tirsdag, april 29, 2008

Einstürzende Neubauten

Mens Gartnerlosjen nærmest er et feministisk prosjekt som løfter frem de redskapene kvinner tradisjonelt har tatt i bruk spiller Einstürzende Neubauten på sånne ting som far har pleid å ha i garasjen, hagegrill med stålpinner som faller ned, tannhjul, tønner og sånt.



På dette bildet kjenner jeg ikke igjen noen i bandet eller instrumentene men vi kan si som med nyhetene: det var instrumenter av denne typen..



De spilte på dem i to timer og nest til slutt spilte de et verk som de bare gjør i byer som både har t-bane og et godt publikum for kvelden. Vi hadde begge deler viste det seg. T-bane, ok en liten, men stor til folketallet. Publikum ja. Tramping så lenge og så hardt, ingen gikk før det var slutt.

Og noe som gledet meg, så mange på min egen alder, så mange kvinner uten å være der for å kikke opp på en mann. Så mange som så ut som meg. Du vet. I stil og sånn. Det var nok ikke det Blixa Bargeld tenkte på, men jeg gjorde det. Det er hyggelig å føle seg hjemme blant publikum.


Punk, kunst, støy

Og megafon. Jeg vil øve meg opp i å beskrive øyeblikkene, det er derfor jeg fortsetter selv om jeg kommer til kort hver gang. Men herregud hvem gjør ikke det, hvem kan beskrive en trommelyd, et lydbilde. Ikke jeg i alle fall. Og forsåvidt ikke så ofte de jeg ser som skriver om konsertene jeg har vært på. Men jeg må prøve.
Om ikke annet for å forsøke å holde fast øyeblikket for meg selv.



Alle lydene var det beste. Det er så mange lyder de bruker for å bygge opp musikken og lage rytme. En av trommelydene minnet med om Knife sin, hvis du kan kjenne igjen den, en slags skeiv, skarp ekkoete lyd, hva skal jeg si, jeg leste at the Knife hadde tatt sin lyd opp i en heis-sjakt.



Blixa Bargeld introduserte en gitarlyd han spilte på 80-tallet og som har bruker nå til å spille på som:
den unge Blixa og nå den gamle Blixa.

Eller: den gamle Blixa og den nye Blixa. Jeg likte det. Jeg skal prøve å holde fast ved den tanken for meg selv, den nye fr.martinsen.



Han ser forresten like selvbevisst ut som Keith Richards men der K.R. har et deilig preg har B.B. et djevelsk preg.



Jeg skulle ønske jeg kunne ha denne type rolig musikkekstase et par ganger i uka. De surrer i hodet en stund etterpå, de setter varige spor. Jeg husker fortsatt Einsturzende Neubauten i kjelleren på Chateau Neuf for tusen år siden.
Og dere to som hadde sjansen til å bli med ...

Om en uke har jeg sjansen til en ny, da er jeg i Paris på Portishead. Nå legger jeg meg. Alle bildene bortsett fra det øverste er fra siden til Einstürzende Neubauten.

2 Kommentarer:

Blogger Strekker sa ...

Jeg ble så betatt av den gravemaskinsuffa som de veltet skrapmetall ut av. Og så likte jeg stemmen til Blixa når han skrek på innpust (som var det min kjentmann forklarte de høyfrekvente stemmelydene med). Og at han knakk i håndleddet når han slo med knyttneven i lufta! Queert. Konsertfølget mitt kommenterte at Blixa er en dandy. Jeg er helt enig - han er en herlig spradebasse!

(Det er morsomt å lese hva du ønsker å trekke frem.

Musikken er ganske ny for meg [jada], så det var sånne ting som dette som gjorde dypest inntrykk på meg. Og jeg følte meg også hjemme i publikum. De så kule ut! Så mange fine kroppssmykker!)

29 april, 2008 16:24  
Blogger fr.martinsen sa ...

Aha! Var det en gravemaskinskuffe det kom stålpinner ut fra? Haha, jeg tenkte det var en stor festgrill, en halv tønne. Fin lyd var det i alle fall. Og kult å se på.

Og aha, var det på innpust han skrek. Kan man ikke få det til på utpust?

Jeg la ikke merke til det med håndleddet.

Den store attraksjonen er det med hvordan man kan få lyd ut av mye rart, og så kul måte å bruke lyden på.

Jeg vil gjøre det en gang til.

29 april, 2008 20:43  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start