Åsa Linderborg og meg

I dag fikk jeg boka til Åsa Linderborg i hånda og nå har jeg ligget i senga og lest i den og fått klomp halsen et sted.

Ikke fordi det er synd på Åsa Lindeborg tror jeg men fordi hun skriver om postkort hun fikk av moren sin med katter med klistremerkeøyne som kunne rulle. Enkelte ord som er tidstypiske for min egen barndom gjør meg vemodig.

Det og små resignerte erklæringer som faren
(forlatt av Åsas mor) gjør,

"Da mamma stilte til kommunevalget i 1979, sto han og svettet bak den grønne skjermen i skolekantina. Han trommet forsiktig på stemmeseddelen med navnet hennes på, som om han strøk henne over kinnet. I penklærne, litt trist, og spørrende, som om han undret seg over hvordan hun torde å proklamere sine meninger overfor alle. Da hun var kandidat til Riksdagen på 1990-tallet, satte han et kryss ved navnet hennes, selv om hun allerede sto øverst på lista."

Åsa er liten og glad i faren sin og han er glad i henne og snakker til henne med snill stemme og gir henne godter hver dag og det fins ikke leggetid. I helga og i ferien vil han ikke gjøre noe annet enn å ikke være på jobben. Åsa sitter i senga som de deler (90 cm) og venter på at han skal våkne mens hun lukter på de skitne og sure tærne hans som han aldri vasker og hun fyller senga med leker som etterhvert blir liggende oppå ham.

"Mamma og pappa var ikke venstrevridde på samme måte.
Pappa følte seg undertrykt - selv om han aldri ville ha brukt det ordet om seg selv, fordi han oppfattet det som fornedrende - men han kjempet ikke. Mamma verken følte seg eller var særlig undertrykt,
men kjempet for dem som var det. De var enige i behovet for progressiv fordelingspolitikk, men mens pappa drømte om arbeidermakt, sang mamma at vi jenter må heve stemmen for å høres.

Han ville ha høyere lønn, hun seks timers arbeidsdag. Mamma trodde på en human kriminalomsorg og ville at de homoseksuelle skulle få samme rettigheter som alle andre. Pappa krevde tøffere tak; pedofili burde minst føre til henrettelse. Homoseksuelle sa han imidlertid ingenting om, spørsmålet interesserte ham ikke. Homsevitser var sjelden morsomme."

Faren til Åsa Linderborg syns alle kunstnere skulle male som Anders Zorn eller Bruno Liljefors. Hvis man ikke forsto hva motivet skulle forestille, kunne det ikke kalles kunst.

Jeg tenker på at hvis Åsa Linderborgs bok var e-bok så kunne hun vist frem bilder av kunstnerne og lenket dem opp, hvor fint ville ikke det vært. Hun kunne googlemapet til stedet hun bodde.

Åsa Linderborg tenker på farfaren sin som målte utviklingen han hadde vært med på å bygge, tolv timers arbeidsdag var blitt åtte timers, fem dagers ferie var blitt fem ukers, allmenn stemmerett, folketrygd, folketannhelse og aldersomsorg og jeg tenker på hva slags gjeng med sutrekopper vi er blitt, utakknemlige sataner. Jeg er for irritert når jeg tenker på det til å bruke et forsiktig språk. Vi er utakknemlige og vi legger ikke merke til at vi har det best i verden.



Jeg har kommet til side 102.
Nå skal jeg ut i verden og drikke gratis vin.

Oppdatering 10. septemberg: Jeg har lest hele boka