Meg og Jono el Grande

Jeg var nettopp på Parkteatret og hørte og så Jono el Grande spille med orkesteret sitt. Jeg ville ikke være ute i det fine været.

Det var en konsert for barn

Det var en slags lystig jazz-klassisk-musikk, av og til i 17/32 takt, jeg hørte noe Zappa inni der, sorry altså,
jeg har for dårlig språk til å beskrive musikk.

Til tross for all den allmenne skolegangen samfunnet har kostet på meg og til tross for at musikk er så viktig for så mange i samfunnet vårt så kan vi ikke snakke om den.

Hva var det vi holdt på med i musikktimene?
Det er en skandale faktisk.

For det ville vi jo hatt nytte av

.... å kunne si noe om hva vi liker i musikken.
I stedet er jeg stuck med noen bråkete mannetullinger som begynner å rope om i hvilken grad det var han eller han gitaristen på det albumet som kom i -72 eller neida det var i -74.

Når jeg er på fest med dem

Jeg fikk bare tatt noen råtne bilder fra konserten.
Det er jo forsåvidt en skandale også at jeg ikke klarer å manøvrere kameraet mitt såpass at jeg får satt på blitzen.

Sikkert også skandaløst at jeg ikke kan manøvrere ego-et mitt på en sånn måte at jeg tør å snike meg frem for å ta et nærbilde.

Jeg vil at teknikk skal være sinnsykt lett å bruke

I alle fall den teknikken som har tenkt seg utbredt bruk.
Hvorfor er den ikke det? Kan de ikke ta med pedagoger eller noe inn i utviklingen, slik at alt blir like lett å bruke som blogger og flickr?

Gidder de ikke popularisere, er det det med dem også?
Hvorfor er ikke blitz-tegnet bare et lyn, det ville jeg skjønt.

Men neida

Jeg kan by på såpass at det ikke er kameraet sin feil at jeg kom hjem med en del filmbiter fra konserten når jeg var på jakt etter stillbilder, jeg trykket jo på filmkamera-ikonet.
Jada det var det jeg gjorde, det var mørkt.
Og hadde jeg visst hvordan skulle dere fått sett det.


Det er kanskje bedre at dere forestiller dere hvordan de så ut.

De hadde jobbet med det sceniske uttrykket som vi kan jåle-kalle det, dvs. de hadde tatt på seg fargerike parykker og orange pelsedrakter og Jono el Grande danset glade danser.

Det var rare historier og tull innimellom den moderne klassiske jaxxaktige musikken som man kunne høre passet for barn samtidig som det var deilig for meg å trippe med taktfoten min.

Det var en flott konsert. Jeg likte den så godt at jeg fikk lyst til å lage en ny unge som jeg kan ta med på en slik.

Det som var rart var aldersammensetningen

Jeg syns det er søtt og fint når folk tar med 9-mnd-ingene sine på sånn konsert. Fortsett med det. For trøbbelet er:
hvor ble det av 9-åringene? Eller bare 5-åringene?

Altfor få av slike

Å nå skal jeg være moralistisk igjen. Jeg gleder meg.
Ble jeg ikke nærmest født til jorden av mamma og pappa for at jeg skal være høylydt moralistisk og også privat, ikke bare personlig?

Jo, det ble jeg

Jeg har jo fødd opp en unge som er stor og ferdig nå.
Men da hun var barn tok jeg henne med på alt som var.

Jeg tok henne med på Putti Plutti Pott før førskolelærernaboen syns det var noen vits (for liten til å fatte skjeggproblematikken)
og ungen levde seg inn etellerannet og gråt da Putti Plutti Pott gikk av scenen, encore!

Det jeg la merke til disse årene, som var litt påfallende, var at selv om jeg utvidet kulturkonsumet til ungen både i alder og type så er det store flertall foreldre påfallende alderssnevre.

F.eks

Hvis Det Norske Teatret hadde en såkalt familieforestilling, så vil jeg si at den kan passe fra 2 år og opp til 12 gjerne.
(En 2-åring må sitte på første rad. Det må jeg også forresten).

Men la oss da si en mer alminnelig aldersetting vil være 4 til 10. Likevel ville publikum bestå av 4-5-åringer. Og hva er historien med de eldre ungene? De som faktisk begynner å bli så store at de har forutsetninger for å forstå mer av innholdet. De blir ikke tatt med, og jeg tror ikke det er fordi de ikke vil. Men jeg vet ikke hvorfor.