Nan Goldin i Stockholm

Vanskelighetene med å forene begjær med selvstendighet,
sier Nan Goldin i dette intervjuet med svensk tv. Ja akkurat det, ambivalensen i et forhold. Er det noe de andre vet?
Er det noe de andre får til?
Og at de gale tingene blir holdt private.

Frem til 7. desember vises utstillingen i Kulturhuset i Stockholm.


Svenska Dagbladets moteblogg er en av få som bruker bilder i saker som er visuelle, jeg fatter ikke at det skal være så sjeldent.
Tidningen Kulturen

Det er bare mandelmasse

Den er bare lagt i griseform. Plasten rundt er bare rød.
Ta med det ro, det er ikke end of jule-sivilisation as we know it.
Du kommer til å takle det når julekaffen kommer,
når kjøpepepperkakene kommer også, at klemetinene er her.

Det kommer likevel til å snø på julaftens natt
og ungene kommer ikke til å få sove, det skal brenne i peisen,
det skal lukte pepperkaker og julerøkelse og pinnekjøtt i huset.

Against All Odds liksom

(fra Journalisten i dag)

Bare sportsjournalister på radio og TV stiller spørsmål så selvfølgelige at vi i min familie har gjort det til sport å rope svaret. Sliten nå? spør journalisten han som vakler over streken.
NEIDA roper vi, vi er blitt samstemte med åra også.

Nå gjelder det bare å ta en kamp om gangen og fokusere på arbeidsoppgavene, det er helt sikkert.

Jeg ser på sporten på tv og føler meg alene i verden.
Reporterne roper så høyt, det er metaforer om franske åpninger og lag som fosser frem selv om de ikke ror og ikke seiler.
Sportsjournalister som er opptatt av menneskets mulighet til å presse seg selv er lite opptatt av å presse språket sitt.

Jeg liker å se på sport, men de spør ikke om det jeg lurer på:
Hvordan får du det til?
Hvordan merket du det?
Hva er om å gjøre nå?

Løperne møtte veggen, de måtte helt ned i kjelleren sier de i kamera på Bislett. Hva er det bak veggen, tenker jeg. Hva finner de i kjelleren? Er det mismot og tårer og oppkast bak veggen. Klarer de å finne frem til nye krefter nede i kjelleren, against all odds liksom.
Er det det som er det fantastiske med prestasjonen,
at de kjemper mer enn det man skulle tro var mulig?

Jeg kjemper ikke noe særlig og derfor kommer jeg ikke til å springe i New York Maraton, for jeg vil ikke ha vondt hvis jeg ikke må.
Og derfor kommer jeg ikke til å gjøre noe fantastisk,
noe alle nevner, noe jeg får en pris for.

Jeg sitter på jobben og når arbeidsoppgaven kjeder meg åpner jeg bare noen e-poster,
det er jo jobb det også.

Jeg kan gå med på at jeg kan arbeide mer fokusert, journalister skulle tenkt på overføringsverdien og spurt idrettsfolk mer om fokuseringen etter skirennet, hvordan får du til å fokusere så godt? Jeg trøster meg med at de fokuserer så smalt i skisporet at de ser ut til å jobbe med forsikring alle sammen etter at VM er over.

Hva skal vi med sportsfolk egentlig? Vi teller det de gjør, vi tar tida på dem, det er litt gøy. De fokuserer på en ting og så oppnår de det eller de oppnår det ikke. Hvorfor skal de være forbilder, er det fordi de har så seige muskler og så god lungekapasitet, er det fordi de har vært i kjelleren? Hvorfor skal ikke Myggen spille fotball nå, skal ikke folk som har gjort usunne ting også kunne gjøre sunne ting?

Hvis vi skal ha forbilder kan vi ikke heller ha noen sånne "du faller, du klarer kanskje å reise deg igjen."

Det er noe urealistisk gladkristent over havregrøtgjengen som ikke faller, som ikke røyker. De røyker ikke, men de tar astmamedisin og de tar korsbåndsoperasjoner og spiseforstyrrelser.

Motefolk har også spiseforstyrrer men det er bare de som får tyn for det, vi syns sportsfolk er sunne. De kan gå seg en rask fjelltur etter at sportskarrieren er ferdig og fjell er bra, men fjell er ikke alt livet har å by på og langsom fjelltur er også fint.
Sport er søndagsskolegullstjerne
mens motebransjen er satans verk.

Sandvolleyballjenter har se-meg-se-navlen-min-drakter, vi klager likevel ikke over at de er dårlige rollemodeller. Sportsjournalister er skamløse i hyllesten av kroppene i olympiatoppentroppen.

