Dave Eggers til Oslo

28. mai kommer Dave Eggers til Litteraturhuset. Jeg har på følelsen at det lønner seg å bestille billett hvis det er noe for deg.

Jeg kjøpte Dave Eggers "Et Forbløffende Talentfullt, Dypt Rystende Verk" etter å ha lest hva Kristin Clemet sa om boka i en avis i 2001.

Jeg hadde den med som sommerferiebok i Nord-Norge har jeg skrevet i boka. Jeg likte den fryktelig godt.

Kristin Clemet anbefalte samme bok et par år etter også, men det er nå hennes historie. Jeg kjøpte neste bok han skrev og likte den absolutt ikke. Sånn kan det gå.



Dave Eggers driver tidsskriftet og forlaget McSweeneys, et sted jeg har stukket innom noen få ganger uten å skjønne noe.

Endelig en bra og oppdatert forfatter-wiki på norsk

Skal jeg gå på Tronsmo?

Eller skal jeg holde meg unna?
Det kan i alle fall raskt koste meg..

Jeg kunne tro nyhetsbrevet fra Tronsmo var lagd spesielt for meg denne uka. På de tre øverste plassene kommer disse helt nye bøkene..

Nan Goldin The Devil`s Playground

"Den viktigste og mest omfattende boka som er utgitt med Nan Goldins arbeider. Inneholder kjente klassikere og nyere bilder, presentert i serier sammensatt av Goldin selv.

Mellom kapitlene fins tekstlige inspirasjonskilder av kjente forfattere som E.E. Cummings, Cookie Mueller, Leonard Cohen, Nick Cave og Richard Price, hvorav noe er skrevet til denne boka."

Den koster 449 kroner.

Jeg skrev litt om Nan Goldin for et par uker siden.

Girls Like Us - Carole King, Joni Mitchell og Carly Simon

"Spennende biografi over tre kvinner som ruver i nyere musikkhistorie. Blant annet gjennom samtaler med venner av de tre, følger forfatteren Carole King, Joni Mitchell og Carly Simon fra deres ulike bakgrunner og fram til i dag. Sentralt står den begynnende feministbevegelsen og 60-tallet, tiden som i størst grad formet dem og som de selv var med på å forme."

YouTube-snutt der forfatteren forteller om boka

Første kapittel ble publisert i New York Times i går.

Boka har en stygg hjemmeside..

Til høyre ser du Joni Mitchell i 1968 hjemme hos seg selv i Laurel Canyon i California.

Den vil evt. koste meg 279 kroner.

Inside the Chelsea Hotel

"Talløse legender har blitt uimotståelig tiltrukket av Chelsea Hotels magnetiske kraft og dets magiske potensial for transformasjon - destruksjon eller gjenfødelse. (Mark Twain, Edith Piaf, Henri Cartier-Bresson, Jasper Johns, Jakc Kerouac, Willem de Kooning, Leonard Cohen, Jimi Hendrix, Bob Dylan, Patti Smith, Robert Mappelthorpe, Ethan Hawke og noen mindre kjente...)

Fotograf Julia Calfee har levd over fire år "inside" som en flue på veggen. Dette er hennes skitne, kornete og dramatiske portrett av hotellets bisarre sinnstilstand - befolket av gjester og spøkelser."

Hva er det nå slags språk dere bruker Tronsmo?

Nå har jeg allerede kjøpt en annen inside-the-hotel-bok som var kjedelig og som jeg ga bort, men jeg er jo interessert i kulturhistorien til hotellet så jeg kunne godt komme til å la meg friste for 399 nye kroner.

Jeg skrev flere poster om hotellet sist måned da jeg var i det.



Til sammen blir det 1127 kroner. Kanskje jeg skulle beherske meg?

Men hvis jeg bruker Amazon blir det 307 kroner for alle tre inklusive frakt og jeg slipper å gå bort til Tronsmo for å sjekke om jeg liker de bøkene, postkontoret er 100 meter fra porten..

Band på nettet

Da Einstürzende Neubauten ble uten platekontrakt i 2000 foreslo Erin Zhu, Bargelds webdesigner-kone, at de skulle satse på nettet i stedet.

"Over 2000 supportere fra mer enn 40 ulike land bidro med en pengesum i forkant av innspillingene, som fant sted i bandets studio The Bunker i Berlin. Til gjengjeld fikk supporterne muligheten til å være til stede i studio igjennom webkameraer og direktesendinger over internett. Og viktigst av alt, supporterne fikk tilgang på eksklusive CD-er og DVD-er, som ikke ble lagt ut til salg i butikkene.

Selv om CD-er fremdeles eksisterer som en materiell fetisj i Neubautens nye virtuelle univers, kan ikke Bargeld få understreket godt nok hvor viktig det er for bandet å frigjøre seg fra markedsstyrte krav. Han har en visjon om å etablere et motsvar til plateselskapene som også kan være til nytte for andre band.

– Jeg syns ideen om at kunstnere befrir seg fra CD-produksjonen er fantastisk. Det åpner dører for helt nye format. Man kan for eksempel begynne å spille live på nettet eller produsere egne serier og shows."



Det er interessant at han foreslår man kan spille live på nettet. I helga hadde Gimle kino et prosjekt der man betalte konsertpris for å se en direkte overføring fra en matinèforestilling fra Metropolitan opera i New York. Jeg tenkte på at det var kult og at jeg kunne tenkt meg å betale en del for å se en konsert gå direkte på kino. Direktefølelsen er en sterk ting.

Nåja, Blixa Bargeld forteller mer om å fri seg fra plateselskapene i dette intervjuet som Dagsavisen gjorde med ham i Berlin nylig.

Mens dette skrev jeg om konserten i natt

Einstürzende Neubauten

Mens Gartnerlosjen nærmest er et feministisk prosjekt som løfter frem de redskapene kvinner tradisjonelt har tatt i bruk spiller Einstürzende Neubauten på sånne ting som far har pleid å ha i garasjen, hagegrill med stålpinner som faller ned, tannhjul, tønner og sånt.



På dette bildet kjenner jeg ikke igjen noen i bandet eller instrumentene men vi kan si som med nyhetene: det var instrumenter av denne typen..



De spilte på dem i to timer og nest til slutt spilte de et verk som de bare gjør i byer som både har t-bane og et godt publikum for kvelden. Vi hadde begge deler viste det seg. T-bane, ok en liten, men stor til folketallet. Publikum ja. Tramping så lenge og så hardt, ingen gikk før det var slutt.

Og noe som gledet meg, så mange på min egen alder, så mange kvinner uten å være der for å kikke opp på en mann. Så mange som så ut som meg. Du vet. I stil og sånn. Det var nok ikke det Blixa Bargeld tenkte på, men jeg gjorde det. Det er hyggelig å føle seg hjemme blant publikum.

Punk, kunst, støy

Og megafon. Jeg vil øve meg opp i å beskrive øyeblikkene, det er derfor jeg fortsetter selv om jeg kommer til kort hver gang. Men herregud hvem gjør ikke det, hvem kan beskrive en trommelyd, et lydbilde. Ikke jeg i alle fall. Og forsåvidt ikke så ofte de jeg ser som skriver om konsertene jeg har vært på. Men jeg må prøve.
Om ikke annet for å forsøke å holde fast øyeblikket for meg selv.



Alle lydene var det beste. Det er så mange lyder de bruker for å bygge opp musikken og lage rytme. En av trommelydene minnet med om Knife sin, hvis du kan kjenne igjen den, en slags skeiv, skarp ekkoete lyd, hva skal jeg si, jeg leste at the Knife hadde tatt sin lyd opp i en heis-sjakt.



Blixa Bargeld introduserte en gitarlyd han spilte på 80-tallet og som har bruker nå til å spille på som:
den unge Blixa og nå den gamle Blixa.

Eller: den gamle Blixa og den nye Blixa. Jeg likte det. Jeg skal prøve å holde fast ved den tanken for meg selv, den nye fr.martinsen.



Han ser forresten like selvbevisst ut som Keith Richards men der K.R. har et deilig preg har B.B. et djevelsk preg.



Jeg skulle ønske jeg kunne ha denne type rolig musikkekstase et par ganger i uka. De surrer i hodet en stund etterpå, de setter varige spor. Jeg husker fortsatt Einsturzende Neubauten i kjelleren på Chateau Neuf for tusen år siden.
Og dere to som hadde sjansen til å bli med ...

Om en uke har jeg sjansen til en ny, da er jeg i Paris på Portishead. Nå legger jeg meg. Alle bildene bortsett fra det øverste er fra siden til Einstürzende Neubauten.

Lars Norèns moteblogg

Som vilken modeblogg som helst, fast Norén använder inte samtida uttryck som "OMG!" eller "Vill ha!".
Men när det gäller rabblande av märken står han inte långt efter Engla's Showroom eller Ebba von Sydow.



I går skrev jeg om Lars Norèns dagbok i lys av blogging og språk. Enhver er seg selv nærmest. Det foregår en debatt i Sverige selvsagt om Lars Norèns dagbok i lys av forholdet hans til journalister.

Det hopper vi over

Vi hopper rett til en av mine favorittblogger Shampoo Rising.
Hun skriver om Lars Norèns dagbok i lys av mote. Hun rapporterer at hun er kommet 300 sider ut i boken og er overrasket over hvor stor del av dramatikerens liv som dreier seg om moteklær og shopping.

Alla vet ju att Miyake och Kenzo, jämsmed Prada och Comme des Garcons, är kulturmannamärkena framför andra. Alla dessa märken återkommer flitigt i Noréns bok. Och Paul Smith för Guds skull, honom glömde jag ju.

En annan kulturman med stor märkesfixering är förstås Ulf Lundell. Eller Plura Jonsson, vars dagbok jag också nyligen läst.
Han löpte linan ut och gifte sig med en kvinna som jobbar i Prada-butiken i New York.

Så givetvis borde man unna kulturmännen att få vältra sig i Prada och Comme des Garcons.

Det som stör mig är att när medelålders kulturmän hyser ett starkt modeintresse betraktas det som något charmigt och fint, medan när kvinnor, i synnerhet yngre kvinnor,
gör det är det närmast en samhällsfara.



Lars Norén eller Ulf Lundell skulle aldrig omfattas av några väskdebatter. De blir inte beskyllda för att vara ytliga. Det finns inget som är tragiskt med deras shopping. De är inte offer för konsumtionssamhället, de är bara män med ytterligt god smak.

Jepp. Sånn er det.

Forøvrig skriver også Andrè Johansson om Lars Norèns klær:
hvorfor kjøper han røde klær når han alltid går med svart?

Lars Norèns dagbok

Jeg har ikke interessert meg for Lars Norèns dramatikk men nå interesserer jeg meg for dagboken hans. Den kom ut i Sverige på fredag og diskuteres. Jeg har bestilt den. Og forresten, jeg har som rutine å klage på forfatteres wikiartikler, se om ikke Lars Norèn har sin oppdatert.

Her er noen sitater

– Jag vill ett annat språk än det rådande, jag vill ifrågasätta det intellektuella samtal som pågår. Jag har sökt ett sant språk i ett försök att vara sann mot mina intryck. Vi har ett språk inom oss,
och mellan oss, som är ett annat än det som förs offentligt.

– För mig är boken en befrielseakt – en rannsakan av mina ­motiv, en granskning av hur jag förhåller mig, varför jag reagerar som jag gör. Mest omdömeslös är jag mot mig själv.

– Jag kämpar mot kravet på att jag ska vara en auktoritet. Mitt omdöme betyder inte mer än någon annans. Bara om jag kan lösa problem åt skådespelarna under ett repetitionsarbete vill jag vara auktoritet – om de ger mig förtroendet att vara det. Som regissör är jag trots allt amatör, fortfarande.



Det er en ting ved bloggere som ikke nevnes syns jeg når man snakker om dem, den nære måten endel skriver på. Når folk klager over at privatliv legges frem i bloggform tenker de gjerne på rene og korte referater over hva bloggeren har foretatt seg den dagen, som om det skulle ha interesse.

Det har det forsåvidt

Men det fins en annen form for skrift i bloggform også der den som leser kommer ganske nært den som skriver sine hendelser og tanker og det setter jeg pris på.

Bloggformatet inviterer til en privathet som kan være god.
La meg nevne et par favoritter Maria Säger og Kort.

Dette interesserer meg
Jeg burde antakelig bli mer privat, ikke mindre.

Surre rundt/tenke på soner

I dag har jeg surra rundt i byen som om jeg var en turist, jeg gikk til Møllergata for å lete etter noe, så via en hvithåret mann utenfor Trefoldighetskirken som sto der med kongens aller første bil og venta på et brudepar. Han var så klar for en prat at selv jeg fikk det til. Jeg skulle til Stensparken. Jeg kom dit og skjønte at jeg aldri har vært akkurat der, i min egen by. Jeg gikk en runde rundt parken og tenkte meg om.



Noen bor her altså. Noen går gjennom denne parken til hverdags sånn som jeg går gjennom min egen park hver dag.



I kveld hadde jeg en anledning til å få sett arkitekthøyskolen innenfra. Den ligger på vestsida av elva. På vei dit så jeg på de steinene som pleier å synes så godt i Akerselva ved Kuba.
Vannverket tømmer vann fra Maridalsvannet siden det er så tett med sne i fjellet fortsatt. I kveld var det akkurat så mye vann at det lagde en fin bue over steinene.

Det var fest på arkitekthøyskolen. Elever fra forskjellige deler av kunsthøyskolene viste seg frem. De konkurrerte om et reisestipend og jeg roste meg av at de tre som jeg heiet på var de tre som fikk heder av juryen. Teft no less?

Dessuten danset noen fra Katrine Bølstad sitt kompani elekrtic boogie. De må jeg passe på å få sett en gang ordentlig for de hadde sinnsykt kule bevegelser.



Disse danset også. De danset whiskyfylla til Elvis-sang mens de knuste glass, led og stylet håret med sprit. Men det er vanskelig å fotografere dansere. Jeg ga det opp og fortsatte å se.

Sonen

Et av prosjektene var en inngjerdet sofagruppe der bare mennesker som ikke kjenner hverandre kunne gå inn. På bordet sto det champagne og frukt. Det var jo et enkelt grep, men det fungerte. Man begynte automatisk å snakke med andre fordi man skjønner at den som setter seg i gruppen er klar for en prat
(eller gratis champagne).


Noe liknende så jeg på et polsk bakeri i Brookyn.

Eller forsåvidt der jeg bodde før, i rekkehus med en privat liten plett og så et fellesområde. Det var lett å signalisere om man ville være i fred eller hadde lyst å snakke.

Det kunne vært sånn i restauranten og i parken også.
Det mangler vi.

Ubevegelige hofter,

små skritt, små bevegelser i det hele tatt. Ganske lukket munn. Buksedrakter i kvalitetsstoff.

Jeg har vært i konserthuset og sett publikum høre på filharmonien. Den som tror vi ikke har klasseforskjeller kan ta seg en tur.
Med mindre du sklir rett inn i gruppen selv og ikke legger merke til forskjellene. Men da kan du ta deg en tur et annet sted.

Jeg koste meg jeg, men det var ikke til å unngå å legge merke til at vi var på siden av det gjennomsnitlige publikumet. Mine naboer, kolleger, mine slektninger ser ikke sånn ut. De kvinnene som var i konserthuset i kveld kom fra en såpass anderledes gruppe enn meg selv at jeg ikke klarte å sirkle den nøyaktig inn.

Hadde de kvinnene utdannelse? Det vet jeg ikke.
Og så jeg som syns jeg kan se alt på folk.

Laurie A. og Lou Reed gift

Ok, her kommer nyheter om kjente mennesker. Det liker jeg,
så lenge det er om mennesker jeg bryr meg om.
Laurie Anderson har vært min dame i alle år. Nå har hun giftet seg med Lou Reed som hun har vært sammen med i mange år.



Hun har sagt dette om forholdet til Lou Reed,

Well, I think he's probably made me a little tougher. And by that I mean if I'm sort of talking around something, he just goes, 'Why don't you just say what you really think? OK? You don't have to be nice or pretend. So that's been very interesting. And maybe it's almost the opposite thing that he's learning from me.

You know, I'm kind of like, 'You don't really have to say that straight out. You can maybe take another turn around before you do it.' But of course the best thing is that I never know what to expect from Lou. It's great to be with someone who's always surprising you with his opinions and thoughts. That's very exciting.



Nyheten om ekteskapet ser ut til å komme fra dette sladrebladet med masse blinkende reklame og slitsom layout

Having lived together since 1995, the downtown duo finally married in secret April 12 in Colorado. They celebrated in New York the other night with drinks and dessert at the East Village townhouse of Karin and Timothy Greenfield-Sanders. Guests included Julian and Olatz Schnabel, limbo king Mike Quashie, tai chi legend Master Ren, Hal Willner of "SNL," and Richard Belzer of "Law & Order." Beauregard Houston-Montgomery spent the night playing with Belzer's dog, Bebe, and the Reed-Anderson's dog, Lolabelle.


For en måned siden sa Lou Reed i Dagbladet,

- «Berlin» handler om sjalusi, impotens og manglende evne til å kommunisere. Jeg tenkte opprinnelig på Shakespeares «Othello», som viser hvor intens sjalusi kan være.


Og så godt som jeg følger med på Laurie Anderson så leste jeg likevel dette først hos Skrivesaker.

Facebook chattefunksjon

Kult. Facebook har fått chattefunksjon. Kikk nede til høyre på siden hvis du har en. Der kan du også se hvem av kontaktene dine som er logget inn. Det er praktisk.

Jeg er en gammel venn av skype, men der har jeg nesten bare mamma som kontakt. Jeg liker at man kan se hele historikken for samtalene og også få beskjed når den andre skriver.
Det siste får man google talk, ikke det første.

Sånn. Kortere nyheter med analyse fins vel ikke.

Hør Scarlett Johansson

I farta legger jeg ut to lydlenker med Scarlett Johanssons sang fra plata med Tom Waits-covere som skal komme 20. mai

Her er noen få sekunder av alle kuttene

Mens her kan du høre 6 hele sanger, upraktisk nok i en harang



Ellers noterer jeg at jeg har sånne støvler som Scarlett,
samme strømpebukse og at jeg også liker meg i skogen.

Snebrett på operataket?

Jeg syns det er synd at det er forbudt med rullebrett på operataket. Ole Ivars var ute av operaen før jeg fikk sukket ferdig over at de var invitert og det hadde sett tøft ut med litt rulling der oppe.
Det ville bidratt til å justere på det fiff-problemet operaen har også.

Men snebrett altså?

Det hadde jeg ikke tenkt på en gang. But såklart.

I dag skriver the Guardian om operaen vår og først i ingressen:
The sloping marble roof of the Oslo opera house may
be perfect for snowboarding.

In the winter, the roof is covered with snow, and,
while it is not exactly encouraged, young people will be tempted to snowboard down it.

Jeg har ikke tenkt på hva som skjer med operaen hvis det kommer en snevinter. Har de varmekabler? Blir det verdens beste akebakke? Kan vi lære barna å gå fiskebein oppover skråninga?
Og kan det bygges humper og dumper til snebrettmenneskene?

Litt lo bare

Siden jeg like gjerne skrev til alle journalistene i landet om hva som er flott med å blogge om private ting så kan jeg vel ikke la denne dagen passere uten å løfte frem noe navlelo?

I kveld drikker jeg dyr vin som jeg vant og jeg leser en bok som lå i bunnen av påskeposen jeg fikk av en kollega. Jeg trodde ikke Kirsten Thorups "Himmel og Helvete" var noe for meg, assosiasjonene mine viste seg å være så fordomsfulle at jeg ikke har lyst til å nevne dem.

Det skjer ikke så ofte lengre, men det har skjedd noen ganger i det siste at jeg har oppdaget et nytt men gammelt forfatterskap og kan glede meg til å gå på biblioteket og få en stabel med hjem.

Her er Kirsten Thorups wiki og jeg nevner det hver gang jeg ser det: forlagene må ta seg sammen og wiki-e seg gjennom forfatterne sine.

Nå er jeg straks ferdig med boka som er full av mennesker som ikke kan snakke med hverandre eller som kan det, som elsker, som blir iskalde og frøken Andersen som,

"har innkapslet sin kjærlighet og ville aldri mer slippe den løs på noe enkelt menneske. Men heller spre den og la den omfatte alle som kom i nærheten. En kan nesten si at hun prøvde å administrere sin kjærlighet slik at hun ble minst mulig sårbar, samtidig som den kom andre mest mulig til gode."



Det var fint vær i dag. Jeg var ikke ute. Nå vet du noen overskifter fra dagen min, noen kommaer også.

Fint for meg

Da jeg var i New York tikket det inn en epost fra Helge Øgrim som er redaktør i fagbladet til journalistene, Journalisten. Han hadde lest min tekst i 8.mars-bloggen på Sonitus og så bloggen min.
Han spurte om jeg ville skrive et par tekster til det bladet.

Såklart

Det ville jeg gjerne.

Det var mer også

Han spurte om det fantes andre stemmer som jeg likte.
Før jeg rakk å svare skrev han: hva med Tommy Olsson?

Så sånn er det at jeg nå skal skrive i en annen-hver-ganger med min helt Tommy Olsson. Bare søk i feltet oppe til venstre i bloggen min så kan du se hvordan jeg omtaler ham.

I går kom avisa på døra. Nå gjelder det å komme på en til? Frykt.
Det øker selvsagt angsten at redaktøren ønsker seg helt nye tanker i et kunstnerisk uttrykk.

Såklart, her kommer jeg med helt nye tanker.
Og de er i et kunstnerisk uttrykk, ha ha.

Her er teksten. For den som har lest her en stund vil noe være gjentakelser. Men denne var tenkt til journalister med ulikt syn og kjennskap til bloggfenomenet.

Jeg synger om navlelo

Nåja. Jeg har et skamløst formidlingsbehov. Hvordan skal dette gå, jeg vil at pekefingeren min skal holde seg på tastaturet mens jeg skriver om hvordan journalister kan lese blogger.

Jeg blogger og jeg er

Hver dag tenker jeg helt ufullkomne tanker som jeg forsøker å si til en fremmed som kan lese det. Dette behovet for å uttrykke meg er forbanna u-unikt. Det er det vi holder på med alle mann. Jeg velger nålestriper på skjørtet mitt om morran eller militærbukse, jeg legger frem en replikk til kollegaen: se meg hva jeg har å si, hva syns du?

Ingenting å skamme seg over

Likevel er det ikke så ansett å si sakene sine i bloggform.
For det er lo det jeg har i navlen, selvopptatt og overfladisk, personlige opplysninger og følelser. Privat no less. Her er bloggeren og jeg er ikke bare personlig, jeg er hjelpe meg privat.

Utingen er at journalister og bloggere kom skjeivt ut med hverandre. Journalister så på bloggere med journalistøynene sine og ventet seg at vi skulle servere noe unikt, noe som ikke journalisten selv klarte å finne frem til.

Å dømme den personlige bloggen som om den er journalistisk er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at få skriver offentlig til mange).

Bloggen ble angrepet for å ikke likne journalistikk og det gjør den ikke. Selv om noen bloggere blogger journalistisk, men det er ikke dem vi skal snakke om nå, det er meg, navlelobloggeren.

Morten Strøksnes ble skuffet i BT over at bloggere viser frem kattebilder til hverandre og forteller at de har kjøpt seg en ny topp:

”Mesteparten av det folk legger ut er imidlertid selvopptatt, og ofte på grensen av det sykelige. Gå inn på MySpace eller YouTube.
Her ligger det en million filmer der folk tilkjennegir at de eksisterer.
Man kan få mistanke om det er det eneste de gjør.”.

Den personlige bloggeren og journalisten likner like lite på hverandre som de som synger i kirkekoret og Mahalia Jackson.

Jeg synger i kor, jeg er ikke vokalist, ingen anklager meg for det.
De fleste syns det er fint at jeg utforder meg vokalt på fritiden min. Det er godt å bli kjent med sin røst, ikke?

Det er så mange nivåer mellom kirkekoret og Mahalia Jacksons sang. Ingen ville tenke på å sammenlikne. Ingen anklager meg for å nynne over sausen på kjøkkenet når jeg likevel ikke har noe vesentlig å bidra med. Ingen klager heller over at jeg ikke holder meg ved kjøkkenbenken med min sang.

At så mange tar i bruk nye redskaper for å uttrykke hva vi har i navlen er en utmerket ting. Særlig er det utmerket for bloggeren som får satt egne og gjennomtenkte ord på verden. Hvorfor skulle jeg bare skrive for skuffen? Tanken på at noen kan lese det jeg skriver får meg til å gjøre det. Jeg har lagd spesialblogger fra reiser og bare sendt lenke til familie og venner. Det er godt å formulere meg.
Det er godt å holde fast ved reiseminner og tanker.

Sånn er det med meg og internett

Internett er en slags skuff, som noen kikker i likevel. Å tenke på internett som et sted der bare viktige ting skal stå er også å se på det med gammeldagse øyne.

Jeg skriver på internett at jeg klipper håret mitt selv i fylla og lappen min synker ned i nettskuffen og ligger der. Likevel gir det meg en fin faensfølelse å si det til de 40 som leser det.

Blogglesing er et verktøy for å se hvordan folk tenker.
De fleste av oss har en snever omgangskrets, men jeg vet mer om tankegangen til folk nå enn jeg gjorde for to år siden da jeg begynte å lese blogger.

Før kunne jeg bli slått av hvor fjernt jeg tenker fra tante Anna den ene gangen i året jeg sitter i sofaen hennes og spiser vafler og hører hva hun syns om nyhetene. Nå kommer jeg daglig inn i sofaen til mange og slipper å presentere meg og småprate i to timer.
Det er en effektivitet i mitt konsum.

Jeg skulle ønske tante Anna blogget. Tante Anna kan kaste seg på håndarbeidsbloggbølgen eller kjøre sin egen politiske blogg?

Jeg blogger mest om meg selv. Selv når jeg skriver om Nan Goldin og Keith Richards snakker jeg om meg.

Nå skal jeg på korøvelse og synge Rett som Ørnen stiger. Stemmen min skal runge, ingen skal egentlig høre på mens jeg hvisker frem noe om tårer og snørr og fyll. Mens jeg viser frem noe som er uvisbart egentlig. Lo helt inn i navlen.
Ah, så rakk jeg å bli privat i dag også, ikke bare personlig

Denne teksten skrev jeg på oppdrag, her er forklaringen. I en liten boks ved siden av teksten sto dette tillegget:

På Sonitus kan du finne et bredt utvalg bloggposter som blir plukket av en idealistisk gjeng hver dag utfra kvalitetskriterier. Mens i Bloggrevyen bor tante Anna for her kan alle sende inn bloggpostene sine.

Yeondoo Jung

Den koreanske kunstneren Yeondoo Jung har lagd virkelighetsversjoner av barns tegninger og så har hun tatt bilde av dem etterpå. Klikk på bildene så ser du bedre.


Sånn som her med "Miss Sparkle Sprinkles the Magic" fra 2005.



Eller "Rabbit Family Hopping Around" fra 2006. Barn er rare.
Og morsomme å være sammen med, høre hva de tenker på.
Det er pussig at de kan tenke og utrrykke abstrakte tanker fra de er smårollinger, før de kan tegne et menneske med noe mer enn et hode og så føtter. Det er muligens ikke så anderledes enn meg selv som skjønner ord, musikk, billedkunst på ulike måter.

Jeg oppdaget Yeondoo Jung på Onion Mag

Her er siden til Yeondoo Jung, så kan du evt. orientere deg mer.

Hun er født i 1969 i Korea og bor og arbeider i Seoul. Jeg fant ikke så mye stoff på henne annet cv og sånn. Det er ikke så spennende nødvendigvis, ikke årstall for fødsel heller forsåvidt.
Er vi heldige er det noen som leser her som kjenner til henne.

I Sophie Calles seng

I 1999 bodde Josh Greene i San Fransisco og han ble forlatt av kjæresten sin. Han skrev et brev til Sophie Calle i Paris og spurte om han kunne låne sengen hennes, han ville sove i den.

Han foreslo at de kunne bruke situasjonen til kunst senere. En måned etter kom selve senga i posten, med madrass, sengetøy, puter.


I går skrev jeg også om Sophie Calle og jeg fikk ei plate av Cat Power. I dag ser jeg at Cat Power skal ha konsert i Oslo og billettene legges ut lørdag. Jeg nevner det.

Take care of yourself

I går så jeg på det svenske tv-programmet Kobra. Det handlet om kjærlighet som dro sin vei, om Sophie Calle og Cat Power.

Jeg så den franske kunstneren Sophie Calle i Safari for en stund siden også, hun gjorde inntrykk. Kjæresten hennes sendte en e-post der han skrev at de ikke skulle være kjærester mer. Han avslutter med ordene: take care of yourself. (Les evt. hele e-posten nederst).

Hva skulle hun svare?

Hun lagde et kunstprosjekt av det. Hun ba 102 kvinner med forskjellige jobber om å tolke e-posten hans, Laurie Anderson, Jeanne Moreau, en psykoanalytiker, en etikkeekspert, en lærer,
en rapper, en gramatikkekspert undersøker syntaksen, en ga utskriften til papegøyen sin som spiste den, en skytter skyter det i stykker og Feist synger det.

«I received an email telling me it was over. I didn’t know how to answer. It was as if it wasn’t meant for me. It ended with the words: Take care of yourself. I took this recommendation literally. I asked a hundred and two women, chosen for their profession, to interpret the letter in their professional capacity. To analyze it, provide a commentary on it, act it, dance it, sing it. Dissect it. Squeeze it dry. Understand for me. Answer for me. It was a way to take the time to break up. At my own pace. A way to take care of myself.»

Og heldige meg, det er en utstilling av Sophie Calle i Paris på nasjonalbiblioteket akkurat når jeg er der.

Beathe C. Rønning i Kunstkritikk skriver,

"Det er hennes befriende mangel på skam, hennes aksept av diversitet og menneskelige irrasjonalitet, som gjør at hun kan fortelle disse store, virkelighetsnære dramaene med hovedrolleinnehavere fra virkeligheten. Denne mangelen på skam heter også skamløshet. I samme bokstavelige betydning ligger altså både friheten og uanstendigheten.

Helt siden karrierestarten i 1980 har hun overvåket folk, uten deres viten og vilje. Fulgt etter dem med kamera og notatblokk. Og med hjertebank, i følge henne selv. Hun har latt mennesker være ufrivillige hovedpersoner i fortellinger hun selv har full kontroll over, og hun har offentliggjort dem og latt prinsippet om den viktige fortelling veie vel så tungt som hensynet til den enkelte. Dermed har hun tatt seg friheter. Ikke verre enn det journalister gjør hver dag, på tross av sin vær varsom-plakat, men det blir tydeligere hos henne – fordi hun gjør det uten skam."



Og så er det Cat Power som ble forlatt og som gikk inn i et tre års elende med masse alkohol og der fotografen Ricard Avedon møtte henne på et absolutt lavpunkt og han tok dette bildet av henne for the New Yorker.



Denne lenka kommer bare til å fungere en liten stund, men enn så lenge finner du intervjuene med Sophie Calle og Cat Power her,
og hele teksten i e-posten Sophie Calle fikk. Den lar seg dessverre ikke legge ut som egen lenke.

Og i dette sekund nærmest kommer ungen min inn døra med en coverplate til Cat Power til meg. Akkurat det jeg ønsket meg i dag.

Ju-hu

Jeg tenker på stemningsleier og forbindelsen mellom dem. Vi uttrykker gjerne en av rus-stemningene vi kan ha som å være høy.
Vi kjenner den følelsen, vet hva den betyr. Motsatsen er å være tung, trist, sorgfull eller bare tiltaksløs.

Denne lettheten som høy innebærer. Jeg kjenner den fra forelskelse og rus. Men den fins i andre former også. Treningsrus forteller noen meg, det du får når du har løpt en stund.

For egen del en seier på jobben får meg lysten til å sprette opp av stolen og si ju-hu. Andre ganger ser jeg på kollegene mine og følelsen av hvor bra vi har det sammen flyter inn over meg og jeg er jobbforelsket i alle kollegene mine på en gang.

I det siste har jeg tenkt på de urene følelsene, de som er i mellomrommet mellom de som er klart definerte.

Er det mulig å skjønne hva jeg mener?

Å være akkurat passe stresset kan kjennes godt. Så stresset at adrenalinet flyter men ikke for mye, minner om foreskelse eller rus. Litt røyksugen, den uroen i kroppen likner på samme ting, man får lyst til å løfte på ræva og, om ikke akkurat si ju-hu, så gjøre noe, energisk, noe flyter i blodet og det likner i alle fall på adrenalin.

Hva mer har vi?

Rocke-høy, den eksplosjonen som musikk kan gi, gjerne hjulpet av bass så tung at den går i kroppen i fysisk forstand.
En knallgod forestilling kan få meg til å begynne å sveve sakte oppover.
En god setning får meg litt høy-san. Et fotografi kan gjøre det, ofte hjulpet av to glass vin i tillegg til bildets beskaffenhet.

Hvis jeg har sovet mye får jeg lettere gode idéer, eller kanskje har jeg bedre tro på at idéene er gode.
Er jeg i søvnunderskudd ser alt mørkere ut.

Nåvel

Jeg kom til å tenke på at vi kanskje kan komponere stemninger.
Går det an å justere en forelskelse med å sove lite og spise seg altfor mett? Eller å få opp jobbesteamen med å være halvsulten og nekte seg nikotintyggis?

Vi kunne oppfunnet en blodmåler som sjekker adrenalin og hva det nå ellers er vi har som flyter rundt der og så kunne vi fått beskjed som en sukkersyk om ut å løpe en tur, hør på rockemusikk høyt,
les favorittsetning en gang til.

(Jeg finner opp og finner opp,
hvor er de som skal sette idéene mine ut i praksis?)

My fashion blog

Jeg vil også drive med fashion blogging, vise street style, my outfit and such.



Onsdag var jeg ute i verden og lagret inntrykk. Jeg ble stående ved siden av dette mennesket som jeg syns har en good look, og det er jaggu sjelden å se voksne kvinner se så deilig gale ut.



Vi bretter oss sammen i folden alle mann og driver det stort sett ikke lengre enn å putte et kontrastfarget lommetørkle i dressjakken.



Stadig vekk ser jeg folk som jeg har lyst til å ta bilde av og legge på bloggen men så tør jeg ikke spørre.
Denne gangen tok jeg meg sammen.

Keith Richards er en luring

Hvordan blir man av å bli så sett i det feltet som gjelder i almennkulturen, nemlig rockemusikken?



Man kan bli litt olika, skal vi dømme etter Stones-mennene, man kan bli Charlie Watts som blåser av det, men man kan bli Mick Jagger og særlig kan man bli Keith Richards.

Hvem ville du vært?

Keith Richards såklart. Keith Richards er distansert cool og han vet det. Da jeg var ungdom var det nedsettende å si om en gutt:
han er pen og han vet det selv. Det var ekte som gjaldt.
Men nei. Nei nei. Ikke hele tiden.

Men hva er det han har på seg?

Når Keith Richards går rundt på scenen ser han ut som en gale-Anna som er gjenglemt på Chelsea Hotel eller kanskje Kjell Erik Vindtorn?

Ansiktet til Keith Richards er pløsete og ser medisinert ut.
Kanskje han er medisinert.


Men det er uansett ansiktet som gjør Keith Richards cool.
Det er mimikken i ansikten. Det er holdningen bak mimikken.
Den innforståtte latteren.

Buddy Guy kan ta plass på en scene, de kan alle ta plass på scenen. Heldige dem. Mick Jagger har trang stemme jeg fikk lyst til å danse med ham.

Rockemyten bygges i Scorseses film Shine a Light gjennom klipp og utvalg, gjennom aktørene som er seg bevisst hva de projiserer inn i kamera, the rock routine, men så noe, et glimt der mennesket kommer frem.

Jeg ønsket meg fler sånne øyeblikk i filmen.
Det var deilig å bli dratt inn i konserten med alle nærbildene.



Hvor cocky går det an å bli? Ikke bare vil jeg være Keith Richards og danse med Mick Jagger, jeg er også uenig med Martin Scorses i rytmen i filmen.

Jeg skulle gjerne hatt fler nåtidsklipp bak scenen i starten, der vi kunne se hvordan bandmedlemmene snakker med hverandre.

Nan Goldin og meg

Jeg ville skrive noe om the Ballad of Sexual Dependency, det eneste som det er noe vits i å skrive om tenker jeg i kveld.

The Ballad of Sexual Dependency er en fotoserie av Nan Goldin og en tittel tatt fra Tolvskillingsoperaen av Brecht kan jeg servere som fakta. Omtrent som NRK fortalte meg disse i Safari i kveld:
"når hun blir skamslått av kjæresten, når hun ruser seg, er på avrusing, en nådeløs intimitet."

Alt fortalt med en NRK-fortellerstemme, den er nådeløst ikke-intim, lav, dyp, velmodulert. Vi er i behagelig avstand til temaet.
Billedlagt med bilder av Nan Goldin, en måned etter slaget.



Bare kameraet til NRKs fotograf er nådeløst. Reportasjen starter med Goldin som ber fotografene holde opp med å filme henne,

- Ikke ta bilder av noen som er nedfor, jeg vet hva dere driver med.

Ah, jeg ble i dårlig humør av den starten. Ikke dermed sagt at jeg kommer til å klare å skrive noen bedre ord om sexual dependency selv, at mine ord ikke blir i behagelig avstand og passe modulerte. Vi får vel se. Work in progress. Den beste medisin mot bloggenoia er å publisere noe som ikke er ferdig. Sånn.

Her er innslaget til Safari, se oppe til høyre,
det ligger der noen uker tenker jeg.

Fortsettelse

Det jeg ville prøve å skrive noe om, som jeg ikke får til, er om følelsesmessig avhengighet. Den er satt på spissen hos en som blir i et forhold der vold fins, men vi er mange som ikke er effektive i å rive oss løs fra hverandre i den grad det er ønskverdig.

Vi klistret oss til inntil hverandre en gang og så kom vi ikke løs.
Eller vi ble aldri helt limt fast i huden og har hverandre til en slags pynt på kaken?

Lærte vi om det om skolen?
Er det bare jeg som har glemt det kan hende.

Nan Goldin prøver å fylle ut differansen mellom det andre forteller om livet hennes og det livet hennes er. Det ønsker jeg meg ofte, at folk skriver om de tingene, viser dem frem. De tingene som vi syns er så uvisbare at vi må kalle dem private.



Jeg liker at folk som Nan Goldin kaster virkeligheten sin på meg,
jeg liker å se på det,
se her sier de,
se hvordan det er i min verden.

Uklarhet, ren uklarhet

Ofte når jeg skriver noe så må jeg overvinne meg selv. For jeg vet hvor mange måter det er å skrive om Tolvskillingsoperaen på.
Noen vil alltid være smartere enn meg, noen har gått på teatervitenskap. Andre har ikke hørt om det teaterstykket.

Jeg hadde nok hatt nytte av en runde til på universitetet,
da ville jeg hatt noen andre rammer å sette opplevelsene mine i mens jeg kikker på dem.



Jeg har ofte bare lyst til å tenke på det området som er uklart for meg, hvorfor likte jeg ikke forestillingen på Det Norske Teatret? Det er det jeg vil tenke på men så får jeg det ikke ordentlig til.

I wikiartikkelen til Bertolt Brecht kommer den som har skrevet den tydelig frem som person, jeg tror ikke det er med vilje, men jeg liker det.

Jeg tror den er skrevet av en elev, en jente som ikke stemmer RV.

Hvis du leser dette om en stund kan det tenkes wiki-en er endret så da kan du forestille deg fremstillingen hvis du får til.


Jeg tror ikke jeg lengre kan se på teater når jeg ikke opplever en distanse og en nærhet og en bevegelse mellom de to. Det var det Brecht tenkte seg, innlevelse og så brudd med illusjonen.

Men jeg klarer ikke å gripe tak i nøyaktig hvordan denne bevegelsen mellom distanse og innlevelse skal foregå for å få meg i godt teaterhumør. For når jeg tenker på stykker jeg har hatt sterke følelser for så virker de temmelig ulike på meg.

Jeg tror bevegelsen kan foregå i skuespillet, i sceneografien, i teksten. Men i denne forestillingen ble jeg ikke forført og heller ikke lekt med. Kulissene var gråmalt teaterplank hele tiden. Forestillingen ble bare papp for meg.

Hør Nick Cave synge Mac the Knife heller med de dempede blåserne, synkopene, klynkene, bevegelsene, sneipen, det syke gliset.



What keeps mankind alive er en tekst jeg liker, her er teksten og her er William Burroughs som fremfører teksten. Sangen gjorde aldri inntrykk på meg før jeg hørte denne versjonen.

Jeg ble ikke berørt av sangen i forestillingen. Men da vi kom ut av teatret og så rumenske sigøynertiggere utenfor, så slo det meg som et godt stykkevalg, god timing tiggere.

ref. til bildet over

Så uklart det kan se ut det jeg skriver så er det likevel litt mer klart for meg selv etter at jeg har tygget på blyanten og hjernen har anstrengt seg, hvis det kan være en trøst for noen av oss.

Portishead på tv i kveld

Eller det tror jeg i alle fall. Var det ikke nettopp det jeg så på tv i en reklame for kveldens Lydverket?

Det er irriterende vanskelig å finne frem på nettsidene til NRK av og til. Går jeg inn på "kveldens tv-program" på forsiden og klikker på Lydverket får jeg bare vite at jeg kan bli med på en kjøretur over fjellet med the Real Ones og at Sondre Lerche liker en U2-sang, ikke et ord om Portishead.

Jeg må skjønne at jeg fra forsiden først skal klikke på P3, ikke musikk. Så kan jeg klikke på Lydverket. Jeg finner fortsatt ikke noe om hva som kommer i kveld. Er det noe galt med meg?

Men da får jeg hele innslaget, der Adrian Utley og Geoff Barrow snakker om den trasshandlingen det var å bli boende i Bristol i stedet for å flytte til London og folk som flyttet til Bristol for å få susen av Bristol-lyden. Nåvel, av vei med irritasjonen, det var et fint tv-innslag.



Her er en video til Machine Gun. Den er fra plata som kommer 28. april. Jeg liker ikke det kuttet er jeg redd. Men det bekymrer meg ikke egentlig, selv om jeg har kjøpt flybillett i dag til Paris der jeg skal se dem. Det kan umulig bli helt feil. Så feil blir det ikke.



Jeg ser ellers i MTV News at Adrian Utley er sinna fordi det nye albumet lar seg laste ned.

We definitely weren't expecting that and we're definitely pissed about it. But I suppose there's nothing you can do about it. We know how it leaked, and I would love to tell you, but I can't. You can only hope that it's not going to f--- everything up for you, because I think, in this world, there are downloaders and people who buy. I don't know if you can convince downloaders to buy. If we don't sell records, we can't make any more records. We're just not rich people.

Ellers ser det kanskje mørkt ut for at Oslo skal komme til på turnelista? De skal ikke turnere så mye.

To do a massive tour at the moment would be a folly, I think. If we do a year of touring again, we won't want to see each other for a while. It won't be another 10 years, I swear. Man, it's just that life passes so quickly, and you get home and do other things and you try to enjoy your life. We've got children now, and we just wanted to live life, rather than being slaves to this career, if you like.

Vel. I kveld spiller de i München.

Varsavsky, twitter og meg

Jeg prøvde twitter for lenge siden men fikk ikke helt fot.
Men jeg husker at jeg likte hva Martin Varsavsky skrev om twitterbruk, at han ikke forteller folk hva han gjør men hva han tenker.

Her er hans twitter
Martin Varsavsky følger selv bare 13 mennesker på twitter, men han blir fulgt av 1383 for øyeblikket.

Nå løfter Jan Omdahl i Dagbladet frem det flere har skrevet om de siste dagene, twitterbølgen har nådd et tipping point i Norge.

Som ganske typisk norsk, viser det seg altså, kastet jeg meg ut i twitteringens gleder på nytt for litt siden. I mellomtiden hadde jeg blitt venn med facebook updates og det er jo i samme leia.

Jeg er ikke så streng som Varsavsky. Jeg liker å lese at folk har noe til heving selv om jeg ikke kjenner dem så godt. Til sammen blir meldingene som tikker inn i boksen min et slags bilde på folk.

Det jeg likte med Varsavskys utspill var at han snakker om hvordan en teknikk kan brukes. Ofte syns jeg folk som arbeider med internett begrenser seg til å snakke om teknikken rundt det som er nytt: hvordan kan vi motta twitter på sms f.eks?

Teknikk er vel og bra men hva vi gjør med den og hva det i sin tur fører til er det som jeg liker å tenke på.

Nå har jeg 3 twitterkontoer, to private og fr.martinsen-twitteren som ligger oppe til høyre på bloggen min. Den bruker jeg til å sende ut one-linere, eller max-140-tegns for å være nøyaktig, når jeg bare har såpass å si, ikke en hel post.

Så hva vil teknikker som twitter føre til? Jan Omdahl peker på noe interessant syns jeg.

"Når stadig flere nettbrukerne blir vant til en tjeneste der innholdet oppdateres så og si hvert sekund, fortoner plutselig en vanlig nettavis seg som ekstremt statisk.

Slik bidrar nerdekulturen og den teknologiske avantgarden til å påvirke nettbrukernes forventninger også til de etablerte nettmediene."

Og kanskje ender vi opp som i serien til høyre,
tatt fra geek and poke.
Det kunne være trivelig i grunn.