Barcelona, førsteinntrykk.

En liten verandastund før kveldskonserten med Laurie Anderson klokka 22.00. Her er noen inntrykk fra dagen.


Rett utenfor der vi bor ser det sånn ut. Det er nabohuset i den trange gata. Jeg ble stående et øyeblikk med hodet bakover og glane.
Det gir en sterk følelse av tilstedeværelse, jeg kan tenke meg det er sånt som folk hopper i fallskjerm for å få.

Dette bildet tok jeg fra trappegangen, for at monsteraen skulle syns fra sin beste vinkel. Folk har så mye grønnplanter i blomsterkassene sine her, anderledes enn hjemme.


Jeg likte den lange hengeplanten aller best.


Disse altså, coola folk. De satt og ventet på at mennene under skulle bli ferdige med sin ville tango.

Jeg likte såklart at mennene danset med hverandre, typisk meg.

Her er en snutt av at de danset.


Sånn ser brosteinen ut her, fin.

Jeg så havet i dag, ingen horer.

Kanskje jeg må svømme

Nå kjenner jeg stress. I morgen formiddag skal jeg ut i verden og fly og skal jeg blogge her eller skal jeg blogge på reisebloggen og før det må jeg gjøre ting ferdig på jobben og jeg må få 3 ideer før jeg kan få gjort det jeg skal gjøre på jobben og kan man stole på at billettene våre er i det lille kortet egentlig og isted da jeg snakket med venninnen min på telefon kom det frem at jeg aldri er i havet. Jeg er helt uinteressert i det kalde vannet.

- Men jeg kan se på deg, du kan svømme!
- Hva! Har du ikke svømt i havet på 20 år. Nei. Alle må gjøre noe nytt på denne ferien. Jeg går til en prostituert, du må svømme.

Og før jeg visste ordet av det hadde jeg sagt,

- Ha ha, ja gå til en hore du så skal jeg saktens svømme.

Men nå tenker jeg bare at det gjør hun sikkert, hun kommer til å gå til en hore og da må jeg bade i havet og det vil jeg ikke.

Teknisk spørsmål

Hvor viktig er det egentlig å bruke penger på å kjøpe f.eks pencillin anti-virusprogram? Hvor stor er risikoen for hva?
Svar gjerne i forståelig språk.

Ny dag, ny uke

Jeg sitter her på jobb og jeg ser at jeg ser butch ut i dag.
Det slår meg at i tillegg til å bruke klære til å si noe om holdning til miljø og musikksmak and so on and so into at vi er temmelig påpasselige med å uttrykke noe om seksuell legning samtidig.

Eller vi skjønner såpass nå for tiden at vi ikke tror at det syns uttapå alle som er f.eks homofile, men hva skjer hvis noen foreslår for far at han tar på en skjorte som ser homo ut? Eller for mor at hun nå sitter på jobb og ser butch ut?

Jeg kan strekke meg så kort når jeg er privat og ikke personlig i dag, at i alle fall denne dagen har jeg ikke tenkt å tiltrekke meg et fremmed menneske seksuelt.

Mitt fokus da jeg valgte tøy i morres var å finne noe som var passe tempete og mykt og trygt. Hva med deg, slo du en knyttneve i kjønnsrammene i morres da du kledde deg?

Nedpå

En fin sak med blogging er at det er så upretensiøst. Innleggene bare kommer etter hverandre, man er dømt til å være hverdagslig.
Jeg kan skrive så mye jeg vil. Eller så lite.

Sally Mann

Et sted på ute på landet i Virginia går Sally Mann rundt på den energiske måten sin, på den måten som bare amerikanske kvinner kan gå karslig på.

Har dere lagt merke til det?

I det landet som har mest luft-loff til mat har de også den sunneste maten. I det landet der så mange kvinner tripper i håpløse sko er det også så mange kvinner som går energisk og på den måten som vi lett kan tenke på som karslig.

Sånn går Sally Mann

Sally Mann har et hus på et jorde langt ute på landet i Virginia.
Hun kunne ikke komme til Stenersenmuseet på utstillingsåpningen i dag fordi hun sliter med kroppen etter en hesteulykke. Hesten fikk blodpropp og kastet henne av og falt sammen over henne.
Sally døde nesten, hesten døde. Og nå restiturerer Sally Mann seg.



Hun går rundt med det svære gamle kameraet.

Er det hundre år?







Jeg har sett det på filmen til Steven Cantor.

Jeg skrev om den i vinter.

Han var på landstedet hennes og tok film da hun tok de bildene av barna som senere ble kjent.

Over her er et bilde av Sally Mann og Steven Cantor.



Sally Mann går kanskje på gården sin i kveld, der barna som hun tok bildene av vokste opp. De er flyttet derfra nå, de er voksne.



Og der mannen går rundt og er muskelsyk og i ferd med å svinne bort. Han stiller seg til disposisjon for fotografering.
Hun blir mer og mer var for den makten hun har som fotograf.

Hun går rundt på eiendommen der en rømt fange skjøt seg etter at politiet hadde ham. Sally gikk ut etterpå og tok fingerne ned i blodet som var i ferd med å synke ned i jorden.


Det var fangen og det var faren som døde som fikk henne på sporet av døden som tema og som gjorde at hun endte på the body farm.

Akkurat de bildene er dessverre ikke på utstillingen.


Etter at barna ble for selvbevisste til at hun likte å bruke dem ble det mer og mer natur i fotografiene.

Barna ble mindre i motivet, trærne større, til slutt var barna borte og det var bare natur igjen. På Stenersenmuseet er det mange trær.

Og så er det mange dødsaktige masker av barna.

De er tatt med det svære gamle kameraet,
på lang lang tid,
på gamle plater.

Men altså, de eksplisitte dødsbildene er ikke med.

Det er synd.




Jeg gikk rundt på åpningen i sted og hørte på folk som summet om de nakne barna. Jeg er fortsatt usikker på om det bare var det konservative høyre i USA som reagerte, antakelig ikke. Men sånn fremstilte Stockholmsutstillingen det i vår. Antakelig ikke fordi venner av meg her i Norge også reagerte sånn da og nå.


For meg var bildene en romantisering av familien, barndom, landliv, å løpe naken rundt hele sommeren, en romantisering jeg satte pris på, særlig da de bildene kom.

Da hadde jeg et lite barn selv, og jeg syntes de kulturelle forventningene til meg gikk mer i retning av kjølig orden på tiden min og kreftene mine og utadrettet samfunnsliv, enn blomster i vase og nakne unger.


Nå må jeg stoppe. Dette blir altfor langt på svart bakgrunn, og jeg som egentlig hadde tenkt å si noe om en kjent kunstnerkvinne jeg så på åpningen. Hun var så stiv i hoftene og hadde så trange sko.

Og så hadde jeg tenkt å skrive om de som sier at kunstnere som Sally Mann bare vil tjene penger. De som tror at andre mennesker er beregnende hele tiden.

Men det går ikke nå, kanskje i morgen, vi får se. Nå skal jeg ta min siste øl og så legge meg.
I morra 08-sharp tenker jeg å være fit for something.


Jeg var et døgn i Stockholm i vår og Sally Mann var en av grunnene til at jeg dro dit. Det var akkurat den samme utstillingen som den som er her i Oslo nå forresten.

Jeg har skrevet mange Sally-Mann-poster, dere finner dem evt selv.

oh well

Jeg visste at jeg var stresset i går, før drømmen jeg hadde i natt. Neida jeg trenger ikke hjelp til å tolke den.

Jeg var med i et stykke på Nationaltheatret gitt. Jeg står bak teppet og det går opp for meg at i neste akt er det ikke bare sånn at jeg ikke kan replikkene mine, jeg vet ikke hvilke av replikkene på arket jeg holder i hånda som er mine.

Det er verre: jeg klarer ikke å lese de håndskrevne replikkene fordi de er så slurvete skrevet ned (av meg selv).

For hvis ikke kunne jeg tatt med meg lappen ut på scenen og lest opp replikkene, ikke sant? Det ville ikke vært vellykket (understatement,) men det ville vært en løsning.

Hvordan valgte jeg å løse denne vanskelige situasjonen?
Med å gjøre ingenting.
En klok og moden avgjørelse, ha ha.

Jeg har ikke noe komplisert sinn.
Ja, ja.
Jeg trenger ikke betale penger til psykologen for dette i alle fall.

I dag skjedde det noe uventet

Nå skal jeg si dere et par ting, og de er private i massevis,
antakelig ikke det minste personlige, ha ha!

Det er godt for meg at jeg ikke tror på skjebnen eller noe som er mer mellom himmel og jord.

Ellers kunne jeg falt for klisjeen at det er skjebnens ironi at jeg som kjøpte Fett og Ny Tid-magasinet for første gang i helga og etterpå vemmet meg i bloggen over skribentenes manglende kunnskaper, ydmykhet og personlige sjarme fikk tilbud this very day om å skrive en sak for ett av dem.

Det var både overraskende og hyggelig

For et par uker siden skrev jeg jo at jeg har lyst til å prøve å skrive et annet sted en gang, enn her i bloggen. Og så sendte jeg en e-post til Bjørgulv Braanen. Han svarte ikke på den.
(Joda, det kan jeg skrive hvis jeg vil).

Jeg ble glad for å bli spurt. Og jeg skal skrive som best jeg kan.
Men hvordan kan man klare seg uten lenker?

Det er vår tids spørsmål

Og hvordan skal jeg klare meg uten de poengterende, forsinkede overskriftene mine? Kanskje jeg ikke må det.

Happy me i alle fall

I tillegg skal jeg på jobbintervju denne uka. Det fikk jeg også vite i dag. Og jeg vet ikke om jeg har lyst på ny jobb en gang.

Åjadda, jeg kjenner godt til kutymen: man sier ikke at man skal på intervju før man har fått tilbud om jobb i tilfelle man ikke får den.

Hvorfor det?

Hvis ikke jobben og jeg passer hverandre så har jeg ikke lyst på den. Det er ikke så farlig faktisk, selv om det er morsommere å bli valgt enn å ikke bli det.

Egentlig har jeg tenkt på å skrive noe om det å skifte jobb uavhengig av denne dagen. For jeg har hatt samme jobb i mange år, og jeg trives veldig godt med den.

Jeg trives med det faglige. Jeg trives med kollegene mine. Jeg har det gøy med dem og jeg utvikler meg sammen med dem.

Så hvorfor skulle jeg da flytte på meg?

Det irriterer meg det kravet som ligger i kulturen vår for tida:
å skulle bevise seg ikke-akterutseilt med å flytte på seg.
Vise at man stadig er ønsket, ny jobb, ny bekreftelse.

