Against All Odds liksom

(fra Journalisten i dag)

Bare sportsjournalister på radio og TV stiller spørsmål så selvfølgelige at vi i min familie har gjort det til sport å rope svaret. Sliten nå? spør journalisten han som vakler over streken.
NEIDA roper vi, vi er blitt samstemte med åra også.

Nå gjelder det bare å ta en kamp om gangen og fokusere på arbeidsoppgavene, det er helt sikkert.

Jeg ser på sporten på tv og føler meg alene i verden.
Reporterne roper så høyt, det er metaforer om franske åpninger og lag som fosser frem selv om de ikke ror og ikke seiler.
Sportsjournalister som er opptatt av menneskets mulighet til å presse seg selv er lite opptatt av å presse språket sitt.

Jeg liker å se på sport, men de spør ikke om det jeg lurer på:
Hvordan får du det til?
Hvordan merket du det?
Hva er om å gjøre nå?

Løperne møtte veggen, de måtte helt ned i kjelleren sier de i kamera på Bislett. Hva er det bak veggen, tenker jeg. Hva finner de i kjelleren? Er det mismot og tårer og oppkast bak veggen. Klarer de å finne frem til nye krefter nede i kjelleren, against all odds liksom.
Er det det som er det fantastiske med prestasjonen,
at de kjemper mer enn det man skulle tro var mulig?

Jeg kjemper ikke noe særlig og derfor kommer jeg ikke til å springe i New York Maraton, for jeg vil ikke ha vondt hvis jeg ikke må.
Og derfor kommer jeg ikke til å gjøre noe fantastisk,
noe alle nevner, noe jeg får en pris for.

Jeg sitter på jobben og når arbeidsoppgaven kjeder meg åpner jeg bare noen e-poster,
det er jo jobb det også.

Jeg kan gå med på at jeg kan arbeide mer fokusert, journalister skulle tenkt på overføringsverdien og spurt idrettsfolk mer om fokuseringen etter skirennet, hvordan får du til å fokusere så godt? Jeg trøster meg med at de fokuserer så smalt i skisporet at de ser ut til å jobbe med forsikring alle sammen etter at VM er over.

Hva skal vi med sportsfolk egentlig? Vi teller det de gjør, vi tar tida på dem, det er litt gøy. De fokuserer på en ting og så oppnår de det eller de oppnår det ikke. Hvorfor skal de være forbilder, er det fordi de har så seige muskler og så god lungekapasitet, er det fordi de har vært i kjelleren? Hvorfor skal ikke Myggen spille fotball nå, skal ikke folk som har gjort usunne ting også kunne gjøre sunne ting?

Hvis vi skal ha forbilder kan vi ikke heller ha noen sånne "du faller, du klarer kanskje å reise deg igjen."

Det er noe urealistisk gladkristent over havregrøtgjengen som ikke faller, som ikke røyker. De røyker ikke, men de tar astmamedisin og de tar korsbåndsoperasjoner og spiseforstyrrelser.

Motefolk har også spiseforstyrrer men det er bare de som får tyn for det, vi syns sportsfolk er sunne. De kan gå seg en rask fjelltur etter at sportskarrieren er ferdig og fjell er bra, men fjell er ikke alt livet har å by på og langsom fjelltur er også fint.
Sport er søndagsskolegullstjerne
mens motebransjen er satans verk.

Sandvolleyballjenter har se-meg-se-navlen-min-drakter, vi klager likevel ikke over at de er dårlige rollemodeller. Sportsjournalister er skamløse i hyllesten av kroppene i olympiatoppentroppen.

Men damebladredaktører skammer seg slik at de limer inn en historie om kvinner i Afrika. Landslagstrenere i fotball skammer seg ikke over forsikringene om at ingen mobber kameraten min her.
Det gjelder bare hvis vennen min er brun, hvis vennen min syns en annen gutt på Norway Cup er søt så er det verre.

Jeg liker sport, jeg liker mote også. Jeg vagler meg til på motevisning og håper de har lært seg iver siden sist. Nei.
Det er sportsfolk som hopper opp og ned og smiler så bredt at vi tror at de koser seg, modeller ser ut som de ikke har lyst til å være på noe scene, de ser ut som ungdommer som er truet med på familiemiddag og nekter å skjule det.