Åsa Linderborg og meg 2
Det er ikke det at jeg idylliserer det å vokse opp med en alkoholikerfar. Men det er ikke det at jeg idylliserer å vokse opp med en førskolelærermor heller: alle disse rolige, irriterende tålmodige
og fornuftige forklaringene på hvorfor noe må være på akkurat denne måten.
"Det var dekket et eget bord til meg og fetterne mine, tre gutter på min egen alder.
Jeg sa at jeg ikke hadde lyst til å sitte der, for jeg var egentlig ikke noe barn. Jeg liker ikke unger, sa jeg til pappa, det vet du jo?
Jeg foretrakk å være sammen med voksne, i barnehagen ville jeg heller være sammen med tantene enn å leke.
Pappa hvisket at det faen meg ikke var snakk om at jeg skulle sitte der sammen med de jævla ungene.
- Sitt her hos meg du, bestevennen min!"
.. De høyskoleutdannede foreldrene som aldri fiser, som ikke spiser lørdagsgodt hvis det ikke er lørdag og som aldri aldri sier noe slemt om noen, bare med hvesende lave stemmer i et annet rom enn det barnet er i..
Åsa Linderborg skrev bok om oppveksten sin,
jeg skrev om den på fredag også, den solgte 100.000 i Sverige,
nå er den kommet til norsk.
"Om kvelden roste han opptrinnet nok en gang,
men sa at han syntes synd på foreldrene til de andre barna
og særlig gangsteren i papirkakedrakt.
- Den slyngelen er litt plojty, hva?
Noe gæli må det jo være, det forstår jo alle.
Han syntes alle andre barn var stygge, gretne, tykke og ubegavede. Når han snakket med barn, var han mild og oppmerksom, etterpå sa han alltid at han akkurat hadde støtt på en ordentlig drittunge som nesten hadde tatt livet av ham med alt det dumme preiket sitt.
- Stakkars foreldre, de må ha det tøft!
Han kunne ikke påpeke ofte nok hvor heldig han hadde vært
som hadde fått ei så fin og flink jente som meg."
Jeg har vel sittet på foreldremøter, i tilfelle det skulle skje noe interessant, for å bli regnet med blant de flinke foreldrene og overhørt (en sjelden gang protestert mot) den unisone og høylydte undringen om de som ikke er her.
Ja hva med dem?
Og hva med oss?
"Pappa gikk ikke på noen flere foreldremøter, og det var egentlig like godt. Han kom ikke til sin rett i slike situasjoner."
Forlagets side om boka
og fornuftige forklaringene på hvorfor noe må være på akkurat denne måten.
"Det var dekket et eget bord til meg og fetterne mine, tre gutter på min egen alder. Jeg sa at jeg ikke hadde lyst til å sitte der, for jeg var egentlig ikke noe barn. Jeg liker ikke unger, sa jeg til pappa, det vet du jo?
Jeg foretrakk å være sammen med voksne, i barnehagen ville jeg heller være sammen med tantene enn å leke.
Pappa hvisket at det faen meg ikke var snakk om at jeg skulle sitte der sammen med de jævla ungene.
- Sitt her hos meg du, bestevennen min!"
.. De høyskoleutdannede foreldrene som aldri fiser, som ikke spiser lørdagsgodt hvis det ikke er lørdag og som aldri aldri sier noe slemt om noen, bare med hvesende lave stemmer i et annet rom enn det barnet er i..
Åsa Linderborg skrev bok om oppveksten sin,
jeg skrev om den på fredag også, den solgte 100.000 i Sverige,
nå er den kommet til norsk.
"Om kvelden roste han opptrinnet nok en gang,
men sa at han syntes synd på foreldrene til de andre barna
og særlig gangsteren i papirkakedrakt.
- Den slyngelen er litt plojty, hva?
Noe gæli må det jo være, det forstår jo alle.
Han syntes alle andre barn var stygge, gretne, tykke og ubegavede. Når han snakket med barn, var han mild og oppmerksom, etterpå sa han alltid at han akkurat hadde støtt på en ordentlig drittunge som nesten hadde tatt livet av ham med alt det dumme preiket sitt.
- Stakkars foreldre, de må ha det tøft!
Han kunne ikke påpeke ofte nok hvor heldig han hadde vært
som hadde fått ei så fin og flink jente som meg."
Jeg har vel sittet på foreldremøter, i tilfelle det skulle skje noe interessant, for å bli regnet med blant de flinke foreldrene og overhørt (en sjelden gang protestert mot) den unisone og høylydte undringen om de som ikke er her.
Ja hva med dem?
Og hva med oss?
"Pappa gikk ikke på noen flere foreldremøter, og det var egentlig like godt. Han kom ikke til sin rett i slike situasjoner."
Forlagets side om boka
posted by fr.martinsen at 22:00
6 Comments:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese denne boka, og får ikke akkurat mindre lyst av å lese postene dine. Deilig at noen tør å like/forsvare den ikke-strømlinjete foreldrerollen. Og at ting ikke er svart/hvitt, hva som er «bra rollemodeller» for barn, vs en som lytter og ser, slike ting.
Boka er lita og lett og jeg liker tonen i den fryktelig godt. Hun kommer til Oslo på bokmesse nå om en ukes tid.
Den foreldrerollen som gjelder nå er en slags profesjonell foreldre-"rolle". Den minner meg om å være politiker nå for tiden også, si de riktige tingene ut fra hva som er formålstjenlig.
Jeg mener det må holde sånn nogenlunde å være et ordentlig menneske. Hvis jeg kan si det så enkelt.
Boka er helt fantastisk - jeg leste den på svensk og nå skal jeg lese den på norsk også. Noe av det beste jeg har lest på lenge.
Det ligger en award til deg på bloggen min :-)
Den er en av de få som har gjort virkelig inntrykk på meg i år ja. Jeg leser masse som er helt ok, masse som er dårlig, noen få som er som denne.
(Award står på min indre peishylle nå, takk.)
Min vei til denne boka gikk ikke via din omtale, men via et intervju, så jeg startet lesningen fylt av indignasjon rettet mot moren. Og var fylt av varme følelser for faren da jeg hadde lest ferdig:
http://trausken.blogspot.com/2009/03/en-feministisk-handling.html
Legg inn en kommentar
Links to this post:
Opprett en kobling
<< Home