Keith Richards er en luring

Hvordan blir man av å bli så sett i det feltet som gjelder i almennkulturen, nemlig rockemusikken?



Man kan bli litt olika, skal vi dømme etter Stones-mennene, man kan bli Charlie Watts som blåser av det, men man kan bli Mick Jagger og særlig kan man bli Keith Richards.

Hvem ville du vært?

Keith Richards såklart. Keith Richards er distansert cool og han vet det. Da jeg var ungdom var det nedsettende å si om en gutt:
han er pen og han vet det selv. Det var ekte som gjaldt.
Men nei. Nei nei. Ikke hele tiden.

Men hva er det han har på seg?

Når Keith Richards går rundt på scenen ser han ut som en gale-Anna som er gjenglemt på Chelsea Hotel eller kanskje Kjell Erik Vindtorn?

Ansiktet til Keith Richards er pløsete og ser medisinert ut.
Kanskje han er medisinert.


Men det er uansett ansiktet som gjør Keith Richards cool.
Det er mimikken i ansikten. Det er holdningen bak mimikken.
Den innforståtte latteren.

Buddy Guy kan ta plass på en scene, de kan alle ta plass på scenen. Heldige dem. Mick Jagger har trang stemme jeg fikk lyst til å danse med ham.

Rockemyten bygges i Scorseses film Shine a Light gjennom klipp og utvalg, gjennom aktørene som er seg bevisst hva de projiserer inn i kamera, the rock routine, men så noe, et glimt der mennesket kommer frem.

Jeg ønsket meg fler sånne øyeblikk i filmen.
Det var deilig å bli dratt inn i konserten med alle nærbildene.



Hvor cocky går det an å bli? Ikke bare vil jeg være Keith Richards og danse med Mick Jagger, jeg er også uenig med Martin Scorses i rytmen i filmen.

Jeg skulle gjerne hatt fler nåtidsklipp bak scenen i starten, der vi kunne se hvordan bandmedlemmene snakker med hverandre.