Du kan godt det
Det svarer den ene ungen når den andre spør:
- Skal jeg gni meg mot rompa di?
Jeg ble så forskrekket over å høre Dagbladets litteraturanmeldeler Cathrine Kröger skrike til barnebokforfatter Rune Belsvik på Ukeslutt i går at jeg må legge det ut her.
(Det er den 20. september, etter bolken om økonomi)
I radioinnslaget sier Kröger om Belsviks nye bok "Tjuven" at det er 50-talls å finne pornoblader og at hun ikke tror 6-7 åringer er opptatt av hverandre på den måten, ikke før de blir 14-15 tenker hun seg at det skjer.
- Dette tilhører voksenlivet, jeg er overbevist om at 6-7-åringer ikke snakker sånn, i den grad de gjør det, bør de ikke oppmuntres til det.
Kröger: Hva vet du om det?
Belsvik: Jeg har vært barn.
Kröger: Det har jeg også.
Belsvik: Vi har vært forskjellige barn.
Og det syns jeg var godt svart. For mens Kröger bekymrer seg for hva som skjer med den ungen som leser dette og som ikke har slike doktorlek-aktige erfaringer, og dermed venter seg at all litteratur skal passe for alle, sier Belsvik at han skriver ut fra seg selv:
- Går det an for en sånn som meg å være i verden,
gjelder mine erfaringer?
Og så er dette en flott huskelapp også for den som innbiller seg at en kritiker ikke lar seg påvirke av egen smak og egne erfaringer.
Du kan lese Kröger selv her.
Endre Lund Eriksen mener det er bra at ikke unger leser litteraturanmeldelser.
Og Sverre Henmo fra foreningen for barne- og ungdomsbokforfattere skriver,
Kunst skal utfordre oss. Få oss til å se verden fra et annet ståsted. Skal det bare gjelde voksne? Skal bøker for barn bare være til for leseopplæring? Skal Dagbladet være en seriøs kulturavis, må den anmelde litteratur og kunst ut fra kunstneriske, ikke pedagogiske kriterier.
- Skal jeg gni meg mot rompa di?
Jeg ble så forskrekket over å høre Dagbladets litteraturanmeldeler Cathrine Kröger skrike til barnebokforfatter Rune Belsvik på Ukeslutt i går at jeg må legge det ut her.
(Det er den 20. september, etter bolken om økonomi)
I radioinnslaget sier Kröger om Belsviks nye bok "Tjuven" at det er 50-talls å finne pornoblader og at hun ikke tror 6-7 åringer er opptatt av hverandre på den måten, ikke før de blir 14-15 tenker hun seg at det skjer.
- Dette tilhører voksenlivet, jeg er overbevist om at 6-7-åringer ikke snakker sånn, i den grad de gjør det, bør de ikke oppmuntres til det.
Kröger: Hva vet du om det?
Belsvik: Jeg har vært barn.
Kröger: Det har jeg også.
Belsvik: Vi har vært forskjellige barn.
Og det syns jeg var godt svart. For mens Kröger bekymrer seg for hva som skjer med den ungen som leser dette og som ikke har slike doktorlek-aktige erfaringer, og dermed venter seg at all litteratur skal passe for alle, sier Belsvik at han skriver ut fra seg selv:
- Går det an for en sånn som meg å være i verden,
gjelder mine erfaringer?
Og så er dette en flott huskelapp også for den som innbiller seg at en kritiker ikke lar seg påvirke av egen smak og egne erfaringer.
Du kan lese Kröger selv her.
Endre Lund Eriksen mener det er bra at ikke unger leser litteraturanmeldelser.
Og Sverre Henmo fra foreningen for barne- og ungdomsbokforfattere skriver,
Kunst skal utfordre oss. Få oss til å se verden fra et annet ståsted. Skal det bare gjelde voksne? Skal bøker for barn bare være til for leseopplæring? Skal Dagbladet være en seriøs kulturavis, må den anmelde litteratur og kunst ut fra kunstneriske, ikke pedagogiske kriterier.
innlegg av fr.martinsen på
14:13
23 Kommentarer:
Å, herre min hatt. Hun klikker!
Hun mister kontrollen.
Samtale mellom fetter og kusine 4 år i går:
- Nå skal jeg skjære tissen din!
(4-årig gutt står med sabeltannsverdet høyt hevet mens 4-årig jente ligger på ryggen og skræver mens hun hviner.)
- Etterpå er det din tur! (sier jenta. )
Unger er nok forskjellige ja - og litt like....
Sometimes
Den tissen, den kan settes i så mange sammenhenger, også sjørøversammenheng.
Intellektuell kortslutning!
Jeg kan da virkelig ikke huske annet enn at vi både gnukket og gned alt vi var gode for. Og det begynte tidligere enn dette som Kröger blir så opphisset over.
Jeg hadde syns at det var godt å kunne lese sånne bøker da jeg var barn. Men det er meg, min smak, jeg skal prøve å holde det utenfor (selv om Kröger ikke greier det).
Jeg skjønner ikke argumentene hennes (har hun noen?). Hun "føler" at boka er et overgrep. Argumenter? At hun syns at Vibeke Sæthers programmer var klamme! Kan ikke de foreldrene (og de barna - for barn har også lånekort, og sin egen litteratursmak) som ønsker å lese sånne bøker, gjøre det, og så kan Kröger la være? Dette er da en smaksdiskusjon?
Ja, jeg spør og jeg spør. Men det er jo bra at dette har kommet opp. Jeg blir litt høyrøstet i min indre monolog når jeg tenker det synet enkelte voksne mennesker har på barns seksualitet.
Nei det er ikke mye argumenter her. Snakk for deg sjøl, får jeg lyst til å si.
Og det anførselstegnet som hun mener gjør horebetegnelsen helt anderledes når hun blir angrepet for det i Ukeslutt? Jeg vet ikke jeg.
"Hva skal de småguttene gjøre som ikke har en liten «horete» nabojente som legger seg på rygg for hvem som helst?"
Både "legger seg på rygg" og "for hvem som helst" peker i akkurat samme retning som "horete": jenter gjør ikke sånt, jenter sparer seg.
Enig med deg i nesten alt. Krøger er ute å kjøre, og det er tydelig at denne boken trigget et eller annet i henne som hun har problemer med.
Men jeg er ikke enig med deg i at kunst bare skal bedømmes etter kunstneriske kriterier. Som alt annet må jo kunst vurderes etter moralske kriterier. I tillegg til kunstneriske, selvsagt. Det var jo også moralske argumenter Belsvik brukte i den ukesluttdebatten.
Ja! Jeg hørte også dette og reagerte på samme måte. Det er hennes "voksne" blikk som gjør dette til noe skittent. Og hun mister kontrollen som om boka er et overgrep mot henne. Hun oppfører seg ikke akkurat som en distansert litteraturkritiker.
Argh. Herr johansen - hva pokker har moral med bedømming av kunst å gjøre? Bortsett fra, såklart, at enkelte bruker nettopp moral som et motargument når de ser kunst de ikke liker!
Jeg blir så irritert når man skal blande moral og etikk inn i hver bidige diskusjon. Når skal folk skjønne at moralske og etiske grenser er 100% personlige, og nettopp derfor forskjellige fra person til person?
Den eneste riktige tingen å gjøre i forhold til "Tjuven" er å bedømme den utifra litterære kriterier - er den bra skrevet? Klarer målgruppen å forstå språket? Har Belsvik klart å skildre barns opplevelser på en troverdig måte?
Hva enn man måtte mene personlig om boken er jo fullstendig irrelevant, siden man som voksen likevel ikke har mulighet til å forstå hvordan denne boken leses av barn, samme hvor "ung" man er til sinns.
Barn vil ikke tenke "porno" når de leser denne boka - barn flest har vage formeninger om hva "porno" egentlig er - de vil lese boken som det den er ment som - en beskrivelse av barns seksualitet og eksperimentering.
Krøger begår en kardinalsynd når hun setter sitt verdenssyn og sine preferanser som en måleenhet for hvordan boken oppfattes hos barn.
Jeg tror jeg vil anbefale Krøger å anmelde bøker som passer hennes alder og tydeligvis også hennes meninger - kanskje kan hun begynne med et par "enkle" bøker, som f.eks. Stephen Kings siste, eller muligens P.D. James siste krimroman? Det burde ikke være så mye som strider mot hennes "moral" der...
Hei dere. Jeg våknet litt midt på natta her til 3 kommentarer som ikke snakker helt til hverandre.
Jeg tror jeg står langt unna det jeg oppfatter som ditt prosjekt popsicle, og jeg er helt uenig med deg i det du skriver om at moral og etikk er 100 % personlig, men det skal ikke hindre oss i å forsøke å tenke klart.
lindkvist, nei hun er langt unna distansert litteraturkritiker. Fordelen med Kröger er forsåvidt at man ikke tviler på at hennes eget utgangspunkt er sauset godt inn i anmeldelsen, men det virker ikke på meg som hun vet at det er hennes ståsted som snakker, det ser ut som det kommer ukontrollert frem.
Markus Gaupås Johansen, alt må vurderes etter moralske kriterier skriver du, også kunst. Jeg tror ikke jeg har tenkt på det på samme måte som du, og jeg gjetter at vi nå er i ditt fagfelt.
Det er kanskje sånn at jeg reagerer mot kunst- og litteraturkritikk der jeg ser at anmelderen lar seg påvirke av en moral som står et stykke unna min og den som har skrevet boka sitt.
Jeg klarer ikke å tenke ut i hvilken grad jeg mener det er en allmenn regel i farta (i natta) så du kan godt utdype hvis du vil.
Alt anmelderi handler om egen smak og egne erfaringer og egen etikk og egen moral?? Det finnes ikke noe sånt som en upersonlig, faglig, nøytralt anmelderi, det er anmelderen som menneske, bestående av smak og erfaringer og etikk og moral som taler? Synes det er greit, jeg, så lenge anmelderne ikke hever seg over dette og later som om de er den totalt nøytrale, faglige observatør fra Mars. Det er de verste amnelderne, de som lurer oss til å tro at de ikke skriver ut fra sitt eget ståsted?
@fr. martinsen: jeg er litt usikker på hva du mener med "mitt prosjekt", men dette med at moral og etikk er personlig, det skjønner jeg ikke helt at du er uenig i? Selvsagt har samfunnet indoktrinert oss, og vi har som regel et felles utgangspunkt når det gjelder moral og etikk, i alle fall de som har vokst opp under tilnærmet like vilkår. Deretter kommer ens personlige oppfatning inn i bildet, og man danner seg et personlig grunnlag for moralske og etiske avgjørelser.
En anmeldelse er såklart preget av anmelderens personlige meninger og erfaringer. Dertil å projisere disse på anmeldelsen blir feil.
Her kommer igjen mitt argument for at man må anmelde boken etter hvilke kriterier som ligger til grunn for bakgrunnen for boken - dermed må man til tider velge å legge vekk sine egne verdier og moralske grenser.
For å ta et eksempel:
Da "American Psycho" kom ut, ble den slaktet av en rekke anmeldere, mens andre igjen hauset den opp i skyene - det var som regel argumenter som "grusom", "makaber", "unødvendig" mm. som ble brukt som argumenter fra de som dømte den nord og ned, uten at de tok for seg bokens budskap eller litterære kvaliteter - de som hauset boken tok gjerne for seg det bakenforliggende motivet, skriveferdighetene, etc. Selv om det var få som slaktet boken som holdt seg til "kriteriene" for en gjennomført anmeldelse, så fantes også disse - og det er helt greit å slakte et litterært verk, eller annen kunst, så lenge man kan forsvare det på grunnlag av fakta, og ikke personlig synsing.
tb,
enig, man kan ikke være objektiv og verst går det hvis man tror selv at man er det. Men man kan være mer og mindre objektiv og en god del ganger er det lurt å forsøke. Jeg foretrekker selv å lese den som viser frem sitt eget ståsted og jeg blir direkte aggressiv av å lese personlige synsinger som er ikledd et objektivt ståsted.