Men damebladredaktører skammer seg slik at de limer inn en historie om kvinner i Afrika. Landslagstrenere i fotball skammer seg ikke over forsikringene om at ingen mobber kameraten min her.
Det gjelder bare hvis vennen min er brun, hvis vennen min syns en annen gutt på Norway Cup er søt så er det verre.

Jeg liker sport, jeg liker mote også. Jeg vagler meg til på motevisning og håper de har lært seg iver siden sist. Nei.
Det er sportsfolk som hopper opp og ned og smiler så bredt at vi tror at de koser seg, modeller ser ut som de ikke har lyst til å være på noe scene, de ser ut som ungdommer som er truet med på familiemiddag og nekter å skjule det.

Akkurat nå 38

"La oss dvele litt ved to elskende
John nettopp har passert
og overhøre reaksjonen deres.
Men den er nesegrus, klisjémessig
og ikke verdt å huske."

Jeg ligger på magen i senga og leser Dennis Coopers lille lefse JFK Jr. Akkurat den biten over liker jeg like godt som da jeg hørte
Bendik Wold lese fra lefsa da Flamme Forlag ga ut oversettelsen
i fint lefseformat.

Men jeg liker ikke den forvirrede følelsen jeg har når Nils-Øivind Haagensen skriver til meg at jeg ikke forteller nok. Det blir ingen lefse utgitt med mindre jeg strever på nytt og på en helt annen måte. Forteller jeg ikke, men jeg trodde at jeg fortalte og når jeg tenker på at jeg skal fortelle på en annen måte kommer det bare tulletanker ut: meg som later som jeg skriver ordentlige fortellinger.

Jeg henger opp klær på stativet
og tenker på om jeg skal gå en tur på bar.

Andy Warhol og oss

På nettet er alle kjente for 15 andre

Omskrivingen av Andy Warhols kjente sitat kan være greit å ha i bakhodet for den som overdriver betydningen sin i det jeg ikke gidder kalle bloggpolis, heller bloggebygrenda, evt. bråkmakergata.

Like trøstefullt kan sitatet være for alle de som blir ridd av internettangst. Ta det med ro, det er bare 15 stykker som får med seg den dumheten. I morra har den sunket ned i internettets Marianergrop og er bare synlig for spesielt interesserte fisker.


Jeg skulle egentlig bare tipse om Kobras program om Andy Warhol.
Det handler mye om han og forholdet han hadde til Edie Sedgwick men
også hvordan den feministiske kunstrevolusjonen på 60 og 70-tallet var større enn Andy Warhols popkunstrevolusjon.


Jeg vet ikke, det er svenske Malin Arnell som sier dette, at Warhol egentlig bare ville inn i salongene selv, men at den feministiske kunsten utfordret idéen om det ensomme kunstgeniet.

Malin Arnell er en del av High Heel Sisters,
som har samarbeidet med Sara Stridsberg
(som jeg fortsatt ikke klarer lese)
og som alt sammen er lite representert på internett.
Men de sier det nå på svensk tv i alle fall.

(obs. Det er en kjedelig sekvens, syns jeg,
med en japansk kunstner midt i programmet)

Du kan godt det

Det svarer den ene ungen når den andre spør:
- Skal jeg gni meg mot rompa di?

Jeg ble så forskrekket over å høre Dagbladets litteraturanmeldeler Cathrine Kröger skrike til barnebokforfatter Rune Belsvik på Ukeslutt i går at jeg må legge det ut her.
(Det er den 20. september, etter bolken om økonomi)

I radioinnslaget sier Kröger om Belsviks nye bok "Tjuven" at det er 50-talls å finne pornoblader og at hun ikke tror 6-7 åringer er opptatt av hverandre på den måten, ikke før de blir 14-15 tenker hun seg at det skjer.

- Dette tilhører voksenlivet, jeg er overbevist om at 6-7-åringer ikke snakker sånn, i den grad de gjør det, bør de ikke oppmuntres til det.

Kröger: Hva vet du om det?
Belsvik: Jeg har vært barn.
Kröger: Det har jeg også.
Belsvik: Vi har vært forskjellige barn.

Og det syns jeg var godt svart. For mens Kröger bekymrer seg for hva som skjer med den ungen som leser dette og som ikke har slike doktorlek-aktige erfaringer, og dermed venter seg at all litteratur skal passe for alle, sier Belsvik at han skriver ut fra seg selv:

- Går det an for en sånn som meg å være i verden,
gjelder mine erfaringer?

Og så er dette en flott huskelapp også for den som innbiller seg at en kritiker ikke lar seg påvirke av egen smak og egne erfaringer.

Du kan lese Kröger selv her.

Endre Lund Eriksen mener det er bra at ikke unger leser litteraturanmeldelser.

Og Sverre Henmo fra foreningen for barne- og ungdomsbokforfattere skriver,

Kunst skal utfordre oss. Få oss til å se verden fra et annet ståsted. Skal det bare gjelde voksne? Skal bøker for barn bare være til for leseopplæring? Skal Dagbladet være en seriøs kulturavis, må den anmelde litteratur og kunst ut fra kunstneriske, ikke pedagogiske kriterier.

Christopher Plummer og meg

Jøss.
Du verden.
Side2 plukker opp poenget mitt om at det var faren i Sound of Music som først sa det, ikke Anne-Kat, at hun har lilacs i stedet for kjønnshår.

Christopher Plummer sa det om Julie Andrews, Anne-Kat sa det om Vendela. og kanskje sa noen andre det før Christopher Plummer igjen. Det skal vi ikke se bort fra.

En annen ting jeg ikke klarer å se bort fra er at det passer godt på Vendela også.


Jeg hadde ikke tenkt meg at det skulle bli mitt bidrag til dagsorden da jeg rælet av meg en venstrehånds bloggpost (når sant skal sies)
i går morres. Men det var da gøy.
Hvis man bare kan bidra med noe sier jeg alltid..
Og mens jeg nå først har oppmerksomheten,
la meg gjenta livsregelen min,

Tenk på hva Vendela ville gjort og gjør det motsatte

Sånn foregår det..

.. når jeg leser avisene om morran. Først gjentar jeg rådet mitt om at vi hver dag skal tenke over hva Vendela ville gjort og så gjøre det motsatte. Jeg må lage et nytt nettsted snart tror jeg, www.whatwouldvendelado?com.

Nei, Vendela, det er ikke en god idé å møte en tøysekopp
som Anne-Kath med trusler om advokat selv om tøysekoppen stjeler vitsene sine fra Christopher Plummer. Det var han som sa det først, "Julie Andrews has lilacs instead of pubic hairs."

Hvis Bjarte Baasland ikke var spillegal
var det fornuften sin han brukte?

VG ramser opp ulike drankertyper og jeg ser straks at jeg er 3-ern:

Machodrankeren

"Tror han har kontroll uansett promillenivå, drikker jevnt og mye over tid. Kan være menn i alle aldre."
Og så meg da.
Det gjør meg til mann i dag.
Men det var jeg i går også:
Pass på mannen din, han klarer det nemlig ikke selv.
Han går ikke til legen. Ikke jeg heller, jeg har et 5 år gammelt mammografiskjema hengende på kjøleskapet,
utgått på dato tenker jeg.
Ingen passet på meg.

Sånn

Nå skal jeg roe meg ned og lese alle analysene, kronikkene, Morgenbladet fra fredag, høre på politisk kvarter i opptak,
tro ikke annet.

Maurice Sendaks 80-årsdag

Mandag ble bursdagen til Maurice Sendak feiret i 92Y på Upper East Side i New York. Her er en video fra bursdagen. Den avsluttes med at Sendak sier at han har fått arbeidslyst igjen. Og det er godt for den siste boka er ikke ferdig og han har vært lost siden kjæresten døde i fjor. I intervjuet med New York Times får han spørsmålet,

Was there anything he had never been asked? He paused for a few moments and answered, “Well, that I’m gay.”

Han levde sammen med psykoanalytikeren Eugene Glynn
i 50 år til han døde i mai 2007.

His latest book is one he started about four years ago, right after Dr. Glynn became sick with lung cancer. The illness and setting up of round-the-clock care in their home were just “so unbelievable,” he explained. Mr. Sendak is mostly finished with it, but he admitted that for the first time, “I feel extremely vulnerable.
I feel like I don’t have a lot of time left.”

After Dr. Glynn’s death, Mr. Sendak said he was
“still trying to figure out what I’m doing here.”

“I wanted to take his place,” he said. “His death became a demarcation.” He added that he lost touch with many of his friends, unable to return phone calls and reply to e-mail messages.

I mai skrev jeg litt om Dave Eggers sitt Maurice Sendak-prosjekt.

Mp3 Experiment Tour Dates

Charlie Todd finner på mye morsomt tøys. Mp3 Experiment har han gjort flere år, i år er det blitt turné. Last ned mp3-fil sammen med en haug andre og legg deg ned på plenen på Governor`s Island utenfor Manhattan.


Sjekk resten her.
Jeg var på foredrag med denne gjengen i mars og skrev om det.

Hvis jeg voicer?

Jeg var hos naprapat i dag, hun gnir og dytter på muskler og ledd og hun deler etasje med folk med skumle brosjyrer. Det er meningen jeg skal bli kjent med meg selv gjennom spontansang, sier brosjyren, voicing heter det.

Det er for alle som lengter etter: forankring i seg selv.

Gjør jeg det?

Hvis stemmen vår vibrerer i takt med vårt indre, da ER vi oss selv. Hjelpe meg. Jeg sto og spiste en burgerking oste-dobbel med bacon mens jeg ventet på timen min og jeg leste brosjyrene, det var virkelig ikke meningen det med burgeren, jeg mistet kontrollen over meg selv i Majorstukrysset.

I konvensjonell sang er målet ofte det polerte og kontrollerte uttrykket som skal fremføres for andre. I VOICING er sangen et språk mellom deg og ditt indre. Slik kan indre blokkeringer løses opp ved at vi synger det som er. Når livsenergien får flyte fritt, skjer en hel-bredelse i oss naturlig ved at all vår undertrykkede livsglede, kreativitet og livskraft frigjøres.

Det var det som manglet i dag på jobb, jeg visste det var noe,
jeg var lite effektiv. I morgen skal jeg brumme. Jeg skal skarre og scatte, twist and shake: let`s boogie skal jeg si til sjefen min på morgenmøtet, gud alene vet hva som fins inne i meg hvis jeg forstår hva som holder meg igjen, hvis jeg bekjemper det og ikke lengre er offer for det, men ansvarsfullt tar styringen i eget liv.

Ved å synge alle dine sider,
kan du forløse deg selv.

Det skal jeg.
I morra den dag.
Ok. Det var bare det.
Det er så mye rart i verden.
Don`t get me started on kvantemedisin.

Bilder i nettaviser

Hvorfor bruker ikke nettaviser bilder mer og bedre?
Stadig vekk tenker jeg: få se da! Men jeg får ikke se.

Blogginternt, blogginternt

I helga la sitemeter om systemet sitt og nå får jeg ikke logget meg inn. Jeg sender beskjed om at jeg har glemt passordet mitt men systemet kjenner ikke igjen e-postadressen heller. Jeg har sendt e-post til kundeservice, men de har sikkert tusen poster å svare på.

Er det noen som har fått det til å virke etter omleggingen?

Siri Hustvedt og meg

Siden jeg undervurderte Siri Hustvedts evne til å trekke kvinner på 55 ut av huset en fredag ettermiddag fikk jeg ikke sitte i hovedsalen på Litteraturhuset i dag.
Siri Hustvedt trakk heftigere enn Dag Solstad,

mind everyone

Og i likhet med da jeg hørte og så Dag Solstad fra etasjen over via en stor skjerm så fikk jeg observere en gang til hvor mye det påvirker folk at de ikke er tilstede i salen, i virkeligheten så og si. På Dag Solstads foredrag mistet folk anstendigheten sin.

I dag mistet de fokus

Lenge etter at samtalen mellom Hege Duckert og Siri Hustvedt hadde begynt, via en skjerm for vår del, så følelsen av "Å være her og se på en skjerm" ut til å være sterkere enn ønsket om å følge med på hva som ble sagt for en forbausende stor andel av kvinnene.

Hver gang skjerm-kameraet beveget fokus på den keiteten måten sin kom kvinnene med lydlig respons og jeg mistet tekst i hodet.
Til slutt brast det heldigvis for en annen enn meg som sa,

- Er det noe å le av det der?

Og deretter fikk hele gjengen til å holde kjeft og høre etter eller hva de nå gjorde. Tenke på nakne menn kanskje, jeg hørte Siri Hustvedt fortelle om hvordan hun skrev den siste fortellingen ut fra en manns hode og at hun la mer direkte ting fra seg selv i mannens søster Inga. Men siden hun så seg utenfra på en annen måte, som en she, ble figuren mer humoristisk. Det virket forfriskende å ha erfaringen av å se seg selv på en sånn måte.



Hege Duckert sa at den journalisten i boka, hun var ikke noe særlig. Jeg hadde merket meg det samme avsnittet,
et av de Andrine Sæther leste,

- Men det kvinnemennesket er jo ikke interessert i emner som bevissthet og virkelighet. Hun bryr seg ikke det døyt om filosofi. Disse journalistene tror faktisk de kan få fatt i den "virkelige" historien, den objektive sannhet, eller gjengi den fra begge sider, som om verden alltid er delt i to. Samtidig er "virkelighet" i Amerika blitt synonymt med det simple og motbydelige.
Vi dyrker som fetisjer den sanne historien, den totale bekjennelsen, reality-TV, virkelige mennesker i deres virkelige liv, kjendisekteskap, skilsmisser, stoffavhengighet, ydmykelse som underholdning - vår versjon av offentlig hengning.

