En uferdig tanke
Den dreier seg om at vi alle blir konservative, eller vi kan godt kalle det hensynsfulle, av å ikke være alene i verden, altså av å ha familie. Men det får være grenser. Det er tanken i korthet.
Fordi vi lever i et samfunn må vi geberde oss på en fint sammensatt måte for å passe inn i det på den måten vi selv syns er passelig,
men at vi samtidig ikke tar så mye hensyn til andre at vi mister muligheten til utfoldelse selv. F.eks mister muligheten til å presse grenser i samfunnet.
Min erfaring med å være mor var at jeg gled inn i samfunnets fold på en annen måte enn jeg hadde gjort i de årene mellom jeg var definert som noens unge og til jeg fikk en selv.
Det var jo nødvendig, det kom helt av seg selv. Jeg gjorde det med glede også. Jeg ville oppfattes som en ansvarlig forelder og jeg ville heller ikke være en strevsom mor å ha. Dermed gikk jeg på foreldremøter og kledde pent på meg og bakte skuffekake selv om de fleste dessverre viste seg å ikke være så meningsfulle. Og så videre.
Men det bør være grenser. Noen ganger må man som menneske tillate seg å gjøre noe som er utenfor rammene selv om det kan føre til ubehag for et barn, en kjæreste, en mor. Det er ulempen for den andre. Det er noe den må prøve å lære seg å tåle.
Jeg, f.eks, kan ikke bare se meg selv som en som representerer en kjæreste på en måte som alltid gjør den andre stolt, jeg kan ikke bare si ting som behager min mor og som hun kan fortelle om med stolthet. Og jeg kan komme til å være til ubehag for barnet mitt.
Jeg ønsker meg at vi skal kunne tillate oss dette innenfor rimelighetens grense, kanskje tilogmed litt utenfor.
Så skal jeg forsøke å se med raushet på at de nær meg gjør kontroversielle eller rare handlinger også.
Nå som jeg er så voksen syns jeg i mindre grad det smitter på meg.
Fordi vi lever i et samfunn må vi geberde oss på en fint sammensatt måte for å passe inn i det på den måten vi selv syns er passelig,
men at vi samtidig ikke tar så mye hensyn til andre at vi mister muligheten til utfoldelse selv. F.eks mister muligheten til å presse grenser i samfunnet.
Min erfaring med å være mor var at jeg gled inn i samfunnets fold på en annen måte enn jeg hadde gjort i de årene mellom jeg var definert som noens unge og til jeg fikk en selv.
Det var jo nødvendig, det kom helt av seg selv. Jeg gjorde det med glede også. Jeg ville oppfattes som en ansvarlig forelder og jeg ville heller ikke være en strevsom mor å ha. Dermed gikk jeg på foreldremøter og kledde pent på meg og bakte skuffekake selv om de fleste dessverre viste seg å ikke være så meningsfulle. Og så videre.
Men det bør være grenser. Noen ganger må man som menneske tillate seg å gjøre noe som er utenfor rammene selv om det kan føre til ubehag for et barn, en kjæreste, en mor. Det er ulempen for den andre. Det er noe den må prøve å lære seg å tåle.
Jeg, f.eks, kan ikke bare se meg selv som en som representerer en kjæreste på en måte som alltid gjør den andre stolt, jeg kan ikke bare si ting som behager min mor og som hun kan fortelle om med stolthet. Og jeg kan komme til å være til ubehag for barnet mitt.
Jeg ønsker meg at vi skal kunne tillate oss dette innenfor rimelighetens grense, kanskje tilogmed litt utenfor.
Så skal jeg forsøke å se med raushet på at de nær meg gjør kontroversielle eller rare handlinger også.
Nå som jeg er så voksen syns jeg i mindre grad det smitter på meg.
10 Kommentarer:
Jeg er så glad for at du sier dette. Jeg synes i det hele tatt vi burde ha større spillerom, at det skulle være mindre skamfullt å prøve og feile. Og at det individuelle burde respekteres mer, at vi først og fremst er individer selv om vi del av et par, for eksempel.Iblant er det justis mellom venner også. Som om vi er troféer for hverandre.
Jeg tror trofè-elementet ligger mye nærere oss enn vi orker å se der vi går rundt å ler av han som har en lyshåret puppedame under armen.
Barn, kjærester, og venner også, det er sant.
(jeg får ikke til å lage den streken over e-en i trofe riktig vei. dette glemmer jeg alltid å spørre noen på jobben om.)
(Du trykker ctrl+alt+den tasten som har aksenter på seg. Evt AltGr+den aksent-tasten.
Hilsen fransknerd. [Franskmennene har selvsagt egne é og è-taster på tastaturene sine.])
Ad innlegget:
Jeg har gått noen runder med meg selv på dette. Blant annet fordi foreldrene mine har gjort noen valg som er litt utenfor den derre standardforeldreramma, og selv om jeg var voksen da det tok av, ble jeg litt flau/brydd/sint i begynnelsen.
Men jeg kjente at mange av de vanskelige følelsene mest skyldtes frykt for hva andre skulle si eller tro. Så jeg ga den frykten litt plass og spillerom, og så fortalte jeg den hva jeg syntes om den. At jeg kommer fra en familie der folk er oppriktig glade i hverandre, og der de sier og viser det. Så kan jeg leve med at andre skuler litt (i den grad de faktisk gjør det, og ikke bare inni hodet mitt). Jeg vet jo hva familien min er, og hva den ikke er.
Og jeg innså at jeg heller vil ha foreldre som er glade og frie, enn foreldre som følger en mal som gjør dem ulykkelige.
Det er ikke så lett å falle ned på min innstilling, men ikke så fryktelig vanskelig, heller.
Så jeg er nok enig i mye av det du beskriver i innlegget, fr. Morsomt å se det fra en (tross alt) annen generasjon.
(Ps: Dette blir så langt uansett, så da slenger jeg på litt ros for god tekst i siste nummer av Fett, som jeg leste i går. Mye blogggjenkjennbart, mye bra. Selv om jeg må jobbe litt mer for å frigjøre sjuska i meg. Men hun er der, hun er der!)
AltGr var det! Det er en tast jeg ikke kjenner.
Takk for at du fortalte historien, fra en (tross alt) annen generasjon. Det er nok mye i det med hva de andre vil si, smitten man kan frykte på seg selv. Og så kan det jo være vanskelig å se foreldrene sine som noe annet enn ens egen mamma- og pappa-funksjon tror jeg.
Og takk for Fett-tekst-rosen også. Den likner nok på bloggstoffet ja, for den som har lest her en stund.
Jeg fikk en ros videresendt fra Fettredaksjonen i går også. Det er så fint når noen tar seg bryet med å finne frem en epostadresse og sende en ros (og gå til kommentarfeltet også såklart).
Fra min vanlige jobb vet jeg hvor sjelden folk gjør det, de fleste tar til pennen når de er skikkelig sinte for noe, det kommer sjelden "relevant" kritikk, hverken ros eller ris, det er de usaklige og unyanserte maserne som sier fra som regel og det er synd. Det gir ikke noe riktig bilde på hva folk egentlig mener.
Og hvorfor er det ikke en egen alfakrøll-tast, det tegnet bruker vi jo så ofte!
Enig! Og poenget fikk du så fint meg; "Så skal jeg forsøke å se med raushet på at de nær meg gjør kontroversielle eller rare handlinger også."
Å gi hverandre spillerom. Rom å vokse i. Rom å bli seg selv i. Rom å bli ekte i.
Og ekte mennesker er det lett å bli glad i! Selv om man ikke er enig i alt de sier/gjør :-)
Digresjon: Det er @-tast på macdataane. Eg har @-tast :) veldig kjekt, sånn bortsett frå at eg gløymer kvar den er på dei andre datamaskinene.
Jeg går inn for digresjoner.
Jasså ja, hvorfor kan ikke vi andre også få det da mon tro.
Woody 4 life!
Woody 4 ever?
Ok, her er en annen favoritt, ute av synk, men likevel ..the universe is expanding
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden