Akkurat nå 43

Jeg sitter ofte og leser ting i avisa eller i bok og så får jeg lyst til å blogge om det men så har jeg egentlig ikke noe mer å si enn, så du også det? Les disse ordene da. Det er et ønske om kommunikasjon uten at jeg har noe eget å si. Hva gjør jeg med det, som regel ikke noe, jeg venter for å se om noe av merverdi dukker opp.
Jeg sitter med en haug halvferdige bloggposter.
I dag legger jeg det bare fra meg her.



Jeg ser for meg Lars Elling i tømmerhytta hans i Nordmarka når jeg leser D2 og jeg tenker på hvor den ligger og hvordan han har fått fatt i den og jeg liker bildene hans, det har jeg alltid gjort.

De minner meg om følelsen i Lars Lerins malerier og jeg prøver å kvitte meg med den engstelige stemmen i hodet som tenker på om Lars Elling ville mislike å bli sammenliknet med ham, om noen skulle tenke på at jeg ikke har peiling på kunst.

Men det har jeg ikke

"Enten er man en filosofisk orientert person som bruker maleriet til å diskutere kunstbegrepet. Eller så er man en kitschkunstner som står knedypt i sentimentalitet. Det språket som er på midten – der romanen ville ligget hvis man snakket om litteratur – det er nesten ikke til stede i norsk billedkunst. Det er det denne utstillingen handler om. Jeg er interessert i å dikte med malermediet, fordi det er så utrolig egnet til diktning."

sier Lars Elling

Han sier også at han er redd for kreft og kjærlighetssorg, men ikke økonomi. Så der er vi tre, for Bjørn Sundquist snakker om livet i Dagbladet og det gjør jeg glad når voksne mennesker gjør det.

— Er du redd for at kjærligheten skal forsvinne?

— Nei, eller jo. Hvorfor klarer jeg ikke si dette rett ut?
Jeg er redd for at hun skal slutte å elske meg,
hvilket jeg ville funnet helt naturlig.



Lars Elling har utstilling nå og jeg kom meg ikke dit denne helga,
jeg har stort sett ligget i senga og lest Per Olov Enquists selvbiografi som kommer på norsk nå. Han har meg med, fra dette enkle minnet, man vet ikke alltid hvorfor det er akkurat de setningene som går så rett inn, det er jo enkle greier, hvorfor er det akkurat de.

"Etterpå går moren og han hjem gjennom skogen i mørket, på ski. Det er ikke gått opp løype. Han hører moren kritisk mumle Ketchup og ketchup og ketchup, det skal alltid være så fint med ketchup.
Han prøver å si til morens svarte rygg at denne ketchupen smakte godt, men møter bare taushet.
Det er upassende å gjøre seg til med ketchup.

Nå skal jeg gå og legge meg med boka igjen.
Jeg er kommet til side 181.
Det siste jeg streket under er på s. 164.

"Olof Palme rappet alt sammen. De liberale kulturradikalerne trekker seg skuffet tilbake, legger seg eiendommelig nok i stillhet på historiens søppeldynge uten å protestere, siden deres ideer har seiret. Dog ikke innenfor liberalismen. Sånn kan det gå."