Siri Hustvedt trøstet med at hun var freelance hun der og ute av balanse. Selvsagt var det likevel et alvor der, en mediekritikk,
en følelse av å invaderes av mennesker som vil nær deg.
Som vil nærmere deg enn det du har skrevet.
Eller nær deg og kjendismannen din.

Og det er jo en følelse jeg er vel kjent med i meg selv.
Jeg er jo den som vil se kjøkkenbordet til Siri Hustvedt også, ikke bare arbeidsrommet. Jeg er den som ville vite hva Nils Johan Ringdal døde av i går, ikke bare at han er død.

Det er meg også det der

Men jeg behersker meg jo alltid, det er ikke meg som river i noens klær for jeg syns jeg vet hvordan det er på den andre siden.
Derfor ble jeg beklemt etterpå da jeg gikk ned i salen mens folk sto i autografkø, eller signerings- som det heter når det gjelder forfattere. Jeg ble beklemt selv om jeg hadde det nye kameraet mitt med og jeg kunne zoome inn på Siri Hustvedt fra avstand.
Jeg fikk følelsen av å ta et bilde. Fornuftsmessig er det helt i orden, hun satt på en scene. Men fornuften er ikke alt her i verden viser det seg. Jeg tok dette ene og så gikk jeg hjem.



Det var Andrine Sæther som leste tekstbiter fra boka innimellom. Først tenkte jeg: Hvorfor lar de en kvinne lese tankene sett gjennom en mann? Det hentet undertekst fra livet selv.

Å bli sett og tatt bilde av av en paparazzi er en ensidig, aggressiv handling uten nødvendighet sa Siri Hustvedt.

Siri Hustvedt er pen

Da samtalen var ferdig lagde kvinnene sånn lyd som man sier når man ser en baby i album, sånn åååhhhmm. Jeg satt og tenkte på det mens hun snakket, hun er nydelig. Hun er nydelig mestparten av tiden når hun har en agerende mimikk, men så innimellom har hun en mimikk av en som blir sett, kokett.

Så sier hun også at en av grunnene til at hun liker å undervise på galehus er at all niceness, det sosiale selv, er strippet vekk.

Hun liker det

Det er en teori som går nå om at bipolare folk under maniske perioder har bilateralt språksenter, dvs. at det ikke bare er den ene delen av hjernen som styrer språket. Noe sånt noe. Hun tenker at det kan være en årsak til at hun finner mye interessant språk på galehuset. Og det henger kanskje fint sammen med alle forfatterne med psykiske sykdommer.

Rester

Tittelen på boka bruker ordet sorrow. Det er oversatt med lidelse i Tyskland, men det blir feil sier hun. Vi har ikke et ord som sorrow, det rommer alt fra sadness til grief. Jeg er ikke så god i engelsk at jeg skjønner nyansene.

Dessuten, hvis noe sier interesting om det du gjør så er det en temmelig dempet respons.

Siri Hustvedt i Oslo

I kveld er hun på Litteraturhuset. På bildet under er hun i Park Slope i Brooklyn der hun bor. I lydlenka blir hun intervjuet av Guardian om den siste boka. Til Dagsavisen sier hun at kroneis med jordbær i Bergen tidligere i uka fikk minner til å velte frem.
Og her er et helt nytt tv-intervju med henne på norsk.

Annie Leibovitz skriver om seg

A writer for American Photographer once said that the umbrella and strobe reflected in the mirror in my portrait of Jimmy Carter was a “skillfully implemented device.” As I recall, I walked into the room holding the light and set it down and plugged it in and started taking pictures. I didn’t think about it.

Det skriver hun i oktobernummeret av Vanity Fair, sånn kan det gå hvis man blir tolket med begeistrede øyne. Annie Leibovitz beskriver i artikkelen hvordan hun arbeidet tidligere og hvordan hun har det nå (med studio manager og arkivperson) på kontoret i West Village.

Annie Leibovitz er som de fleste mennesker, vi blir starstruck,
hun ble det av Robert Frank,

I couldn’t believe that I was able to watch him work for a few days, that I was actually in the room where Robert Frank was loading his camera. He picked up my camera once. I was terrified. He held it.
It was like being with God. He said to me, “You can’t get every picture.” That was comforting advice. You do miss things.


Og så slutter hun av med en detaljert harang (må harang høres negativt ut, det er ikke meningen) om hvordan det gikk for seg da hun tok dronningbildene.

Filmen om Imperiet

I dag for 20 år siden holdt Imperiet sin siste konsert på Ritz i Stockholm. "Det hele ble dokumentert på film av deres gode venn Peter Stormare." Nå viser det seg at Stormare kanskje ikke er den kjempegode vennen likevel. Stormare har ikke spurt Imperiet om det var greit at han ga ut en dvd-boks med filmen.

Imperiet syntes ikke det var noe greit og truet med advokater og politi og nå har Peter Stormre trukket filmen.

Eller var det sånn? Var det heller sånn at de hadde sagt ja for noen måneder siden men nå har bestemt seg for å lage egen boks?
Det er ikke helt opplagt, svenske aviser skriver litt ulikt om det.

På Thåströms side ber de om amatøropptak
«Här föll Imperiet» skulle gis ut på Peter Stormares eget selskap Stormvox Records, med Jonas Åkerlund som produsent


Imperiets sista spelning från Ritz 1988 filmades med två handkameror. En stationär som står vid PA-bordet och en som manövreras av Peter Stormare. Konserten innehåller en hitparad med ”Var e vargen”, ”Du ska va president”, en cover på ”Roadhouse Blues” och ytterligare 16 av bandets största låtar. I filmen knäar Joakim Thåström sönder en guldskiva som delas ut av managern före extranumren. Efter spelningen sitter Thåström naken på en stol i logen, skriver Expressen.

Dagens Nyheter er mer presis her.

Åsa Linderborg og meg 2

Det er ikke det at jeg idylliserer det å vokse opp med en alkoholikerfar. Men det er ikke det at jeg idylliserer å vokse opp med en førskolelærermor heller: alle disse rolige, irriterende tålmodige
og fornuftige forklaringene på hvorfor noe må være på akkurat denne måten.

"Det var dekket et eget bord til meg og fetterne mine, tre gutter på min egen alder.

Jeg sa at jeg ikke hadde lyst til å sitte der, for jeg var egentlig ikke noe barn. Jeg liker ikke unger, sa jeg til pappa, det vet du jo?

Jeg foretrakk å være sammen med voksne, i barnehagen ville jeg heller være sammen med tantene enn å leke.
Pappa hvisket at det faen meg ikke var snakk om at jeg skulle sitte der sammen med de jævla ungene.
- Sitt her hos meg du, bestevennen min!"

.. De høyskoleutdannede foreldrene som aldri fiser, som ikke spiser lørdagsgodt hvis det ikke er lørdag og som aldri aldri sier noe slemt om noen, bare med hvesende lave stemmer i et annet rom enn det barnet er i..

Åsa Linderborg skrev bok om oppveksten sin,
jeg skrev om den på fredag også, den solgte 100.000 i Sverige,
nå er den kommet til norsk.

"Om kvelden roste han opptrinnet nok en gang,
men sa at han syntes synd på foreldrene til de andre barna
og særlig gangsteren i papirkakedrakt.

- Den slyngelen er litt plojty, hva?
Noe gæli må det jo være, det forstår jo alle.

Han syntes alle andre barn var stygge, gretne, tykke og ubegavede. Når han snakket med barn, var han mild og oppmerksom, etterpå sa han alltid at han akkurat hadde støtt på en ordentlig drittunge som nesten hadde tatt livet av ham med alt det dumme preiket sitt.

- Stakkars foreldre, de må ha det tøft!

Han kunne ikke påpeke ofte nok hvor heldig han hadde vært
som hadde fått ei så fin og flink jente som meg."

Jeg har vel sittet på foreldremøter, i tilfelle det skulle skje noe interessant, for å bli regnet med blant de flinke foreldrene og overhørt (en sjelden gang protestert mot) den unisone og høylydte undringen om de som ikke er her.

Ja hva med dem?
Og hva med oss?

"Pappa gikk ikke på noen flere foreldremøter, og det var egentlig like godt. Han kom ikke til sin rett i slike situasjoner."


Forlagets side om boka

Døden på nettet

Jeg har fulgt med på dødsannonser siden den tid da bryllup og fødsler ikke lengre var det som lå langt foran, som jeg måtte venne meg til.

Da jeg var 30 tenker jeg, flyttet blikket seg fra spenningen med hvem som hadde fått barn, hvem som skulle gifte seg, til hvem er det som ikke lever lengre nå mer.

Theo Holm og Henning Dahl er døde

Theo Holm eide McDonaldsNorge. Henning Dahl lagde karneval i oslogatene på 80-tallet, nå var han mannen i kulissene i Hausmania. Begge døde i sommer. Det vet jeg bare fordi noen fortalte meg det.

Før holdt jeg Aftenposten, da leste jeg dødsannonser hver dag.
For et år siden bestemte jeg at det var ufornuftig ressursbruk at jeg fortsatte med daglig papiravis når jeg leste nyheter mest på nett.

På nett er døden svær

Men bare for de få, når humorkonger og humordronninger dør,
da tas nettsidene i bruk,
da er det klikkmuligheter og kondolanseprotokoller.
Men hvor er det blitt av resten av døden egentlig?