Man er i utvikling

Sammenlikner vi med ekteskapet tror jeg de fleste vil være enig i at et langt ekteskap både har fordeler og ulemper. Vi ville i alle fall ikke være enige i at den eneste veien er å gå i livet er å stadig skifte partnere for å bli bekreftet og få nye impulser og utvikle seg?

Så hvorfor vil jeg da flytte på meg?

Det vet jeg ikke om jeg vil. Det er bare en par-tre jobber som skulle kunne friste meg. Kanskje. Denne er en av dem.
Så jeg sendte en kort e-post og skrev her er jeg hvis dere vil ha meg med i vurderingen. Jeg trodde ikke jeg skulle høre fra dem.
Men det gjorde jeg i dag.

Og som om det ikke er fucking nok så skal jeg holde min første skoletime på fredag morgen.

Sånn ja, der fikk jeg vært privat i dag også, ikke bare personlig. Hm?

17. juni hvert år

17. juni 1976 tok Diego og Suzy passbilder av seg selv. Siden den gang har de tatt bilde av seg og etter hvert 3 sønner hvert år.

Og for hvert år har familien økt og sønnene har vokst.


Nå er sønnene voksne og det er tiden for dokumentasjon i år igjen.
Lever de alle? Ser noen syke ut? Har de fått barnebarn?
I dag tar de bilde.

Jøss! Se!

Ah! Nå er jeg internettforelsket igjen.

Jeg er sikkert ikke den eneste som ikke har prøvd tjenesten Twingly før. Jeg har lest om at svenske aviser lenker til bloggere i større grad enn norske, men jeg har ikke visst hvordan det funket.

Og akkurat nå prøvde jeg det.

Jeg skrev posten om Tove Jansson der jeg hadde lenket til en DN-artikkel.

Jeg plinget Twingly, kjempelett, måtte ikke registrere meg.

Og vipps, noen minutter etter ligger jeg inne på svenske DN, sjekk litt nede i artikkelen under blogger som lenker til denne artikkelen.

I skrivende stund er det min som ligger øverst der, jeg blir sikkert vippet nedover ettersom nye bloggere lenker denne artikkelen.

Så gøy!

Undercurrent har skrevet om Twingly-systemet.

Tove Jansson

På bloggrunden min i morres oppdaget jeg at det er kommet to nye bøker om Tove Jansson på svensk og den ene har Boel Westin skrevet. Hun har arbeidet med Tove Janssons kunst hele livet,

- Så var det ju aldrig tänkt. Folk som ägnar hela livet åt en och samma författare är ju konstiga.

Det sier hun i et intervju i svenske DN. Journalisten fortsetter,

"Boel Westin har strukit en hel del som hon inte har tyckt att omvärlden har med att göra. Allt behöver inte bli offentligt för det man är älskad, och Tove Janssons familj har rätt till sitt privatliv. För Boel Westin är Tove Jansson en människa, ingen Muminmamma eller sagotant, varken Snällast I Världen eller Mycket Värre Än Man Trodde."

Det er vel typisk oss alle

..å skulle kategorisere kjente folk i sånne klisjeer.
Jeg har skrevet i bloggen før om hvordan jeg interesserer meg for livet til de kunstnerne jeg liker,
de jeg liker veldig godt vel og merke.



En av bloggerne jeg leser er Annina Rabe i Shampoo Rising.
Hun har anmeldt de to bøkene for svenske DN, og skriver,

"Jag får ibland känslan av att Westin håller upp ett slags skyddande sköld mellan Tove Jansson och läsaren. En väldigt tydlig gräns kan skönjas genom hela biografin: hit får ni komma, men inte längre. Samtidigt anar man som läsare att där, förstås, finns så oändligt mycket mer, och det finns stunder när jag önskar att Boel Westin hade något mindre god smak. Att hon kanske någon gång kunde brutit sig ut i mer personliga egna reflektioner. Att hon kunde ha fördjupat porträttet av Tove Jansson genom att lätta något på förlåten när det gäller även mindre bekväma uppgifter.

Jag hörde nyligen en historia från en finlandssvensk vän om hur någon han kände hade närmat sig Tove Jansson på en förlagsfest och sagt att hans barn älskade hennes muminböcker. "Är du journalist? För om du inte är det kan du fara åt helvete", hade Jansson svarat. Det låter inte som en osannolik historia. Alla de inre motstridigheter och den underliggande frustration som anas mellan raderna i Westins bok måste ju rimligtvis ibland ha runnit över."


Jeg tenker på at av alle kulturelle hagelapper man kan bli gjerdet inn i så må vel den milde barnebokforfatteren være en ganske trang en.

Tenk deg det bildet vi har av Astrid Lindgren, Anne-Cath Vestly, Tove Jansson, Torbjørn Egner, Alf Prøysen. De har myke rynker og myke stemmer og ser ut til å sitte på trammen med en kaffekopp klar til å ta barnebarn på fanget heller enn å være sur og kranglete fyllefant. Eller homo.

Meg og avisene

Jeg sitter i døråpninga med dobbel maddrass og puter og aviser. Tanken er å ta meg sammen såpass at jeg blir brun men jeg har ikke fått det til å fungere de årene jeg har levd hittil.

Jeg sitter litt i sola, men så må jeg på do. Hver gang. Hele tiden.
Og jeg sniker meg inn til datamaskinen. Den kan ikke være ute i dag, det er sånn gjenskinn.

Dagens Næringsliv har en syrlig reportasje om tarmskylling. Jeg er lei av colon-og-klyster-fenomenet og helt uinteressert for egen del.

Jeg beveger meg vekk fra renhet kan det ut som. Jeg heller mot å stikke en pinne inn i det ekle og ta en ordentlig kikk på det.

Dagens lørdagslesing ble VG, Ny Tid, DN og Fett.

Idet jeg setter i gang med Ny Tid så pipler min egen arroganse frem raskere enn jeg klarer å stanse den med forsonende argumenter og moden overbærenhet.

Jeg setter straks i gang med et indre angrep mot det jeg tar for gitt er unge jyplingers opphøydhet i det de ser seg selv som utvalgte til å fortelle meg at Cornelius Jakhelln er en verdig vinner av den store romankonkurransen.

Hvorfor snakker de sånn?

Jeg ville skrevet at jeg likte den romanen veldig godt, eller at jeg var enig med juryen, jeg kan ikke fordra den allvitende (noen ganger også uvitende) tonen.

De er så oppgasset på pepp

De fortsetter med,
- at Holm-Hansens opplysende forord setter tidligere Heidegger-utlegning i skyggen,

- at "Facebook ofte omtales som web 2.0 fordi de åpner for brukermedvirkning. I såfall er Second Life web 3.0."

- og at Joan Didions bok er "gripende men at forlaget slurver."

Det siste blir gjentatt i en uthevd boks: sterk lesing, slurvete utgivelse. Og Silje Bekeng avslutter anmeldelsen med dette: Dessverre har Tiden slurvet med den norske utgivelsen, med to store feil allerede på omslaget.

Siden jeg er den heldige leser som har boka Ny Tid skriver om rett foran meg så kan jeg jo kikke etter selv. Jeg finner ingen feil. De to feilene er sikkert der de, men jeg er ikke i stand til å se dem og jeg undrer meg over at journalisten legger sånn vekt på dem at hun nevner dem tre ganger og at hun satser på at jeg stoler sånn på henne at hun ikke trenger fortelle meg hvilke de er.

Det gjør jeg ikke, for hun gir meg ikke noe jeg ikke har lest i avisene siden boka kom ut for to uker siden, tvert i mot er dette ikke noe annet enn et sammendrag av det jeg allerede har lest.

Få ut gassen folkens,
sett et rør i rompa og lekk det ut

Jeg venter meg mer, ikke mindre, av denne omtalen i forhold til dagsavisenes. Jada, joa, det var varmt. Men jeg orker ikke den snusfornuften som jeg ikke stoler på at jyplingene har belegg for.

Sånn. Det var dagens småprat.
Det var ikke mer. Hva har du gjort i dag?

Tracey Emin og meg

Ingenting henger sammen

I dag da jeg gikk fra jobb så jeg en mann som sto på et rullebrett og ble trukket av gårde av en ganske stor hund. Mannen hadde kakifargede shorts med lommer på låret, og en cap bakfrem på hodet og blå t-skjorte. Det virket som om vi var i en film.
En glad sommerfilm fra New York.

Det var bare det

Så kom jeg hjem og fant frem en kunstbok. Jeg ville hjelpe en venninne med å lage spørsmål og svar til en kultur-quiz hun skal ha.

Men jeg fant bare svar. Svarene var Yoshitomo Nara, Pipilotti Rist, Tracey Emin, Olafur Eliasson og Janet Cardiff.



Jeg klarte ikke å finne på hva som var spørmålene til svarene.
For det går ikke an å ha - hva heter de kunstnerne som fr.martinsen likte best i kunstboken sin? til quiz-spørsmål.

Eller:

Trodde du også Yoshitomo Nara var en dame helt til i dag?

Patti Smith i Oslo

I dag har Patti Smith fridag. I går spilte hun i Hamburg, i morra her i Oslo.

Hvor er hun på fridagen sin? Og hvis hun er i Oslo, hva gjør hun i dag?
Kanskje ser hun på fotografier av bøker?

Vi kan varme opp med denne billedkavalkaden. Det er ikke Piss Factory, min favoritt, men den ligger ikke på YouTube dessverre.

Jeg ønsker meg at hun spiller den på konserten, men jeg tror ikke det. Alle roper på Gloria, det er den alle vil ha. Jeg ønsker meg Piss Factory. Jeg kommer ikke til å rope det til henne. Hun har nok tenkt ut hva hun skal spille. men ønske i hodet kan jeg.

Etter Oslokonserten kommer Finland, Stockholm,
Den Grå Hal i København, Polen og Berlin.

Jeg var på kurs

Jeg er overfladisk i sommervarmen, men det er kanskje dere også.
I morra blir det kjøligere, eller var det onsdag, da kommer jeg sikkert med en lang post om Patti Smith eller Sally Mann eller noen andre du ikke bryr deg om, masse tekst på svart bakgrunn,
jeg kan ikke tenke meg annet.



Jeg poster et selvopptatt bilde i mellomtiden: Kalle og meg på kurs.

I november hadde bare 1 % av oss i Norge hørt om facebook.

Jeg lærte meg nye ord også.

Det var en engelsk fyr som sa at han pleide å oversette usergenerated content med homemade.
Det funker det? Da kan vi si hjemmelaga på norsk.

Ellers er det jo gøy når man finner ut at noe man gjør har et navn,

facebooksofting

Eller for den saks skyld bloggsofting. Det heter det når jeg vaser rundt i bloggverdenen min mens jeg slapper av.

Og ellers er det interessant å høre hvordan folk snakker om at vi sitter i sofaen og har pc-en åpen mens vi ser på tv.

Det er ikke det som foregår hos meg. Jeg sitter ved et spisebord og netter mens jeg har tv på i bakgrunnen.

Så jeg både søker mer stimuli med nett og slapper av på nett.

Ok, hei på deg i varmen, jeg softer videre.

Kjendisnyheter for meg

Det er varmt. Jeg har ligget på madrass hele helga og postet one-linere nærmest. Hjernen har ikke hatt kapasitet til mer. Men så tror jeg de færreste har kapasitet til å lese noe særlig mer heller.

Men kjendisstoff klarer vi på?

Det gikk opp for meg en dag, muligens da jeg leste at Patti Smith og Sam Shepard var kjærester en gang, at jeg jo slett ikke er uinteressert i sladrestoff. Jeg er bare ikke så opptatt av Paris Hilton eller damer med boobs som er helt ok.


Jeg er sikkert ikke den eneste. Jeg leste i Dagbladet i helga at Sally Mann (kunstner jeg liker med utstillingsåpning i Oslo snart) ikke kommer til Oslo fordi hun ikke reiser så mye etter en rideulykke i fjor. Hingsten hennes fikk blogpropp under trening til et langdistanseritt, kastet henne av og kollapset over henne.

- Jeg ble nesten drept. Mens hesten døde, prøvde han desperat å komme seg på beina igjen, uten å klare det. Dermed falt han på meg flere ganger. Jeg brakk ryggen, brystbeinet og flere ribbein, og kunne ikke røre meg på mange måneder.



Dekker ikke hjemme-hos-reportasjene og historiene fra kjente menneskers virkelige liv ikke det samme behovet som all biografilesingen vi driver med?

Her er
Laurie Anderson
og Lou Reed.

De har vært kjærester i mange år.

De bor sammen i Brooklyn.







De kunstnerne vi geuint bryr oss om, ville vi ikke gjerne kikket inn på en hjemme-hos-reportasje hos dem? Hjemme hos Siri Hustvedt og Paul Auster, se kjøkkenet til Laurie Anderson og Lou Reed. Bokettersynet er hos Tom Waits.

Her er Siri Hustvedt og Paul Auster
med datteren Sophie på ferie i juli 2005.

Ville vi mistet respekten for Tom Waits hvis han og Kathleen Brennan ble fotografert i soffan? Kanskje? Men hvis de gjør det bare en gang? Da håper jeg at jeg leser det bladet.

Herlig med norsk

Det går jeg inn for. At vi finner norske ord i stedet for å bruke engelske. Slik at vi kan forstå hverandre. Sånn som dette:

"Denne siden bruker rammer, men leseren din støtter ikke disse."

Det er et dikt egentlig, fullt av betydninger.

Akkurat nå 19

Hva er det som har skjedd med solings-skjortsen min?
Kunne du høre den lyden fra gummistrikken i dokumentarfilmen min?

Jeg tok solings-shorten frem fra skuffen i sted.
Den har ligget der i hele vinter.
Strikken er blitt sprø. Det kom en raspelyd.
Sånt skjer aldri med de plaggene som er i daglig bruk.

Ble shorten sur?

Akkurat nå 18

Akkurat hjemme fra jobb etter en svalende og deilig spasertur.
Jeg lurer på om jeg ikke skal tenne opp i peisen og lage meg en kopp kakao, med krem.

Det var en grunn

En replikk har gått igjen i bekjentskapskretsen i det siste er,

- Eh! Det var en grunn til at vi mistet kontakten!

De snakker om facebook

Og hvor plagsomt de syns det er når gamle klassekamerater roper,

- heeeii!

På wallen

For det var jo en grunn til at de mista kontakten liksom.
Og det var det sikkert, men det hender det er motsatt.
En dag for ti år siden traff jeg en bekjent rett utenfor der jeg bodde.

La oss kalle ham Knut Vidar

Vi hadde vært gode bekjente noen år tidligere, vi snakket godt sammen, vi likte tankegangen til hverandre.
Men vi ble aldri absolute buddies.
Vi kunne blitt det, men vi ble det ikke.

Og hvis man ikke har kommet ganske langt i et vennskap så kan man ikke uten videre ringe hjem til noen og spørre om vi skulle ta en øl. Husk dette var før både mobilen og e-posten.

Det viste seg at Knut Vidar bodde to kvartaler unna og vips, fordi det var så nært så ble det naturlig å sitte ved hverandres kjøkkenbord og ta en kald pils.

Vi hooked up again..

Marika Lüders skrev i Dagens Næringsliv på lørdag,

- Gode vennskap overlever vanligvis tapet av daglige møteplasser, men svakere bekjentskaper står i fare for å svekkes ytterligere.
Der telefonen i sosiale sammenhenger i større grad er forbeholdt nære venner, er nettverkstjenestene preget av liberale sosiale regler, og det er ukomplisert og uforpliktende å ta kontakt.

Dette er en av de mulighetene facebook gir oss, å hooke opp igjen med de som det ikke føles naturlig å ringe til men som det likevel ville være hyggelig å bomse borti utenfor porten.

Fibre inn i huset

Jeg var i kjellerboden i dag.
Jeg kan forstå deg hvis du er mett av å lese om det jeg rydder.
Men du kan jo bare lavær å lese hvis du blir mett.
Jeg må stendig holde på med mitt prosjekt.

Men prøv. Bare tenk på det, åpent

Jeg har allerede outet meg selv som en person som legger mange følelser i alt. Jeg elsker, jeg er sentimental. Jeg har aldri noen i sengen min som et tidsfordriv. Jeg har et forhold til Substral-flaska, til Svint-pakka. Folkens, det blir ikke mer detaljert enn det?


