Åsa Linderborg og meg 2
Det er ikke det at jeg idylliserer det å vokse opp med en alkoholikerfar. Men det er ikke det at jeg idylliserer å vokse opp med en førskolelærermor heller: alle disse rolige, irriterende tålmodige
og fornuftige forklaringene på hvorfor noe må være på akkurat denne måten.
"Det var dekket et eget bord til meg og fetterne mine, tre gutter på min egen alder.
Jeg sa at jeg ikke hadde lyst til å sitte der, for jeg var egentlig ikke noe barn. Jeg liker ikke unger, sa jeg til pappa, det vet du jo?
Jeg foretrakk å være sammen med voksne, i barnehagen ville jeg heller være sammen med tantene enn å leke.
Pappa hvisket at det faen meg ikke var snakk om at jeg skulle sitte der sammen med de jævla ungene.
- Sitt her hos meg du, bestevennen min!"
.. De høyskoleutdannede foreldrene som aldri fiser, som ikke spiser lørdagsgodt hvis det ikke er lørdag og som aldri aldri sier noe slemt om noen, bare med hvesende lave stemmer i et annet rom enn det barnet er i..
Åsa Linderborg skrev bok om oppveksten sin,
jeg skrev om den på fredag også, den solgte 100.000 i Sverige,
nå er den kommet til norsk.
"Om kvelden roste han opptrinnet nok en gang,
men sa at han syntes synd på foreldrene til de andre barna
og særlig gangsteren i papirkakedrakt.
- Den slyngelen er litt plojty, hva?
Noe gæli må det jo være, det forstår jo alle.
Han syntes alle andre barn var stygge, gretne, tykke og ubegavede. Når han snakket med barn, var han mild og oppmerksom, etterpå sa han alltid at han akkurat hadde støtt på en ordentlig drittunge som nesten hadde tatt livet av ham med alt det dumme preiket sitt.
- Stakkars foreldre, de må ha det tøft!
Han kunne ikke påpeke ofte nok hvor heldig han hadde vært
som hadde fått ei så fin og flink jente som meg."
Jeg har vel sittet på foreldremøter, i tilfelle det skulle skje noe interessant, for å bli regnet med blant de flinke foreldrene og overhørt (en sjelden gang protestert mot) den unisone og høylydte undringen om de som ikke er her.
Ja hva med dem?
Og hva med oss?
"Pappa gikk ikke på noen flere foreldremøter, og det var egentlig like godt. Han kom ikke til sin rett i slike situasjoner."
Forlagets side om boka
og fornuftige forklaringene på hvorfor noe må være på akkurat denne måten.
"Det var dekket et eget bord til meg og fetterne mine, tre gutter på min egen alder. Jeg sa at jeg ikke hadde lyst til å sitte der, for jeg var egentlig ikke noe barn. Jeg liker ikke unger, sa jeg til pappa, det vet du jo?
Jeg foretrakk å være sammen med voksne, i barnehagen ville jeg heller være sammen med tantene enn å leke.
Pappa hvisket at det faen meg ikke var snakk om at jeg skulle sitte der sammen med de jævla ungene.
- Sitt her hos meg du, bestevennen min!"
.. De høyskoleutdannede foreldrene som aldri fiser, som ikke spiser lørdagsgodt hvis det ikke er lørdag og som aldri aldri sier noe slemt om noen, bare med hvesende lave stemmer i et annet rom enn det barnet er i..
Åsa Linderborg skrev bok om oppveksten sin,
jeg skrev om den på fredag også, den solgte 100.000 i Sverige,
nå er den kommet til norsk.
"Om kvelden roste han opptrinnet nok en gang,
men sa at han syntes synd på foreldrene til de andre barna
og særlig gangsteren i papirkakedrakt.
- Den slyngelen er litt plojty, hva?
Noe gæli må det jo være, det forstår jo alle.
Han syntes alle andre barn var stygge, gretne, tykke og ubegavede. Når han snakket med barn, var han mild og oppmerksom, etterpå sa han alltid at han akkurat hadde støtt på en ordentlig drittunge som nesten hadde tatt livet av ham med alt det dumme preiket sitt.
- Stakkars foreldre, de må ha det tøft!
Han kunne ikke påpeke ofte nok hvor heldig han hadde vært
som hadde fått ei så fin og flink jente som meg."
Jeg har vel sittet på foreldremøter, i tilfelle det skulle skje noe interessant, for å bli regnet med blant de flinke foreldrene og overhørt (en sjelden gang protestert mot) den unisone og høylydte undringen om de som ikke er her.
Ja hva med dem?
Og hva med oss?
"Pappa gikk ikke på noen flere foreldremøter, og det var egentlig like godt. Han kom ikke til sin rett i slike situasjoner."
Forlagets side om boka
innlegg av fr.martinsen på
22:00
13 Kommentarer:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese denne boka, og får ikke akkurat mindre lyst av å lese postene dine. Deilig at noen tør å like/forsvare den ikke-strømlinjete foreldrerollen. Og at ting ikke er svart/hvitt, hva som er «bra rollemodeller» for barn, vs en som lytter og ser, slike ting.
Boka er lita og lett og jeg liker tonen i den fryktelig godt. Hun kommer til Oslo på bokmesse nå om en ukes tid.
Den foreldrerollen som gjelder nå er en slags profesjonell foreldre-"rolle". Den minner meg om å være politiker nå for tiden også, si de riktige tingene ut fra hva som er formålstjenlig.
Jeg mener det må holde sånn nogenlunde å være et ordentlig menneske. Hvis jeg kan si det så enkelt.
Boka er helt fantastisk - jeg leste den på svensk og nå skal jeg lese den på norsk også. Noe av det beste jeg har lest på lenge.
Det ligger en award til deg på bloggen min :-)
Den er en av de få som har gjort virkelig inntrykk på meg i år ja. Jeg leser masse som er helt ok, masse som er dårlig, noen få som er som denne.
(Award står på min indre peishylle nå, takk.)
Min vei til denne boka gikk ikke via din omtale, men via et intervju, så jeg startet lesningen fylt av indignasjon rettet mot moren. Og var fylt av varme følelser for faren da jeg hadde lest ferdig:
http://trausken.blogspot.com/2009/03/en-feministisk-handling.html
Jeg er sånn skikkelig treg, og har akkurat lest denne boka nå. Jeg elsket den, tror det er noe av det beste jeg har lest på lenge. Tonen hun bruker er så fin, hun er så rolig og avbalansert, og ikke minst tolerant og omtenksom. Jeg ble skikkelig rørt.
Det var også så fint å lese om hvordan hun har det både bra og ikke bra sammen med pappaen, og hvordan han både er en god og ikke en god pappa for henne. Hun bruker ikke tid på å forsvare, og heller ikke på å være bitter- hun bare beskriver. Nydelig bok!
Treg er bare treg,
ikke for seint eller aldri.
Åsa Linderborg beskriver oppveksten sin med stor raushet og tar med det som er, både det som ikke er så bra og det som er fint, med stor forståelse.
Hvis du likte denne (høres ut som Amazon) så vil du kanskje like
Ann Heberleins bok også. Den handler om noe helt annet men jeg syns den har noe av samme tone.
Ja, det var akkurat den rausheten jeg falt sånn for. Og det at hun ikke dramatiserer, men ser på selv de drøyeste hendelsene fra et litt tilbakelent perspektiv.
Jeg liker det at hun tar ting som det er, og aksepterer foreldrene selv om ikke alt de gjør er så perfekt. Og det er tydelig i boka at foreldrene er glade i henne, og at de ser henne som menneske- selv om det mangler såpe på badet og sengetøyet glimrer med sitt fravær. Sånne historier er viktige, tenker jeg, her vi sitter i tidsklemma og skal ha alt så perfekt hele tida. Jeg er egentlig ikke så glad i perfekthet.
Og takk for tips!
Det er også viktig for de som arbeider med foreldre og barn, det å se at selv i det tilsynelatende råtneste hjem, med skitne dyner uten sengetøy, med arbeiderklasse, med alkohol, kan det hende at det er kvaliteter man ikke skal kimse av.
Det er ikke det at jeg vil forskjønne problematiske oppvekstforhold, eller si at barnevernet ikke skal arbeide som best de kan, slett ikke, mer at de som gjør denslags arbeide må forsøke så godt de kan å se faglig relevant på f.eks elementer som arbeiderklasse.
Jeg nevnte det over her, det skar meg ekstra i hjertet dette med at hun som barn skjønte at faren ikke passet inn på foreldremøter, det var ikke der han kom til sin rett.
”…selv i det tilsynelatende råtneste hjem, med skitne dyner uten sengetøy, med arbeiderklasse, med alkohol, kan det hende at det er kvaliteter man ikke skal kimse av.”
”…de som gjør denslags arbeide må forsøke så godt de kan å se faglig relevant på f.eks elementer som arbeiderklasse…”
HÆ?
(ordvalget og de skrikende versalene er antakeligvis påvirket av mine år i ekteskap med en småbrukersønn og platearbeider som riktignok ble sosionom etter at foten hans ble kappet av under arbeid – men ble hans språk polert av den grunn? Nei!)
Jeg uttrykte meg klønete. Jeg mener ikke at de tingene jeg ramset opp er kjennetegn på arbeiderklassen.
Det jeg forsøkte å si var at AMK-sentraler, lærere, folk i barnevernet, vi alle selvsagt, må bevisstgjøre oss så godt vi kan på hva som er hva, vi blir påvirket av kjønn, etnisitet, rullestoler, klasse og det gjelder det å arbeide med, slik at man kan skille bedre, hva er f.eks omsorgssvikt og hva er andre ting som f.eks klasse. Foreldremøter er f.eks rettet ganske nøyaktig inn mot folk med 3-årig høyskoleutdannelse (i alle fall de jeg har vært på, endel).
Da er jeg enig med deg i det du mente!
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden