker å tenke på ulike virkeligheter.

Jeg skriver i bloggen, jeg bruker den til alt jeg trenger den til.
Jeg ser at noen tar meg bokstavelig på feil måte av og til, men samma, tenker jeg. (nesten)

Jeg føler meg merkelig skamløs. De gangene jeg overdriver får gå opp i opp med de gangene jeg underdriver og enda skal denne bloggen forestille å være helt sann.
Hvis jeg skal noe til i 2009 må det være å ljuge mer om skumlere ting og å fortelle enda mer om helt sanne ting.

Kattens blick

Jeg ville bare gi dere sjansen til å lese denne teksten,
men så er det så stygg layout på Expressens sider.
Jeg gjør det likevel, dere får forestille dere Jan Myrdals tekst i en dobbelt papirside i Klassekampen. Den har et stort fotografi av Gun som døde og katten som flyttet samme dag ettersom hjemmet ble så fremmed uten henne.

Den morgonen Gun skulle dö satt vi mitt emot varandra och åt frukost i matsalen som vanligt. Jag hade pressat apelsiner,
bryggt kaffe och rostat bröd. Hela tiden satt Kurremurr på stolen bredvid henne. En stor gul kastrerad hankatt på nästan sju kilo.
Han hade brukat göra så på senaste tiden.

Prøysen er solgt

For bare 300.000 i året har Elin Prøysen solgt alle rettigheter til
Alf Prøysens til syltetøyprodusenten Nora.

"Prøysens verker vil også bli bredt profilert via Noras produkter. Stabburet på sin side får muligheten til å bruke rettighetene knyttet til Prøysens tekster, strek og viser til å knytte Nora enda tettere opp mot verdier de ønsker å bli forbundet med."

Jaha, ja det tror jeg så gjerne. De verdiene Nora ønsker skal smitte over fra Prøysen er "natur, ekthet, trygghet og tradisjoner".
Så hopper de over seksualitet, klasseforskjeller, melankoli.

Er det da en måte for Elin Prøysen å trygge hva vi skal forbinde Prøysen med fremover, jordbær på et strå? I 2001 ville hun stanse forestillingen "Kjæm æiller att" på Nationaltheatret fordi Lars Lillo Stenberg skulle synge Sønnavindsvalsen og Tango for To med nye melodier. Forestillingen fikk likevel premiere men da han ga ut plate senere fikk de ikke være med.

Elin Prøysen er fremdeles lite fornøyd med måten teatret har håndtert denne saken på, og sier at hun riktignok vil befinne seg på premieren torsdag, men at hun ser langt mer frem til Oslo Nye Teaters dukketeater-oppsetting av farens klassiske julefortelling om snekker Andersen og nissefamilien.

Jeg husker den forestillingen så godt, dvs. jeg husker opplevelsen av den, den melankolske stemningen og at jeg skjønte noen av tekstene på nytt, som om jeg ikke hadde hørt dem tidligere egentlig.
Og så var det levende bilder med kyr.

Jeg har lenge tenkt at det er slett ikke alltid at avkommet er den som er best egnet til å forvalte rettighetene etter en kunstner.
Jeg kjenner ikke loven, men siden andre kan bruke begrepet på vegne av også meg, må jeg i alle fall kunne si at det forstyrrer min rettsfølelse at et verk skal beskyttes, ikke bare mot kommersiell utnyttelse men også mot å få leve videre i andres uttrykk.
Det ødelegger ikke originalen at andre fortsetter på et arbeide.