søndag, april 29, 2007

Meg og Jono el Grande

Jeg var nettopp på Parkteatret og hørte og så Jono el Grande spille med orkesteret sitt. Jeg ville ikke være ute i det fine været.

Det var en konsert for barn

Det var en slags lystig jazz-klassisk-musikk, av og til i 17/32 takt, jeg hørte noe Zappa inni der, sorry altså,
jeg har for dårlig språk til å beskrive musikk.

Til tross for all den allmenne skolegangen samfunnet har kostet på meg og til tross for at musikk er så viktig for så mange i samfunnet vårt så kan vi ikke snakke om den.

Hva var det vi holdt på med i musikktimene?
Det er en skandale faktisk.

For det ville vi jo hatt nytte av

.... å kunne si noe om hva vi liker i musikken.
I stedet er jeg stuck med noen bråkete mannetullinger som begynner å rope om i hvilken grad det var han eller han gitaristen på det albumet som kom i -72 eller neida det var i -74.

Når jeg er på fest med dem

Jeg fikk bare tatt noen råtne bilder fra konserten.
Det er jo forsåvidt en skandale også at jeg ikke klarer å manøvrere kameraet mitt såpass at jeg får satt på blitzen.

Sikkert også skandaløst at jeg ikke kan manøvrere ego-et mitt på en sånn måte at jeg tør å snike meg frem for å ta et nærbilde.

Jeg vil at teknikk skal være sinnsykt lett å bruke

I alle fall den teknikken som har tenkt seg utbredt bruk.
Hvorfor er den ikke det? Kan de ikke ta med pedagoger eller noe inn i utviklingen, slik at alt blir like lett å bruke som blogger og flickr?

Gidder de ikke popularisere, er det det med dem også?
Hvorfor er ikke blitz-tegnet bare et lyn, det ville jeg skjønt.

Men neida

Jeg kan by på såpass at det ikke er kameraet sin feil at jeg kom hjem med en del filmbiter fra konserten når jeg var på jakt etter stillbilder, jeg trykket jo på filmkamera-ikonet.
Jada det var det jeg gjorde, det var mørkt.
Og hadde jeg visst hvordan skulle dere fått sett det.


Det er kanskje bedre at dere forestiller dere hvordan de så ut.

De hadde jobbet med det sceniske uttrykket som vi kan jåle-kalle det, dvs. de hadde tatt på seg fargerike parykker og orange pelsedrakter og Jono el Grande danset glade danser.

Det var rare historier og tull innimellom den moderne klassiske jaxxaktige musikken som man kunne høre passet for barn samtidig som det var deilig for meg å trippe med taktfoten min.

Det var en flott konsert. Jeg likte den så godt at jeg fikk lyst til å lage en ny unge som jeg kan ta med på en slik.

Det som var rart var aldersammensetningen

Jeg syns det er søtt og fint når folk tar med 9-mnd-ingene sine på sånn konsert. Fortsett med det. For trøbbelet er:
hvor ble det av 9-åringene? Eller bare 5-åringene?

Altfor få av slike

Å nå skal jeg være moralistisk igjen. Jeg gleder meg.
Ble jeg ikke nærmest født til jorden av mamma og pappa for at jeg skal være høylydt moralistisk og også privat, ikke bare personlig?

Jo, det ble jeg

Jeg har jo fødd opp en unge som er stor og ferdig nå.
Men da hun var barn tok jeg henne med på alt som var.

Jeg tok henne med på Putti Plutti Pott før førskolelærernaboen syns det var noen vits (for liten til å fatte skjeggproblematikken)
og ungen levde seg inn etellerannet og gråt da Putti Plutti Pott gikk av scenen, encore!

Det jeg la merke til disse årene, som var litt påfallende, var at selv om jeg utvidet kulturkonsumet til ungen både i alder og type så er det store flertall foreldre påfallende alderssnevre.

F.eks

Hvis Det Norske Teatret hadde en såkalt familieforestilling, så vil jeg si at den kan passe fra 2 år og opp til 12 gjerne.
(En 2-åring må sitte på første rad. Det må jeg også forresten).

Men la oss da si en mer alminnelig aldersetting vil være 4 til 10. Likevel ville publikum bestå av 4-5-åringer. Og hva er historien med de eldre ungene? De som faktisk begynner å bli så store at de har forutsetninger for å forstå mer av innholdet. De blir ikke tatt med, og jeg tror ikke det er fordi de ikke vil. Men jeg vet ikke hvorfor.

8 Kommentarer:

Blogger othilie sa ...

Det siste der med alderssammensetning har jeg selv lagt merke til. Mitt eldste barn er i grunnen midt i barneskolen og for et par år siden dro vi på Nationaltheatret og så Pippi.Jeg ble veldig ovverrasket over at det var stort sett bare barn fra to år og opp til under skolealder der. Pippi og Astrid Lindgren var da noe som vi hadde glede av til vi var minst ti år, minst. Og hennes karakterer og historier er da såpass fascinerende at det ville være slemt å forlate henne allerede før skolestart. Jeg undrer meg jeg også...

29 april, 2007 18:48  
Blogger fr.martinsen sa ...

Og jeg tror faktisk ikke det er dagens barn som er anderledes oss.

29 april, 2007 19:08  
Anonymous Anonym sa ...

Eg syns du fortener lettare tilgjengeleg teknologi. Og så syns eg at eg fortener å bu i ein by, for då skulle eg vore kulturell så det suste med både den minste og den ikkje så minste.

29 april, 2007 21:54  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja det fortjener du!

29 april, 2007 21:59  
Anonymous Anonym sa ...

Hadde språket utrykkt alle våre kommunikasjonsbehov, hadde vi da hatt musikk og bilde?

30 april, 2007 10:16  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nei nettopp, som Isadora Duncan sa:

If I could tell you what it meant, there would be no point in dancing it.

Jeg vet ikke om du er den samme anonym som var innom her om dagen. Det er rart det der, det er ikke av prinsipp, men det ville føles mer som jeg snakker med "noen" hvis du har en identitet, et fornavn, en forbokstav eller et annet nick. Det ville vært hyggeligere.

30 april, 2007 17:32  
Blogger Gigno sa ...

ok. fr.martinsen - jeg vil ikke være helt anonym lenger. Du skal få et "nick". Jeg vil være - noen -. Siden jeg leser bloggen din daglig, og trives med å lese det du kommer med. Er ikke helt bitt av blogg basillen selv enda, dvs jeg leser mange blogger, men bidrar lite i den rettning selv, men liker godt konseptet - blogg.

01 mai, 2007 19:20  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det er så rart å tenke på at det fins noen som leser her ofte uten at jeg vet det, at det fins faste lesere som ikke sier noe.

Jeg forstår jo med fornuften min at det kan være sånn, men likevel.

Og så blir jeg like glad hver gang jeg får vite om det, at noen sier noe, og får et navn.

Sånn, nå vet jeg at det er du, når du vil kommentere på noe.

Og det minner meg på at jeg må gå inn til Othilie og gjøre noe liknende.

Hun vet nok at jeg leser henne, for jeg har kommentert der, men hun vet ikke at jeg er der hver dag og at hennes blogg er en av de jeg åpner først.

01 mai, 2007 19:43  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden