Hvis jeg voicer?

Jeg var hos naprapat i dag, hun gnir og dytter på muskler og ledd og hun deler etasje med folk med skumle brosjyrer. Det er meningen jeg skal bli kjent med meg selv gjennom spontansang, sier brosjyren, voicing heter det.

Det er for alle som lengter etter: forankring i seg selv.

Gjør jeg det?

Hvis stemmen vår vibrerer i takt med vårt indre, da ER vi oss selv. Hjelpe meg. Jeg sto og spiste en burgerking oste-dobbel med bacon mens jeg ventet på timen min og jeg leste brosjyrene, det var virkelig ikke meningen det med burgeren, jeg mistet kontrollen over meg selv i Majorstukrysset.

I konvensjonell sang er målet ofte det polerte og kontrollerte uttrykket som skal fremføres for andre. I VOICING er sangen et språk mellom deg og ditt indre. Slik kan indre blokkeringer løses opp ved at vi synger det som er. Når livsenergien får flyte fritt, skjer en hel-bredelse i oss naturlig ved at all vår undertrykkede livsglede, kreativitet og livskraft frigjøres.

Det var det som manglet i dag på jobb, jeg visste det var noe,
jeg var lite effektiv. I morgen skal jeg brumme. Jeg skal skarre og scatte, twist and shake: let`s boogie skal jeg si til sjefen min på morgenmøtet, gud alene vet hva som fins inne i meg hvis jeg forstår hva som holder meg igjen, hvis jeg bekjemper det og ikke lengre er offer for det, men ansvarsfullt tar styringen i eget liv.

Ved å synge alle dine sider,
kan du forløse deg selv.

Det skal jeg.
I morra den dag.
Ok. Det var bare det.
Det er så mye rart i verden.
Don`t get me started on kvantemedisin.