onsdag, april 25, 2007

Å skrive og å lese

Kubonde utfordrer oss i kommentarfeltet mitt om å ikke bare raljere, men si noe om hvorfor vi blogger (bl.a).

Å skrive

Vi blogger for å bli sett svarer jeg, for å uttrykke noe.
Vi tar frem lutten og tegner en strek på nesen og sånn holder vi det gående som vi har gjort det noen tusen år.

Og jeg vil bli sett, og er kjempeglad for at jeg er nominert på Sonitus denne uken også, "En magisk ropert" het posten,
jada, stem gjerne på meg.

Den posten er slett ikke av de jeg har likt best av det jeg har skrevet, men jeg var lykkelig over at jeg i det hele tatt fikk til å skrive den. For jeg kom hjem fra jobb den dagen og var sur over en bandfyr som slang en klassisk sexistisk kommentar i beste mening og jeg skjønte at jeg kunne ikke blogge om det for da ble jeg bare ei sur feministisk kjerring, og så ble jeg sur for det også,
og fikk jeg til å skriveposten og så ble jeg glad igjen.

Ettersom jeg slett ikke er så sinnsykt raus som jeg innbiller meg innimellom, så bruker jeg tid på å irritere meg også.

Jeg irriterer meg f.eks over de som er raske med å fortelle at noen "bare er pr-kåt" - hva skal de nå stikke seg frem for disse alle: Kadra og Ari Behn og Thomas Hylland Eriksen og alle vennene til Skavlan, noe rart må det være med personligheten der i gården.

Janteloven that faktisk is. Vi har liten velvilje syns jeg for at andre enn oss selv har lyst til å uttrykke noe.

...og å lese

Jeg syns overraskende mange journalister er overraskende skuffet over at bloggere bare er vanlige folk som absolutt skal vise frem katta si eller meningen sin og at vi ikke er blitt
en slags folkets 6. statsmakt.

Men det journalistene, og vi alle egentlig, snakker lite om
er hvilken herlig kikker-sjanse bloggene gir oss.

Vi har begrensede omgangskretser:
sushispiser på Grünerløkka omgåes andre sushispisere.
Det hjelper litt med de slektningene vi møter i påskeferien, men bare litt. Vi kan kommer til å tro at nordmenn er en gjeng med folk som spiser sushi, og en og annen thaisuppe. Og det er slett ikke bra.

Jeg innrømmer glatt at jeg har minst to måter å lese blogger på.
De fleste leser jeg fordi jeg liker dem, mange av de jeg liker er litt lik meg selv i uttrykksfom og livsstil og meninger, noen anderledes.

Men så er det de jeg kikker på

Jeg kikker mens jeg grøsser over synspunktene, uttrykksformen, hvor kjapt de trekker uholdbare konklusjoner. Ganske ofte må jeg tvinge meg til å lese, det er ofte deprimerende eller irriterende.

Men det er et viktig poeng for meg at jeg vet mye mer om hvordan folk tenker nå enn før jeg begynte å lese blogger. For selv om man syns man treffer mye forskjellige folk gjennom jobb og på gymmen og slikt så snakker jeg aldri inngående med folk og får høre at de tenker som han her f.eks i kommentarfeltet til VG i dag.

"Nå skal jeg ikke skrive inndypende her, men menn skal selvfølgelig ikke voldta, men det med kvinnevold øker tror jeg har grunnen til.
Det er fokuset på at kvinner skal fram uansett i arbeidslivet.
Jeg var i en jobb der jeg ikke fikk videre kontrakt pga avdelingen hadde for lite kvinnekvotering.(sagt rett ut) Da jeg så at det mest ufordraglige kvinnemennesket fikk jobben min klødde det i fingrene, det gjør at jeg kanskje ikke reagerer når jeg ser en jente får seg en lusing, beklager, men jeg er mennesklig."

For selv om den undersøkelsen han refererer til såvidt jeg forstår har svakheter ved spørsmålstillingen, så er det viktig å vite at mange folk tenker som han over her.

Og sånn er det med mange spørsmål i samfunnet.
Så det er en av måtene nettet er demokratiserende på for meg, det sprer kunnskap om hvordan flere folk tenker. Og det kan både journalister og ungdomsskolelærere og politikere og sykepleiere ha godt av å vite mer om.

10 Kommentarer:

Anonymous Hege sa ...

Da jeg begynte å blogge, ville jeg ikke at noen skulle lese meg. Jeg stengte for googlesøk osv. Det var som en hemmelig dagbok. Det varte i tre dager. Nå vil jeg at hele verden skal lese meg,mange - ofte - hele tiden. Jeg blir lykkelig for hver kommentar, og jeg er fullstendig avhengig av å skrive litt, helst hver dag. Da blir det litt mat og blomster, - men pytt. Det er også et bilde på mitt liv. Så lenge jeg liker å lese om andres hverdagsliv, - så liker kanskje noen andre å lese om mitt. Dessuten bruker jeg også bloggen til å kommunisere med dem jeg kjenner. Jeg leser min datters og hennes venners blogg. Så blir jeg litt kjent med det miljøet hun lever i. Og jeg blir kjent med sider av hennes hode som faktisk var ukjente for meg. Noe kommer bare fram når vi skriver.

25 april, 2007 22:42  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det siste der er så sant syns jeg, noe kommer bare fram når vi skriver. Jeg tenker bedre når jeg skriver, det er deilig.

I det siste er jeg blitt mindre streng med meg selv, jeg har som mål å skrive hver dag. Og tenker som deg at når jeg liker å lese "hverdag" fra andre så går det nok for dem her og.

Men jeg vil ikke ha helt hverdag heller.

Innimellom, på de postene der jeg har vært som slappest og mest tullete har jeg fått flest kommentarer, men det er egentlig ikke rart.

Jeg syns det er rart at ikke fler legger ut bilder. Det liker jeg å se på.

25 april, 2007 22:53  
Anonymous abre sa ...

Godt skrevet og gode poenger.

Og så får man trening i å skrive, og i å formulere meningene sine. Hvis ikke det er en nyttig ting, vet ikke jeg.

26 april, 2007 00:57  
Anonymous Avil sa ...

Når eg tenker over det er det slik at eg verkeleg elskar internett.

Eg får sjå så mange og dei får sjå meg. Og så er det noko med skriftleg medium. Berre tenk på mobilen. Brått kunne alle ringe til alle, alle kunne snakke med venene sine kva tid som helst. Men kva gjer dei? Dei skriv. SMS-ane er så hyppig brukt (til ting som ein kjappare kunne ordna munnleg med SAME MOBIL!) at dei i seg sjølve seier noko om folk og skrift.

Internett er deileg. Og blågging er vidunderleg.
(Også sjølv om det hender at eg byrjar diskutere med folk som er for annleis og endar opp med å bli rasande).

26 april, 2007 09:19  
Blogger Skorpionkvinnen sa ...

Du har så mange gode poeng her, det samme har både Hege, Abre og Avil! Det er ikke bare en, men flere grunner til at man har en blogg!
Det er også sånn at det å lese journalisters ting i avisene gir meg noe, det å lese blogger gir meg noe helt annet. Jeg vil ha begge deler!
Det er deilig å lese det Avil skriver i kommentaren her forresten, JA vi elsker internett. Og SMS, og blogging. Hva gjorde vi før i verden for å holde kontakt og å uttrykke oss, jeg kan nesten ikke huske det, men det var absolutt ikke bedre før!

26 april, 2007 10:58  
Anonymous tb sa ...

Hadde en blogg en liten stund. En ikke så veldig anonym en. En ikke så veldig bra en. En ikke så veldig original en. Den dagen jeg fikk en kommentar fra en jeg kjente som hadde sett bloggen, slettet jeg den. Møtet mellom meg på nettet og folk som kjenner meg utenfor nettet, ble for sterkt. Ordene på skjermen var plutselig bare usigelig dumme. Og jeg lever av (blant annet) å skrive; likevel ble selvsensuren for sterk når det var snakk om dette mediet her. Hvorfor? Jeg er visst livredd for å være usynlig, og akkurat like livredd for å være synlig. Og det går jo ikke så bra... men det blir mange kommentarer til andres blogger av det ;-)

... det var i alle fall litt av mine grunner for ikke å ha en blogg...

26 april, 2007 14:01  
Anonymous kubonde sa ...

Skriver blogg fordi jeg liker det og det gir meg noe. Har skrevet et innlegg om min bloggskrivning i min egen blogg.

26 april, 2007 16:07  
Blogger fr.martinsen sa ...

"Livredd for å være usynlig, og akkurat like livredd for å være synlig."

- Jeg kjenner det igjen, selv om jeg syns jeg blir mindre redd for begge deler.

Jeg syns folk jeg kjenner er flinke til å la de riktige tingene ligge i fred her inne.

Men bloggere, de syns jeg det er skummelt å møte på ordentlig.

26 april, 2007 19:24  
Anonymous arne sa ...

Dere skriver om mine stengsler også. Dette er aller første gang jeg kommenterer noe i en blogg. Men jeg har vært kikker en stund. Eller leser av blogger, rettere sagt. Det har vært mange fine leseopplevelser og mange ahaopplevelser. Mange ting der jeg har tenkt at "det er jeg helt enig i", eller "det har jeg aldri tenkt på før". Men nå har jeg brutt grensen min og det føles ganske ok. Men hvor er de andre gutta? Er det å skrive en jenteting? Jeg lover å komme tilbake med mer, nå har jeg brutt isen. Kanskje kommer det bilder også.

26 april, 2007 22:57  
Blogger fr.martinsen sa ...

Hei Arne. Det er hyggelig at du har kommet deg inn i kommentarfeltfeltverdenen.

Det er rart å tenke på at det er noen som leser ganske fast uten å gi fra seg en lyd. Jeg vet det fordi jeg ser at noen lager seg sin egen blogg plutselig og så står jeg der på lenkelista deres.

Og da gjetter jeg at de har vært her litt.

Det er mange kvinner blant de mest aktive bloggerne, men det er da noen menn også.

27 april, 2007 07:39  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start