by:larm, Wendy Fonarow
Jeg har post-godt-seminar-skriveangst. Hva er vitsen med å si noe noen gang, når det er folk som kan så mye interessant og kan si det så bra? Det er bare en ting å gjøre, det er å ta det ved roten.
Det er fantastisk for meg å høre folk snakke om ting jeg virkelig bryr meg om. Jeg savner at noen snakker til meg om musikk på en sånn måte som Wendy Fonarow kan. Hun er sosialantropolog og har skrevet boken ”The Empire Of Dirt” om indiescenens koder og tankemønstre, som hvor har du backstagepasset ditt, hvor langt fra scenen du står, slike ting.
Hun er ikke bare antropolog, hun har undersøkt den verdenen hun har vært en del av i mange år. Hun har vært og er i musikkmiljøet, som konsertgjenger, som bandmedlem, hun har vennene sine der og har arbeidet bl.a. som A&R i selskaper som MCA og Reprise, bl.a med artister som Belle & Sebastian, Suede og Franz Ferdinand.
Hun har altså undersøkt indie som mentalitet. En genre med mer rom for feminitet, melankoli, sensitivitet. Og en genre der publikum tenker at artisten har mer kontroll. Indie er manifestasjon av protestantisme, sier Fornarow, og representerer en puritansk holdning til f.eks mainstream musikkmiljøer.
Hvilket forøvrig minner meg om enkelte bloggeres syn på de tradisjonelle mediene. Ha ha, dere er så puritanske, de av dere som blogger og som er det! Protestantiske puritanere.
Hun beskrev de små, tynne, bleke menneskene som hverken så ut som de hadde spist en pizzabit eller trent noe særlig. Til og med klærne understreker barnekropper, med skjorter som er alt for store.
Hun beskrev en lengsel etter autensitet som ligger i bunn. Hun mener særlig middelklassen føler at de mangler autensitet i livet, vi vil ha realness av musikk, eller julenostalgien. Men det er en motsigelse å lete etter autensitet i noe som pr. definisjon er kunstig, altså kunst.
Hun beskriver hvordan utkantdialekter tolkes som mer ekte, alle som er fra nord-England har en ekthets-arbeiderklasse-svung over seg og pengebakgrunn er ikke bra.
I begynelsen har man større tendens til å se på det som skjer på konsertene som noe autentisk, senere avslører man mekanismene og de gamle går hjem, bortsett fra noen musikkfreaker, som Fonarow og meg selv.
Nå blir dette en forenklet versjon av det hun sa, hun viste frem flere faktorer og nyanser enn det jeg fikk med meg på lappene mine.
En annen grunn til at de gamle går hjem er at de har funnet en partner. Mye av det som foregår i konsertsalen, og mellom sal og scene dreier seg om sex. Hun nevnte bl.a ting musikere gjør på scenen som vi har lagt inn en sextolking på, som å kaste på håret, dette gjør både kvinner og menn.
Eller gitarens form med gitarhalsen som til og med har et hode, og måten man holder gitaren på noen ganger, pekende rett ut fra pelvis. Selve gitarkroppen er som en stilisert kvinnetorso og så spiller man der åpningen er.
Hun delte publikumsmassen inn i 3 soner. De nærmest scenen som presser kroppene sine sammen på en måte vi ikke gjør når vi ikke står akkurat der og den bakerste sonen der plateselskapsfolk står og de gamle like før de går hjem for godt. Dette må jeg lese mer om og jeg må nok få tak i den boka.
Jeg har sendt epost til Fonarow om det er kjønnsforskjeller på hvordan man beveger seg mellom sonene, evt. to be continued.
Bipoeng. Det var Kristin Winsents som intervjuet henne. Hun er den dyktigste jeg har hørt gjøre sånne sceneintervjuer, hun hadde god bakgrunnskunnskap, det har forsåvidt de fleste som gjør det, men hun hadde perfekt timing i når hun stilte nye spørsmål idet Fonarow begynte å gå tom, stilte gode oppfølgingsspørsmål, rolig og upretensiøs.
Wendy Fonarow blir kalt indiegoddess, her er siden hennes.
Og her er en innholdsoversikt over boken, den gir et godt inntrykk av hva hun skriver om. (Det gikk ikke å lenke rett inn til table of contents, du må klikke dit selv)
Det er fantastisk for meg å høre folk snakke om ting jeg virkelig bryr meg om. Jeg savner at noen snakker til meg om musikk på en sånn måte som Wendy Fonarow kan. Hun er sosialantropolog og har skrevet boken ”The Empire Of Dirt” om indiescenens koder og tankemønstre, som hvor har du backstagepasset ditt, hvor langt fra scenen du står, slike ting.
Hun er ikke bare antropolog, hun har undersøkt den verdenen hun har vært en del av i mange år. Hun har vært og er i musikkmiljøet, som konsertgjenger, som bandmedlem, hun har vennene sine der og har arbeidet bl.a. som A&R i selskaper som MCA og Reprise, bl.a med artister som Belle & Sebastian, Suede og Franz Ferdinand.
Hun har altså undersøkt indie som mentalitet. En genre med mer rom for feminitet, melankoli, sensitivitet. Og en genre der publikum tenker at artisten har mer kontroll. Indie er manifestasjon av protestantisme, sier Fornarow, og representerer en puritansk holdning til f.eks mainstream musikkmiljøer.
Hvilket forøvrig minner meg om enkelte bloggeres syn på de tradisjonelle mediene. Ha ha, dere er så puritanske, de av dere som blogger og som er det! Protestantiske puritanere.
Hun beskrev de små, tynne, bleke menneskene som hverken så ut som de hadde spist en pizzabit eller trent noe særlig. Til og med klærne understreker barnekropper, med skjorter som er alt for store.
Hun beskrev en lengsel etter autensitet som ligger i bunn. Hun mener særlig middelklassen føler at de mangler autensitet i livet, vi vil ha realness av musikk, eller julenostalgien. Men det er en motsigelse å lete etter autensitet i noe som pr. definisjon er kunstig, altså kunst.
Hun beskriver hvordan utkantdialekter tolkes som mer ekte, alle som er fra nord-England har en ekthets-arbeiderklasse-svung over seg og pengebakgrunn er ikke bra.
I begynelsen har man større tendens til å se på det som skjer på konsertene som noe autentisk, senere avslører man mekanismene og de gamle går hjem, bortsett fra noen musikkfreaker, som Fonarow og meg selv.
Nå blir dette en forenklet versjon av det hun sa, hun viste frem flere faktorer og nyanser enn det jeg fikk med meg på lappene mine.
En annen grunn til at de gamle går hjem er at de har funnet en partner. Mye av det som foregår i konsertsalen, og mellom sal og scene dreier seg om sex. Hun nevnte bl.a ting musikere gjør på scenen som vi har lagt inn en sextolking på, som å kaste på håret, dette gjør både kvinner og menn.
Eller gitarens form med gitarhalsen som til og med har et hode, og måten man holder gitaren på noen ganger, pekende rett ut fra pelvis. Selve gitarkroppen er som en stilisert kvinnetorso og så spiller man der åpningen er.
Hun delte publikumsmassen inn i 3 soner. De nærmest scenen som presser kroppene sine sammen på en måte vi ikke gjør når vi ikke står akkurat der og den bakerste sonen der plateselskapsfolk står og de gamle like før de går hjem for godt. Dette må jeg lese mer om og jeg må nok få tak i den boka.
Jeg har sendt epost til Fonarow om det er kjønnsforskjeller på hvordan man beveger seg mellom sonene, evt. to be continued.
Bipoeng. Det var Kristin Winsents som intervjuet henne. Hun er den dyktigste jeg har hørt gjøre sånne sceneintervjuer, hun hadde god bakgrunnskunnskap, det har forsåvidt de fleste som gjør det, men hun hadde perfekt timing i når hun stilte nye spørsmål idet Fonarow begynte å gå tom, stilte gode oppfølgingsspørsmål, rolig og upretensiøs.
Wendy Fonarow blir kalt indiegoddess, her er siden hennes.
Og her er en innholdsoversikt over boken, den gir et godt inntrykk av hva hun skriver om. (Det gikk ikke å lenke rett inn til table of contents, du må klikke dit selv)
7 Kommentarer:
Åh! En fantastisk post! Det er jo akkurat derfor man skal skrive om dem som sier ting man blir imponert av, slik at også andre som var så dumme eller uheldige å ikke være der kan få med seg et snev av innholdet og stemninga.
Var dette et by:Larm-arrangement også? Og hvor hvor hvor i all verden fikk du vite om det?
