Får du sove om natta?

Jeg møtte en gammel nabo i sted og spurte hvordan det sto til.

En jasså-vi-treffes-igjen-prat

Hun benyttet anledningen til å akke seg over alt hun hadde å gjøre med en barnebursdag. I overfladisk samtaler som dette griper jeg gjerne til:

- Tenk som årene går
- Det er rart å tenke på hvor store de er blitt
- Livet dere

Egentlig helt greie, og sanne kommentarer.
Men det fikk jeg ikke sjansen til nå for det var servietter som skulle kjøpes og hundre unger som skulle løpe rundt og i morgen skulle svigermor komme og spise bløtkake!

Neimen huffda

Det høres i sannhet ut som et mareritt?
Jeg er jo godt oppdratt så jeg sier ikke:

- Vær glad du har en unge, vær glad du har en å lage bursdag til
- Vær glad du har en svigermor - det betyr at du har en familie.

Jeg nevner ikke at det jo er hun som bestemmer hvor mange gjester det skal være og om de i det hele tatt skal være inne?
Neida, jeg er så oppdratt så, jeg drister meg til et:

Er ikke det hyggelig da?

Det virker ikke sånn. Barnebursdag står på de øverste plassene over hva man kan sutre for. Sammen med høytidsdager. Er det en opplevelse av tvang som stenger for evnen til å se det hyggelige?

For ville vi snakke sånn om kjærsten vår? Nei huff det er så mye styr og nå har han bursdag og jeg må steke lammesteik, og i kveld så kommer det venner og da blir det så mye latter og ståk altså.

Sammenlikne barn og kjæreste

Jeg syns ofte det er nyttig å se på hvor forskjellig vi tenker på det. Jeg husker da ungen min var nyfødt, jeg var som forelsket. Men folk var så sørgelig raske med: Får du sove om natta? Det fikk jeg jo ikke, men jeg opplevde ikke det som det viktigste heller.

Jøss, ny kjæreste? Er ikke det fryktelig slitsomt?
Får du sove om natta?