Leonard Cohen og meg

I kveld var jeg på denne filmen, se evt. fin trailer

Rufus og Martha Wainwright spilte og sang og snakket i filmen,
og Beth Orton, lille Bono og heltene mine Antony og Nick Cave.

Rufus forteller om at han er oppvokst i Montreal i det området der Cohen bor, i Cohen-land må det hete der, og en pølse-historie om da han var hjemme hos datteren til Cohen,
mens Nick Cave forteller om hvor stolt han var da han oppdaget Songs of Love and Hate i Australia på det lille stedet da han var ung, minnet meg om følelsen da jeg oppdaget We`re only in it for the money.

Og så er det tribute konsertopptak med disse artistene,
og noen fler som ikke jeg kan, Julie Christensen, er ikke hun modell.

Jeg husker koredamene

Denne filmen gjør stas på kore-damene,
han skrev alltid inn så bra partier for dem.

En redegjørelse over Rufus og Martha Wainwrights familieforold og mengdelæren i matematikk

Det er sikkert 20 år siden

Cohen spilte på Kalvøya, og forbi sikkerhetsvaktene virret en rufsete dame. Hun så gammel og forfylla ut, av den typen det har gått ordentlig galt med en gang. Men hun kom seg opp på scenen og hadde kursen mot Leonard Cohen. Hun så ut som hun luktet vondt. Jeg rakk å tenke, hvordan skal dette gå, hva gjør han nå?

Han gikk mot henne

Leonard Cohen strakte armene ut og gikk frem mot damen og ga henne en klem. Og så sa han til publikum, jeg er glad dere valgte henne som deres representant.

Fra da av var han helten

Og fra før av hadde jeg hørt i filler denne plata, Songs of Love and Hate, med Famous Blue Raincoat, det var det aller fineste kuttet. Jeg fikk nattradioen til å spille den en gang, akkurat 4 in the morning, end of december, men uten å poengtere det. Overaskelse.

Og så stemmen hans, den dype, rolige.



Vi hørte på Cohenplata og diskuterte hvem det var som var hun norske som var kjæreste med Leonard Cohen på Hydra, en øy som har hatt den villeste sus over seg siden da.

Dette var før googles tid

Og en sønn skulle det være. En av teoriene var at kjæresten var Karin Stoltenberg. Hvilket kunne gjort Jens til Cohen-sønn, det hadde vært noe. Men nettopp leste jeg at hun bare var gift med en canadisk poet som kjente Cohen.

Det var Marianne Ihlen som var kjæresten, og sønnen var Axel Jensens, men de bodde sammen alle 3 i Canada og på Hydra.

Det er pussig hvordan sånne private historier kan ta så stor plass i hodet. Eller kanskje den ikke tok så stor plass men at det er mye plass oppi der, sånn at alle ord har mange assosiasjoner på seg,
Jens Stoltenberg, Hydra, Kalvøya, klaser med assosiasjoner.

Andre rare ting i hodet mitt, og Leonard Cohen nå for tiden:

Ny Cohen-bok på norsk

Inntil for et par uker siden hadde jeg ikke tenkt noe særlig på Cohen på noen år, mange lag av artister og sanger hadde lagt seg over Leonard Cohen.

Men så var jeg på besøk hos en gammel venninne og vi fant frem Songs of Love and Hate på LP.

Og jeg husket at jeg fikk mitt eksemplar av plata av kjæresten til Sissel.

Jeg var innom leiligheten deres oppe i Markveien ofte og hver gang satte jeg på Songs of Love and Hate, og en dag sa kjæresten, har glemt navnet, at han hadde kjøpt et nytt eksemplar fordi det var et bittelite knitr i plata, og jeg kunne få deres. Takk, takk.

Man glemmer så lett, knitring på LP-plater, og hakk og støv på stiften. Snart skjønner ikke folk hva "hakk-i-plata"-utrykket har sin opprinnelse i, akkurat som vi andre med "å gå over bekken etter vann."

Det ene tok det andre

Jeg og gammel venninne gikk på film og etterpå skulle jeg lage en post her og googlet frem Dublin-konserten, som var utsolgt,
men i morres oppdaget jeg ny mulighet og kjøpte meg billett, og nå skal jeg til Dublin.

Jeg har ikke helt fordøyd det ennå, jeg skal kose meg med Cohen fremført av Antony,
Laurie Anderson, Nick Cave, Mary Margaret O’Hara, alle disse har jeg et nært forhold til.

Og det er fler på konserten som også er gode.

Se lenkene nederst.

Er jeg en heldig gris?
Ja, det er jeg.


Jeg har aldri tenkt på å reise til Dublin, tips meg gjerne, jeg må jo ta et par ekstra dager når jeg først er der.
Men nå sporer jeg skikkelig av.

For det stoppet ikke der

I dag lærte jeg at det kommer en bok i høst, en oversettelse av Cohens første nye bok på 20 år.

Boka kommer i slutten av september og er oversatt av mange ulike lyrikere og musikere, f.eks

Kari Bremnes (få på plass den nye siden snart,)

Lars Lillo-Stenberg,

Frode Grytten,

Nils-Øivind Haagensen (som jeg har skrevet innom),

Pål Angelskår fra Minor Majority,

Geir Gulliksen (er det forlagene som skriver de kjedelige wikiene?)

og endelig Ragnar Hovland (her er en utrolig fakta-ivrig wiki-artikkel på ham, skriv en morsomere selv du Hovland, det er ingen som merker at det er du som gjør det.

