lørdag, september 06, 2008

Pushwagner og meg

Jeg har campet på stua med madrasser og dyner og den store ungen. Vi har sett filmen om Ray Charles, jeg leser mer i Åsa Linderborgs bok og kjenner meg altfor mjuk. Det er kanskje det som har hendt med de stramme som bare har kommuneloven på nattbordet eller hva det er de har der, de blir ikke altfor mjuk av kultur.


Jeg har sett Puswagner på Kunstnernes Hus i går og i dag.
Han har fått pris, alle flokker seg, det er folk som bærer blomstene, tar vare på glassklompen han får.

Likevel sitter han alene ved et hjørnebord om kvelden,
så tynn og spinkel i kroppen.
Jeg får lyst til å si noe til ham, hva skal jeg si.
Lille venn?
Men det går ikke bra.

Når han venter på pris har han ingen å tiske med,
bare dokumentarfilmere som er der nesten hele tiden.

5 Kommentarer:

Anonymous Bharfot sa ...

Men jeg så Push gå ned trappa med armen til en stor mann rundt skuldrene. Seinere traff jeg den samme store mannen i ei annen trapp, han spurte meg interessert: går det bra? Jeg svarte ja. Kanskje han var omsorgsengelen?

Iblant sitter vi alle ved et hjørnebord og venter.

07 september, 2008 13:02  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja det er sant, iblant sitter vi alle. Kanskje vi ser like pjusk ut også.

07 september, 2008 13:25  
Anonymous Bharfot sa ...

Jeg siterte deg, jeg. Håper det var greit. Den var så fin den lille snutten din om Push.

08 september, 2008 01:22  
Anonymous Bharfot sa ...

Ja, og så fikk du meg altså i gang med å skrive den posten :)

08 september, 2008 01:24  
Blogger fr.martinsen sa ...

Såklart sitater er greit.

08 september, 2008 09:25  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start