Diana Athill

Hun fikk Costaprisen for Somewhere Towards the End i dag,
jeg bestilte den på Capris akkurat nå, den nettbokhandelen er min gode venn det er andre gang denne uka.

Sjekk nyhetssøk på henne på google, det er virkelig ikke mange av de kulturnyhetene jeg søker opp på den måten som har så mange treff. Likevel finner jeg henne ikke på norske nettaviser.

Men NRK la ut intervjuet med henne fra i fjor, et fint intervju,
det handler mest om døden og mangelen på gud.



For en fort innføring i livet hennes har jeg snappet ganske mange ord fra Boring Store. Hun har skrevet flere og fine, klikk inn til bloggen hennes for å lese resten av dem.

Plutselig sluttet han å svare på brevene hennes. Stillheten varte i to år. Så dumpet det et brev ned i postkassa hennes, hvor han ba om å bli frigitt fra forlovelsen, for han ville gifte seg med en annen. Kort tid etter ble han drept i krigen. Athill var knust av bruddet, og senere også hans bortgang, noe som påvirka henne i lang tid. I tjue år bar hun på et sår, om man kan si det sånn. "Det var akkurat som om livet tok slutt", sier hun. "Men det er klart, på den tida ble et ekteskap sett på som ens eneste karriere, og den raste sammen."

Fra dette definerende øyeblikket, følte hun en sterk aversjon mot å bli holdt tilbake. I tiden som fulgte gikk hun inn og ut av turbulente forhold, hadde korte og lange affærer med gifte og ugifte menn, men fant seg aldri helt til rette. Hun så ingen annen utvei enn å flytte fra Oxford. Det var på denne tida hun og en kompis, Andre, starta et lite forlagshus, som etter hvert kunne skilte med navn som Simone de Beauvoir, Phillip Roth, Jack Kerouac, Norman Mailer og Margaret Atwood.


Dette er et fotografi av arbeidsværelset til Athill fra serien til Guardian som jeg skrev om her.