For den som har en hang til kronologi,

Her er Cohen-uka mi:

Vi var på filmen

Og jeg oppdaget konserten i Dublin

Og iiik i morres kjøpte jeg billett.

(Ang. den nest siste lenke: det er sant Børge King, jeg googlet iiik og portugal og jeg kom til deg, og det var det jeg trodde jeg skulle gjøre også.)

De gamle er tilbake

De tør å syns, mene, le høyt, ta plass.
De gamle har vært her hele tiden.


På bildet over er Mimi Weddell, 93 år gammel modell som fikk sin dokumentarfilm Hat´s Off (stygg side, kul kvinne.)
Mer om henne litt lengre ned.

I dag har SvD en artikkel om mote for gamle,
eller kanskje særlig at motebransjen viser tegn på å interessere seg for gamle kvinner. Bra.


Ett exempel är Fanny Karst i London, med egna märket Old ladies’ rebellion. Bland stadens stilsäkra 70-plussare har 25-åriga Karst snabbt blivit ett namn som designern du jour. Hennes skräddarsydda silkesklänningar och stöddiga t-shirts är ett välkommet tillskott för alla de kvinnor som känner sig mer som Vivienne Westwood än drottningen efter pensionen.


Designerns visningar har blivit nästan lika omtalade som kollektionerna själva. Fanny Karst modeller skrider nerför podiet i herrskor, med käpp och inte sällan ett leende.

–Redan när jag gick på modeskolan Central Saint Martins visste jag att om jag skulle hålla på med design för kvinnor så var det den här ålderskategorin jag ville syssla med.

Fanny Karst til venstre.
Hon förklarar att det som till en början lockade henne var att hon föreställde sig att kvinnor i den här åldern bar på en viss attityd.

–Och jag hade rätt. De strävar inte efter att passa in eller är ute efter att bli ett med möblemanget. De är heller inte så ängsliga utan gillar att synas.



Friheten att uttrycka sig individuellt med kläder tycks för många människor komma med åldrandet. Det är någonting som alltfler unga i modevärlden just nu tar fasta på. I månadens Nöjesguiden hyllar moderedaktören Michaela Forni pensionärernas stil i Italien.

Av alla människor hon ser på torget är det de äldre som fångar hennes intresse. Hon skriver: ”Damerna och herrarna här ser alldeles förtjusande ut och får mig att se fram emot att bli gammal. Inte bara för deras oklanderliga stil, utan även för att de vågar skratta högt, spela kort med polarna på baren, dricka en halv flaska rött om dagen och äta trerätters utan att tänka på kalorier. De är levande och de åldras inte bara med stil utan även med värdighet, precis som deras viner.”

Det er ikke så farlig folkens

Slapp av, le høyt før du blir 90.

Ari Cohen og Mimi Weddell

Förmågan hos många äldre att kombinera plagg från olika epoker på intressanta sätt var en av anledningarna till att Ari Cohen, New Yorks nya bloggstjärna, för ett år sedan startade sin fotodagbok Advanced Style. Om dagarna jobbar Cohen på The New Museum. Advanced Style är en hyllning till New Yorks alla välklädda äldre och har under det senaste året blivit måsteläsning för modeintresserade.

Det är en fantastisk skara människor som figurerar på Advanced style. Mimi Weddell, 93, exempelvis, som Cohen kallar en av sina musor. Hon klär sig i en blandning av vintage och herrkläder och lämnar aldrig huset utan hatt.

Det beste, se videoene:

Se på denne videoen om Mimi Wedell, hun turner fortsatt.
Mimi på motorsykkel og søt sønnesnønn som syns bestemor er kul
Jeg sitter fast i Mimi-Wedell-snutter: om å bo med familien

Dublin neste

I morgen reiser jeg til Dublin for å gå på Leonard Cohen-tribute-consert på torsdag, fredag blir det Trinity College,
lørdag blir det hjem.

Jeg gleder meg til musikken, til Laurie, Lou, Antony, Nick, Mary Margaret og Beth og noen nye som jeg kanskje oppdager.



Vet ikke hvordan jeg får oppdatert, har ikke med maskin,
den er til reparasjon. Stikker kanskje innom en nettcafe, men bilder og ordentlig tekst kommer litt senere.

Noen andre av Cohen-sakene mine

7. august: Leonard Cohen og meg

8. august: Came So Far for Beauty

23. august: ny Cohen-bok på norsk

Akkurat nå 2

Hva er nå dette slags dag..?
Dataen er så og si død, fargene svømmer så bildene flyter,
jeg orker ikke blogge hjemmefra, bare svare på en og annen kommentar.

Det kommer til å ta et par uker å få maskinen min bra igjen,
to uker minst.
Godt jeg skal til Dublin på Cohen i neste uke i hvertfall, jeg er blitt avhengig av maskinen min. Hver dag, hele tiden.

Maskinen har overtatt helt for tv det siste året. I går så jeg tv-trash i kjedsomhet for første gang på månedsvis, jakten på kjærligheten til noen bønder, og jada, jeg ble oppriktig engasjert.

Akkurat nå sitter jeg på jobb, ferdig med jobbdagen,
har Antony som synger Cohen i øret, fyrer meg opp til kveldens lansering av den nye Cohen-boka.

Nå stikker jeg hjem,
det småregner.

Jeg skal hive innpå en stekt kotelett og ta et glass rødvin,
så er jeg Cohen-klar.

Hei på dere,
og skål til Leonard?

Lameclaimtofame

..er lesernes søtnos-Se-og-Hør på Twitter.
Nå vet jeg at Nick Cave sender julekort til folk:
METALRICH: My school friend's sister was on Nick Cave's Christmas card list.


Jeg ser for meg nyhetene, de er fine, bittesmå, hverdagslige.
ROUNDMYSKULL: patti smith emailed me about her monkey dream on Christmas morning 2007 (my blog showed up in a google search for Hanuman) KRIBET: My local librarian worked in a Manhattan book shop with Patti Smith. Says she was a good employee.

RBREYMAIER: I once sold Bjork a tent for a camping trip she took to Wales. REDSONIKA: I saw Bjork naked in the shower at a swimming pool in Reykjavik.

BRIANPJCRONIN: I once helped Laurie Anderson unpack some boxes in her apartment.CHELSEAGSUMMERS: Lou Reed stopped me to have a ten-minute conversation about my dog, while Laurie Anderson tapped her toe and glared.

GINAHYAMS: Sam Shepard once gave me his seat at a sold-out Joseph Chaikin production at the Mark Taper Forum.
BPFOX: Sat behind Dave Eggers at a Sherman Alexie reading.



PALMERMIX: My mother and father were the other couple for Bill and Hillary Clinton's first double date


Her kan du se hvordan du søker opp ditt helt eget knekkebrød-med-brunost-Se-og-Hør. Du kan fylle ut et annet navn enn Hillary Clinton.



Eller nyhetene er ikke alltid så fine men de tegner et bilde av et liv,
NOMATOPHOBIC: Michael Jackson's bodyguard pushed me into a Blackjack table in Vegas while clearing the path for MJ to walk through. CARTELMIKE: Michael Jackson sat in my office after the Brit Awards and his security wouldn't let me in.


OMSWPG: I saw MCA (Beastie Boys) and Yoko Ono walking through Central Park together in 1996 Bildet over er fra Central Park og av Dakotabygningen der Yoko Ono bor og John Lennon ble skutt av den gale mannen.

BILLCORBETT: I was a doorman for a NYC highrise where Keith Richards lived. Every AM he'd say, "Bill, wassableedingwuzzzablokewazza."

PROFUSAN: I gave Jackie Kennedy Onassis's sister a disapproving look when she was rude to a saleswoman.


DJGILLA: I used to live across the road from the entrance to a house that was owned by both Cliff Richard and Leonard Cohen.

Pleide Leonard Cohen tenke på at Cliff Richard hadde stått i den samme dusjen som ham?
Eller var det omvendt, at Cliff Richard tenkte at her har sannelig Leonard Cohen stått og vasket kopper også.

Ingrid Olava og meg

Kort innpå med noen bilder fra festen for Ingrid Olavas plate i kveld.



Det går an å se ganske jobbaktig på et releaseparty men det går også an å nesten bare legge merke til for en svær dag det er i noens liv å gi ut plata si og det fikk Ingrid Olava til å formidle.

Hun har en søt tilstedeværelse på scenen. Søt kan være et problematisk ord, men jeg bruker det ordet i smarteste mening i kveld. Ingrid Olava har en søt og smart tilstedeværelse på scenen.

Hun tuller med det private. Og hun synger så godt. Hun sang Cohens Take This Waltz første gang sa hun, heldige meg for hun sang den så nydelig. Cohen har alltid de beste koredamene men Ingrid Olava synger selvsagt melodistemmen.



Her er Cohen og koredamer siden Ingrid Olava ikke har lagt sin versjon ut selv. Og nei, jeg skal ikke på stadionkonsert med Cohen på Bislett, hva har han nå der å gjøre?

Bildet over er av han som spilte trommer og som tok frem en vanlig megafon som han pustet rytmer i og sang noen ord i, kult instrument, kul måte å bruke det på. Han fikk meg til å tenke på både Tom Waits og Laurie Anderson.

Her finner du Ingrid Olava på MySpace



Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en annen type blogger, en kjendis-slem en, en som f.eks fortalte dere at han som var kjæreste før med hun som ble dumpa i et Dagblad-intervju med Bjørn Rune Gjelsten var på konserten.

Jeg husker det intervjuet og tenkte at nå vil Bjørn Rune tilbake til kona og hun som svinser rundt i badedrakt omkring ham og sier at hun er forelsket vet ikke det ennå og her sitter jeg og leser det.

Men herregud nei. Jeg er ikke sånn blogger. Jeg har et potensiale likevel, det kjenner jeg. Det ser likevel ut til at jeg holder meg til å være den nest kjedeligste bloggeren i Norge. Såvidt det er.

Leonard Cohen i kveld

På NRK1 klokka 22.30.

Jeg har gjort jobben for deg, jeg har sett gjennom hele YouTube, hoppet over alle amatørversjonene av Hallelujah (så mange)
og alle Wainwrightsøskenversjoner og sjekket konsertopptak og origialvideoer. Jeg valgte Antonys cover, fra filmen.

If it be your will

Ellers, her er to gamle saker jeg har skrevet om Cohen.

Da jeg var i Dublin på konsert.

Leonard Cohen og meg.

Og nå fyrer jeg opp en flaske rød vin og siterer litt fra den siste norskoversettelsen, boka "Lengselens bok".

"Dette er en vanskelig bok, også på engelsk, hvis den blir tatt for seriøst. Kan jeg foreslå at du hopper over de delene du ikke liker?
...
Skjønne tapere ble skrevet utendørs, på et bord plassert blant klippesteiner, gress og tusenfryd, bak huset mitt på Hydra, en øy i Egeerhavet. Jeg bodde der for mange år siden. Det var en stekende het sommer. Jeg dekket aldri til hodet. Det du har i hendene er mer et slags solstikk en en bok.

Kjære Leser, venligst tilgi meg hvis jeg har kastet bort tiden din."

Leonard Cohen på Bislett

Den som skal på konsert i morra kan fyre opp med disse gullklippene: konserten på Kalvøya i 1985, dokumentarene om forholdet til Marianne Ihlen, med mer.

"I named Janis Joplin in that song. I don't know when it started, but I connected her name with the song, and I've been feeling very bad about that ever since. It's an indiscretion for which I'm very sorry."

Her er også en fantastisk lenke. Hvis du scroller nedover ser du forskjellige varianter av introduksjoner Leonard Cohen selv har gitt Chelsea Hotel.



Alle poster jeg har skrevet med Cohen-ordet i, bl.a da jeg dro til Dublin på tributekonserten Came So Far for Beauty.

I lobbyen til Chelsea Hotel

Der var vi endelig fremme i New York og på Chelsea Hotel.
Ingen ting av det jeg bekymret meg over skjedde, alle passkontroller gikk som smurt og alle med uniform var hyggelige og innsjekkingsmannen på Gardermoen snakket så mye om hvor tåpelige regler USA har at vi slappet av.

Klokka er snart 22.00 her og det er på tide å legge seg snart for hos dere er klokka snart 4 på natta. Men jeg har vært lur og preprodusert noe Chelsea-hotell-stoff til oss.

Noen kjappe hotellfakta

Sid Vicious tok livet av Nancy Spungeon her,
Chelsea Hotel har vært location for filmer som:
The Chelsea Girls av Andy Warhol,
Nine 1/2 Weeks,
The Professional av Luc Besson.



Dette bildet av lobbyen har jeg funnet på nettet. Men i virkeligheten sitter jeg under hestebildet og skriver nå.

Allen Ginsberg, Arthur Miller, Nico, Mark Twain, Eugene O’Neil, Thomas Wolfe, Simone de Beauvoir, Jean Paul Sartre, Bob Dylan, Dylan Thomas, Jimi Hendrix har bodd her.

Nicos soloalbum etter Velvet Underground het Chelsea Girl.

I sangen "Sara" av Bob Dylan skriver han "Staying up for days in the Chelsea Hotel, writing Sad Eyed Lady of the Lowlands for you".

Andre sanger som kommer inn på Chelsea hotel er "Third Week in the Chelsea" med Jefferson Airplane, "Like a Drug I Never Did Before" Joey Ramone og "Twenty-third Street" av Morrissey.

Men den mest interessante historien kanskje

Den handler om Leonard Cohen som sang om Janis Joplin. Begge bodde på hotellet, de møttes i heisen. Her kan du lese teksten

Senere sa Cohen

"I named Janis Joplin in that song. I don't know when it started, but I connected her name with the song, and I've been feeling very bad about that ever since. It's an indiscretion for which I'm very sorry."

Her er en fantastisk lenke. Du lese ulike versjoner av hvordan Cohen har introdusert sangen, hva han har sagt om den i intervjuer og se ulike tekstversjoner av den.

Dette har jeg skrevet om hotellet før

Patti Smith har spilt i baren til Chelsea Hotel.
Hillary og Bill fant på pikenavn pga. hotellet, dvs. egentlig pga.
Joni Mitchells sang.

Her synger Joni Mitchell Chelsea Morning i 1969, litt masete etter min smak egentlig.

Alle bildene her er fra internett, det kommer egne bilder i morra tenker jeg. Her er et billedgalleri fra Village Voice.

De andre postene jeg skrev om Chelsea Hotel

Chelsea Hotel, mer historie
Chelsea Hotel, trist historie

Kommenter gjerne på disse postene, jeg får e-postvarsel om det og kan som regel svare ganske raskt.

Rask beskjed til Cohen-fans

Sjekk lenka under, der har jeg beskrevet en Tribute-Leonard-Cohen-konsert som er i Dublin i oktober. Jeg var grinete fordi jeg oppdaget for seint at den fantes, så det var utsolgt da jeg prøvde å bestille.

Men nå i morres tok jeg en rutinerunde innom for å sjekke om det var kommet inn noen ekstra, og så oppdaget jeg at billetter til en ekstra dag er lagt ut! Så nå har jeg bestilt meg billetter, jobben går det bra?
For den som lyster, vær rask.

Cohen

Came So Far for Beauty

4. og 5.oktober dro jeg fra Oslo til Dublin på Came So Far for Beauty.
Dette var tribute-konserter for Leonard Cohen.

Nick Cave, Lou Reed, Antony, Beth Orton, Laurie Anderson,
Mary Margaret O`Hara, Jarvis Cocker, Gavin Friday, Julie Christensen var med.

Det var et svært orkester bak artistene

De hadde alt hva man kan ønske seg av strykerekke og blåserekke, og en sag med.

Mary Margaret O`Hara

Jeg visste jeg kom til å like henne, men nå er jeg forelsket.

Hun sang, brølte, hakket, skrek, freste frem den tøffeste versjonen av Halleluja jeg har hørt.

En Dublin-blogger som likte henne best

En annen Dublin-blogger som likte henne

Hun hadde også en fin sekvens der hun bare sang ordene "Look at me Leonard", en liten bit fra Because of.

Og i programmet står det at hun har vart med på turnèen til Black Rider, nok en grunn til å knus-elske henne.

Black Rider er et teaterstykke av Burroughs/Wilson/Waits som jeg så på Det Norske Teatret, og elsket best av alle norske oppsetninger jeg har sett.

Jeg må kjøpe noe musikk av henne, og Gavin Friday, som også var et nytt og tøfft bekjentskap. I programmet står det at han bl.a har sunget sanger av Brecht og Weill med en `healthy punk ethos`
høres ut som min mann.

De andre favoritt-bitene

En av de sekvensene jeg likte best var det Antony og Laurie Anderson gjorde sammen.

Først sang den androgyne Antony "the Guests" med englestemmen sin,
så kom Laurie Anderson med vocoder-mannsstemmen sin og fremførte Dear Heather.


"Dear Heather
Please walk by me again
With a drink in your hand
And your legs all white
From the winter"

Det er et triks hun liker, å sette en dings på mikrofonen slik at alt hun sier inn den kommer hun i en stemme av en mann.

The Handsome Family

Består av Brett og Rennie Sparks som har vært gift i atten år.
Ja, det er det som står først om dem i programmet, og de var ok de, ikke mine favoritter, men Brett Sparks kommer i boka mi når hun introduserer min favoritt-Cohen-sang Famous Blue Raincoat slik,

- It is so beautifully written at folk som hører den for første gang bursts into flames.

Beth Orton

Jeg visste jeg kom til å like henne også. Hun sang Sisters of Mercy, som hun synger så fint på plata, og So Long Marianne.

Hun synger så fantastisk bra og jeg klarer ikke å beskrive hva det er hun gjør som jeg liker så godt.

Men hun har et lite `hello` som hun sier når hun kommer ut på scenen, som et lite forsiktig `hallo?` det absolutt motsatte av en selvhøytidelig poppestjerne.

Jeg husker det fra Patti-Smith-felles-konsertene i London,
hun gjorde det samme da.

Men da jeg gikk ut for å finne henne i platebutikken likte jeg dessverre ikke det jeg fant like godt.

Lou Reed: Pang Pang på gitar

Lou Reed liker jeg ikke så godt, han smeller og smeller med gitaren sin, selv om det er punk i den gitaren også.

Det var en sang der han ikke hadde gitar med, han sang Joan of Arc sammen med Julie Christensen.

Julie Christensen

Hun var forresten en fin overraskelse, sang dritbra, og var tøff på scenen, avslappa og spunky.

På Joan of Arc høres hun litt ut som hun som sang Eclipse på Dark Side of the Moon.

Hun er en av Leonard Cohens koredamer fra før i tiden. Og det er en av de tingene jeg husker fra konsertene hans, at han har gode kore-damer og at han har vett til å bruke dem godt.

Og så sang hun Anthem.
Beklager den dumme reklamen i lenka.

Under her er Julie Christensen og Hal Willner.

The Garrigles og the Wainwrights er sure på Hal

Programheftet var forresten underholdende.
Slike ting pleier jo å være så skikkelig, og dermed kjedelig.

Ikke dette, hør hva sjefen Hal Willner skriver om hvorfor ikke the Wainwrights var med i Dublin.

Det har vært Came-So-Far-konserter i New York, i England og i fjor var det i Australia, og Hal Willner legger ikke skjul på at konserten i Australia førte til mye trøbbel.

- afterwards Nick (Cave) quit the band, the McGarrigles (mor og tante av Rufus og Martha) and the Wainwrights collectively started screaming about something and kicked the shit out of everyone in their sight....

The McGarrigles and the Wainwrights still seem to be upset: I called to ask if they wanted to be a part of this, and after one of them made some awful sound.

Rufus got on and said something about a disease I should catch and I remember him using the word `bucket` but I don`t remember the context.

Vel, jeg var igrunnen glad for å slippe the McGarrigles og whats his name sang Rufus sin sang like godt.

Ting jeg har skrevet før

Om the Garrigles
Da jeg så Laurie Anderson i en bar
Alt det andre Cohen-stoffet

Konserten var så fint lys-satt

Og med lyspærer i snorer som hang ned. Jeg skulle ønske jeg hadde bilder å vise dere, men jeg satt for langt bak til at det var noen vits i å prøve. Hvis noen er bedre søkere enn meg, gi meg gjerne tips.

Nærbilder fra konserten

Ingen post er vel komplett uten en do-historie

Alltid er det jo mer kø foran jentedoen enn det er for gutter.
I pausen skjedde det jeg aldri har opplevd før.

Vakten ba alle menn om å gå ned en etage for å gå på do, og stanset køen inn til guttedoen, og gjorde så også guttedo om til jentedo.
Fantastisk.


Jeg syns Anjani, Teddy Thompson, Perla Batalla og Robin Holcomb var kjedelige.

Mitt skip er lite

Det fins noen ting som er for vanskelige, ting jeg ikke kan klare.
"Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer."

Det hender en sjelden gang at jeg ber

Og nå vil jeg rydde en sak av veien: jeg er ateist.
Jeg er ikke en ateist i bevegelse, jeg er ikke en urolig ateist, jeg er en avklaret ateist.

Jeg har møtt mennesker som holder det opp som argument: men ber du, hvis du er i nød? Og skulle man svare et bekreftende ja på det så holder de pekefingeren triumferende opp,
aha - du tror, egentlig, innerst inne.

Men neida

Ingen skaptroende her.
Bare et lite menneske, som av og til er i stor nød.

En av de teite samtalene jeg hadde 8. mars i år var om vi kommer til å rope pappa og ikke bare mamma om noen år, når vi er i de vanskeligste tider. Jo, jo, men såklart.

Jeg syns det er mer interessant at vi roper. Inni oss. Mamma, pappa, gud. Hjelp meg den som kan? Hvis alt butter, da er vi nok nede på botn i alle assosiasjoner, alt vi har lært om hvem som kan hjelpe. Det er ikke rart vi griper til gud, begrepet.

Jeg så på tv at L.Cohen også ber, selv om han ikke tror han heller.
Han sa,

- Jeg tror ikke på noen versjon av gud. Det hender jeg har et sterkt behov for å be. Til hvem ber jeg? Tør ikke vite, eller beskrive.
Den mening jeg måtte ha om det har jeg liten respekt for.
Generelt har jeg liten respekt for meningene mine, særlig denne.

Jeg fremstår ikke som så ydmyk som L.Cohen

Det hender livet ter seg sånn at jeg ber. Det er et rop som omformes til en bønn, det er en erkjennelse av at dette er så vanskelig at jeg kan ikke se hvordan jeg skal klare det. Jeg klarer det ikke, selv. Antakelig klarer ingen det.

Det er et uttrykk for fortvilelsen

Det betyr ikke at jeg tror noen kommer og hjelper. Det er det å erkjenne maktesløsheten, for meg selv også.

Og du vet, rett bak hjørnet bor fornuften. Hva sier den? Å fornuften, den sier sånn som alle fornufter sier. Den samme gamle plata. Herregud, så lei jeg kan bli av fornuften.

Men takk gud likevel, for fornuften

Så. Jeg skulle ønske at noen kunne YouTube opp Bertine Zetlitz tandre versjon av Jeg er en seiler. Den er på Frelsesarmeens coverplate fra for 7 år siden. Jeg hørte masse på den da, jeg kom på den igjen her om dagen. Plata er like fin selv om bildet til Frelsesarmeen har fått seg en ripe siden sist. Sånn er jo alt i livet. Ingenting er entydig.

Mitt skip er lite og havet stort, det rommer tusene farer.

Skal jeg gå på Tronsmo?

Eller skal jeg holde meg unna?
Det kan i alle fall raskt koste meg..

Jeg kunne tro nyhetsbrevet fra Tronsmo var lagd spesielt for meg denne uka. På de tre øverste plassene kommer disse helt nye bøkene..

Nan Goldin The Devil`s Playground

"Den viktigste og mest omfattende boka som er utgitt med Nan Goldins arbeider. Inneholder kjente klassikere og nyere bilder, presentert i serier sammensatt av Goldin selv.

Mellom kapitlene fins tekstlige inspirasjonskilder av kjente forfattere som E.E. Cummings, Cookie Mueller, Leonard Cohen, Nick Cave og Richard Price, hvorav noe er skrevet til denne boka."

Den koster 449 kroner.

Jeg skrev litt om Nan Goldin for et par uker siden.

Girls Like Us - Carole King, Joni Mitchell og Carly Simon

"Spennende biografi over tre kvinner som ruver i nyere musikkhistorie. Blant annet gjennom samtaler med venner av de tre, følger forfatteren Carole King, Joni Mitchell og Carly Simon fra deres ulike bakgrunner og fram til i dag. Sentralt står den begynnende feministbevegelsen og 60-tallet, tiden som i størst grad formet dem og som de selv var med på å forme."

YouTube-snutt der forfatteren forteller om boka

Første kapittel ble publisert i New York Times i går.

Boka har en stygg hjemmeside..

Til høyre ser du Joni Mitchell i 1968 hjemme hos seg selv i Laurel Canyon i California.

Den vil evt. koste meg 279 kroner.

Inside the Chelsea Hotel

"Talløse legender har blitt uimotståelig tiltrukket av Chelsea Hotels magnetiske kraft og dets magiske potensial for transformasjon - destruksjon eller gjenfødelse. (Mark Twain, Edith Piaf, Henri Cartier-Bresson, Jasper Johns, Jakc Kerouac, Willem de Kooning, Leonard Cohen, Jimi Hendrix, Bob Dylan, Patti Smith, Robert Mappelthorpe, Ethan Hawke og noen mindre kjente...)

Fotograf Julia Calfee har levd over fire år "inside" som en flue på veggen. Dette er hennes skitne, kornete og dramatiske portrett av hotellets bisarre sinnstilstand - befolket av gjester og spøkelser."

Hva er det nå slags språk dere bruker Tronsmo?

Nå har jeg allerede kjøpt en annen inside-the-hotel-bok som var kjedelig og som jeg ga bort, men jeg er jo interessert i kulturhistorien til hotellet så jeg kunne godt komme til å la meg friste for 399 nye kroner.

Jeg skrev flere poster om hotellet sist måned da jeg var i det.



Til sammen blir det 1127 kroner. Kanskje jeg skulle beherske meg?

Men hvis jeg bruker Amazon blir det 307 kroner for alle tre inklusive frakt og jeg slipper å gå bort til Tronsmo for å sjekke om jeg liker de bøkene, postkontoret er 100 meter fra porten..

Sivert Høyem i Operaen

Det var fint, han synger fint, han har fine sanger

Han hadde bedt meg seg Kari Bremnes, Susanna Wallumrød og Ane Brun til gjester og de synger også fint, de har virkelig særegne stemmer de tre. Operaen har god akustikk og det er så påfallende at det er trist. Jeg var glad for å være der, jeg var det. Likevel savnet jeg ting.

Sivert Høyem ser keitete ut på scenen syns jeg, keitete samtidig som han kneiser med nakken og jeg har sympati med begge deler, det er hjemmekjent, ikke ønsker jeg egentlig en artist som er så profesjonell at man ikke får øye på ham bak jobb-attituden. Men jeg syns det er synd å ikke få til å gi ordentlig kred til bandet sitt, til Ane Brun og Susanna Wallumrød når han introduserer dem. Kari Bremnes ble presentert med et løft - godt.

Jeg stusset også på arrangemnetet

Å ha Ane Brun og Susanna Wallumrød stående så og si arbeidsløs med stemmene sine på hver sine sanger, hvorfor det - og på siste sang sto Brun, Wallumrød og Bremnes og bare oa-et litt bak, skulle ikke det være løftet der alle fikk briljere i hver sine øyeblikk? Men de ble helt borte bak Sivert selv. Før det sang Kari Bremnes og Sivert Høyem en Leonard Cohen-sang, Dance me to the end of love, veldig fint. Men jeg tenkte på Cohen og hvordan han alltid har brukt koristene sine så godt, de har lagd stor variasjon i sanguttrykket. Jeg syns ikke Sivert Høyem utnyttet det potensialet han hadde i stemmene i kveld.

En annen ting er den store scenen i Operaen, den tåler folk og utstyr. Nå har jeg vært på noen konserter i Operaen og det gjør seg med svært band, med variasjon, sceniske uttrykk som skifter. Det ble nedstrippa i kveld, og det som kan være enkelt og klassisk på et lite sted, liknet på tynt.

Før konserten begynte fikk jeg god tid til å se på publikum, og de overrasket meg. Hvordan skal jeg si det. Det var få der som liknet på Sivert Høyem selv. Utseendet til publikum overrasket meg så mye at jeg en stund lurte på om jeg hadde tatt feil av dagen, og hun jeg gikk med foreslo at de kanskje skulle på Scene 2, men nei. Det trodde ikke jeg, ikke scene 2. Publikum var eldre enn Sivert Høyem og det så ut til å leve mer rutinepregede liv enn ham. Men hva vet jeg. De var i alle fall i et annet Bourdieu-hjørne enn Sivert selv. Kanskje Sivert Høyem kjente publikummet sitt, kanskje var det derfor han ikke ga bort uro i musikken innimellom. Det var lite butt i mot det vakre, nå ble det nydelig på søtt, og bare innimellom kom det en gitarlyd med rust på som variasjon. Det gjorde det på Strange Color Blue og det gjorde godt.

I alle tilfelle tenkte jeg

...at det publikummet som kom i Operaen i kveld i liten grad går på Sentrum Scene og Rockefeller for å høre Sivert Høyem, Madrugada og andre band. De kom nå, så dette er kanskje et publikumssegment som egentlig liker mye av musikken som spilles på konsertsteder, det er i stor grad musikk fra da de og jeg var 20 og 30, men de orker kanskje ikke lenger gå på tette, svette, støyete steder, høre på folk som skriker og skravler.

Så deilig å sitte i myke seter

Jeg har ofte stusset på at så mange er såpass mye yngre enn meg på endel konserter der artisten på scenen er fra tiden der foreldrene til publikum som er der var ute og drakk. Har jeg rett i antakelsene, er det en synd at konsertmarkedet ikke klarer å ta vare på et interessert publikum. På samme måte som det er en skandale at det bare er de som liker opera som skal få den gode akustikken på konsertene sine.

Akustikk!

Operaen i Oslo har vegger med tre-elementer i som lar seg justere slik at de kan tilpasses den musikken som spilles der. Det høres godt, hvert instrument, klangen i det, helt anderledes enn når man står i bunnen av et svømmebasseng, som Rockefeller er. Det ergrer meg at den musikken jeg liker å høre på skal få så dårlig akustiske kår og finansieres av øl, mens andre toneklanger skal få mine kjærlige skattepenger, jeg unner operaelskerne alt godt, men jeg synes ikke god akustikk skal begrenses til en musikalsk genre.

I kveld skriver Sivert Høyem på Facebook-siden sin: Herregud for en fantastisk kveld! Tusen takk til alle som kom i Operaen i kveld. For et publikum! ...og for noen fantastiske artister jeg sang med ikveld. Jeg er heldig. Takk alle sammen. S

Det var en fin kveld. Jeg savnet Ingrid Olava, jeg håper alt er godt med henne.

Came So Far For Beauty

An Evening of Leonard Cohen Songs

Det er i Dublin, det skal det være en stor tributekonsert for ham, se på det stjernelaget:

Antony, Laurie Anderson, Nick Cave, Julie Christensen, Jarvis Cocker, Mary Margaret O’Hara, Beth Orton,
Lou Reed, Teddy Thompson.

Og det er enda fler artister med.

I går var jeg på kino og så den nye tribute-Leonard-Cohen-filmen, med masse konsertopptak. Vel hjemme tok jeg min ukentlige tur innom Laurie Andersons turnèplan, det hender jo det skjer noe der, og så oppdaget jeg dette.

Og så oppdager jeg

dette, dessverre ikke fler billetter igjen.
Jeg klarer ikke helt å gi meg men.

Det er Hal Willner som lager konserten

Og han skal være den beste til den slags,
han har lagd en for Neill Young.

"No one puts on a better tribute concert than Hal Willner,
...a sympathetic and generous listener with an almost preternatural ability to match performer to song, and a Rolodex to back it up..."
-Variety

Hal Willner

Jeg visste jeg hadde han fra noe, det var Kurt Weill-tribute-platene Lost in the Stars og September Songs. Den siste ble det film av og den går på Cinemateket i Oslo, dessverre når jeg er på Island.

Mary Margaret O`Hara sang forresten Fürchte dich nicht i den filmen, på en sånn måte at man tror henne der hun står og skjelver av angst.

Akkurat nå 34

Dette blir sikkert en i en lang rekke av akkurat-nå-poster der jeg sitter i bakgården. Jeg sitter i bakgården akkurat nå og blar i billedboka til Annie Leibovitz der hun blander fotografier fra sitt profesjonelle liv og det private livet.



Jeg ser på bilder av mora og faren til Annie Leibovitz. De er på kjøkkenet sitt i Florida. Det er et vanlig kjøkken med gammel mikroovn, en blomstrete emaljert kaffekjele, et kneippbrød.



Det er fort gjort å tenke på en Annie Leibovitz som bare går rundt med kameraet sitt og spiser på restaurant og når hun sitter på stranda så leker barna på den søte måten, de surker ikke og maser ikke. Det er fort gjort for meg i alle fall å tenke på det.

Kodak øyeblikk

Annie Leibovitz har en far som leser avisa og ei mor i badedrakt med gammel-dame-lår som står på håndkle på gulvt fordi hun antakelig er våt. Annie Leibovitz slurver kanskje også når hun renser grillrista. Hun lager antakelig kakao til barna men så vil de ikke ha likevel.

Suzanne Brøgger luker sikkert i bedene men så orker hun ikke mer.
Olafur Eliasson ligger sikkert på sofaen og sløver.
Familien Golberg krangler om teite ting.
Leonard Cohen er alt for avvisende i telefonen.
Lou Reed skulle jobbe men åpner heller en øl.

Hvorfor blir bildene fra boka blå? Jeg vet ikke. Jeg trodde jeg visste hvor blitzen er men det var feil. Hvis jeg sitter her ute i morra også er de nok ikke blå. Det er merkelig, lyset ute føles ikke lite lyst. Annie Leibovitz ville nok lagt merke til at lyset er lite lyst.
Det var bare det.

Chelsea Hotel selges

Wall Street Journal skriver: The Chelsea's 15 shareholders, led by three Hungarian families who bought the 12-story red-brick building in 1946, are selling the property after concluding that the task of modernizing the hotel and apartment building was too challenging, one owner said. A buyer also would likely end the Chelsea's tradition of giving artists breaks on payment schedules to assist their careers.

The Observer kommenterer: Maybe the secret will be keeping the artists, instead of kicking them out. And people will pay extra for that "authentic" experience.

“This took 50 years of nurturing and development,” Mr. Bard said. “Everyone respected it - the cultural community, the people living there. That’s hard to create.”


Et bilde jeg tok i en av hotellgangene. Jeg bodde et par dager på hotellet i 2008, her er to bloggposter fra den gangen:

Denne om Stanley Bard som drev Chelsea Hotel i 50 år og som ble satt til side av styret noen måneder før jeg overnattet der, og en med kulturhistorie fra hotellet som f.eks dette sitatet fra John Cale: Bob Dylan got married during his three-year stay in the Chelsea Hotel from 1961-64, and his first child Jesse was born there.

Leonard Cohen, however, preferred to write 'Chelsea Hotel No 2', a song commemorating fellatio with Janis Joplin in room 104, when he lived there in the 1970s. En indiskresjon han senere beklaget.


Et fotografi jeg fant på nettet, det var protester i 2008 da Stanley Bard ble fjernet. Noen av bildene jeg tok på hotellet, se et par rader nedover bare, det er noen andre New York-bilder over.


Trappene var så fine.

Bruce Springsteen på Valle Hovin

Konserten på Valle Hovin var den nest lengste noen sinne. Bare slått med ett minutt av den i Madrid i juni, 3 timer og 47 minutter.
Her er set-lista.

En tilfeldighet gjorde at jeg gikk på Bruce Springsteen-konsert i kveld, og glad er jeg for det. Jeg trodde jeg hadde hørt meg ferdig på Springsteen for et par tiår siden, men slik var det heldigvis ikke.

En super konsert

Jeg liker oftest musikk som ståker det til litt mer, der rytmebildet er mer komplisert, men jeg måtte gi meg. For et hitparade å ta av, for en energi og glede.

For en scenefigur

Bruce Springsteen må være motsatsen av den som liker å se ut som den kjeder seg på scenen: Oh I am so bored og jeg håper jeg ser matlei og kul ut. Han gliser, han flørter, han løper, han leker med gitarene, spiller med rompa til slutt, dynker seg i vann, kniper igjen aua, skjærer grimaser.

Han flørter, men han gjør alt med verdighet. Han hilser fra Patti Scialfa og setter dermed en kontekst på flørten som kommer, han lar 22. juli være bakteppe for flere av sangene, men han antyder. Han tar en unge på scenen, men hun får ikke bare et vers som et søtt øyeblikk, hun blir tatt alvorlig. Han lar henne synge, han hjelper henne, lar henne synge mer, han lar henne bli til hun får sunget ordentlig.

Midt i Tenth Avenue Freeze-Out

Når han kommer til And the big man joined the band stanser musikken og vi får se en billedkavalkade av Clarence Clemons som døde i fjor. Og når sangen fortsetter går nevøen til Clemons lenger frem på scenen, men det blir ikke nevnt. Det blir ikke kliss.

Hva mer må jeg si før jeg går til sengs? Han har koringa langt fremme i lydbildet, som Leonard Cohen omtrent, jeg liker det. Han har et svært band. Det vises bildemiks på skjerm bak hele scenen i hd-kvalitet, jeg har aldri sett liknende oppløsning og lyssterkhet på storskjerm noen gang.

Bildene har bror tatt.