Bare folk skriver "det er jo slik at.." blir jeg mer enn middels sur.
Popsicle, jeg lurer på om jeg har blandet deg med en annen. Det jeg er uenig i er det bastante "det er 100% personlig" - ellers tror jeg kanskje ikke vi er så uenige.
popsicle: moral er ikke individuell og personlig. moral oppstår når mennesker lever sammen. Den oppstår ikke av seg selv i hodene til folk en og en. Den oppstår i et samfunn, og er helt essensiell for at samfunnet skal fungere. Hva godt er moral for hvis den bare er personlig og udiskuterbar?
Du snakker om moral som om den bare er prippenhet, og det er ikke dette jeg mener med moral.
Sett at den belsvikboken virkelig var skadelig for barn, at den gjorde noe alvorlig galt med barns seksualitet, da ville jeg selvsagt også vært i mot den. Men jeg tror ikke den er det i det hele tatt, altså. Seksuell prippenhet har jeg ingenting mot å løse opp i.
Skal vi ikke vurdere kunst også ut i fra moralske hensyn? Det finnes mennesker som mener at kunsten er hevet over moralske regler. Man kan jo da, i ytterste konsekvens, tenke seg et mord gjort i kunstens navn, og på kunstens premisser. Dette ville vært dårlig kunst, først og fremst pga at det moralsk forkastelige ved prosjektet.
Du snakker som om moral er smak og behag, og det er det IKKE! Moralen representerer det gode i oss mennesker. Hadde vi ikke vært utstyrt med en moralsk sans, ville ikke det faktum at mennesker dør av sult røre ved oss, eller plage oss. Det er ikke en smakssak å bli berørt av dette eller ikke.
Det er en plikt. En moralsk plikt alle har. Om du liker det eller ikke.
Det var da voldsomt til radiolytting på meg i dag, men:
Haha, hun går jo helt bananas. Jeg merker at jeg ikke klarer å ta henne alvorlig, kanskje spesielt fordi hun kommer trekkende med Vibeke Sæther. Jeg blir nesten litt sånn "neimen kjære deg", litt ovenfra og ned og vil be henne roe seg ned, her, ta et glass vann, tenk nå ordentlig på dette, skjemme seg ut sånn.
Og så blir jeg lei meg fordi hun ikke er skikkelig i kritikken sin og går etter den lille gutten inni Belsvik. Rått parti, tenker jeg, og tenker på venninner og venninners mødre som gjorde anskrik over alt mulig rart og som fikk meg til å føle meg bitteliten en gang i tiden, og til slutt tenker jeg at dette er jeg sannelig for smart for og ler. :)
Det som er vanskelig når man skal snakke sammen og ikke kjenner hverandres ståsted og språk er at det er mange ting som må ryddes av veien først.
F.eks vi er enige i at moral slett ikke er prippenhet og at den oppstår i et samfunn, men den er vel tildels individuell ettersom det fins ulike moralske ståsted?
Jeg prøver å tenke på moralfilosofien jeg sveipet innom for tusen år siden, det var ulike vektlegginger av individets frihet kontra hensynet til fellesskapet f.eks.
Jeg er rusten på moralteoriene som ikke er politiske retninger, som ikke er allmen tenking.
Du skriver f.eks "Sett at den belsvikboken virkelig var skadelig for barn, at den gjorde noe alvorlig galt med barns seksualitet, da ville jeg selvsagt også vært i mot den."
Vi er enige om å tenke at den ikke skader, men det er samtidig vanskelig å sette grensen er det ikke, hvor går min personlige moralgrense og hvor går en mer allmen grense?
Mord i kunstens navn, den er grei, den er så langt ute, men ellers?
Det er vel et stort mellomrom mellom mord i kunstens navn og å tenke at moral er smak og behag tenker jeg. Og i det mellomrommet er det mye som kan snakkes om.
