Anonym forfatter

Hvis noen sier at jeg ikke klarer å finne ut av det,
så klarer jeg ikke å la være å tenke på det. Selv om det bare er hvem som er Anonym Forfatter.

Jeg leser den siste boka nå og jeg googler og finner at Kagge spurte forfatteren, ikke omvendt. Det øker sjansen for at det er en vi kjenner til tenker jeg. Ellers kunne jo en stillfaren men morsom politisk journalist puslet med disse bøkene på fritida.

Den første Kagge sier at han spurte var Herman Willis som sa nei. Det syns jeg øker sjansen for at den neste han spurte var Torgrim Eggen. Men Eggen uttrykker seg ikke så trivelig og ydmykt som dette (men T.E. liker ikke journalister)

- I løpet av fjoråret var det faktisk noen få som klarte å finne ut hvem jeg er, og som spurte meg i all fortrolighet, sier «Anonym»,
og legger til at han bekreftet det til noen av disse.

- Jeg syntes jeg måtte bekrefte at de hadde rett, men de lovte meg å ikke si det bort. Heldigvis var ingen av dem journalister, sier han.

Jeg tror ikke at det er Torgrim Eggen. Han skriver bedre enn det forfatteren av denne siste boka gjør. Henrik Langeland skriver ikke bedre og boka har et tåpelig plot med noen gode og morsomme observasjoner. Men Henrik Langeland er heller ikke ydmyk.
Jeg kommer ikke på flere.

Kom inn og spis!

Eller altså bli med på Dagsnytt 18-småprat i dag. Jeg slår på tv-en nå.
Lenke er tatt vekk.

Meltdown 2009

Meltdown er en sommerfestival i London, i Southbank Centre
på vestbredden av Themsen.

Det er et raust prosjekt

En musiker er kurator og får bestemme hele festivalen:
Ha egne konserter, konserter sammen med andre, la inspirasjonskilder ha konserter. Jeg var i London en uke da Patti Smith var kurator og hun lagde temakvelder med forskjellige artister og hun spilte f.eks gjennom Horses fra begynnelse til slutt.

Andre Meltdown-saker jeg har skrevet med lenker til andre Meltdownsaker jeg har skrevet.

I år er det Ornette Coleman som skal være kurator

Jeg kjenner ikke til ham, men jeg leser på wikipediasiden hans at han er 79 år gammel nå og at han spilte sammen med sønnen sin på ordentlig siden sønnen var 10 år gammel og at han fortsetter å presse seg selv inn i uvanlige spillesituasjoner, ofte med mye yngre musikere, eller med musikere fra radikalt forskjellige musikalske kulturer.

Ha ha,

sjekk sida til Ornette Coleman, lyder når man kikker, såklart, hvorfor har ikke alle musikere sånn. Nå har vi lekt her i huset med å spille på Biography, Discography og Discourse-knappene.



His radical, uncompromising approach to his art has made him a hero to generations of avant-garde artists from John Coltrane, John Zorn and Pat Metheny to Leonard Bernstein, Frank Zappa, Mike Patton, Patti Smith, Yo La Tengo, Sonic Youth, Spiritualized and Lou Reed.

The festival's eclectic mix of music, art, performance and film brings together a diverse range of artists, resulting in unique collaborations and historic one-off events. Now in its 16th year, the illustrious list of Meltdown directors includes David Bowie, Patti Smith, Morrissey, Jarvis Cocker, Nick Cave, John Peel and Massive Attack.

Et videointervju med Coleman



Konsertene blir annonsert de nærmeste ukene,
du kan følge Meltdown på Twitter.

Bli med på Dagsnytt18

Hvis du ser på/hører på Dagsnytt18 i dag, hiv deg med på småpraten her. Lavterskel, lavterskel. (lenke er tatt vekk)

Det noen sa og gjorde

Dette er vårens frø som jeg har bestilt fra et frøfirma. Skit i de ordene du kan om frø, livets begynnelse og det der. Likevel.
Siden jeg var 10-11 år og leste en bok beregnet på generasjonen før meg om den lille hageperson eller noe slikt og drømte meg bort i rader i min egen lille åker med salat og gulrøtter, bringebær, birøkting, har jeg tenkt mye på frø og gjødsel og jord. Jeg skulle dyrke sånn at vi hadde mat, noe som jeg vannet og som vokste.
Det var en dyp tilfredsstillelse, jeg tenkte på det når jeg gikk på ski opp til varden f.eks.



Det minner meg om noe Astrid Lindgren sa, at hun hadde fantasier der hun reddet folk, tok inn den gjennomfrosne farløse fattige ungen og varmet den i et bad i en stamp på kjøkkenet og ga den ferskt brød med rabarbrasyltetøy.

Og det igjen minner meg om Peter Englunds post om hvordan det bor minner for ham alle steder hvor han går og sånn er det i hodet mitt også, akkurat sånn. Men før, før for udefinert lenge siden lå alt foran, det var ting som skulle skje og selv om ting skal skje nå også og jeg har forestillinger om dem så er det som har skjedd meg hittil mer med meg i alle assosiasjoner enn før da jeg f.eks var 25.

Jeg vil lenke til Peter Englunds bloggpost om hvordan det føles for ham å gå gjennom den engelske parken, å ha lag med minner gående samtidig, å ha fortid og nåtid med seg simultant,

Ibland kan jag verkligen tröttna på den här sidan av mig själv.
Och avundas dem som rör sig, snabbt och ledigt, utan minnen.
Eller rör sig i miljöer som saknar sådana. De nyinflyttade. I praktiken eller i sinnet. Så är det för mig när jag besöker Berlin. Det är en plats överfull av minnen, men det är bara andras minnen, och jag betraktar dem på håll. Där vandrar jag fri.

Sjekk forresten kommentarfeltet hans, snakk om bidrag til samtalen.



I dag har jeg puttet noen av frøene i krukke og satt dem til spiring. Det er asters og rosa stokkroser og mørkeblå blomstererter. Etterhvert skal jeg plante det som har overlevd ut. Det gleder meg at jeg gleder meg til å gjøre disse tingene. Jeg har vanskelig for å finne ord jeg kan akseptere å bruke som dreier seg om alt som har med frø og såing og vanning å gjøre.

Jeg fortalte mamma om den boka jeg hadde vage minner om.
Jeg regna ikke med at den fantes mer etter ryddinger og flyttinger men det gjorde den og for noen dager siden kom den i posten i brunpapirpakke med bruntape og det er nå jeg åpner den.
Jeg gruer meg nesten litt.

I boka har faren min skrevet til meg

"Under krigen, i 1941 eller 1942, måtte far ta arbeid på Kirkenes.
Det var "tyskerarbeid" fordømt av de som kom fra England og Sverige. Det var ikke arbeid å få akkurat da. Far skreiv til sin arbeidsgiver i Båtsfjord og ba ham om å "trenge han Magnus" på sitt bruk. Det hjalp. Far kom heim. Hva skulle folk gjøre? En far måtte forsørge sin familie når det ikke var annet arbeid enn "tyskarbeid"."



Farfar hadde med seg de fire bøkene til sønnen sin som var 12-13 år da. Jeg lurer på hva han tenkte på da han kjøpte dem. Han ville kanskje at sønnen skulle lære seg ting. Jeg kan tenke meg at han ikke ville at han skulle arbeide som trankoker på fiskebruker og senere på trelastlageret sin han selv gjorde. Men det vet jeg jo ikke. Farfar leste bøker og sang i mannskoret og hadde ei hytte som han gikk til for å fiske. Og en av de bøkene han kjøpte i Kirkenes fikk stor betydning for meg.



Det er alltid for mange frø i posene. Hvis du vil ha noen frø kan du sende meg en e-post så skal jeg sende deg frø i en konvolutt. fr.martinsen@gmail.com

Åsa Linderborg på tv

Babel er et svensk kulturprogram som jeg liker godt.
I kveld 19.25 går Babel Spesial på NRK2

Jeg skrev dette om Åsa Lindeborg da jeg leste boka
og dette da jeg hadde lest den ferdig.



Men Åsa Linderborg er åpenbart ikke en man twitrer om, hva sier det oss?

Om Twitter og om #

Denne posten er for spesielt interesserte, ingen innføringspost i Twitter, det finner du her f.eks. Jeg håper å få kommentarer sånn at jeg kan utvide perspektivet mitt på twitterbruk i nettsaker/blogger og #-merket.

Merket # som kan hete hashtag men som "vi" har blitt enige om heter firkant (det syns jeg er fint) hvordan kan det brukes?
Og hvorfor bruke # og ikke bare søkeordet? F.eks under Pirate Bay-rettsaken. Da kunne man søke på det #-ordet som det var blitt enighet om å bruke, i dette tilfellet #spectrial eller man kunne søke på f.eks Pirate Bay.

Jeg ser at når Dagbladet legger ut twittermeldinger i artikkelen her så tar de med de som bruker #spectrial. Ulempen med det vil jo være at man bare får med ytringene til de som kan mest om Twitter og om saken, ikke oss andre som kanskje twitrer bare med ordene Pirate Bay. Jeg gjetter at det ville være fler negative kommentarer på Pirate Bay-søk. Fordelen er f.eks at man begrenser twitterstrømmen til de som faktisk twitrer om rettsaken.

Når Dagbladet legger ut en twitterstrøm fra en hendelse (som den nederste twitterboksen her) og bare tar med de som bruker #Schiphol så får de jo også bare med de som er kjent med Twitter og ikke alle gode øyenvitner/berørte?

Hvordan kan man ellers bruke Twitter i nettsaker/bloggposter?
Jeg har begynt å legge twitterstrømmer inn i mange av postene jeg skriver, f.eks i denne om Linda Skugge, da fortsetter det å komme Linda-Skugge-ytringer i twitterlenka.

Det kan brukes i reseach. Da jeg skulle skrive denne posten om at Laurie Anderson og Lou Reed skal ha 3 konserter sammen i Europa klarte jeg ikke å finne ut hvor det 3. konsertstedet var. Jeg googlet og søkte på relevante steder, men ved å twittersøke fant jeg det.
Og så la jeg twitterstrømmen inn i saken min og når jeg kikker på den i dag ser jeg at Laurie Anderson og Lou Reed gikk tur med hunden sin på 25. gate i New York i går, very good.

Sånn, dette er det jeg har lært hittil, bli med og los meg videre..

Oppdatert:

Uansett hva man syns om earthhourprosjektet så er det fint å se twitterstrømmen om den, jeg blir sittende å stirre. På Maldivene har de skrudd av lyset.

Jeg leser avisen..

..og har ikke kommet lengre enn til leserinnleggene i Magasinet.

"Jeg er selv arbeidsledig og har vært det noen måneder nå. Selvfølgelig ser jeg at det er massevis av jobber å ta av der ute,
men å søke på de jobbene som er "under min verdighet", slik er ikke aktuelt for meg. Her er forklaringen: Det er nemlig slik at det går ikke bare på verdighet, men på interesse. Har man ikke interesse for stillingen vil man heller ikke bli en god medarbeider. Jeg er ikke interessert i å jobbe som kantinemedarbeider, fordi jeg ikke har interesse for matlaging og oppvask. Jeg er ikke interessert i å jobbe som telefonselger, fordi ... Hvem er vel interessert i det?!
Dette er yrker som mange meget mulig synes er spennende,
men folk har jo også forskjellige interesser."

Arbeidsledige Emma har misforstått. Det er ingen som er interessert i oppvask, men det er ingen menneskerett å ha en interessant jobb. Jeg er så heldig at jeg har det. Hvis jeg blir arbeidsledig håper jeg at jeg finner meg en annen jobb jeg er interessert i der kunnskapene mine kommer til nytte. Men hvis jeg ikke skulle det en periode så ville jeg koke kaffe og vaske opp og tjene penger til å forsørge meg selv, og også Emma ser det ut til.

Dagsnytt 18 fredag

Bli med på småprat mens du ser på/hører Dagsnytt18? Her er det lavterskel, vi kan alle trenge hjelp og trøst i en slik stund. I dag er det Steinfeldt om Afghanistan, Navarsete og Arne Bendiksen. Klikk deg nn og bli med.
Jeg har tatt vekk den store småsnakkboksen fordi den tar så stor plass.

Lenke til kronikken?

Men altså dere VG-nettfolk, hvorfor får jeg ikke selv lese Ola Borten Moes kronikk i oppfølgingssaken?

Dagens Dagsnytt18

Bli med. Med få unntak er det ikke sånn at vi som snakker sammen mens vi samtidig hører/ser på Dagsnytt 18 kjenner hverandre. Og det er ikke noe pratepress heller. Skriv kommentar når du kjenner den begynner å boble i deg.

Det har blitt en liten kultur for å fortelle hvor vi er og om du spise/drikker noe. Jeg? Har spist tomater med dressing (?) og drikker te.

Her lå Dagsnytt18-småpraten, men boksen tar så stor plass at jeg pleier å ta den bort dagen etter.

P.J.Harvey på tv i kveld

Lydverket har møtt henne i England, 23.15 i kveld.

Her er set-lista fra konserten på SXSW på lørdag, via Brooklyn Vegan. Som den første kommentaren under artikkelen sier: They better play more than 10 songs in NYC cause those tickets were $60. (Og det var jo bare 9 sanger egentlig også.) Men det gjør de vel, jeg gjetter at det var en konsert av flere på samme scene i løpet av en kveld. Bildet under er fra konserten.

Black Hearted Love
Sixteen, Fifteen, Fourteen
Urn With Dead Flowers In A Drained Pool
The Soldier
Taut
Leaving California
A Woman A Man Walked By
Cracks In The Canvas
Pig Will Not



Her er turnélista også, jeg liker å se på sånne.

Wednesday April 15th - Corn Exchange, Brighton, UK
Thursday April 16th - Brookes University, Oxford, UK
Saturday April 18th - Anson Rooms, Bristol, UK
Monday April 20th - Shepherds Bush Empire, London, UK
Monday April 21st - Shepherds Bush Empire, London, UK
Wednesday April 22nd -Town Hall, Birmingham, UK
Friday April 24th - Ritz, Manchester, UK
Sunday April 26th - Queens Hall, Edinburgh, UK
Friday May 1st - Spain, Murcia, Festival Estrella Levante SOS 4.8
Saturday May 2nd - Portugal, Porto - Casa Da Musica
Monday May 4th - Italy, Milan
Wednesday May 6th - Germany, Stuttgart
Thursday May 7th - Germany, Berlin - Passionskirche
Saturday May 9th - Sweden, Stockholm - Nalen
Sunday May 10th - Norway, Oslo - Rockefeller
Monday May 11th - Denmark, Copenhagen Vega
Wednesday May 13th - Holland, Amsterdam - Paradiso
Thursday May 14th - Belgium, Brussels - Ancienne Belgique
Sunday May 17th - France, Paris - Bataclan
Monday May 18th - France, Paris - Bataclan

Vi loser hverandre..

..gjennom Dagsnytt-18. I dag skal jeg se den på NRK2. Hører du på P2 ligger du 3-4 sekunder foran. Bli gjerne med. Det er lett. Av og til er noen jeg har møtt innom, oftest er det folk med som jeg ikke vet hvem er. Du kan godt slenge deg med på en kommentar, å kikke inn betyr ikke at du må følge med og være aktiv hele tiden. Lavterskel folkens.

Her lå Dagsnytt18-småpraten, jeg tok den vekk, boksen er så stor.

Hjem til Astrid Lindgren

Astrid Lindgrens familie har lagd ny nettside for forfatteren.
Mye stilig, du kan f.eks klikke deg inn i via Dalagaten 46 i Stockholm, inn ytterdøra og inn i leiligheten, gå fra rom til rom,
se deg rundt i rommet, høre lyden fra gaten. Du kan kikke på en flott tidslinje og du kan føre forstørrelsesglasset over de ulike delene i familietreet til Astrid Lindgren.

– Den gamla hemsidan innehöll inte så mycket information och hade ändå runt 1 000 besökare varje dag. Det innebar att vi fick svara på så otroligt mycket frågor om Astrid och hennes författarskap,
säger barnbarnet Malin Billing på Saltkråkan AB.

P2-losen hører Dagsnytt 18..

Billig vin, gresk salat og Dagsnytt18, det er menyen akkurat nå. Men måtte den være så billig den vinen jeg vant på lotteriet på jobben fredag? Aperitif sier det som det er: Mangler friskhet og sjarm. Nå. Knapt verd prisen. Bruksområde: Enkle gryter.
Uansett, klikk deg inn og bli med på Dagsnytt 18.

Her lå Dagsnytt18-småpraten, jeg tok den vekk, boksen er så stor.

Vi loser hverandre

Her lå Dagsnytt18-småpraten, jeg tok den vekk, boksen er så stor.

Sønnen til Sylvia Plath

New York Times skriver akkurat nå at Sylvia Plaths sønn Nicholas har tatt livet sitt. Ja, de er mer spesifikk enn som så; Last Monday, he hanged himself at his home in Alaska, his sister, Frieda Hughes, said over the weekend. Så spesifikt ville ikke en norsk avis skrevet om det.

Det er disse barna, Nicholas og Frieda, som ligger i rommet ved siden da Sylvia Plath tok livet sitt med gass. Jeg er interessert i hvem som lever og hvem som er død og hvordan vi snakker om det. For tusen år siden kjøpte jeg biografien om Sylvia Plath og fulgte delvis med på anklagene mot mannen Ted Hughes som aldri tok til motmæle før mot slutten av livet sitt.
Den neste konen til Hughes, hun som ble Nicholas stemor tok også livet sitt og drepte datteren samtidig.

Hva er facebook profileye?

Det lurer jeg på. Herdis på Twitter opplevde at hun fikk beskjed om hvem som har vært innom facebooksida hennes. Det er jo merkelig hvis facebook har lagd en sånn mulighet uten å gi beskjed om det. Facebook har vært en mulighet for å kikke fritt uten å bli sett, med de begrensingene facebookprofilens eier har lagt inn selvsagt.

Jeg søker men finner ikke noe tilfredsstillende svar i farta. Jeg får endel googletreff på andre som spør om det samme. På twitter ser det f.eks ut som folk begynte å spørre seg om det samme for 5 timer siden. Jeg oppdaterer denne posten etterhvert som jeg finner svar, hjelp meg gjerne.

Hm. Det ser ut til at det er en applikasjon som ikke er utviklet av facebook som bare 176 stk bruker nå? Man kan ikke lese om den på facebook uten å legge den til.

Her kan du se hvordan det så ut hos Herdis

Tulikki Pietilä er død

Hun var kjæresten til Tove Jansson, eller livskamerat som også er et fint ord. Jeg leser det i Shampoo Risings blogg. Jeg har skrevet dette om Tove Janssons personae og om kopper og tekster en annen gang.

Bare les den, du har godt av det

Jeg også. Jeg snakker om Charlotte Roches bok Våtmarksområder. Jeg frådet om Katrine Krøgers, nei jeg vil ikke kalle den en anmeldelse, la meg kalle den private dagboksnotater som ikke vet at de er nettopp det. Jeg skrev om det her for noen dager siden.

Jeg skriver ikke anmeldelser, jeg har ikke en faglig bakgrunn.
Jeg skriver private dagboksnotater ment for en liten offentlighet.
Det er deg.

Denne boka er jeg ikke opptatt av som språk, som roman, for meg en den en frigjørende, argumenterende forestilling, en performance.

Charlotte Roche står midt i ringen og vi er tvunget til å stå rundt henne og det er etterhvert kjedelig og repeterende men jeg kjenner ofte nok at dette har jeg godt av, bare kast de ordene på meg.

Tving meg til å tenke gjennom hver eneste kroppsvæske en gang til. Hvilke vil jeg slikke i meg, hva med alt gufet som kommer ut av kroppen min, hvordan har jeg det med det, hvordan har jeg det nå med alle delene av kroppen min, ta da.

Jøss, det har jeg ikke tenkt på! og: Du også?? En annen i universet gjør også sånn, tenker også sånn?

Jeg gir deg to eksempler som ikke er provoserende, siden sex ikke er så provo som guf

"Er det ikke det man sier: en velpleid kvinne. Som om det i seg selv skulle ha en spesiell verdi. På skolen kaller vi jenter som det for legedøtre, uansett hva fedrene deres driver med. Jeg vet ikke hvordan de får det til, men de ser alltid renere ut enn alle andre.
Alt er rent og stelt på en eller annen måte. Hver minste, lille kroppsdel blir pleid med et eller annet middel. Det disse kvinnene imidlertid ikke vet, er at jo mer de bryr seg om alle disse småstedene sine, jo mer ubevegelige blir de. Holdningen deres virker stiv og usexy, fordi de ikke vil ødelegge alt arbeidet de har nedlagt. Velpleide kvinner har stelt håret, neglene, leppene, føttene, ansiktet, huden og hendene. Farget, forlenget, lakket, peelet, nappet, barbert og kremet. De sitter der, stive som var de sine egne kunstverk,
fordi de vet hvor mye jobb som ligger bak og vil at det skal vare så lenge som mulig. Kvinner som det våger vel ikke å bli trengt inn i og knullet. Alt det som regnes som sexy; flokete hår, stropper som faller ned fra skuldrene, svetteglans i ansiktet, virker uordentlig, men håndgripelig."



"Når han er ferdig med å slikke og ser opp på meg med den blodige kjeften sin, kysser jeg ham, så vi begge blir seende ut som ulver som nettopp har flerret opp et rådyr. Jeg liker også å ha blodsmaken i munnen når vi fortsetter knullingen. Det er fryktelig opphissende, og jeg blir som regel trist når mensen stort sett er over etter et par-tre ulvedager."

Så sånn er det, det er godt investerte timer og lese den, man kan jo skumme litt. Katrine Krøger burde lese den en gang til og åpne seg. Jeg tillater meg å være så freidig å foreslå det.

Cirkus Cirkör til Bærum

Sjekk videoen under, slik kan sirkus være og de kommer til kulturhuset i Bærum i september. Hvis du bestiller på nettet kan du bare få billetter fra 8. rad og bakover, men hvis du ringer får du tilgang på de 8 første radene også merkelig nok.



Hvis du søker i det hvite feltet oppe til venstre i bloggen min ser du andre saker jeg har skrevet om Cirkus Cirkör.

Innsmett 13. september:
Jeg så Cirkus Cirkör i går

Kulturnytt, sånne som jeg liker

Laurie Anderson og Lou Reed skal ha tre konserter i Europa sammen til sommeren, i København, i Manchester og ja hvor er den siste,
jeg googler og hjemmesider men finner ikke. Men jeg finner at Laurie Anderson skal til Umeå og Berlin i mai.



De to kjemper også sammen med Michael Stipe, James Gandolfini, Kirsten Dunst m.fl mot at det skal bygges et parkeringshus for søppelbiler og gatesaltlager på Spring/Washington Sts og foreslår i stedet at det skal være under gateplan med en park over seg.


Vis større kart

"Why would anybody in their right mind want to do something so ugly, so irresponsible, so disgusting other than Bloomberg and real estate people, and slither this thing through without anyone having a chance to say about it because no one knew anything about it"

Du kan se han si det her.

Ikke bare kulturnytt,
også private detaljer,
fordi jeg liker det.

Dette parkeringshuset/saltlageret er ved Laurie Andersons studio ved Hudson River der hun har arbeidet siden 1974. Hun og Lou Reed bor sammen i the Village. Jeg trodde hun boode i Brooklyn! De har en hund, en rat terrier LolaBelle som er operert og som Lou Reed kysser på munnen. Når han er borte soser Laurie Anderson,

“When Lou’s away, I stay here—relive those crazy bachelor days.” This means working all night and “just goofing around,” harder to do in a couple. Her voice takes on the faux-nagging cadence of Reed’s: “You’re doing what? You’re working till when?”

Antony på operataket!

For en flott nyhet å våkne til. Antony and The Johnsons og operaorkesteret skal spille på taket til operaen søndag 9. august. Der skal jeg være. Taket tar 8.500 publikummere og hvis du også har tenkt å være på plass må du være på alerten i morra klokka 08.58.

Jeg var på konserten her i Oslo tirsdag. Han viste seg fra en annen side enn jeg har sett ham før, lange monologer, humor. Det var fint.

Kjøp billettene nå!

Oppdatert 10:07 Men altså, hey! Det er lagt ut et hemmelig forsalg. Sånt liker jeg ikke. Men billetter har jeg kjøpt og her kan du gjøre det også. Det ser ut som lenka slutter å virke etter en stund. Send meg evt. en epost på fr.martinsen@gmail.com så kan jeg sende deg en frisk lenke.

Vi gjør Dagsnytt18 sammen

Her lå Dagsnytt18-småpraten, jeg tok den vekk, boksen er så stor.

Fever Ray

I morra kommer Karin Dreijer Andersson (The Knife) sin soloplate ut. I dag gir Sigrid Hvidsten i Dagbladet plata en sekser på terningen og skriver: Karin synger med sin karakteristiske hespetrevokal, og konstruerer og kutter seg fram til okkulte og perfeksjonistiske melodier som om hun var svenskepopens svar på Edvard saksehånd.

Guardian skrev om plata på lørdag
Hun kommer til Øya i år
Men før det på Parkteatret på torsdag
Her kan du høre på kutt fra plata

Tom Waits-intervju

I probably should have changed my name. It would have been a lot simpler for me. Because you’re trying to find out what it is about you that’s genuine, and what you have to invent. Most people don’t care if you’re telling them the truth or if you’re telling them a lie, as long as they’re entertained by it. You find that out really fast. You could tell somebody that you used to work in the circus, or you worked at a slaughterhouse, or you drove an ice cream truck, or you worked at the racetrack. It doesn’t much matter to anybody. Everyone’s selling their story. Made-up or true, it doesn’t matter. It’s a place of commerce as well, so everyone’s trying to make it, y’know?

Life, but how to

Jeg sitter bare her foran skjermen og leser litt, snoker rundt,
stopper opp og stirrer ut i rommet. Det er ikke tenking egentlig men en ikke-artikulert følelse av livet..

..en følelses-sky

Alva Myrdal sa, jeg vet ikke når, 50 år siden kanskje, at en kvinne på 40 som har hatt omsorg for en familie og så gått ut på arbeidsmarkedet har like lang levetid foran seg som en ung mann i begynnelsen av sitt arbeidsliv for hundre år siden.

Jeg har vært i arbeidslivet lenge og hovedomsorgen for familie er slutt. Selv om Alva Myrdal sa det hun sa om hvor stor del av livet som er igjen etterpå så har det ikke sunket inn i fortellingene våre om livet. Før, da jeg så fremover så stoppet forestillingene om livet opp omtrent ved den alderen jeg er i nå. Før jeg skulle bykse frem til gammel. Jeg har enda ikke forstått hva som er igjen.

Jeg observerer meg stadig mens jeg ikke klarer å la være å telle de gangene det antakelig er igjen å ta hagebenken opp fra kjelleren, steike påskelam, så frø i ei potte. Stopp, har jeg villet si lenge,
det går for raskt, nå er det snart påske igjen. Jeg frykter at det blir verre, snart er det ikke årskjennetegn som kommer altfor fort men hver fredag, hvor mange fredager er det igjen.

Jeg tenker fremover og bakover og kanskje er vi mange som sitter i husene våre ved bordene våre en søndags kveld og har tåke i hodet av livet. Jeg leser om igjen et kapittel i Joan Didions bok Att lära sig själv att leva. Hun tenker på dagboknotater hun har gjort, hvordan en oppskrift på surkål kan se malplassert ut i notatboken. Men nei.

Det kommer tillbaka alltsammans. Till och med receptet på sauerkraut: till och med det väcker minnena till liv.
Jag var på Fire Island när jag första gången lagade den där surkålen och det regnade och vi drack en hel del bourbon och åt surkål och gick och lade oss klockan tio och lyssnade till regnet och Atlanten och kände oss trygga. Jag lagade sauerkraut igen häromkvällen och det fick mig inte att känna mig tryggare, men det är,
som man säger, en helt annan historia.

Jeg skjønner ikke

Jeg vil klage på språket vårt, de to ordene skjønner og forstår.
De betyr det samme, men det burde de ikke. Vi trenger nyanser.
Hvis jeg sier at jeg ikke forstår det du tenker så er det ikke nødvendigvis en anklage: Jeg fatter ikke at du kan tenke det der!

Jeg kanskje bare ikke forstår det ordentlig, helt inn pleier jeg å understreke. Så ser den andre kanskje uforstående på meg og jeg skjønner at vi ikke forstår hverandre.

Jeg skjønner ikke at mamma er død, sier venninna mi.
Jeg skjønner ikke at kjærligheten er slutt.
Men vi vet at det stemmer, det er ikke det at vi betviler det.

Marianne Faithfulls plate

Den nye plata Easy Come, Easy Go ble såvidt jeg forstår gitt ut i Europa i høst, det er i UK, US og Australia den kommer nå.

Wikisida til plata, med liste over sangene.
Og her kan du høre 4 av dem, bl.a duetten Ooh Baby Baby med Antony (som jeg skal på konsert med på tirsdag!). Jeg ville gjerne hørt Black Coffee, og også Somewhere, duetten med Jarvis Cocker.

Nettsiden til Marianne Faithful

Rundt operaen

Nå kan vi se hvordan det kan blir seende ut ved operaen. Arkitektforslagene til det nye hoved-Deichman og Munchmuseet/Stenersenmuseet som skal ligge på hver sin side av operahuset kan du bla gjennom her. Dessverre er siden lagt opp upraktisk, man må klikke på hvert enkelt bilde.
Men det var verdt det syns jeg.

Rocky Horror i Trondheim

Hvis du er i Trondheim i kveld kan du ta på deg rare klær og putte ris og en vannpistol i lommene og gå på Rocky Horror Picture Show-kino på Samfundet.

Det hadde jeg gjort

Her er en lang post jeg skrev om filmen, med fine bilder og lenker.

Joan Didion

Den viktigste av romanene hennes er kommet i svensk nyutgave skriver Svenska Dagbladet: Som hårdhänt och mycket skarpögd skildrare av människorna i det sena 1900-talets amerikanska samhälle förskaffade sig
Joan Didion redan tidigt en framträdande plats bland detta samhälles iakttagare.


Hon gjorde det framför allt i kraft av de essäsamlingar hon gav ut på 60- och 70-talet, i synnerhet genom ”Slouching Towards Bethlehem” (1968) och den skildring som hon där i titeltexten gav av den redan då historiska revolten i Haight-Ashbury.

En rad romaner och en påfallande livlig aktivitet som journalist och redaktör på Vogue och skribent i The New Yorker bidrog dessutom ytterst kraftfullt till att förstärka hennes rykte.

Den mest betydande av romanerna, ”A Book of Common Prayer”, kom för över 30 år sedan ut på svenska, och den kan vi nu läsa på nytt i Brita Dahlmans utmärkta översättning som i dagarna har återutgivits på förlaget Atlas.


En post jeg skrev da jeg oppdaget Joan Didion.

Joakim Thåstrøm

I en intervju i Jörvars Gosskör 1983 säger Thåström själv att han föredrar slagordstexter. Som de som Norman Whitfield skrev till The Temptations. Mjukare saker, som kärlekstexter, gör inte alls samma intryck. Men när fan blir gammal blir han religiös, och på Kärlek är för dom känner sig Thåström både väldigt gammal, och ganska kärlekskrank.

Kort biografi med litet testamente, första låten på skivan, är ett undantag där tankarna på livets slut uttrycks enkelt och rakt på.
Att få höra historier från Thåströms 52 år långa liv, i punktform och utan poetiska omskrivningar, är spännande.

Det var Svenska Dagbladet. Sydsvenskan skriver:
Allt det, tillsammans med klockspelspyntade The Bad Seeds-hymnen "Långtbort" och det Anna Ternheim-gästade titelspåret, gör mig övertygad om att Thåström aldrig gjort en bättre soloskiva.

Han spiller på Rockefeller 19. mars, det er få billetter igjen.

Dagsnytt18, hjelp hjelp

I dag med Nina Karin Monsen. Det kan bli hardt. Bli med å bearbeide.

8.mars-komiteen

RU, Internasjonale Sosialister, Kvinnefronten, Oslo SU, Rødt, Blitz og Stand Up-Team presiserer i ettermiddag hvem som ikke syns det var bra at noen sa at noen kunne brenne en hijab 8. mars.

Se kommentarfeltet mitt for hele utalelsen. Dette minner meg om alt jeg ikke liker ved små grupper som graver seg inn i snøskavla og blir sittende der og gnukke. Jeg håpet, og trodde litt, at det ikke var sånn lengre.

Men nei

Har jeg skjønt dette riktig? 8. mars-komiteen er enig i at det skal være valgfritt å bruke hijab. Men ikke at det skal være mulig å brenne hijaben sin uten at det har vært oppe til diskusjon i komiteen? Små opprørsgrupper klarer ikke at andre gjør opprør mot det samme som de er enige i når de ikke har spurt først?

Det kaller jeg opprøret sitt

Og så flyr det pressemeldinger frem og tilbake der noen sier at noen sa fra talestolen at brenningen var en offisiell del av arrangementet og noen sier at de ikke sa akkurat det. Vel jeg gir beng. Men jeg legger merke til at jeg hører mer fra 8.mars-komiteen om denne filletingen enn jeg gjorde før toget.

Jeg som hadde begynt å få fantasier om at neste års 8.mars-tog skulle befolkes av en haug ulike muslimske kvinner som krevde å få respekt for sin hijab og andre som krevde å slippe å gå med hijab. Og midt mellom der skulle jeg gå.

P2-losen

La oss geleide hverandre gjennom Dagsnytt18 så godt det lar seg gjøre.

This is just to say 12

Det er to veldig fulle russiske menn.
Men tenk hvis det var en dans?

Jeg syns jeg ser snerk..

... på Cathrine Krøgers anmeldelse av Charlotte Roches bok Våtmarksområder.

Snerk, snerp og snurp

Ikke no slark og slækk, eller raus analyse da

Jeg har ikke lest boka, den er bestilt til nærmeste bokbutikk men var ikke kommet i dag likvel. Men, altså. Cathrine Krøger bruker mange ord på å fortelle meg alt det ekle som foregår i boka.
Det er jeg forsåvidt interessert i. Men hun mister meg på dette,

"Hun mangler en sødme og humor som gjør at vi får sympati med henne. Hun mangler også en motivasjon for sin ekstreme livsførsel. Her forklares det med at foreldrene er skilt og moren gal og overrenslig. Men det blir bare mekanisk snakk. Helen blir en dukke som spyr ut sjokkmeldinger."

Trenger jeg å ha sympati med den jeg leser om?
Trenger jeg å kjenne motivasjonen hennes?
Nei, jeg gjør ikke det. Krøger skriver også,


"Feminister innvender at det modige opprøret Roche påberoper seg i feminismens navn for lengst er utdatert."
og
"Det spørs også hvor radikalt samfunnsopprør som ligger i å meske seg i det «forbudte» i en samtid der få ting er forbudt. I hvert fall når det gjelder litteratur. En britisk kritiker har tørt og betimelig også innvendt mot Roches rasende angrep på samtidens sterilitet og hygienehysteri, at det nok ikke blir en global protestmarsj på bakgrunn av denne boka. Blant annet med tanke på at mange millioner mennesker først og fremst lider under ikke engang å ha rent vann."

Åh, dette herlige argumentet

Før la jeg ikke merke til det, nå ser jeg det hele tiden. Feminister skal ikke snakke om noe i sin egen kultur så lenge det fins viktigere ting å ta for seg: Folk har ikke rent vann i verden, dere.

Og nei, noen global protestmarsj trenger vi ikke,
men en vestlig gåtur kan godt ta oss.



"Charlotte Roche jobber som programleder for den tyske utgaven av MTV, kalt «Viva». Det er vel helst der boka kan plasseres: Søppel. Hvor langt tør du gå? Roche går langt. Så langt at hun har solgt over en million bøker."

Jeg er lei av den stadige insinueringen av at folk som skriver noe kontroversielt har salg for øye. For en lettvint avskrivelse å foreslå at man kjenner motivene folk har. Jeg syns vi skal nøye oss med å skrive om det vi kan vite noe om, det som står i en tekst.
Det holder i massevis å slakte på det grunnlaget.

Og så klarer ikke Cathrine Krøger å gi en evt. kred til forfatteren når hun ser godt språk, for det er sikkert oversetteren sin fortjeneste? Ser hun ikke hvor sylta inn i sin egen kvalme hun er som leser?
Jeg venter meg en distanse mellom anmelderens umiddelbare følelser og det hun skriver i anmeldelsen sin.

"Det verste er at språket er godt, i hvert fall i Astrid Nordangs solide oversettelse. Hun har gjort en formidabel oversetterjobb. All honnør. Selv ble jeg smått kvalm bare av lesningen."

La oss se hva Charlotte Roche selv sa i Bokprogrammet til NRK. Hun blir feiltolket til å være den cooleste, fisende kvinne: Hun ville skrive om det hun selv skammer seg over men ikke vil skamme seg over.

Jeg kom på at Cathrine Krøger har vært like snerk-snerp-snurp før.

Knut Hoen i NRK ser det anderledes,

"Helen bruker kroppen aktivt som verktøy for å frigjøre seg som kvinne. Hun elsker å ha sex når hun har menstruasjon. Hun liker ikke å vaske seg etter å ha blitt sprøytet full av mannlige kroppssvæsker. Alt dette er et opprør mot det hygieniske regimet hun vokste opp med, der moren forsøkte å overbevise henne om at kroppslukt og kroppsvæsker ikke var kvinnelig.

Derav hatet mot velpleide kvinner, som har stelt håret, neglene, leppene, føttene, ansiktet, huden og hendene. "Farget, forlenget, lakket, peelet, nappet, barbert og kremet" for å sitere Charlotte Roche."

Dette høres ut som et prosjekt jeg vil like. I kommentarfeltet til Dagbladet ble jeg minnet om dette Germaine Greer-sitatet fra 1970:

Hvis du tror du er frigjort, så prøv å smake på ditt eget menstruasjonsblod. Hvis du blir kvalm ved tanken, har du langt igjen, min venn.

P2-losen, vi ser Dagsnytt 18 sammen

Evt. må jeg se den alene, men jeg er jeg i alle fall.
Det er hyggelig om du blir med også.

and then one day...

I november skrev jeg teksten One day, Agnes og det ble en diskusjon av den. De fleste i mitt kommentarfelt var enige med meg,
på underskog var det mye mer motbør å finne, nett-typisk nok.

Jeg ble overrasket og glad da Agnes Ravatn tok kontakt tidligere denne uka og gjorde et e-postintervju med meg
(og Olaug Nilsen og mor si, fint selskap å være i).

Hun har skrevet en ny tekst som er i ukas Dag og Tid, dessverre ikke på nett men på papir i Narvesen, det er en god og morsom tekst syns jeg, selvransakende og det har jeg alltid respekt for.

Hun spør Olaug Nilsen,
- Trur du eg har sexistiske haldningar - og dersom ja, bør eg prøve å kvitte meg med dei, og korleis? Svar helit ærlig.

Olaug Nilsen svarer,
- Nei, men eg trur ikkje du er nokon menneskeven, og eg trur vel ærleg talt du kan ha litt å lære av både kristne og feministar.


Som du ser, en dobbelt side.
Jeg er foreløpig bare ukledelig starstruck av meg selv.
Og jeg liker å lese sitater av meg på nynorsk.
Og jeg ser for meg hva som kan foregå i Ravatn-familieheimen:

"Så skal det til slutt nemnast:
Kvar gong mor mi kjenner behov for å setje meg på plass, seier ho, med trugande stemme: One day, Agnes."

Linda Skugges skilsmisse..

..er det siste døgnet blitt et politisk eksempel.

Faller kjernefamilien nå? (akkurat i tide til 8.mars?)

Linda Skugges skilsmisse diskuteres av henne selv, Unni Drougge, Gudrun Schyman m.fl.

Gudrun Schyman:

Jag läser i bladen att Linda Skugge nu skiljer sig. Skugge har ju varit en av kärnfamiljens mesta förespråkare sedan 90-talet. I krönika efter krönika har hon kritiserat kändisar som skiljer sig och manat kvinnor (och män) att bita ihop, hålla ihop och jobba på.
Familj är ingen lättvindig mamma-pappa-lek som man ska kunna avbryta så fort det är tråkigt eller tar emot. Det ringer aldrig ut till rast och det är aldrig sommarlov i livets skola. I alla fall inte på kursen Kärnfamilj. (...) Som talesperson för Feministisk initiativ fick jag ta emot en hel del medial skit för mina kritiska uttalanden om just kärnfamiljen. Krönikörer "rasade" - däribland bla Skugge och Marklund.

Linda Skugge:

Nej, jag tror inte på äktenskapet längre. Äktenskapet får kvinnor att glömma att de är självförsörjande. Äktenskapet får kvinnor att få en massa känslomässigt ansvar för män som är passiviserande.
Jag tror på kärlek och sex. Jag tror på särboskap.

Og legger jeg merke til, hun tror på å tjene en haug penger sånn at hun kan betale menn for å hugge ned trær i hagen og å hente bilen og få den vasket.

Unni Drougge

minner oss alle om at det er ulemper med å komme med sine analyser basert på hvor i livet man står akkurat nå:

Det är så det moderna urbana livet ser ut. Det är inte enkelt.
Och jag tror inte att nån som byggt ett familjeliv och kämpat för att det ska funka har lust att föreställa sig att projektet ska haverera. Vi är så insyltade i vår egen livssituation att de som befinner sig i en annan nästan upplevs som ett hot.

Her er twitteroppdateringer om Linda Skugge.
Hennes egen twitterkonto er lagt ned Samma med Facebook.
Har inte tid med obetalt trams. Och ja jag skrattar hela vägen till tvätthögarna. Just nu kör jag en massa stickade plagg på 30 grader och ska just börja dammsuga.

Man lever som man velger, jeg ville vel gitt faen i å betale noen for å vaske bilen, så hadde jeg tid til å være på Twitter også.

Vanessa Beecroft i New York

I kveld har hun sin første performance i New York siden 2000
og så er det en utstilling som står i Deitch Studios (fryktelig side) frem til 12. april.

Her er en kort presentasjon av hva hun skal gjøre med fine fotografier nederst i saken.
Og her er en lang sak jeg skrev om henne (og meg) i november.



Oppdatert 7. mars:
Det viste seg at forslaget mitt fikk følger, Astrid Meland gikk på performancen og blogger om det.
Her er Femkas blogg, ukjent for meg men hun var også der.

Loretta Lux slutter med barn...

...og hun har utstilling i Kulturhuset i Stockolm frem til 17. mai.
Hun tjener så mye penger nå for tiden at hun har flyttet til Monaco for å slippe å betale så mye skatt, der mistet hun sympati hos meg. Et lite hus med hage må man vel ikke flytte til Monaco for å få råd til?

– Det är en temporär lösning för egentligen har jag inga dyra vanor och drömmer inte om ett glamouröst liv. Men ett litet hus med trädgård hoppas jag kunna köpa en dag. Kanske i Spanien eller Italien, eller vad tycker du?

Det er en fin bildekarusell i artikkelen rett over.
Jeg har vært på Kulturhuset i Stockholm før.

P2-losen hører Dagsnytt 18..

