by:larm, Andres Lokko

Musikkskribenten Andres Lokko ble intervjuet i et av by:larmseminarene om musikkjournalistikkens fremtid.

Andres Lokko skriver en spalte i Svenska Dagbladet, anmelder bøker i Expressen,
og mere til.


Det som er helt sikkert er at han ikke har skrevet sin egen wikiartikkel, det burde de gjøre, de som ikke har informasjonsavdelinger som burde gjøre det.

"Jeg ser at det er en kvalitativ grej, men jag får det inte inn i mitt hjerte." Det sa Andres Lokko om en musikkgenre. Og det er det som er grejen syns jeg, noe må inn i hjertet før det kan komme ut som godt skrevet.

Mens en litteraturkritiker og en filmkritiker har en handling å gå ut fra når de skriver, må den som skriver om musikk forsøke å formidle den følelsen musikk-kritikeren får av å høre på musikken. Og det er mye vanskeligere å få til bra, mener Andres Lokko.

Han venter på at musikkjournalistikken skal tas til et nytt nivå, han savner en mer personlig stemme, en tydelig rõst, og han sammenliknet med bloggformatet.

Jeg tipset ham om hans landsmann Tommy Olsson som skriver kunstkritikk i Morgenbladet på den måten jeg tror han tenker på, takk snãlla, sa Andres Lokko og jeg ble glad for alt høres så fint ut på svensk.


Lokko til høyre. Jada, ufattelig dårlig bilde. Det er ikke noe vits i å snakke om kanskje, men jeg føler behov for å nevne at jeg ser det selv.

Han fortalte til publikum at da han begynte å skrive på nett på sitt eget sted var det forløsende. Han kunne skrive hva han ville. Og selv om han mente at tekster kan ha godt av å tightes opp av en redaktør så utvikler man seg også av det å kunne skrive helt fritt.

Og akkurat det kjenner jeg meg igjen i, den friheten som for min egen del ligger i å ikke ha noen oppdragsgiver å ta hensyn til, men å kunne sulle rundt i min egen verden og bryte de reglene jeg har lyst til. Og sånn gjetter jeg at mange bloggere har det.

I Nye Takter blir han bedt om å peke på sin største bedrift.
Det var selvsagt en vanskelig en men,

- Det som føles størst og morsomst etter å ha drevet med dette på heltid i 20 år, er at man merker man har inspirert yngre - eller eldre - folk til selv å ville skrive. Det kjennes større enn at man kanskje har fått noen til å høre på en eller annen Ghostface Killah-singel.

Han sier også,

- Man vil jo dele det man finner. Man lengter etter noen å snakke med musikken om. Å bare sitte i et rom for seg selv og like noe
- da blir man jo gal.

Er det ikke sånn det er når vi blogger, vi som gjør det? Vi må dele noe vi også, noe vi har funnet. Om det er at katten ser søt ut eller noe annet det er bare avhengig av tradisjon. Å være menneske er å formulere erfaringer og å ikke få delt dem blir man gal av,
glem ikke dette Knut Olav Åmås og puritan-bloggere.

I 2005 skrev Lokko dette om blogging.

Ting Andres Lokko fortalte som ikke har noen i denne sammenhengen å gjøre egentlig,

Rester med andre ord

Andres Lokkos kjæreste oppdaget at i nye LP-plater som selges ligger en lapp med nedlastningskoden til musikken på nett.

At visst har Sverige skribent-divaer, f.eks Jan Guillou, men han går jo i fleecejakke. (Ja, jeg ler av Jan-Guillou-vitser, uansett hvor slappe de er, jeg har behov for å le av ham.)

Det verste ved å bli 41 år er at man får forståelse for alle ting, det ødelegger en som kritiker. Det har kommet så langt at han forstår Slagerfestivalen.

Vi leser ikke norske aviser eller orienterer oss om norsk kultur,
vi vil ha neste land, som er større.