En ting jeg tenker på er hvor sær jeg selv egentlig er. Jeg har ikke begynt å få glede av konserter før i voksen alder. Da jeg var yngre syntes jeg konserter bare betydde vondt i ørene og utsikt til rygger og albuer i ansiktet. Nå plasserer jeg meg mye mer strategisk, har med ørepropper, og driter i hva vennene mine synes om smaken min i musikk. Dermed får jeg også mer glede av selve konserte, fordi jeg ikke er så opptatt av settingen. Når de (andre) gamle går hjem kommer jeg gamlis-luskende.
Jeg hadde like stor glede tror jeg av konsertene tidligere, men jeg er kanskje mer fokusert på musikken nå. Jeg går på de fleste alene, og regner ikke med å treffe noen jeg kjenner f.eks.
Dessuten er jeg blitt mye bedre på å posisjonere meg i forhold til scenen, flinkere til å avstemme alkoholbruk, kommer i akkurat passe tid osv.
Det er hyggelig at du likte posten. Jeg syns alltid det er skummelt å bevege meg inn på områder der jeg ikke kan så mye som den som snakker. Men herregud, hvem kan nå så mye som professoren da, man får ta seg sammen og forsøke å dele det man får til. Det vil jo gjerne være noe nytt å tenke på for andre.
Ja, det var et by:larm-seminar, det var mange av dem på dagtid. Kanskje du hadde dagspass, ikke delegatpass? Det var hefter med informasjon for oss som er så heldige å kunne være der på dagtid også.
Du har rett, jeg hadde ikke delegatpass. Så dumt, det er jo mest på formiddagene jeg kan, siden jeg jobber om kveldene til halv tolv, fikk ikke vært på mange konserter. Det lå info om noen seminarer på nettsidene til by:Larm, men veldig få. Men kanskje var det uansett bare delegatene som hadde adgang.
Det fiffige med professorer er jo at de gjerne er de eneste som kan sitt eget felt. For å begripe fullt ut foredraget til en ekspert på et sært emne i sosialantropologi hjelper det ikke alltid å være sosialantropolog engang, for du kan ha vært i bushen på Ny-Guinea, mens den andre har vært på indie-scenen. Men noen er jo så flinke til å popularisere at ens egen bakgrunn knapt har betydning. Selv om jeg tror det hjelper å ha studert et eller annet, ha vanen med å fange nye tanker og systemet bak dem. Men ellers tror jeg bare man må lytte og fange en personlig sannhet, og den kan andre også få nytte av.
Jeg skulle ønske jeg hadde den kunnskapen som mer studier kunne gitt meg. Men jeg er enig, man kan finne en personlig sannhet, eller gripe fatt i det man skjønner og elte det inn i sin egen forståelse.
Det er ofte sånn at de som er professorer eller har noen år på seg tør å popularisere mer, de er ikke så redde lenger. Og da blir det så bra å høre på.
Det var nok av folk som holdt seg fast i powerpointpresentasjonen sine og hadde hele verden satt opp på 3 punkter: vi skal være TYDELIGE (ja, jeg ser det) og KREATIVE (jøss). Nåvel, jeg ble litt irritert av noen.
De beste formidlerne jeg hørte på var kvinner. Og nå skal jeg kanskje ikke lage et alfor svært poeng av den statistikken, men siden kvinner er noen pyser generelt sett til å stikke seg frem og være avslappede og gode populariserere så var det befriende å høre på.
Det er muligens slik at når kvinner først blir hentet inn på seminarer så er de dritgode.
Delegatpass neste år, det koster noen penger, men hvorfor skal bare konserter koste penger.
Jeg traff han Pecha Kucha-sjefen (Sondre) på en vernissage, og han sa noe liknende som deg: de som virkelig imponerer i foredrag er kvinner, gjerne sånne som nesten ikke tør. Når han så ei slik jente gå ned fra talerstolen, mens hun skinte av lettelse og stolthet, det var da han virkelig syntes jobben var verdt bryet.
Du skrev "Det lå info om noen seminarer på nettsidene til by:Larm, men veldig få."
Du gjorde nok samme feil som meg, man måtte se det som sto med liten skrift over seminarprogrammet og klikke seg til neste dag.
De by:larm-sidene hadde flere svakheter for navigeringen i informasjonen.
Nå fant jeg det ja. Du snakker. Det var ikke lett.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden