Bjørks kostymer

Jeg skulle lagt ut denne posten for et par dager siden,
men så glemte jeg det. Bjørk hadde sin første konsert for å reklamere for nyplata si i helga, og hovedgrunnen til at jeg vil peke på det er dette sinnsykt fine bildet, og fine kostymet.

Brooklynvegan likte konserten virker det som,
han hørte den på streamet fra vestkysten til Brooklyn,

- Especially the ending where Bjork went all rave and then came back for a rave-punk encore. SO GOOD.

Jeg håper å få sett Bjørk i sommer, hun er så kul.
Jeg så henne live i Arvika for et par år siden:
hun har en utrolig energi og tilstedeværelsepå scenen.

Her er de foreløpige konsertdatoene,
for dere som sommer-planlegger:

May 2 - Radio City Music Hall New York, New York
May 5 - United Palace Theater New York, New York
May 8 - Apollo Theater New York, New York
Jun 22 - Glastonbury
Jun 28 - Werchert
Jul 1 - Gdansk
Jul 7 - Roskilde
Jul 8 - Amsterdam
Jul 13 - Guggenheim - Esplanade Bilbao
Jul 18 - Plaza de Toros Las Ventas Madrid
Aug 23 - Nimes
Aug 23 - Rock en Seine Paris
Sep 2 - Inveraray, Skottland

En gigography med set-lists og bilder
(dessverre litt teknisk dårlige bilder).

Hun har med seg en designer, Bernhard Willhem som lager sceneklær. Hun har klesskift såklart underveis i konserten, tøfft.
Jeg kjører det sinnsykt fine bildet en gang til.

Det skal jeg begynne med også, på jobb: et skift i lunsjpausen.
Jepp. Øyet blir lei av å se på det samme hele tiden.

Som regel er det svirring

Jeg er en ivrig bruker av rus.
Og som i de andre emnene jeg blogger om så prøver jeg å utvide, utvide, utvide, i dette tilfellet synet på hva vi kan bruke rus til,
og å være ærlig om det.

Men akkurat i dag vil jeg si noe om det motsatte, edru.
Ok, dette går nesten ikke:

Rusa på livet liksom

For det er jo ikke sånn jeg vil dere skal se for dere fr.martinsen, som en litt tanketom, gladkristen jente.

I går da jeg gikk hjem fra den tøysete 17/32-dels-Jono-el-Grande-konserten kjente jeg at det boblet i meg. Litt som når jeg har drukket to glass vin. Og sånn er det ofte, at noe (vin eller Jono)
får hjernen til å begynne å svirre, på en måte.

Og det er to ting alkohol gir meg, det ene er ro
(eller når det ikke står bra til et ønske om bedøvelse)
men som regel er det svirring.

Tilstedeværelse er tingen å gå etter

Det er en slags svirring som likner på reising eller å se på kunst,
en trigger til at tankene går i en annen retning, jeg er helt til stede. Vi kan godt si inderlig.

Jeg får det i svak eller sterk grad flere ganger om dagen,
bare forflytning, gåing frem og tilbake til jobb får meg til å svirre. Forelskelse er ekstremvarianten tror jeg.

Om å gjøre husarbeide i rus, å være kunstbrisen og sopp-fylla.

Nye fotoprosjekt

Her er det nye fotoprosjektet mitt.
Dette har jeg hatt en stund
Dette er et vanlig bildelagrested for ikke-private bilder.

Jeg er litt usikker på om jeg bare skal lenke dem opp på høyresida, eller få til å lære meg sånn at et bilde syns på høyresida,
eller finne på noe annet. Gøy å leke hvertfall.

Meg og Jono el Grande

Jeg var nettopp på Parkteatret og hørte og så Jono el Grande spille med orkesteret sitt. Jeg ville ikke være ute i det fine været.

Det var en konsert for barn

Det var en slags lystig jazz-klassisk-musikk, av og til i 17/32 takt, jeg hørte noe Zappa inni der, sorry altså,
jeg har for dårlig språk til å beskrive musikk.

Til tross for all den allmenne skolegangen samfunnet har kostet på meg og til tross for at musikk er så viktig for så mange i samfunnet vårt så kan vi ikke snakke om den.

Hva var det vi holdt på med i musikktimene?
Det er en skandale faktisk.

For det ville vi jo hatt nytte av

.... å kunne si noe om hva vi liker i musikken.
I stedet er jeg stuck med noen bråkete mannetullinger som begynner å rope om i hvilken grad det var han eller han gitaristen på det albumet som kom i -72 eller neida det var i -74.

Når jeg er på fest med dem

Jeg fikk bare tatt noen råtne bilder fra konserten.
Det er jo forsåvidt en skandale også at jeg ikke klarer å manøvrere kameraet mitt såpass at jeg får satt på blitzen.

Sikkert også skandaløst at jeg ikke kan manøvrere ego-et mitt på en sånn måte at jeg tør å snike meg frem for å ta et nærbilde.

Jeg vil at teknikk skal være sinnsykt lett å bruke

I alle fall den teknikken som har tenkt seg utbredt bruk.
Hvorfor er den ikke det? Kan de ikke ta med pedagoger eller noe inn i utviklingen, slik at alt blir like lett å bruke som blogger og flickr?

Gidder de ikke popularisere, er det det med dem også?
Hvorfor er ikke blitz-tegnet bare et lyn, det ville jeg skjønt.

Men neida

Jeg kan by på såpass at det ikke er kameraet sin feil at jeg kom hjem med en del filmbiter fra konserten når jeg var på jakt etter stillbilder, jeg trykket jo på filmkamera-ikonet.
Jada det var det jeg gjorde, det var mørkt.
Og hadde jeg visst hvordan skulle dere fått sett det.


Det er kanskje bedre at dere forestiller dere hvordan de så ut.

De hadde jobbet med det sceniske uttrykket som vi kan jåle-kalle det, dvs. de hadde tatt på seg fargerike parykker og orange pelsedrakter og Jono el Grande danset glade danser.

Det var rare historier og tull innimellom den moderne klassiske jaxxaktige musikken som man kunne høre passet for barn samtidig som det var deilig for meg å trippe med taktfoten min.

Det var en flott konsert. Jeg likte den så godt at jeg fikk lyst til å lage en ny unge som jeg kan ta med på en slik.

Det som var rart var aldersammensetningen

Jeg syns det er søtt og fint når folk tar med 9-mnd-ingene sine på sånn konsert. Fortsett med det. For trøbbelet er:
hvor ble det av 9-åringene? Eller bare 5-åringene?

Altfor få av slike

Å nå skal jeg være moralistisk igjen. Jeg gleder meg.
Ble jeg ikke nærmest født til jorden av mamma og pappa for at jeg skal være høylydt moralistisk og også privat, ikke bare personlig?

Jo, det ble jeg

Jeg har jo fødd opp en unge som er stor og ferdig nå.
Men da hun var barn tok jeg henne med på alt som var.

Jeg tok henne med på Putti Plutti Pott før førskolelærernaboen syns det var noen vits (for liten til å fatte skjeggproblematikken)
og ungen levde seg inn etellerannet og gråt da Putti Plutti Pott gikk av scenen, encore!

Det jeg la merke til disse årene, som var litt påfallende, var at selv om jeg utvidet kulturkonsumet til ungen både i alder og type så er det store flertall foreldre påfallende alderssnevre.

F.eks

Hvis Det Norske Teatret hadde en såkalt familieforestilling, så vil jeg si at den kan passe fra 2 år og opp til 12 gjerne.
(En 2-åring må sitte på første rad. Det må jeg også forresten).

Men la oss da si en mer alminnelig aldersetting vil være 4 til 10. Likevel ville publikum bestå av 4-5-åringer. Og hva er historien med de eldre ungene? De som faktisk begynner å bli så store at de har forutsetninger for å forstå mer av innholdet. De blir ikke tatt med, og jeg tror ikke det er fordi de ikke vil. Men jeg vet ikke hvorfor.

Får du sove om natta?

Jeg møtte en gammel nabo i sted og spurte hvordan det sto til.

En jasså-vi-treffes-igjen-prat

Hun benyttet anledningen til å akke seg over alt hun hadde å gjøre med en barnebursdag. I overfladisk samtaler som dette griper jeg gjerne til:

- Tenk som årene går
- Det er rart å tenke på hvor store de er blitt
- Livet dere

Egentlig helt greie, og sanne kommentarer.
Men det fikk jeg ikke sjansen til nå for det var servietter som skulle kjøpes og hundre unger som skulle løpe rundt og i morgen skulle svigermor komme og spise bløtkake!

Neimen huffda

Det høres i sannhet ut som et mareritt?
Jeg er jo godt oppdratt så jeg sier ikke:

- Vær glad du har en unge, vær glad du har en å lage bursdag til
- Vær glad du har en svigermor - det betyr at du har en familie.

Jeg nevner ikke at det jo er hun som bestemmer hvor mange gjester det skal være og om de i det hele tatt skal være inne?
Neida, jeg er så oppdratt så, jeg drister meg til et:

Er ikke det hyggelig da?

Det virker ikke sånn. Barnebursdag står på de øverste plassene over hva man kan sutre for. Sammen med høytidsdager. Er det en opplevelse av tvang som stenger for evnen til å se det hyggelige?

For ville vi snakke sånn om kjærsten vår? Nei huff det er så mye styr og nå har han bursdag og jeg må steke lammesteik, og i kveld så kommer det venner og da blir det så mye latter og ståk altså.

Sammenlikne barn og kjæreste

Jeg syns ofte det er nyttig å se på hvor forskjellig vi tenker på det. Jeg husker da ungen min var nyfødt, jeg var som forelsket. Men folk var så sørgelig raske med: Får du sove om natta? Det fikk jeg jo ikke, men jeg opplevde ikke det som det viktigste heller.

Jøss, ny kjæreste? Er ikke det fryktelig slitsomt?
Får du sove om natta?

Akkurat nå 17

De få gangene jeg uttrykker meg helt saklig og argumenterende her i bloggen blir jeg engstelig etterpå. Jeg ser for meg at noen kommer og slår meg i hodet. Jeg tenker at verden er jo ikke sånn, saklig. Saklig - hva er det.

Jeg får lyst til å skrive noe rarere igjen
og sitte på en stubbe og se utover.

Hvorfor skal jeg vinne et argument, hva vet nå jeg egentlig.
Det som interesserer meg er å tenke høyt og nyansere.

Selma Lønning-Aarøs siste bok (som jeg ikke har lest) handler om ubehaget over å bli sett over skuldra av mamma og kjæreste og etterhvert barn når man skriver. Hun sa i A-magasinet at særlig kvinnelige forfattere blir bundet av hva mamma vil mene.

Jeg er slett ikke sikker på at det er sant faktisk, at det ubehaget er større for kvinner. I det siste legger jeg merke til at jeg er ganske flink til å skyve vekk ubehagelige forestillinger om lesere.

Av og til liker jeg å tenke på at enkeltpersoner jeg kjenner leser her. Men oftest er det nødvendig å ikke ha noen kropper eller nick-er i hodet, jeg må dytte dem vekk, ellers blir jeg tatt av prestasjonsangst og utleveringsfrykt, og det gidder jeg jo ikke.

I dag har jeg tenkt på at jeg får kommentarer som er så smarte at jeg må klø meg i hodet og det er jo flaks både for meg og dere andre som leser, da blir bloggen litt gruppearbeide og før det kommer inn softfokus og myk pianomusikk for å understreke stemningen og lage kliss her så kan jeg godt komme med litt upassende selvskryt.

Hvorfor ikke, det er jo min blogg

Det slo meg hvor god jeg er til å skrive overskrifter og ingresser.
I går tenkte jeg at jeg orker ikke politiske kranglefanter i den posten som handlet om Blitz, jeg orker ikke folk som tror jeg syns alt ved Blitz er dumt fordi jeg pekte på en side ved Blitz-kulturen.

Derfor sto det heller ikke et ord som antydet at posten kom inn på det temaet. Og det gjør jeg vel egentlig mye. Ofte prøver jeg å ikke love noe mer enn det jeg har belegg for i posten slik at de fleste kan slippe å åpne den hvis de ser av overskriften at her får jeg bare en turneliste med Patti Smith.

Og jeg orker ikke være mystisk

Det er grenser for hvor jålete jeg kan være. I blogg og ellers, my my.

Hva er forresten den ufattelige rause holdningen folk har til kommentarfeltene sine? Vi er da ikke debattredaktører med et samfunnsansvar her, ingen trenger å komme til orde overalt.

Noen poster er såpass personlige at jeg tenker de bare passer for de som er innom her somme tider, de er ikke lagd for å hanke inn nye lesere akkurat. Ved noen få anledninger plinger jeg ikke engang.
Men som oftest: vil jeg jo leses.

Akkurat nå?

Stuevinduet er åpent, de rare naboene krangler på den rare måten sin. Jeg må løpe, jeg skal møte noen om et drøyt kvarter, dette går ikke bra. Hvis noen hadde fortalt meg i morres at jeg skulle si nei-takk til siste kveld med gjengen Anne Kath og Skavlan så ville jeg ikke trodd dem. Og nei, det blir ikke det samme å se det i reprise, samtidighetsfølelsen med resten av tv-norge er best. Best.

Så siden alle enten skal sitte utenfor stuevinduet mitt og drikke vin og krangle på en underholdende måte eller se på tv har Christine Koht gitt venninnen min gratisbilletter. Og jeg har drukket vin for å døyve angsten for at Christine Koht skal henvende seg til sjenerte meg, og ikke miin utadvente venninne.

Hvor mange glass?
Jeg svarer som Vigdis Hjort i Forfatterbloggen: bare to.

Sånn, der fikk jeg vært litt privat i dag også,
ikke bare personlig. Herlig.

(jeg leser over og legger inn en lenke eller to og svarer de siste kommentarene i siste dagers post til formiddagsmat)

Å ikke si noe

Nå slåss Blitzere mot tåregass i Oslo,
men de sier ikke noe om det på tv, Blitzerne altså.

Det er ikke fordi de ikke er invitert til det. De vil ikke. Og de bruker gjerne de samme begrunnelsene som forskere og Rosa-Prosa-forfattere bruker når de ikke vil tabloidiseres: de orker ikke se sitt kompliserte byggverk forenklet slik at det passer inn i fjernsynets få sekunder og VGs store bokstaver.

Dermed sier de nei-takk til å snakke til de vanlige folkene de antakelig gjerne vil nå.

Jeg tror jeg fortsetter i samme leia som jeg har gjort de siste bloggdagene, litt om å si noe og å ikke si noe.

Og om arroganse

Siden jeg selv opplevde gleden da jeg var ungdom da de som var fem år eldre var rause og orket å ha meg med selv om jeg bare satt i et hjørne og hørte på har jeg vært glad i popularisering.

Jeg misliker at noen forskere ikke vil snakke med andre enn fagtidsskrifter og jeg misliker at de ugle-ser andre forskere som ser det som sin plikt å gjøre det. Jeg er glad for at Arne Næss innførte ex phil i sin tid.

Jeg liker at folk er på Skavlan og jeg blir glad over de bloggerne som orker å rolig gå inn i de diskusjonene som jeg selv syns er litt teite.

Hvordan skal det ellers gå

Hvis ingen vil utveksle kunnskap og erfaringer i verden?

Jeg ser på tv at Blitz demonstrerer, og jeg tenker arrogansen som de fleste i det miljøet har til det å snakke med medier.

Det har irritert meg siden jeg surra rundt i periferien av Skippergata/Blitz for 25 år siden, og de mange årene jeg vanket i øverste etasje i Blitzhuset: i radiOrakel.

Jeg husker hvordan det ble lagt vekt på å ikke forklare bakgrunnen for en demonstrasjon til Dagsrevyen.

Jeg ble irritert den gang, jeg tenkte på at jeg få år før hadde sittet i stua hjemme og ville vært veldig interessert i å høre på hva de ungdommene i Oslo tenkte om det de tenkte.
Selv om det bare skulle vært et minutt.

Det er en kultur i de veggene

Den dreier seg om å skyve fra seg f.eks mediene. Men det de ikke ser er at de skyver fra seg mange folk samtidig. Nå kan godt Blitz få ros for å ikke skyve fra seg slitsomme folk som lukter vondt og er gamle og alkoholiserte når de står i døra og skjelver, men det er en annen historie.

Denne helga feirer Blitz 25 års jubileum.
Det er dem vel unt, men legg merke til hvor få sentrale Blitzfolk som setter seg ned med avisa og snakker.

Jeg liker ikke at noen syns de har skjønt noe og så trekker de stigen opp etter seg og gidder ikke forklare til den som er et helt annet sted.

Å skrive og å lese

Kubonde utfordrer oss i kommentarfeltet mitt om å ikke bare raljere, men si noe om hvorfor vi blogger (bl.a).

Å skrive

Vi blogger for å bli sett svarer jeg, for å uttrykke noe.
Vi tar frem lutten og tegner en strek på nesen og sånn holder vi det gående som vi har gjort det noen tusen år.

Og jeg vil bli sett, og er kjempeglad for at jeg er nominert på Sonitus denne uken også, "En magisk ropert" het posten,
jada, stem gjerne på meg.

Den posten er slett ikke av de jeg har likt best av det jeg har skrevet, men jeg var lykkelig over at jeg i det hele tatt fikk til å skrive den. For jeg kom hjem fra jobb den dagen og var sur over en bandfyr som slang en klassisk sexistisk kommentar i beste mening og jeg skjønte at jeg kunne ikke blogge om det for da ble jeg bare ei sur feministisk kjerring, og så ble jeg sur for det også,
og så fikk jeg til å skriveposten og så ble jeg glad igjen.

Ettersom jeg slett ikke er så sinnsykt raus som jeg innbiller meg innimellom, så bruker jeg tid på å irritere meg også.

Jeg irriterer meg f.eks over de som er raske med å fortelle at noen "bare er pr-kåt" - hva skal de nå stikke seg frem for disse alle: Kadra og Ari Behn og Thomas Hylland Eriksen og alle vennene til Skavlan, noe rart må det være med personligheten der i gården.

Janteloven that faktisk is. Vi har liten velvilje syns jeg for at andre enn oss selv har lyst til å uttrykke noe.

...og å lese

Jeg syns overraskende mange journalister er overraskende skuffet over at bloggere bare er vanlige folk som absolutt skal vise frem katta si eller meningen sin og at vi ikke er blitt
en slags folkets 6. statsmakt.

Men det journalistene, og vi alle egentlig, snakker lite om
er hvilken herlig kikker-sjanse bloggene gir oss.

Vi har begrensede omgangskretser:
sushispiser på Grünerløkka omgåes andre sushispisere.
Det hjelper litt med de slektningene vi møter i påskeferien, men bare litt. Vi kan kommer til å tro at nordmenn er en gjeng med folk som spiser sushi, og en og annen thaisuppe. Og det er slett ikke bra.

Jeg innrømmer glatt at jeg har minst to måter å lese blogger på.
De fleste leser jeg fordi jeg liker dem, mange av de jeg liker er litt lik meg selv i uttrykksfom og livsstil og meninger, noen anderledes.

Men så er det de jeg kikker på

Jeg kikker mens jeg grøsser over synspunktene, uttrykksformen, hvor kjapt de trekker uholdbare konklusjoner. Ganske ofte må jeg tvinge meg til å lese, det er ofte deprimerende eller irriterende.

Men det er et viktig poeng for meg at jeg vet mye mer om hvordan folk tenker nå enn før jeg begynte å lese blogger. For selv om man syns man treffer mye forskjellige folk gjennom jobb og på gymmen og slikt så snakker jeg aldri inngående med folk og får høre at de tenker som han her f.eks i kommentarfeltet til VG i dag.

"Nå skal jeg ikke skrive inndypende her, men menn skal selvfølgelig ikke voldta, men det med kvinnevold øker tror jeg har grunnen til.
Det er fokuset på at kvinner skal fram uansett i arbeidslivet.
Jeg var i en jobb der jeg ikke fikk videre kontrakt pga avdelingen hadde for lite kvinnekvotering.(sagt rett ut) Da jeg så at det mest ufordraglige kvinnemennesket fikk jobben min klødde det i fingrene, det gjør at jeg kanskje ikke reagerer når jeg ser en jente får seg en lusing, beklager, men jeg er mennesklig."

For selv om den undersøkelsen han refererer til såvidt jeg forstår har svakheter ved spørsmålstillingen, så er det viktig å vite at mange folk tenker som han over her.

Og sånn er det med mange spørsmål i samfunnet.
Så det er en av måtene nettet er demokratiserende på for meg, det sprer kunnskap om hvordan flere folk tenker. Og det kan både journalister og ungdomsskolelærere og politikere og sykepleiere ha godt av å vite mer om.

Må alt bety noe?

Kan alt få bety noe?
Jeg liker å uttrykke meg, det er derfor jeg blogger,
det er derfor jeg tar på meg rød lebestift heller enn mørkebrun.
Det er en av grunnene til at jeg puh-er når noen sier "hun er så pr-kåt" samtidig som de ikke liker janteloven. Hva er nå galt med å ville si "se på meg da", men se på meg på den riktige måten også..

Men må alt bety noe? Går det an å ha en stol bare for å sitte på den? Kan den være tilfeldig? Absolutt tilfeldig? Kan vi ikke bare drite i å ha på lebestift, av any kind? Somme dager? Kan vi også holde kjeft litt?

Google-søk, kriterier.

En ting jeg tenker på: hvilke kriterier kjenner vi til når det gjelder hvilke sider som prioriteres i google-søk, kvasir-søk, og andre?

Jeg vet at de forandrer dem for å minimere manipulering.
Jeg vet at sider som mange lenker til prioriteres, sider som har mange treff, om ordet er i en overskrift, f.eks.

Men av og til syns jeg det er fryktelig rart å se på mine egne treff, hvor høyt en liten side som min kan komme på et ganske vanlige ord som sterkere sider har skrevet om (VG om Marianne Aulie).

Kan det være at google f.eks leser hvilke sider du pleier å være inne på, slik at hvis f.eks en flittig leser hos meg søker på "pule" så er sjansen større for å havne på min side enn om en som aldri har vært innom meg søker på "pule"?

Er det av og til teknisk uorden, jeg syns det plutselig kan komme inn en haug kvasir-søk, de kommer i klomper?

Grei gjerne ut om dette.

Et døgn i Stockholm

Man skulle vel egentlig skrive seg ferdig med en gang,
da jeg sto der i Kulturhuset i Stockholm lørdag for en uke siden og var full av inntrykk. Jeg skulle sagt det da. Det var akkurat da jeg hadde lyst til å si det. Og kanskje var det da den som leser hadde mest lyst til å lese det.

Jeg får prøve å skrive oss inn i det

For det er et par småting å si i alle fall. Og hvertfall noen bilder å vise. Jeg tror jeg lar dette bli et slags reisebrev,
jeg deler det ikke opp i små biter. Ok?

Gode og dårlige sauser, forventningene mine til turen.

Så først vil jeg gjerne vise dere Kulturhuset. Jeg er veldig glad i det. Klarer jeg å arrogant overse Autonoms replikk om at det er en sosialdemokratisk høyborg for den alminneliggjorte massekultur? Ikke helt som dere ser. Jeg deler heller ikke hans forakt overfor voksne kulturinteresserte kvinner. Men nå driter vi i det.

Se hvor fint det ser ut. Kommer det frem hvor godt man ser på utsiden alt som fins inni? Jeg skulle på Sally Mann-utstilling, men jeg ble sittende lengre å se på film med Astrid Lindgren. Det var en stor utstilling der. Mange folk, mange gamle folk gikk der. Og i en av filmene med Lindgren snakker hun mye om livet. Det var bra.

Hun forteller om hvordan hun lager seg lange fantasier om kvelden gjerne, der hun hjelper barn hun har lest om i avisen f.eks.

Hun lager film i hodet der det kalde, sultne barnet kommer inn i akkurat hennes hus, og hun har fyr i ovnen og varmt vann og ren seng og deilig mat.

Jeg kjente meg igjen, i den måten å tenke på. Det var fint å høre henne snakke så inngående om en måte å tenke på. Det var i det hele tatt godt å høre et menneske reflektere over livet.

Dette bildet tok jeg i rulletrappa. Det viser bare noen få av sjakkbrett-bordene som står i en del av gangen.

Litt senere satt det mange voksne menn med lysebrun hud og koste seg rundt disse brettene.

Dette er fra en utstilling i en av gangene, om mønster i vår tid. Akkurat denne tapeten bruker fotografier inne i malte typiske tapetornamenter.

Det er bibliotek i Kulturhuset, og i gangen utenfor finner du dagens aviser. Stadsteatret holder til i bygget, det er cafe og restaurant,
et tegneserieområde, og det fineste ungdomsrommet jeg har sett, der min store unge er innom hver gang og lager seg button, eller laminerer noe og en gang fikk hun hjelp av en designer som jobbet der til å klippe til en topp som hun sydde seg da hun kom hjem.

Jeg har som dere skjønner varme følelser for dette sosialdemokratiske prosjektet.

En av hovedgrunnene til at jeg dro til Stockholm var at jeg ville se utstillingen av Sally Mann, den også i Kulturhuset.

Stockholm by har bestemt seg for å ha mange fotoutstillinger av høy kvalitet de nærmeste årene.

Fint for meg og fler

Utstillingen har slått alle publikumsrekorder i Sverige.

77.000 mennesker har sett den hittil. Jeg er overrasket over det.
Men det er fint.

Kuratoren for utstillingen peker bl.a på at Sally Mann ble trukket frem som den viktigste amerikanske fotografen av Time Magazine,
og at BBC/HBO produserte dokumentaren What Remains,
som jeg skrev om her.


Han skriver at da Sally Manns Immediate Family ble vist i Houk Friedman Gallery i New York i 1992 fikk det religiøse høyre et nytt hatobjekt, de hadde Robert Mapplethorpes fotografier og Andres Serranos Piss Christ fra før.

Myndighetene truet med arrestasjon, hvis utstillingen ble sendt over grensene til de statene med strengest pornolovgivning.

Men Sally var ikke uforberedt

Hun gikk selv til FBI og spurte om de hadde tenkt å gi seg på henne. Og hun fikk til svar at de hadde annet å gjøre.

Nå syns jeg det er litt lettvint å plassere alle som ser noe barneseksuelt i de bildene på ytterste høyre-religiøse fløy.
Jeg kan godt se at det kan leses noe sensuelt i de bildene.
For meg gjør det ingenting likevel.

Her er Emmets Bloody Nose. Han likner veldig på en gutt jeg kjente som er voksen nå, han heter Nikola.

Hvis jeg skulle anføre noe negativt om de bildene skulle det heller være at jeg syns de er romantiserende. Men jeg gjør ikke det,
for jeg har en hang til å romantisere selv.

Jeg liker romantisering

Av små skitne, sandete, snørrete, tissevåte, blodige barn.
Så lenge de er på sitt eget trygge sommersted.

Sally Mann sier at da barna ble større ble de for selvbevisste, slik vi alle blir, og de sto i veien for spontane øyeblikk. Så det var en av grunnene til at hun begynte å fotografere natur.

Jeg hadde sett endel av bildene så mye at jeg tror øyet mitt var blitt mett av dem, hvis det går an å si det sånn.

Derimot var det et bilde som het The Three Graces,
en remake av det du ser til høyre.

Der står Sally og de to døtrene i de samme posisjonene,
men nakne og tissende: alle tre på en gang.


Det fins ikke på nettet, og hun sier i dokumentarfilmen som gikk på utstillingen at hun var blitt frarådet av juristen sin å stille det ut, langt mindre å selge det. Men der sto det da utstilt i Stockholm, og viste sin frigjørende kraft.

Her er et fint nyhetsinnslag med Sally Mann i Stockholm.
Hun forteller at hun ikke kan vise The Three Graces i USA,
og hun snakker om døden.

Og her er en film der hun blir intervjuet av kuratoren Hasse Persson.

Jeg liker å se på filmer der hun er med. Det var en på utstillingen også. Jeg ser hvordan hun går, hvordan hun beveger seg, hva hun sier selvsagt, men også hva slags stoler hun har i huset sitt.

Jeg tar meg i å bli flau, men jeg surrer ofte rundt på utstillinger og ender med å fortape meg i vaskene på do eller taket i salen.

Det er jo ikke bare meg

Hvis det er noen trøst da. Vi er fler som liker å lese biografier om folk vi liker arbeidet til. Men hvorfor liker jeg så godt å se hvordan Sally Mann går? Jeg vet ikke.

Og så skvetter jeg når jeg leser avisutklippene i utstillingslokalet og ser at Bo Madestrand skriver at hun ser ut som en mellomting mellom Patti Smith og Susan Sontag (gjengangere i denne bloggen) der hun går rundt med sine boots og Lewis, mm.

Kanskje det er lettere å høre på kunstneren selv, direkte.
Kanskje man tenker at all den refleksjonen de holder på med i arbeidet sitt gjør at de har kokt ut noe bra om livet. Og sånn.

Hun kunne valgt en annen uttrykksform, hun har studert litteratur f.eks. Hun sier at hun ville fotografere fordi det er enklere enn å skrive. Som fotograf har du den fysiske verden å ta utgangspunkt i. Som maler eller forfatter starter du med blanke ark.

Sally Mann kopierer forresten alle bildene selv, og det er ikke før nå hun er ferdig med de over 2000 bestillingene etter Immediate Family.

Den såkalte dødsfarmen, der hun har tatt endel bilder.
De bildene var dessverre ikke med på utstillingen.

Da hun var på åpningen i Stockholm, med noen gode lenker.

Det er egentlig det frekkeste

Her jeg sitter og googler for å få ferdig denne posten og så kommer jeg over at Stenersenmuseet tar inn denne utstillingen i juni. De kunne vel for satan svart noe annet da jeg for et par måneder spurte om det kunne hende de skulle vise den. Svaret var nei, det var booka fulle ut året.

På vei til Orionteatern gikk jeg nye veier på Söder, oppdaget andre områder, og tok noen bilder. Dette Beatles-pyntede veiskiltet tok jeg mest for å glede broren min. Han er glad i Beatles og har snart bursdag, og da tenkte jeg å lage innpakningspapir av dette bildet.

Både før og etter teatret (Brechtstykket Bakeriet der Fläskkvartetten spilte til) satt jeg på restauranten rett ved siden av. Og spiste den beste greske maten jeg har smakt, dvs egentlig den eneste jeg har spist som jeg har likt.

Og så satt broren til en i Fläskkvartetten bak meg, han med kontrabassen fra busstoppet den gangen, med sin kone, jeg kjente han igjen som bror av utseendet. Og han skulle på teater og hygge seg, og medlemmene i bandet kom innom bordet og hilste på.

Og så, hørte jeg dessverre han ene pene som ser så sur ut (ikke han stygge, ivrige som jeg liker så godt) - jeg hørte ham si at det var kjedelig å sitte der på scenen og spille det samme hver kveld.

På hjemvei om kvelden gikk vi langs kaiene og utenfor en uterestaurant sto denne, en slags vedovn, en slags grill, lagd av en slags netting-ting. Jeg tok bildet for at jeg skal huske å lage noe liknende hjemme. Jeg bruker kamera mer og mer som huskelapp.

Neste dag gikk jeg innom Moderna Museet som ligger rett ved ungdomsherberget på Skeppsholmen. Jeg gikk dit for å ta en kopp kaffe mens jeg brukte den fine utsikten, og jeg ville også vise deg som leser her det. Jeg er en utsikts-misjonær.

Jeg gikk dit altså pga. utsikten ut av museet, men jeg hadde en fin time inne blant kunsten også, og en prat med billettmannen om den gangen han dro til mitt lille hjemsted for å intervjue Mari Boine.

I den ene av cafeene der fant jeg denne veggen, typisk cafevegg. Selv om jeg har sett noe likende mange ganger skjønte jeg plutselig hva jeg må gjøre med den rullen med plakater som inneholder så mange minner men som bare ligger og støver.

Sånn, nå fikk jeg vært litt privat i dag også,
ikke bare personlig, er det ikke herlig.

Og huskelappbildet virker enda bedre på meg nå som det ligger her. Sjansen er forresten liten for at jeg skal glemme å henge dem opp: jeg nekter meg å legge de to plakatene (Sally Mann og Astrid Lindgren) noe annet sted enn på bordet.

Den tegnede plakaten er forresten en plakat til en utstilling av Jochum Nordström, som er kjæreste med Karin Mamma Andersson.

Siste punkt på døgnets program var å spise søndags lunsj på Nasjonalmuseet, som også ligger rett ved Skeppsholmen. Det er fint å sitte i det innebygde gårdsrommet.


De har en sånn god salatbuffè der. Her er poenget at jeg skal huske å steke gresskar sånn som de hadde gjort det, med pepper på, veldig godt. Og så vil jeg lære meg å lage humus. Det tenkte jeg da jeg var i Paris for et år siden også, men det har ikke blitt noe av. Foreløpig.

Svensk bloggkung på tv

Siden Hjorten gjorde meg oppmerksom på Svartbloggen til Eldkvarn så har jeg nesten daglig kost meg med det Plura Jonsson skriver, selv om jeg ikke har noe annet forhold til ham enn fra en Vreeswijk-cover.

Best liker jeg når han skriver om hverdagslige ting, ikke de lange sekvensene fra gamle dager som skal inn i bok senere.

Akkurat nå ligger dette øverst på SvT: Plura Jonsson berättar varför han skriver så öppet om sex, sprit och kärlek i sin blogg. SVT1 20.00.

Det er i kveld altså for de heldiggrisene som har svensk tv, vi andre kan kikke på programmet på nett-tv tre uker fremover.

Mens jeg først er i Sverige på bloggtur, la meg vise frem Sven Okeys blogg. Han er fotograf i Kobra (svensk kulturprogram, veldig bra)
og jeg syns han er et godt eksempel på hvordan man kan blogge personlig fra jobb.

Billy Childish til Norge

Nå skal jeg skrive om noe jeg ikke har peiling på. Men jeg har lyst til å få.

For Billy Childish kommer hit.

Og det ser ut til å være så mange jepp-assosiasjoner på ham for meg at,
vel jeg tror jeg må ta meg en tur og se på bildene hans og høre ham spille på Mono.


En åpenbar ting er at Tracey Emin har brodert navnet hans i taket på teltet i kunstverket "Everyone I Have Ever Slept With 1963 - 1995".

Jeg liker Tracey Emin

Det virker ikke som Billy Childish gjør det lengre. Det ser ut som han dannet bevegelsen stukkisme nærmest som en reaksjon mot det Tracey Emin, tidligere samboer, står for.

Billy spilte inn Traceys kommentar på bånd,

- Your paintings are stuck, You are stuck! Stuck, stuck stuck!

Engelsk broderi

Det kan skje mye mellom folk fra korsstingets start til broderiet er ferdig så og si. I alle fall er Tracey Emin en del av den gjengen som kalles Young British Artist.

Er hun spekulativ i blottleggingen av privatlivet sitt?
Stukkistene syns ikke om det de tenker er overfladisk mote i billedkunst: konseptkunst, postmodernisme, ironi.

Maleri er tingen hvis du skal uttrykke følelser og erfaringer.
Billy Childish har meldt seg ut av stukk-gjengen nå.
(Under er Billy og Tracey mens nåla fortsatt gikk)

Tidspunktet virker i seg selv befriende på meg

For 17. mai klokka 18.00 åpner utstillingen i galleri Barbara Hansen
i Schweigaardsgate 33.

Han dunket hånda si med ei klubbe da han var 16 år i 1977.

Så forlot han jobben som steinhugger.

Så kom han inn på kunstskoler 4 ganger på rappen.

For den type elev som ikke egentlig fyller kravene men som er så begavet at man tar dem inn likevel.

Og så endte skolekarrieren med at han ble kastet ut for godt fra
St. Martins school of art i 1981.

Noe med punk

Han har inspirert folk som Beastie Boys, Blur, Beck, Patti Smith, White Stripes, Kurt Cobain og Kylie Minoge
(som hentet tittelen til albumet Impossible Princess fra Billys bok Poems to Break the Heart of Impossible Princesses)

Han har gitt ut flere hundre plater. Det kan se ut som dette kan klassifiseres i noe med punk, ispedd noe annet.

15/5 Cafe Mono, Oslo
(intervju med Billy C. Av Terje Thorsen fra Tronsmo)
16/5 Hulen, Bergen
18/5 Blå Rock, Tromsø
19/5 Cafe Mono, Oslo

Sånn uttrykker man seg i Tromsø
når de tenker på at han skal spille der.

Han har skrevet 3 romaner og flere diktsamlinger men dem ser det ikke ut til at noen legger vekt noe vekt på.

billychildish.com

Jaha!

Jeg har prøvd å vise tilbakeholdenhet og dannelse og skrev en skjult, hentydende, u-pinget post som riktignok ledet dere til noen svært rosende ord om min skrivestil og blogg og jeg innrømmer at jeg håpet dere skulle forstå at jeg ville ha stemmene deres.

Det virker bare sånn passe godt ser jeg, og når jeg nå oppdager at LordX lover stortå i rompa til de som stemmer på ham så lover jeg KRIG. Her kommer ikke noen rosende ord om LordX sin side, ikke i denne posten. Sex får dere fikse selv,

men stem på meg.

Jeg vil bli vaktmester

I går skrev jeg om å feminisere vaktmester-rollen.

Når jeg tenker på det, så tror jeg dette kan være jobben for meg. Jeg elsker jo jobben min, men av og til blir jeg sliten av meg selv. Jeg blir sliten av å høre min egen stemme, jabb, jabb.

Og da pleier jeg å tenke at jeg skulle ønske jeg jobbet i et gartneri: Det er meg og plantene i en varm, fuktig atmosfære.
Alle er stille og jeg går rundt og vanner.

Så kanskje jeg skal bli vaktmester. Jeg liker godt å lage hjem.

Her i huset er for få. Det er ikke nok folk her som jeg kan tenne i peisen for og som kan se hvor fint det er når blomsten står der i det lyset. Man får beholde lønna gjør man ikke?

Å!

Å hjelpe meg! De ordene har jeg lagt i sparekassa.

Feminiser vaktmesterrollen!

Det er gøy å lage overskrifter som likner
80-talls-demonstrasjonstog-slagord.
De skal halte i rytmen og være tunge i sessen, bare prøv å si:

Feminiser vaktmesterrollen! - Nå!

Men, i alle fall. Hva gjør en vaktmester? Han holder firmabilene og garagen i orden, han spyler asfalten utenfor jobben, skifter lyspærer, han ordner med søpla når den har kommet til søplerommet.

Typiske, klassiske pappa-oppgaver

Hvem rydder i kjøleskapet på jobben?
Hvem kaster muggent brød i Rimi-poser, hvem tenner stearinlys og setter blomsterløk utenfor inngangen?

Nei, det er ingen det

De typiske mammaoppgavene gjør ikke vaktmesteren. Hvorfor ikke? Han vil ikke føle seg som dame. Ingen finner på å spørre ham om å sette i gang en bolledeig onsdag før påske.

Oppgaven til en vaktmester er vel å få bygget til å gå rundt,
og gjøre det praktisk for oss andre å få gjort jobbene våre,
er det ikke det da?

Og i disse dager, mens alle er enige om at det er menneskene som er bedriftenes viktigste ressurs, hvorfor skal ikke vaktmesteren rydde på kjøkkenet og lage generell hygge?

Svaret på det er ofte at vi må kunne rydde opp etter oss selv.

Og det må vi egentlig kunne

Men det går alltid galt det der. Det er alltid noen som glemmer at de puttet 9 kiwi i en pose på benken og etter påske så er det kommet maur. Folk glemmer igjen et glass halvdrukket solo i vinduskarmen. De husker ikke at de hadde med seg en blåbærbiola i kjøleskapet og plutselig er det gått et år.

Hvorfor er det mammajobbene vi må gjøre selv?

Vi kunne skiftet lyspære selv også. Det er vanlig det hjemme:
første som oppdager at det er tomt for dopapir fikser ny rull.

Nei, så lenge kjønnsrollene er såpass faste som de er syns jeg vi skal gå over til kvinnelige vaktmestere.
For det er jamt over lettere (mer prestisjefylt) for kvinner å ta seg til mannsoppgaver og -roller enn omvendt.

Med et kjønns-segregert vaktmestermarked,

slipper vi manne-vaktmestere som føler seg små og mindreverdige og lengter etter motorsaga bare fordi de må sette på ny beholder med håndkrem på do.

Vi får istedet en haug med staute kvinnfolk-vaktmestere som spyler bilen på asfalten og som setter i gang vaffeljernet på fredagene og som drar på hagesenter og kjøper blomkarsefrø.

Bo billig i Stockholm

Det ble noe teknisk tull, så jeg peker til reisebloggen min her og posten Bo billig i Stockholm.

En magisk ropert

Det er det jeg har fått meg. Jeg har den i lomma. Den tar nesten ikke plass. Og når jeg trenger den så tar jeg opp den magiske roperten og jeg snakker inn i den: din gamle mannsgris, sier jeg.

Og det rare er at ingen syns jeg er ei sur gammel kjerring.
De syns jeg peker på noe interessant i vår kultur.

I dag var jeg på Blå da Norsk Rockeforbund hadde pressekonferanse for årets musikkfestivaler. Det var et nytt band der som skulle sette alle i festivalstemning og frontfiguren skulle si noe pent til de som organsierer alt i forbundet og han sa:

- Det mest sexye rockeforbundet, ever!

Relevant kudos indeed

Og da var det jo så hendig at jeg hadde den lille roperten min i lomma. Jeg tok den opp og brølte "jævla feite gamle mannsgris!"

Og dere kan tenke dere! Han ble flau og sa "sorry" og alle sa "ingen årsak" og ingen syns jeg var ei sur gammel kjerring som absolutt skulle brenne bh-en min eller porno eller hva det var på 70-tallet
og som bare er hårete og masete
og ikke syns det er kos med en flørt midt i rosen.

Jeg har begynt å ha med meg den roperten over alt, den er så hendig. Her er f.eks et bilde fra Oslo Maraton i sommer.
En koselig blanding av rosa-jentete Lindex-reklame og ikke-få-kreft-bånd-med-Grete-Waits.

Som bare minner meg om speakeren på dette løpet. Som var en slags parodi på noe velkjent. Han kommenterte hele tiden hvordan de av løperne som var kvinner var søte og at han skulle lure seg til klem.

Og da var det dritdeilig å ha den magiske roperten der, og jeg bare, brølte i vei: din jævla feite mannsgris, gå hjem og ronk i fred!

Og folk nikket og ingen syns jeg var vulgær og alle, de vet du,
sa bare: det syns jeg også.

Ingen ble forbauset over jeg ble forbauset over at idrett og rock,
at jeg tenkte de skulle overskride kroppen og ... kroppen, og hele mennesket og tøff og grenseoverskridende.
Neida, og han var lei seg og vi sa "ingen årsak."

Så det er det som er så fint med den roperten.

Døde dyr på hjemveien

Der var vi hjemme fra Stockholm og alle posene er båret opp. Og en kasse øl av typen til høyre der. Den må man til Sverige for å få dessverre.

Rapport om døde dyr

Kun 7 brune dyr i dag på hjemveien, og et av dem var tvilstilfelle (om det var et dyr.) I tillegg så jeg noe med fjær + ei kråke. Døde begge.

Da vi kjørte til Stockholm fløt det med dyredauinger. Hvorfor så få i dag?
Det kan komme av at vi tok E20 i stedet for E18 en stund, fordi vi ville undersøke om den er bedre med hensyn til tetthet av døde dyr. Hvis mange døde dyr på veien anses som en ulempe.
Det er ikke sikkert. Det er mye fint med det.

Denne undersøkelsen virker upresis. Hver gang jeg bøyde hodet for å krysse av for "dødt dyr" kunne jeg gå glipp av et nytt dyrelik.

Just nu 1

Kjöretur fra Oslo til Stockholm gikk bra,
med rekordstort antall döde dyr i veien.

Mest spektakulärt var en död elg i gröfta og en svart og hvit ku som hadde lagt seg ned på siden på en sånn måte at den måtte väre död.

Ca 20 brune mellomstore dyr, antakelig grevling de fleste. Overhyppighet av disse fra Eskiltuna og noen mil inn mot Stockholm. Ulykkesstrekning for mellomstore brune dyr mao.

Og så omlag 7 små brune dyr, större enn pinnsvin,
aner ikke hvilken type. Mangelfull dyrekunnskap.

Tilværelsen

Jeg kommer akkurat hjem fra Bodil Furu sin video-kunstutstillings-åpning i Galleri K på nedsiden av Frogner.

Bodil Furu har lagd film om svenske Eddie Meduza
(i 2002). Eddie Meduza er en slags raggar-dansbands-Kristopher-Schau syns jeg.
Han skreller vekk vernisset av oss, hva står vi igjen med da?

Spytt og pikk og tanker om tilværelsen

Det tenkte Eddie Meduza på, og det pleier jeg å tenke på.

Samtidig virket det som å være endel paralleller mellom Eddie Meduza og Big Edie og Little Edie, de to amerikanske slektningene av Jackie Kennedy som har trengt seg frem som ukens tema her,
helt uten plan.

Skitt, misere, frihet

Jeg var der fordi venninnen min Charlotte er med i en av filmene. Hun forestiller en journalist som skal radiointervjue en fyr som blir mer og mer i stuss over hvem han er og hva han egentlig kan si.

Hvem er han, til å uttale seg om noe, han flyter ut stakkars mann mens platen går og like før rødlyset skal på til direktesendingen og han skal være klar til å forestille en fornuftig, velartikulert og klok person som kan si noe kløktig om livet på 3 minutter.

Det har alltid forundret meg hvordan folk, med få unntak, er høflige intervjuobjekter. De sier aldri:

- For en tåelig problemstilling, jeg gidder ikke.

Til og med når de er på lotto på tv sier de:

Jeg går opp

Som om de aldri skulle gjort annet. De sier ikke:

- Hm, jeg må tenke meg om, 200.00 det er jo dritmye penger, mer som jeg mister/ og kanskje/ får 1 mill/ enda så viktig penger er for oss og hjelpe meg.

Det er omtrent sånn jeg føler meg hver eneste dag tenkte jeg.
Og grunnen til at jeg ikke fikk smilt noe annet enn hei til Bodil Furu.

For hva skal jeg si. Jeg er verdens verste på lovely-show-kommentarer og Eddie Meduza er jeg ikke, og tilværelsen, som jo var den jeg tenkte på, er så vanskelig å si noe om til en fremmed dame (Bodil Furu) i forbifarten.

Ellers?

Jon Bing var på video, om livet, som vi lever baklengs inn i fremtiden og ikke er forberedt på.

Det fins en lang sekvens om bæsj og skitt og søppel i utstillingen, som skapt for meg.

Likevel, i all korthet om dette. Jeg må pakke sekken og legge meg snart. Jeg drar rett fra jobb midt på dagen i morgen til Stockholm.)

Sånn eller sunn?

Pen eller deilig? Det er vitaminer i majonesen. Jeg vet det er sunt: olje og eddik og egg og det er deilig: suketter er bare pent,
og en liten del av hjertet, eller kreften. Jeg spiser gulrotkake som kosttilskudd. Og banankake. Og fucking tyttebærkake.
Et bittelite kakefat og jeg er langt på vei med 5-om-dagen.

Urban søndagstur

Jeg har tenkt på det i mange år, men først i går ble det noe av turen på kaiene i Bjørvika, Sørenga og ute på Sjursøya. Jeg koste meg veldig. Og anbefaler den som liker å se på store maskiner, rust, tegn på arbeid, kaier, kraner og voldsomme ting å ta seg en tur.


Om en stund er det for seint. Området skal endres. Det skal bli boliger og gress og pent beplantet. Så, turen startet rett ved operaen, på Ekebergåssiden av operaen. Man kjører inn fra Bispelokket. Operaen ser kjedelig ut fra denne synsvinkelen syns jeg.


Dette er kanalen som går mellom operaen og den første veien/kaia der de to husene under her står. Eller kanal, det er vel Akerselvas utløp, det må vel være det. Forestillingen om å padle inn der,
ikke noe for meg.








Jeg liker disse to byggene.




Dette er vel noe lensegreier, de driver med mudder og senketunnel.


Her er den lille, pussige øya som ligger rett utenfor operaen.

Jeg vet ikke om det kommer frem men den grabben var så svær!


Og disse kai-dekkene, det er gøy å se så svære de er.
Jeg måtte le av det. (Jeg måtte det!)


På kaia hadde noen lagt fra seg dette søppelet, en tv og en voksduk. Det var ikke mye vanlig søppel her. Derimot var det mange, mange brukte kondomer, her og på containerhavna like ved.

Mens vi var på turen kom det noen enslige biler som tok turen ned på kaia med en prostituert. Det er uvant, rart å observere.

Jeg holdt avstand så det gikk greit å gå på tur der likevel.
Selv om sjåføren var redd for at jeg skulle forsvinne inn
i en Jo Nesbø-roman og at en stor hund skulle ete meg
da jeg gikk alene inn blant containerne.



Og så var det alle containerne. De ser fine ut, med alle fargene og navnene. Nå kommer det en haug containerbilder under her.



























Sementfabrikken på Sjursøya, med kranene. Der jeg går ut fra det kommer sement ut. Beklager at jeg er så lite sementkyndig.



Og de tøffe sementbilene.




Og så Port Shop da. Utsolgt på ostepølse.