Så når jeg nå har det på denne måten,
kan da Miljøheimevernet tilgi meg for at jeg brenner fiber? (istedetfor å resirkulere dem).



Jeg har dempet forbruket mitt. Jeg tror ikke lengre at flest mulig bøker i hylla gir mest mulig kred hos somebody.
Jeg slikker ikke fremmede menneskers tunger og tenner på kicket det er å beundre, føle seg beundret.

Jeg står i kjellerboden og er på gråten fordi jeg ikke vet hva jeg skal foreta meg med den hvite køyesenga fra Ikea.
Jeg sparte til den, den var så fin.

Jeg forstår at jeg burde gi den bort.
Men halsen er så trang i kjellerboden.

Jeg skjønner nå at folk har hytter. Det er der de putter de tingene de ikke vet hva de skal gjøre med, elskerne som ble i veien.

Så jeg brenner

Jeg fortsetter ryddeprossessen og i dag brenner jeg ikke papirer.
Jeg brenner det dynetrekket som er slitt i filler, det er grått på og snørret på og elsket på og nå er det tynnslitt og jeg klarer ikke putte det i søpleposen og knyte for.

Det er bare fibre. Reelt sett er det bare fibre. Reelt sett er det bare hud, bare minner. Men i virkeligheten er ikke poenget den energien det tar å lage det dynetrekket, den køyesenga.
Jeg orker ikke gi den videre til noen.

Den gamle kåpa, jeg vil ikke møte den på gata en dag.
Det er derfor jeg sender klær til Afrika, ikke for å være snill.

Jeg brenner dynetrekket i peisen og føler meg lite livsdyktig.
Jeg brenner alle fibrene, de blir borte. Det er ikke plass til køyesenga i peisen.

Så pakten min med Framtiden i våre hender er å ikke ta så mange fibre inn i huset. Hvert fiber som skal inn hit skal veies og voktes.

Hvordan skal jeg si det?

Jeg har en ting jeg skulle sagt og jeg lurer på hvilken metode jeg skal bruke. Skal budskapet fremføres via sms, skype, e-post, en gammeldags ringing, facebook, og da på privat melding eller wall? Skal jeg sende en blomst? Stikke bort?

Suzanne Brøgger 3

Ny ettermiddag i bakgården, grillen har ikke tømt seg helt etter nakkekotelettene. Jeg sitter i skyggen.

Da jeg gikk hjemover etter jobb (presteåpning) hadde jeg denne posten nærmest klar i hodet. Men jeg visste at den kom til å være vekk når jeg satte meg ned her, alle sammenhengene, rekkefølgen. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det var genialt.

Jeg har mange ganger ønsket meg en tankeopptaker jeg kunne koble på hjernen og så kunne jeg koble den til en skriver etterpå. Det, og et kamera i øyet, det er bare å blunke og så knipser jeg.

Suzanne Brøgger og identitet

Mens mange på min alder hadde David Bowie som sin ledestjerne i å leke med identiteter, hadde jeg Suzanne Brøgger.


Forfatteren Suzanne Brøgger later som om hun og Suzanne Brøgger er ett. Hun forteller oss alt. Alt er sant. Og likevel ikke. Hun leker og tøyser med oss. Litt som Vigdis Hjort.
Vi er aldri i tvil om at vi bør være i tvil.

Likevel er det grøssende deilig alt hun tør å skrive om seg selv.
Hva er virkeligheten, på hvilken måte og hvorfor er det viktig?

Vi som ikke er forfattere, vi som bare snakker med kollegaen, vi sorterer og redigerer i den teksten som kommer ut av munnen vår.

Noen spør hvordan det går og vi svarer "bæsj"

Det skulle tatt seg ut hvis vi svarte "akkurat nå er jeg nedstemt men siden du spør så begynner jeg å tenke på men nå lurer jeg på og når jeg ser den kaffekoppen får jeg lyst på kaffe men orker jeg gå på kjøkkenet.

Det skulle tatt seg ut om vi snakket sammen i en stream of consciousness. Vi kunne sitte side ved side og bable kontinuerlig, kollegaen og jeg. Nei det går ikke.

- Jeg er lige så forfængelig som andre, men at blive berømt var aldrig et forfængeligt ønske hos mig. Det var mere det, at her var en kategori, hvor min utilstrækkelighed som menneske ikke ville være så tydelig. At jeg i berømmelsen kunne skjule mine menneskelige skavanker,

Søren Kierkegaard skriver også, at hvis du virkelig har en hemmelighed, som du gerne vil bevare, så skal du råbe den ud over tagene.

Dette sitatet er fra et intervju i Politiken.

Så, hvor fører dette meg. Sannelig om jeg vet helt. Og henger det sammen med dette kommentarfeltet fra i dag?

Jeg avslutter med et sitat fra Transparens

- Rilke hadde anbefalt at når ens navn hadde havnet på alles lepper, da skulle man ta seg et annet navn, et hvilket som helst navn, slik at gud kunne rope til en om natten. Og det rådet har jeg fulgt. Og jeg hadde dessuten holdt mitt løfte om å holde det skjult for alle.

(akkurat dette syns jeg er trøstefullt)

Videre:

"I tilfelle av såkalt suksess svulmer navnet opp. Det løsner fra det mennesket som bærer det og blir en makt i seg selv, en Ding an sich, en kapital. Og gjennom voldsomt tilbakeslag blir det en kraft innad, som begynner å påvirke, dominere og forvandle det mennesket som bærer det. Enkle, ubevisste naturer pleier å identifisere seg med navnet og dets virkning og dermed bli ett med dets makt.

Vi andre, som holder oss permanent under mistanke og som setter spørsmåltegn ved alt, begynner å tvile på om vi overhodet har noen egen identitet. Eller som i mitt tilfelle: rent ut sagt å gi avkall på den."


(På tide å gå inn, 20:14)

Suzanne Brøgger og meg 2

Jeg sitter ute i bakgården i skyggen, det er søndag ettermiddag.

Når jeg skriver vanligvis, så avbryter jeg min egen tankegang hele tiden. Jeg går og henter noe, jeg putter noe inn i vaskemaskinen. Når jeg sitter her nå sitter jeg mer i ro selv om jeg tenker.

Det likner på når jeg sitter på i bil, eller går. Da tenker jeg godt fordi alt det andre beveger seg. Jeg tror det er derfor jeg har ro nå,
fordi det er små bevegelser rundt meg som jeg kan se på når jeg trenger det et-eller-annet som å reise seg og rydde noe gir.
Vinden beveger rosebusken, det er insekter å se på, to rare katter.

Kanskje jeg skal flytte ut.
Jeg kan ta med meg kjøkkenet ut til grillen her, min beste venn.

Men Suzanne Brøgger altså

I går skrev jeg hvordan hun, særlig gjennom boka Tørkevær,
fikk meg til å sanse alt sterkere, hun bidro til at tingene rundt meg fikk større betydning.

I dag vil jeg si noe om den Suzanne Brøgger som fikk meg til å tenke om igjen. Til å hele tiden spørre: Er det helt sikkert at det er sånn som det ser ut ved første øyekast?


Jeg sitter med en av de tre essaysamlingene som har bidratt til dette: Kvælstof, som det viser seg at jeg har hennes navnetrekk i.

"Seid" og "Pepret Sus" heter de to andre.

Jeg husker det øyeblikket

Jeg tror det må ha vært på det stedet som nå heter Spasibar? Hun snakket og jeg ville fryktelig gjerne at hun skulle skrive i boka, men jeg skammet meg for å spørre.

Herregud, noen tusj-krølletegn, trodde jeg at de skulle smitte av og ta bolig i meg etterpå? Antakelig. Det var kanskje der det skammelige lå. Det å se så mye opp til et annet menneske at man vil bli det mennesket.

Mange hilsener Suzanne Brøgger, maj 1991 står det i boka.

Men altså, å tenke om igjen. Jeg husker at jeg leste essayet: Om kjønnets magt i Oman. Der hun stiller spørsmål ved om det er så selvsagt at vår frihet er den beste måten:

- Jeg nyder friheden ved den kønsadskilte verden, hvor jeg ikke behøver at være venlig og tale med manden ved siden af mig.

Han har slet ikke lov at inlede en samtale, jeg er i min fulde ret til at ignorere ham totalt. Vi bilder os nemt ind, at vi i Vesten lever i en stærkt sexualiseret verden, fordi kønnene frit kan blande sig, hvorimod den arabiske verden er kønsadskilt og derfor afsexualiseret.

Men det forholder sig lige omvendt: Når vi i Vesten overhovedet kan ligge upåklædte på en strand i tusindvis uden at dette i sig selv udarter i sexuelle aktiviteter af nævneværdig grad, skyldes det, at vi i vor kultur har opøvet en stærk indre kontrol.

Når vi frit kan reklamere med nøgenhed, er det fordi den stort set har mistet betydning.



Nå tenker du muligens at det der ikke var så fantastisk,
men det var fantastisk for meg da.

Og det er

Hver eneste gang noen rister i forestillingene mine og får meg til å se saker på nye måter.

Bare det å innse muligheten for at det ikke er meg som var mest fri men hun som lever i en verden der mennene er adskilt fra dem var en revolusjonerende tanke.

Som jeg ikke tror stemmer sånn helt uten videre, men det er jo det fine med å bli gammel, verden utvider seg i alle retninger.


Kanskje ikke riktig i alle retninger når jeg tenker meg om.

Jeg tror nok det var Suzanne Brøgger som fikk meg til å tenke nøyere over påstanden om at jeg er et objekt for mannens blikk.

Jeg begynte å føle meg selv-subjektiserende

Jeg innbiller meg at jeg fant på ordet selv. Innholdet i det gjorde godt, en periode i alle fall. Hvem har godt av å gå rundt å føle seg som utelukkende et objekt?

Man skal passe seg for å ta fra noen den styrken de bygger opp selv, og sånn sett prøver jeg å se med milde øyne på unge kvinner som ikke ser at de lever i et samfunn påvirket av kjønn.

Og sånn sett gjorde deler av kvinnebeveglsen feil ved å fokusere på en slik måte at kvinner ble dyttet inn i en offerposisjon. De ville det helt sikkert ikke. Utfordringen er å peke på feil i samfunnet uten at kvinner (i dette tilfellet) ble sittende som en liten dott i hjørnet uten ansvar for sitt eget liv.


Herregud som jeg prater avgårde, svart bakgrunn skriver jeg på og. Dette går jo ikke. Jeg kan ikke lete etter flere eksempler, det er mange. Ikke i dag i alle fall. Det er blitt kaldt også her ute.

Jeg oppsummerer greia slik: hun påvirket meg til stadig å tenke:
Er det nå så sikkert, kan det ikke like gjerne....?

Pappa har nok også påvirket meg til det.
Og Paus-posten, de underligste ting kan ha stor betydning.

Suzanne Brøgger og meg

Jeg har hatt lyst til å skrive om Suzanne Brøgger bestandig.

Men hun har vært så betydningsfull for meg at det er for mye jeg skulle ha sagt om henne.

Dermed blir Brøgger-posten utsatt og utsatt, og det er jo egentlig noe stort tull.



For hun er en av, om ikke den, men jeg slipper heldigvis å rangere, kunstneren som har hatt størst innvirking på hvordan jeg faktisk lever livet mitt.

Dessuten er det en sørgelig ting at det står så lite om henne på nettet, og det er nesten ikke bilder å finne.
Plutselig ingen wiki til og med.
Det ergrer meg og jeg lurer på hvorfor.

Dermed setter jeg i gang og lurer meg selv med at jeg kan si litt om Suzanne Brøgger i dag og mer en annen dag.

Mens endel av de kvinnene som var litt eldre enn meg
lærte å fri seg fra kjærligheten og familien (som om)
og begynte å pule av Suzanne Brøgger, lærte jeg å se og lukte på små ting og å tenke. Ikke så verst det heller. Denne posten handler litt om å se og lukte, tenkingen får bli en annen dag.

"Tørkevær" var den første boka for meg

Den kom rett etter Fri oss fra kærligheden, Kærlighedens veje & vildveje og Creme fraiche: de bøkene som gjorde henne kjent.

Baksideteksten til Tørkevær sier

- Dette er en bok om den lille verden og om den store, om hva som er viktig, om døden, om det å ha fem sanser og bruke dem.
Og den er framfor alt en bok om å ha ro.


Den gjorde dypt inntrykk på meg med sine beskrivelser:

"Værelset mitt skal bli svakt laks og sjokolade - akkurat som det silkelommetørkleet jeg fant på loppetorget i Paris.
Gardinene er av blonder, dyppet i te."

og

"Spiste ertesuppe hos Signe. Vi hjelper Ellen med oppvasken.
Vi snakker om hva det er på de skitne tallerknene. Om det er mye eller lite eller om det er fett. Vi har midler for alle situasjoner. Det er meg som tar oppvaskkluten og tørker av komfyren.

- Det gikk fort! sier Ellen. Men det var kanskje ikke så mye der?
- Nei, jeg syns egentlig ikke det,
svarer jeg ved nærmere ettertanke."

For Suzanne Brøgger hadde flyttet ut på landet

Og samtidig som hun sitter og skriver og tenker og lar William Blake og Rilke dukke opp i teksten så lever hun mye i hverdagen amarylliser og og katter og bengalske bukser og med med naboer som Signe som har

"vridd nøkkelen om og murt igjen kolonialdøra. Der trappen var, har hun plantet stemorsblomster. Innvendig har hun fått sofagruppe med pyntebamser og trepanel. Nå drømmer hun om et badeværelse og varmt vann."

Hun pekte på de små detaljene i hver enkelt ting

Hver lyd, hvert synsinntrykk. Og hun lærte meg til å legge nøyere merke til de tingene. Eller er det kanskje heller sånn at man leser en som skriver om noe som finner ekstra gjenklang i deg selv,
slik at de dytter deg videre på den veien du allerede er, kanskje det.

Det er i alle fall ingen tvil om at hun påvirket meg til å ta inn verden på en mer nøye og intens måte.


Boka var av den typen som man må rive opp sidene på for å lese. Anstrengende, men hyggelig.

Antony synger nok nå

I min skrivende stund, mener jeg. I Håkons hall på Lillehammer.


Morgenbladet hadde en lang og interessant artikkel om ham i dag, blant annet om hvordan det er å falle utenfor kjønnsstereotypiene på Jamaica og i Tyrkia. Her er den.

Antony er androgyn, og viser det frem ved sminke og hår, tekster, bevegelser, måten å synge på, men mindre nå enn før.
Han skriver mindre om seg selv også sier han intervjuet.

- Mange har sagt til meg at jeg stenger mennesker ute ved å bruke sminke som et forsvar, et nivå av tilgjorthet som hindrer dem i å se meg.

Men hvis jeg bruker sminke, er det nettopp for å vise mer tydelig sannheten om min ånd.

Ved å bruke sminke og kle meg ut, åpenbarer jeg mer enn jeg tilslører.


– Når man opptrer, finnes det en struktur. Det er aldri som et fotografi av en naturlig verden. For meg er Bruce Springsteen
og David Bowie både autentiske og kunstferdige:

At Bruce Springsteen bruker et par møkkete bukser for å se ut som en jordnær og vanlig mann, er like bevisst som når David Bowie maler ansiktet i sju forskjellige farger for å si noe om sjelen sin. Begge gester er like oppriktige.

Noen av de fremste kunstnerne jeg kjenner maler kroppene sine blå for å si noe om hvordan de føler seg. Å si at det ikke er autentisk,
er humbug. De mest eventyrlystne, grenseutforskende kunstnere kan være utrolig oppriktige.

Jeg har skrevet litt forskjellig om Antony

Her er en bitteliten sak med turnelisten hans og to fine sanger

En lang sak jeg skrev om Antony

Og om da han var i Oslo nå sist

Ellers er jeg ubeskjeden nok til å minne om funksjonen blogger har oppe i venstre hjørne, skriv inn f.eks Antony, og få opp alle saker der jeg har skrevet om ham.