fredag, september 12, 2008

Siri Hustvedt og meg

Siden jeg undervurderte Siri Hustvedts evne til å trekke kvinner på 55 ut av huset en fredag ettermiddag fikk jeg ikke sitte i hovedsalen på Litteraturhuset i dag.
Siri Hustvedt trakk heftigere enn Dag Solstad,

mind everyone

Og i likhet med da jeg hørte og så Dag Solstad fra etasjen over via en stor skjerm så fikk jeg observere en gang til hvor mye det påvirker folk at de ikke er tilstede i salen, i virkeligheten så og si. På Dag Solstads foredrag mistet folk anstendigheten sin.

I dag mistet de fokus

Lenge etter at samtalen mellom Hege Duckert og Siri Hustvedt hadde begynt, via en skjerm for vår del, så følelsen av "Å være her og se på en skjerm" ut til å være sterkere enn ønsket om å følge med på hva som ble sagt for en forbausende stor andel av kvinnene.

Hver gang skjerm-kameraet beveget fokus på den keiteten måten sin kom kvinnene med lydlig respons og jeg mistet tekst i hodet.
Til slutt brast det heldigvis for en annen enn meg som sa,

- Er det noe å le av det der?

Og deretter fikk hele gjengen til å holde kjeft og høre etter eller hva de nå gjorde. Tenke på nakne menn kanskje, jeg hørte Siri Hustvedt fortelle om hvordan hun skrev den siste fortellingen ut fra en manns hode og at hun la mer direkte ting fra seg selv i mannens søster Inga. Men siden hun så seg utenfra på en annen måte, som en she, ble figuren mer humoristisk. Det virket forfriskende å ha erfaringen av å se seg selv på en sånn måte.



Hege Duckert sa at den journalisten i boka, hun var ikke noe særlig. Jeg hadde merket meg det samme avsnittet,
et av de Andrine Sæther leste,

- Men det kvinnemennesket er jo ikke interessert i emner som bevissthet og virkelighet. Hun bryr seg ikke det døyt om filosofi. Disse journalistene tror faktisk de kan få fatt i den "virkelige" historien, den objektive sannhet, eller gjengi den fra begge sider, som om verden alltid er delt i to. Samtidig er "virkelighet" i Amerika blitt synonymt med det simple og motbydelige.
Vi dyrker som fetisjer den sanne historien, den totale bekjennelsen, reality-TV, virkelige mennesker i deres virkelige liv, kjendisekteskap, skilsmisser, stoffavhengighet, ydmykelse som underholdning - vår versjon av offentlig hengning.

Siri Hustvedt trøstet med at hun var freelance hun der og ute av balanse. Selvsagt var det likevel et alvor der, en mediekritikk,
en følelse av å invaderes av mennesker som vil nær deg.
Som vil nærmere deg enn det du har skrevet.
Eller nær deg og kjendismannen din.

Og det er jo en følelse jeg er vel kjent med i meg selv.
Jeg er jo den som vil se kjøkkenbordet til Siri Hustvedt også, ikke bare arbeidsrommet. Jeg er den som ville vite hva Nils Johan Ringdal døde av i går, ikke bare at han er død.

Det er meg også det der

Men jeg behersker meg jo alltid, det er ikke meg som river i noens klær for jeg syns jeg vet hvordan det er på den andre siden.
Derfor ble jeg beklemt etterpå da jeg gikk ned i salen mens folk sto i autografkø, eller signerings- som det heter når det gjelder forfattere. Jeg ble beklemt selv om jeg hadde det nye kameraet mitt med og jeg kunne zoome inn på Siri Hustvedt fra avstand.
Jeg fikk følelsen av å ta et bilde. Fornuftsmessig er det helt i orden, hun satt på en scene. Men fornuften er ikke alt her i verden viser det seg. Jeg tok dette ene og så gikk jeg hjem.



Det var Andrine Sæther som leste tekstbiter fra boka innimellom. Først tenkte jeg: Hvorfor lar de en kvinne lese tankene sett gjennom en mann? Det hentet undertekst fra livet selv.

Å bli sett og tatt bilde av av en paparazzi er en ensidig, aggressiv handling uten nødvendighet sa Siri Hustvedt.

Siri Hustvedt er pen

Da samtalen var ferdig lagde kvinnene sånn lyd som man sier når man ser en baby i album, sånn åååhhhmm. Jeg satt og tenkte på det mens hun snakket, hun er nydelig. Hun er nydelig mestparten av tiden når hun har en agerende mimikk, men så innimellom har hun en mimikk av en som blir sett, kokett.

Så sier hun også at en av grunnene til at hun liker å undervise på galehus er at all niceness, det sosiale selv, er strippet vekk.

Hun liker det

Det er en teori som går nå om at bipolare folk under maniske perioder har bilateralt språksenter, dvs. at det ikke bare er den ene delen av hjernen som styrer språket. Noe sånt noe. Hun tenker at det kan være en årsak til at hun finner mye interessant språk på galehuset. Og det henger kanskje fint sammen med alle forfatterne med psykiske sykdommer.

Rester

Tittelen på boka bruker ordet sorrow. Det er oversatt med lidelse i Tyskland, men det blir feil sier hun. Vi har ikke et ord som sorrow, det rommer alt fra sadness til grief. Jeg er ikke så god i engelsk at jeg skjønner nyansene.

Dessuten, hvis noe sier interesting om det du gjør så er det en temmelig dempet respons.

7 Kommentarer:

Blogger M. sa ...

fin post. jeg ble nå sittende og tenke på julia kristevas melankoliteori og sorte sol. at det er det språket hustvedt finner på "galehuset".

13 september, 2008 21:32  
Blogger Anathema sa ...

Hei! Jeg setter stor pris på bloggen din, og derfor ligger det en award til deg på bloggen min. Jeg vet du ikke bruker å delta i meme-r, så feel free til å ikke følge det opp på noen måte.

14 september, 2008 11:21  
Blogger fr.martinsen sa ...

m.
Jeg tror Kristevas Sorte Sol var en av de bøkene som gikk ut i verden igjen da jeg flyttet, i erkjennelsen av at jeg antakelig ikke kom til å få lest den.

anathema.
Tusen takk.

14 september, 2008 17:30  
Anonymous K.Elisabeth sa ...

Takk for ord om Siri Hustvedt, jeg fikk dessverre ikke sjansen til å være der selv, men så leste jeg din blogg og det hjalp!

18 september, 2008 20:08  
Blogger fr.martinsen sa ...

Så bra.

18 september, 2008 21:45  
Blogger Cathrine sa ...

:) morsomt å lese. Vi var på samme "event" ;-)

(se min 13.09 post)

25 september, 2008 11:59  
Blogger fr.martinsen sa ...

1. rad du, så bra.

Jeg prøvde å isolere selve posten din slik at jeg kunne legge lenke rett til den men fikk det ikke til...

25 september, 2008 13:42  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start