Akkurat nå 37

Jeg er kommet hjem med nytt kamera,
et digitalt speilrefleks Nikon D 80, 18-135.

Det er bra

Hvis selgeren hos FotoKnudsen i Kongens gate 14 hadde tatt meg alvorlig og ikke vært arrogant hadde han gjort et mersalg.

Jeg tenker på hva jeg skal drikke.
Jeg kan ikke drikke vin eller øl riktig hver dag.
Jeg prøver å kutte ned på kaffe.
Og i dag bestemte jeg meg for å ta alvorlig det jeg har hatt mistanke om: suketter i teen er ikke bra, pepsi max er ikke bra.
Hva står jeg igjen med?
Jeg aksepterer såvidt at jeg må drikke vann for å slukke tørsten.

Men hva skal jeg kose meg med?

Ah. Jeg går og trener.
La meg testen denne idéen om at man blir rolig og u-irritert og i balanse av trening, ja la meg teste den før jeg avviser tanken.

P.O. Enquist

Det er merkelig at boka "De svarta åren" til P.O. Enquist ikke har fått noen oppmerksomhet i Norge,
jeg finner ikke ett norsk treff på google nyheter, i Sverige har den fått stor oppmerksomhet.

P.O. Enquist skriver om det bokbransjefolk visste, han har hatt store alkoholproblemer og har ikke drukket siden 1990.

- Jeg er ikke typen som kommer ut av garderoben (som skapet heter på svensk, mye finere, eller bare ikke så utslitt i ørene mine).

Han ville likevel fortelle, at det går. Og skam til den som ikke vil gi noen en ny sjanse selv om man "ikke viser seg tilliten verdig" som noen vil si. Han stikker fra behandlinger og iaktar seg selv, analyserer forfallet og fortsetter å falle ned.

Jeg tror ikke jeg har lest noe av Enquist. Men jeg vil høre når noen snakker om seg selv. Boka er ikke i jeg-form, jeg-form er feigt sier han i intervjuet med SVT under her. Han skriver han og mener han får til å fortelle sannere på den måten.

Hvilken kategori skal boka puttes i spør intervjueren i Babel.
Det vet han ikke. Det lurte de på i Tyskland også.
La oss være enige om at det er en bok svarte han.

Her er SVTs Babel spesial, det er tilgjengelig til 4. oktober og inneholder også P.O. Enquists skriveskole til slutt.

Dagens Nyheters intervju

Jeg glemte jo..

.. da jeg skrev om Patti Smith som husmor sort of, at det var dette bildet som skulle høre til. Patti Smith har også kulegrill.

Pushwagner og meg

Jeg har campet på stua med madrasser og dyner og den store ungen. Vi har sett filmen om Ray Charles, jeg leser mer i Åsa Linderborgs bok og kjenner meg altfor mjuk. Det er kanskje det som har hendt med de stramme som bare har kommuneloven på nattbordet eller hva det er de har der, de blir ikke altfor mjuk av kultur.


Jeg har sett Puswagner på Kunstnernes Hus i går og i dag.
Han har fått pris, alle flokker seg, det er folk som bærer blomstene, tar vare på glassklompen han får.

Likevel sitter han alene ved et hjørnebord om kvelden,
så tynn og spinkel i kroppen.
Jeg får lyst til å si noe til ham, hva skal jeg si.
Lille venn?
Men det går ikke bra.

Når han venter på pris har han ingen å tiske med,
bare dokumentarfilmere som er der nesten hele tiden.

Åsa Linderborg og meg

I dag fikk jeg boka til Åsa Linderborg i hånda og nå har jeg ligget i senga og lest i den og fått klomp halsen et sted.

Ikke fordi det er synd på Åsa Lindeborg tror jeg men fordi hun skriver om postkort hun fikk av moren sin med katter med klistremerkeøyne som kunne rulle. Enkelte ord som er tidstypiske for min egen barndom gjør meg vemodig.

Det og små resignerte erklæringer som faren
(forlatt av Åsas mor) gjør,

"Da mamma stilte til kommunevalget i 1979, sto han og svettet bak den grønne skjermen i skolekantina. Han trommet forsiktig på stemmeseddelen med navnet hennes på, som om han strøk henne over kinnet. I penklærne, litt trist, og spørrende, som om han undret seg over hvordan hun torde å proklamere sine meninger overfor alle. Da hun var kandidat til Riksdagen på 1990-tallet, satte han et kryss ved navnet hennes, selv om hun allerede sto øverst på lista."

Åsa er liten og glad i faren sin og han er glad i henne og snakker til henne med snill stemme og gir henne godter hver dag og det fins ikke leggetid. I helga og i ferien vil han ikke gjøre noe annet enn å ikke være på jobben. Åsa sitter i senga som de deler (90 cm) og venter på at han skal våkne mens hun lukter på de skitne og sure tærne hans som han aldri vasker og hun fyller senga med leker som etterhvert blir liggende oppå ham.

"Mamma og pappa var ikke venstrevridde på samme måte.
Pappa følte seg undertrykt - selv om han aldri ville ha brukt det ordet om seg selv, fordi han oppfattet det som fornedrende - men han kjempet ikke. Mamma verken følte seg eller var særlig undertrykt,
men kjempet for dem som var det. De var enige i behovet for progressiv fordelingspolitikk, men mens pappa drømte om arbeidermakt, sang mamma at vi jenter må heve stemmen for å høres.

Han ville ha høyere lønn, hun seks timers arbeidsdag. Mamma trodde på en human kriminalomsorg og ville at de homoseksuelle skulle få samme rettigheter som alle andre. Pappa krevde tøffere tak; pedofili burde minst føre til henrettelse. Homoseksuelle sa han imidlertid ingenting om, spørsmålet interesserte ham ikke. Homsevitser var sjelden morsomme."

Faren til Åsa Linderborg syns alle kunstnere skulle male som Anders Zorn eller Bruno Liljefors. Hvis man ikke forsto hva motivet skulle forestille, kunne det ikke kalles kunst.

Jeg tenker på at hvis Åsa Linderborgs bok var e-bok så kunne hun vist frem bilder av kunstnerne og lenket dem opp, hvor fint ville ikke det vært. Hun kunne googlemapet til stedet hun bodde.

Åsa Linderborg tenker på farfaren sin som målte utviklingen han hadde vært med på å bygge, tolv timers arbeidsdag var blitt åtte timers, fem dagers ferie var blitt fem ukers, allmenn stemmerett, folketrygd, folketannhelse og aldersomsorg og jeg tenker på hva slags gjeng med sutrekopper vi er blitt, utakknemlige sataner. Jeg er for irritert når jeg tenker på det til å bruke et forsiktig språk. Vi er utakknemlige og vi legger ikke merke til at vi har det best i verden.



Jeg har kommet til side 102.
Nå skal jeg ut i verden og drikke gratis vin.

Oppdatering 10. septemberg: Jeg har lest hele boka

Patti Smith som husmor

Joda, vi skal ha Patti-Smith-stoff i dag også.
Det selger ikke.

Patti Smith har tre ikke utgitte romaner liggende i skuffen,

- In the 16 years I was out of the public eye, I did more writing that I'd done ever before. I wrote three novels that have yet to be published. I painted. I drew. I had my children. It was a very good time in my life.

Jeg hadde tenkt å si fra om dette uansett

Men i kveld tenker jeg også på at Patti Smith var husmor i 16 år.
Vi regner henne ikke som det, for hun malte og sang og skrev,
hun var ikke ordentlig husmor, hun var kunstner.
Mannen hennes lærte henne å spille golf.

Jeg tenker på det fordi jeg var i en feministgruppe i går.
Det fins en haug av typer av dem, jeg er en av dem.
Jeg satt der og tenkte på fortellingen om, som man sier nå for tiden, fortellingen om husmoren.

Hun irriterer seg og kjeder seg og det er bare bla bla og ingen stimuli og ingen makt (nei nei: innflytelse). Straks hun kommer seg ut av husdøra får hun makt (nei nei: innflytelse) i samfunnet vårt.


Tidligere husmor i utfoldelse ute i samfunnet.

Den rare kollegaen min..

.. har begynt å blogge.
Endelig er hun klar for å komme ut av bloggskapet sitt.
Her er hun og det er hennes skyld at jeg tenker på integreringsproblemene som oppstår når noen har vært i verdensrommet for lenge, les selv. rar er et +ord.

Husmøte

I kveld var det møte i arbeidsutvalget i kjernefamilien min.
Det er meldt fra til HMS-utvalget at det brennes plast i peisen,
det er dårlige lysforhold ved arbeidsstasjonene,
alle lyspærene i nattbordshylla på soverommet er gått,
det er kaldt på gulvet på badet,
elektriker er ikke kontaktet.
Det mangler fortsatt tv-dekning.
TV kommer ikke inn under helse-miljø og sikkerhet.
Det gjør det visst det.

Sophie Calle på SVT

I sommer viser Sophie Calle fotografier fra Øst-Berlin på Wanås slott (i nærheten av Malmø). Det svenske kulturprogrammet Kobra (en av mine favoritter) har laget et portrett av Sophie Calle, det blir vel liggende et par uker på denne lenka tenker jeg. Her er ellers en lang post jeg skrev etter at jeg så utstillingen hennes i Paris i vår.