Ellers, Kröger ja, det er sant jeg får også lyst til å tilby vannglass og - hva skal jeg si, det er ikke så bra (?) å ha så lite kontroll over diskusjonsvirkemidlene når du har vært med på leken såpass lenge.
Det er ikke bra å høres ut som det er langt på natt og man er provosert til det ytterste og man tenker dagen etter at det ble for mye. Men det var dag og det var jobben og det var den godslige Rune Belsvik i stedet.
@johansen: du diskuterer ut i fra dine egne synspunkt på hva moral er. Da må vi ta den diskusjonen først. Du sier jeg ser på moral som prippenhet - det er feil. Jeg ser på moral og etikk som variabler som er så individuelt forskjellige at de egner seg dårlig som grunnlag for diskusjon.
Selvsagt har samfunnet egne regler, og egen "moral" - dette er det vi i dag kaller "lover". Lovene er bygget på det som engang var regnet som moralsk korrekt - ettersom lovene i stor grad ble skrevet på 1800-tallet er de ikke alltid oppdatert.
Personlig moral har ingenting med samfunnets moral å gjøre - mange har "dårligere" moral enn det loven tilsier, andre går langt lenger i sin "moral" enn det loven forlanger - ergo er moral noe som er personlig og individuelt, selv om alle på en eller annen måte forholder seg til samfunnets moralske regler.
Vi skal ikke bedømme kunst ut i fra personlig moral - den kan gjerne bedømmes ut i fra samfunnets moral, selv om dette også ofte blir feil - noe vi har sett i den senere tid med alle fotografene som sliter fordi de har tatt bilder av nakne barn. Det har vært en rekke blogginnlegg om dette de siste månedene.
Mord som kunst er ikke lovlig - kunstneren ville blitt anklaget for drap. Det er ingenting moralsk i veien for å drepe noen for kunstens skyld - igjen, det kommer an på hva man legger i moral.
Nei, jeg synes ikke synd på de som sulter i Afrika. Jeg bryr meg ikke. Ergo er det ingen "plikt" - jeg har ingen plikt til å bli moralsk indignert av det samme som du blir moralsk indignert av. Det er forskjell på "politisk korrekthet" og "moral".
Nei. Jeg vil ikke ha denne konfronterende samtaleformen i dette kommentarfeltet. Vi skal ikke ta noen diskusjoner først og tilbakevise hva noen har sagt.
Ikke her. Jeg vil ikke ha ord-filing, jeg vil ikke ha kunnskapsløshet koblet med arroganse.
Her kan den som vil fortsette å tenke høyt sammen, gjerne det.
Beklager om jeg har tråkket på noen tær, men om det ikke er rom for å tilbakevise påstander andre kommer med, så er jo ikke diskusjonen fruktbar, i hvert fall ikke om vi forsøker å diskutere moral.
Om vi derimot holder oss til å diskutere boken, så vil jeg gjerne si at BT hadde en anmeldelse av boken som jeg syntes var veldig bra: http://www.bt.no/bergenpuls/litteratur/article633590.ece
Tingen er at jeg ikke tror diskusjoner i denne formen er så fruktbare, derfor vil jeg ikke ha dem her. Samtaler som innebærer uenighet går likevel an, men ikke den typen der man vil vinne, gidder ikke.
Kjenner at jeg er litt glad i deg, fr. martinsen, fordi du er så klar på dette, at din blogg, der du bestemmer, ikke er et sted for hanekamp og vinne-over-andre-diskusjoner. Deilig at det finnes sånne rom. Takk!
(jeg flykter jo (i en blanding av panikk og kjedsomhet) fra alle sånne diskusjoner på TV også, den formen handler aldri om å lære, om å utvikle seg, og å se ting på nye måter, men bare om å hamre fast det ene Rette og Sanne og Rene standpunkt)
Det hender nok at jeg i liveversjon lar meg rive med av egen hemningsløse arroganse, men nei. Jeg tror ikke det er mye vits i.
Jeg kan riktignok få justert synspunkter litt av andre, men da er det vel alltid folk jeg i utgangspunktet står nært.
Og skriftlig tror jeg det har enda mindre hensikt, virkelig.
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden