Uklarhet, ren uklarhet
Ofte når jeg skriver noe så må jeg overvinne meg selv. For jeg vet hvor mange måter det er å skrive om Tolvskillingsoperaen på.
Noen vil alltid være smartere enn meg, noen har gått på teatervitenskap. Andre har ikke hørt om det teaterstykket.
Jeg hadde nok hatt nytte av en runde til på universitetet,
da ville jeg hatt noen andre rammer å sette opplevelsene mine i mens jeg kikker på dem.
Jeg har ofte bare lyst til å tenke på det området som er uklart for meg, hvorfor likte jeg ikke forestillingen på Det Norske Teatret? Det er det jeg vil tenke på men så får jeg det ikke ordentlig til.
I wikiartikkelen til Bertolt Brecht kommer den som har skrevet den tydelig frem som person, jeg tror ikke det er med vilje, men jeg liker det.
Jeg tror den er skrevet av en elev, en jente som ikke stemmer RV.
Hvis du leser dette om en stund kan det tenkes wiki-en er endret så da kan du forestille deg fremstillingen hvis du får til.
Jeg tror ikke jeg lengre kan se på teater når jeg ikke opplever en distanse og en nærhet og en bevegelse mellom de to. Det var det Brecht tenkte seg, innlevelse og så brudd med illusjonen.
Men jeg klarer ikke å gripe tak i nøyaktig hvordan denne bevegelsen mellom distanse og innlevelse skal foregå for å få meg i godt teaterhumør. For når jeg tenker på stykker jeg har hatt sterke følelser for så virker de temmelig ulike på meg.
Jeg tror bevegelsen kan foregå i skuespillet, i sceneografien, i teksten. Men i denne forestillingen ble jeg ikke forført og heller ikke lekt med. Kulissene var gråmalt teaterplank hele tiden. Forestillingen ble bare papp for meg.
Hør Nick Cave synge Mac the Knife heller med de dempede blåserne, synkopene, klynkene, bevegelsene, sneipen, det syke gliset.
.jpg)
What keeps mankind alive er en tekst jeg liker, her er teksten og her er William Burroughs som fremfører teksten. Sangen gjorde aldri inntrykk på meg før jeg hørte denne versjonen.
Jeg ble ikke berørt av sangen i forestillingen. Men da vi kom ut av teatret og så rumenske sigøynertiggere utenfor, så slo det meg som et godt stykkevalg, god timing tiggere.
ref. til bildet over
Så uklart det kan se ut det jeg skriver så er det likevel litt mer klart for meg selv etter at jeg har tygget på blyanten og hjernen har anstrengt seg, hvis det kan være en trøst for noen av oss.
Noen vil alltid være smartere enn meg, noen har gått på teatervitenskap. Andre har ikke hørt om det teaterstykket.
Jeg hadde nok hatt nytte av en runde til på universitetet,
da ville jeg hatt noen andre rammer å sette opplevelsene mine i mens jeg kikker på dem.
Jeg har ofte bare lyst til å tenke på det området som er uklart for meg, hvorfor likte jeg ikke forestillingen på Det Norske Teatret? Det er det jeg vil tenke på men så får jeg det ikke ordentlig til.
I wikiartikkelen til Bertolt Brecht kommer den som har skrevet den tydelig frem som person, jeg tror ikke det er med vilje, men jeg liker det. Jeg tror den er skrevet av en elev, en jente som ikke stemmer RV.
Hvis du leser dette om en stund kan det tenkes wiki-en er endret så da kan du forestille deg fremstillingen hvis du får til.
Jeg tror ikke jeg lengre kan se på teater når jeg ikke opplever en distanse og en nærhet og en bevegelse mellom de to. Det var det Brecht tenkte seg, innlevelse og så brudd med illusjonen.
Men jeg klarer ikke å gripe tak i nøyaktig hvordan denne bevegelsen mellom distanse og innlevelse skal foregå for å få meg i godt teaterhumør. For når jeg tenker på stykker jeg har hatt sterke følelser for så virker de temmelig ulike på meg.
Jeg tror bevegelsen kan foregå i skuespillet, i sceneografien, i teksten. Men i denne forestillingen ble jeg ikke forført og heller ikke lekt med. Kulissene var gråmalt teaterplank hele tiden. Forestillingen ble bare papp for meg.
Hør Nick Cave synge Mac the Knife heller med de dempede blåserne, synkopene, klynkene, bevegelsene, sneipen, det syke gliset.
.jpg)
What keeps mankind alive er en tekst jeg liker, her er teksten og her er William Burroughs som fremfører teksten. Sangen gjorde aldri inntrykk på meg før jeg hørte denne versjonen.
Jeg ble ikke berørt av sangen i forestillingen. Men da vi kom ut av teatret og så rumenske sigøynertiggere utenfor, så slo det meg som et godt stykkevalg, god timing tiggere.
ref. til bildet overSå uklart det kan se ut det jeg skriver så er det likevel litt mer klart for meg selv etter at jeg har tygget på blyanten og hjernen har anstrengt seg, hvis det kan være en trøst for noen av oss.
innlegg av fr.martinsen på
11:18
12 Kommentarer:
Når det gjelder Wikipedia og forandring så er alle utgaver av en artikkel tilgjengelige hvis man trykker på "historikk". Dermed kan man lenke til en bestemt versjon, hvilket jo er en god idé dersom det er et eller annet spesielt i artikkelen en vil peke på. Adressen blir dog ikke særlig elegant.
Dette visste jeg ikke.
Jeg kan ikke si jeg i farta skjønte alle mulighetene i historikken, ser ut som de snakker om ulike artikler samtidig.
Men er wiki-menneskene en slags gjeng a la bloggrevyen-menneskene, der noen syns de kjenner hverandre godt og gratulerer hverandre med elevsrådsleder-vervet? Det må jeg si.
Forestillingens høydepunkt var vel Heidis flotte framføring av Sjørøver-Jenny tidlig i første akt. Ellers så var tredje og fjerde tolvskillingsfinale kuttet ut, og andre tolvskillingsfinale (altså "what keeps mankind alive") flyttet til slutten og erstattet med reprise av Mackie kniven der den skulle ha vært. Det ble... rart syntes jeg. Og mer korsang hadde gjort seg. Men jeg VILLE så veldig gjerne at forestillingen skulle være bra...
Jeg ville også gjerne det, men jeg er redd jeg ikke likte Sjørøver-Jenny-versjonen heller.
Hvis det kan være til trøst syntes følget mitt den var veldig god.
De er nok en slags gjeng ja, de som gjør grovarbeidet på Wikipedia.
Jeg ser at måten Wikipedia viser dette på er litt lite forståelig. Det er i det hele tatt litt klumsete og utilgjengelig dette backstage-området deres.
Du har nok trykket på lenken "diskusjon" for den siste artikkelrevideringen og naturlig nok forventet at dette skulle dreie seg om diskusjon rundt akkurat den endringen, men det går altså ikke på endringen, men på brukeren som har gjort den (og så mye diskusjon er det ikke nødvendigvis heller, det ser litt mer ut som en "wall" på Facebook). Det er nok mye å lære om hvordan dette fungerer ved å trykke litt rundt. Her er for eksempel brukerdiskusjonen til en som nettopp har registrert seg som bruker, man ser at han får en automatisk velkomstmelding, pluss en manuell (gjort av en 16-årig skoleelev ved navn Åshild), og helt nederst kommer en annen wikipedianer for å lære han hvordan det er meningen man skal lage Wikipedia.
Det stemmer ja, jeg ventet meg diskusjon om artikkelen. Det er sjelden jeg syns jeg "ser" artikkelforfatteren bak de knappe faktaene. Jeg lurer på hvorfor det ikke dukket opp som diskusjon her.
Av og til lurer jeg på om jeg skal kaste meg inn i wikipedia-verdenen, for å rette opp mangel på artikkel på en del folk.
Det som holder meg igjen er at jeg ikke vet om jeg orker å forholde meg til strenge regler.
Dessuten syns jeg f.eks forlagene selv kunne shine opp forfatternes sider.
Så rart og litt morsomt at vi var der på samme forestillingen! Jeg var litt trøtt så jeg gikk helt ned i kafeen i 1.etg og helte i meg masse kaffe i pausen.
Jeg ville også så gjerne at forestillingen skulle være bra. Og for det meste syntes jeg musikken og sangen var det. Jeg kjente dessverre ikke så særlig mye til innholdet i stykket fra før. Men jeg ble ikke grepet eller "løftet" av denne forestillingen. Men for en fra provinsen er det alltid kjekt å reise inn og oppleve teater og sånn.
Vi er ikke så strenge på det vi i byen heller. Vi syns også det er stas å være på teater.
Men jeg ble mer løftet av Stonesfilmen jeg så i går!
- men fikk de rumenske tiggerene noe?
godt spørsmål. nei de fikk ikke noe. jeg takler ikke den situasjonen der noe godt. hva gjør du?
Jeg er som du. Takler ikke, og gir ikke.
Gir der jeg selv har bestemt det, og slik blir det videre også.
Håper jeg.
Hadde himla opprydding med svigers som var myk og sa ja på telefonen til det meste, - til slutt gikk over halve pensjonen til diverse veldedigheter ...
For 18 år siden syntes jeg at de som tross alt spilte mens de tigget hadde noe å bidra med.
Nå er jeg glad for at de som har sittet og halt på et trekkspill i noen måneder mellom t-banestasjonen og universitetet på Blindern endelig ser ut til å ha reist. Det ble påtrengende etterhvert. Ikke spilte de bra, og de hadde lært seg "Hei" - og jeg hilste pliktskyldig tilbake - "hei", og ønsket dem dit pepper'n gror. - Og fikk dårlig samvittighet, hvilket for meg ikke er noen god start på dagen.
Jeg har også den følelsen, men jeg har ikke samme konklusjon. Jeg klarer ikke å tviholde på min rett til en god start på dagen. Jeg har penger, noen har det ikke, jeg gir likevel ikke bort mine. (som regel)
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden