Jeg har post-godt-seminar-skriveangst. Hva er vitsen med å si noe noen gang, når det er folk som kan så mye interessant og kan si det så bra? Det er bare en ting å gjøre, det er å ta det ved roten.
Det er fantastisk for meg å høre folk snakke om ting jeg virkelig bryr meg om. Jeg savner at noen snakker til meg om musikk på en sånn måte som Wendy Fonarow kan. Hun er sosialantropolog og har skrevet boken ”The Empire Of Dirt” om indiescenens koder og tankemønstre, som hvor har du backstagepasset ditt, hvor langt fra scenen du står, slike ting.
Hun er ikke bare antropolog, hun har undersøkt den verdenen hun har vært en del av i mange år. Hun har vært og er i musikkmiljøet, som konsertgjenger, som bandmedlem, hun har vennene sine der og har arbeidet bl.a. som
A&R i selskaper som
MCA og
Reprise, bl.a med artister som Belle & Sebastian, Suede og Franz Ferdinand.
Hun har altså undersøkt indie som mentalitet. En genre med mer rom for feminitet, melankoli, sensitivitet. Og en genre der publikum tenker at artisten har mer kontroll. Indie er manifestasjon av protestantisme, sier Fornarow, og representerer en puritansk holdning til f.eks mainstream musikkmiljøer.
Hvilket forøvrig minner meg om enkelte bloggeres syn på de tradisjonelle mediene. Ha ha, dere er så puritanske, de av dere som blogger og som er det! Protestantiske puritanere.
Hun beskrev de små, tynne, bleke menneskene som hverken så ut som de hadde spist en pizzabit eller trent noe særlig. Til og med klærne understreker barnekropper, med skjorter som er alt for store.
Hun beskrev en lengsel etter autensitet som ligger i bunn. Hun mener særlig middelklassen føler at de mangler autensitet i livet, vi vil ha realness av musikk, eller julenostalgien. Men det er en motsigelse å lete etter autensitet i noe som pr. definisjon er kunstig, altså kunst.
Hun beskriver hvordan utkantdialekter tolkes som mer ekte, alle som er fra nord-England har en ekthets-arbeiderklasse-svung over seg og pengebakgrunn er ikke bra.
I begynelsen har man større tendens til å se på det som skjer på konsertene som noe autentisk, senere avslører man mekanismene og de gamle går hjem, bortsett fra noen musikkfreaker, som Fonarow og meg selv.
Nå blir dette en forenklet versjon av det hun sa, hun viste frem flere faktorer og nyanser enn det jeg fikk med meg på lappene mine.
En annen grunn til at de gamle går hjem er at de har funnet en partner. Mye av det som foregår i konsertsalen, og mellom sal og scene dreier seg om sex. Hun nevnte bl.a ting musikere gjør på scenen som vi har lagt inn en sextolking på, som å kaste på håret, dette gjør både kvinner og menn.
Eller gitarens form med gitarhalsen som til og med har et hode, og måten man holder gitaren på noen ganger, pekende rett ut fra pelvis. Selve gitarkroppen er som en stilisert kvinnetorso og så spiller man der åpningen er.
Hun delte publikumsmassen inn i 3 soner. De nærmest scenen som presser kroppene sine sammen på en måte vi ikke gjør når vi ikke står akkurat der og den bakerste sonen der plateselskapsfolk står og de gamle like før de går hjem for godt. Dette må jeg lese mer om og jeg må nok få tak i den boka.
Jeg har sendt epost til Fonarow om det er kjønnsforskjeller på hvordan man beveger seg mellom sonene, evt. to be continued.
Bipoeng. Det var Kristin Winsents som intervjuet henne. Hun er den dyktigste jeg har hørt gjøre sånne sceneintervjuer, hun hadde god bakgrunnskunnskap, det har forsåvidt de fleste som gjør det, men hun hadde perfekt timing i når hun stilte nye spørsmål idet Fonarow begynte å gå tom, stilte gode oppfølgingsspørsmål, rolig og upretensiøs.
Wendy Fonarow blir kalt indiegoddess, her er siden hennes. Og
her er en innholdsoversikt over boken, den gir et godt inntrykk av hva hun skriver om. (Det gikk ikke å lenke rett inn til table of contents, du må klikke dit selv)