.. eller ser på. Har spist sopp, entrecote, brokkoli, løk og drukket vin. Er trøtt. Har ikke peiling på hva som er sakene i dag. Sikkert noe 8.mars-aktig. Hva mer, klikk deg inn i ruta under og bli med.

Sur 8.mars-tale

En av de tingene som får meg sur er når noen skal fremheve egen smartness som kvinne ved å si: Vi snakker ikke om mann-og-barn, altså. Eller når noen surker over andre som bare kan snakke om mann-og-barn og eksemplet er alltid det samme det samme,
de som snakker om mann-og-barn snakker om bleiepriser. Som om alt det som skjer inne i hjemmet og med de som bor der bare kan behandles på den mest konkrete og kjedelige måte?

Forsåvidt er bleiepriser et like relevant/kjedelig tema som å snakke om hvor mye han måtte gi for den i-phonen, men der er vi ikke så raskt ute med å klakke ned hverandre.

Kom igjen folkens, tør nå å ta plass med de gamle kvinnfolkaktivitetene. Å nekte seg dette som emne minner meg om de små femistene som må heise opp sin skjønne barberte legg som bevis for at hjerneaktiviteten ikke har fordervet dem som kjønnsobjekter.

Hvis du ikke henger med meg på den siste der så kommer den fra en periode der jeg syns jeg leste i annenhvert nettinnlegg der noen erklærte seg som ung og feminist at setningen etter var en presisering om at de så pene ut samtidig. Ikke var de sånn feminist som feministene var før, sure og svette og hårete.

Nå har vi holdt på med dette med arbeidslivet en stund, og jaggu skal vi ikke bli der også. Er virkelig det kollektive selvbildet så skjørt at vi fortsatt ikke kan løfte opp de ferdighetene kvinner tradisjonelt har hatt og snakke litt om dem også?

Sånn som f.eks Peter Englund gjør i dag i bloggposten Koka och baka.
Det var vel interessant?
Det syns hvertfall jeg.

I dag vil jeg snakke i paroleform:
La oss bruke enda mer av den friheten vi har.

fr.martinsen,
for øyeblikket sur, svett og hårete.

Fishing with John..

..er ute i dvd-boks. John Lurie drar på fisketur med f.eks Jim Jarmusch, hør på dette kuttet med en fantastisk over-voice med tanker om haien, havets dybde og livet selv. Etter en langsom oppvarming der John Lurie henter Jim Jarmusch på gatehjørnet
i New York og de har langsom tid sammen i en bil.

Forestill deg så, som en øvelse, som et ekstra lag for tanken selv om programmet er + i seg selv, at det var to kvinner som dro på tur, en annen tur, noe vi anser som like kvinneaktig som menns fisketurer, med den samme selvfølgelige og herlige plasstagenen.

Jeg har gode minner fra den tv-serien, beskrevet her av meg selv med mitt favoritt fiskeprogramklipp med Tom Waits i bunnen av den gamle posten.



Strengt tatt er jeg usikker på om det er nå dvd-boksen er ute eller om det bare var nå Examiner skriver om det. Samma. Her er i alle fall et gammelt intervju med John Lurie om fiskefilmene.

Har kvinnebevegelsen sviktet?

Ja, har vi ikke?
Har vi ikke alltid sviktet noe?
Hvert år før 8.mars kommer denne.
Jeg er irritert før Redaksjon1 begynner. At noe (f.eks kjønnslemlestelse) er viktigere enn noe annet (f.eks styreverv, hijab, poledancing, oppvasken) betyr ikke at vi bare har lov til å snakke om det aller aller viktigste i samfunnet vårt. Vi får lov til å snakke om hvordan det skal se ut i Bjørvika selv om det er sult i verden. Hjelp meg, jeg makter ikke å se Redaksjon1 alene. I need help, right now.

Annie Leibovitz og meg

..og Elizabeth Gilbert viser det seg. Som har en slags trøstende tanke for den som sitter og ser på halvskrevne bloggposter som ikke svinger. Jo, såklart livet er sånn også om man er en bloggpostskriver og ikke forfatter eller Tom Waits. Så her sitter jeg og skriver og prøver å holde fast ved tanken: Kom ikke her og si at jeg ikke gjør min del av jobben. Jeg sitter her og jeg skriver. Det kan bli usammenhengende, men det skal bli en bloggpost.


Først leste jeg i avisen at Annie Leibovitz har belånt hele livsverket sitt og det hørtes skummelt ut og det fikk meg til å tenke på meg selv.

Nesten alt får meg til å tenke på meg selv.

Jeg tenker ofte på at jeg som er, ja hvordan skal jeg si det da, ganske vettig, ganske opplyst, likevel skjønner så lite av hvordan ting henger sammen i samfunnet.


Jeg har levd i mange år på lite penger etter norsk standard.
Nå har jeg mange etter min standard. Hva skal jeg gjøre med det?
Skal jeg betale ned lånet raskere, skal jeg kjøpe meg tid, skal jeg spandere en fest på vennene mine hver måned? Jeg vet ikke og de tre eksemplene hører ikke hjemme i samme kategori heller,
men selv den økonomiske kategorien skjønner jeg ikke.

Men jeg vet at følelsen av frihet ved å ha to månedslønner på konto er god. Så hvorfor tenke på skatt, jeg er jo for å betale skatt.
Jeg har pålagt meg ekstraskatt på 500 kroner trekk fra konto hver måned til Leger Uten Grenser. Etter å ha fnyst av telys-i-vinduet og e-post-aksjoner har jeg erkjent at jeg ikke skal fortsette å betale en tusenlapp hvert 3. år. Så planen er at jeg med mine 500 skal fortsette å drikke rødvinen min og tillate meg å tenke luksuriøse tanker om hvordan jeg best skal ødsle resten av pengene mine.


Og så leste jeg at utstillingen til Annie Leibovitz er kommet til Berlin og jeg ser på de dårlige spørsmålene også Annie Leibovitz får på pressekonferansen og de trøster meg heldigvis ikke.
Men de gjør meg ikke roligere heller.

- Hva betyr fotografi for deg?
- Du er jo kjent som en kjendisjeger, er det noe igjen for deg å gjøre etter å ha fotografert alle fra John Lennon til dronningen?

Det var bare det i kveld,
fr.martinsen, ved sitt eget skrivebord,
klin edru men med en ganske vanlig dose prestasjonsangst.