Akkurat nå 17

De få gangene jeg uttrykker meg helt saklig og argumenterende her i bloggen blir jeg engstelig etterpå. Jeg ser for meg at noen kommer og slår meg i hodet. Jeg tenker at verden er jo ikke sånn, saklig. Saklig - hva er det.

Jeg får lyst til å skrive noe rarere igjen
og sitte på en stubbe og se utover.

Hvorfor skal jeg vinne et argument, hva vet nå jeg egentlig.
Det som interesserer meg er å tenke høyt og nyansere.

Selma Lønning-Aarøs siste bok (som jeg ikke har lest) handler om ubehaget over å bli sett over skuldra av mamma og kjæreste og etterhvert barn når man skriver. Hun sa i A-magasinet at særlig kvinnelige forfattere blir bundet av hva mamma vil mene.

Jeg er slett ikke sikker på at det er sant faktisk, at det ubehaget er større for kvinner. I det siste legger jeg merke til at jeg er ganske flink til å skyve vekk ubehagelige forestillinger om lesere.

Av og til liker jeg å tenke på at enkeltpersoner jeg kjenner leser her. Men oftest er det nødvendig å ikke ha noen kropper eller nick-er i hodet, jeg må dytte dem vekk, ellers blir jeg tatt av prestasjonsangst og utleveringsfrykt, og det gidder jeg jo ikke.

I dag har jeg tenkt på at jeg får kommentarer som er så smarte at jeg må klø meg i hodet og det er jo flaks både for meg og dere andre som leser, da blir bloggen litt gruppearbeide og før det kommer inn softfokus og myk pianomusikk for å understreke stemningen og lage kliss her så kan jeg godt komme med litt upassende selvskryt.

Hvorfor ikke, det er jo min blogg

Det slo meg hvor god jeg er til å skrive overskrifter og ingresser.
I går tenkte jeg at jeg orker ikke politiske kranglefanter i den posten som handlet om Blitz, jeg orker ikke folk som tror jeg syns alt ved Blitz er dumt fordi jeg pekte på en side ved Blitz-kulturen.

Derfor sto det heller ikke et ord som antydet at posten kom inn på det temaet. Og det gjør jeg vel egentlig mye. Ofte prøver jeg å ikke love noe mer enn det jeg har belegg for i posten slik at de fleste kan slippe å åpne den hvis de ser av overskriften at her får jeg bare en turneliste med Patti Smith.

Og jeg orker ikke være mystisk

Det er grenser for hvor jålete jeg kan være. I blogg og ellers, my my.

Hva er forresten den ufattelige rause holdningen folk har til kommentarfeltene sine? Vi er da ikke debattredaktører med et samfunnsansvar her, ingen trenger å komme til orde overalt.

Noen poster er såpass personlige at jeg tenker de bare passer for de som er innom her somme tider, de er ikke lagd for å hanke inn nye lesere akkurat. Ved noen få anledninger plinger jeg ikke engang.
Men som oftest: vil jeg jo leses.

Akkurat nå?

Stuevinduet er åpent, de rare naboene krangler på den rare måten sin. Jeg må løpe, jeg skal møte noen om et drøyt kvarter, dette går ikke bra. Hvis noen hadde fortalt meg i morres at jeg skulle si nei-takk til siste kveld med gjengen Anne Kath og Skavlan så ville jeg ikke trodd dem. Og nei, det blir ikke det samme å se det i reprise, samtidighetsfølelsen med resten av tv-norge er best. Best.

Så siden alle enten skal sitte utenfor stuevinduet mitt og drikke vin og krangle på en underholdende måte eller se på tv har Christine Koht gitt venninnen min gratisbilletter. Og jeg har drukket vin for å døyve angsten for at Christine Koht skal henvende seg til sjenerte meg, og ikke miin utadvente venninne.

Hvor mange glass?
Jeg svarer som Vigdis Hjort i Forfatterbloggen: bare to.

Sånn, der fikk jeg vært litt privat i dag også,
ikke bare personlig. Herlig.

(jeg leser over og legger inn en lenke eller to og svarer de siste kommentarene i siste dagers post til formiddagsmat)