Antony and the Johnsons i Oslo

Antony Hegarty og bandet hans The Johnsons, har tilbrakt deler av dagen på Gardermoen, i forsøk på å lokalisere baggasjen,
med alle instrumentene.



På bildet over her er to av medlemmene i The Johnsons,
hun i midten spilte cello.

BA på shitlist

Det gikk ikke, og British Airways er nå på Antonys shitlist, og bandet stilte opp i Oslo Konserthus med leide instrumenter.

Han har en dempet stil

Antonys kritikk ble formidlet på det milde viset hans, men vi skjønte hva han mente. Man kan ikke se for seg Antony arrogant.

Han utstråler ydmykhet og mildhet, samtidig, hvis jeg hadde vært servitøren hans hadde jeg anstrengt meg til det ytterste. Han har kraft kan vi si.

Litt som Odd Børretsen, han får nok biffen stekt slik som han vil han også.

For et elskelig vesen, sa Isis, en i følget av familie og venner.

For han er så søt, det stakkars mennesket

Han beveger seg som en blind mann, han rugger kroppen og rykker med hodet og smiler med smilehullene sine

Oslokonserten var en av svært få nå for tiden, og han sa at han nærmest følte seg som en blomst som blomstret out of season, såpass sjeldent var det.

Her er et bilde fra en annen konsert, i kveld hadde han litt kortere hår, og han satt ved pianoet hele kvelden.

Jeg skulle ta bilde, men mystiske feil skjedde med kameraet, samtidig som en mann gikk dempet på første rad og sa noe jeg som satt på 4. rad ikke oppfattet.

Antakelig var det at man ikke skulle ta bilder, i alle fall var det ikke ett mobilkamera eller blitz å se, lydig publikum må jeg si.

Publikum var ikke bare lydig, de var veldig begeistrede.

Men jeg har en høne å plukke med dem, som med de fleste publikumer.

Når man hører en sang komme, og blir veldig glad for det, så er det hyggelig å gi uttrykk for at man er glad for å høre den sangen, men er det lurt å klappe så lenge egentlig, så lenge inn i sangen?


Nei det syns jeg ikke.
Men så er jeg ikke så ydmyk som jeg kunne vært heller.

Men publikum gjorde i alle fall Antony glad, og han kom ut en tredje gang, etter at lyset var slått på, og tok en ekstra sang, fra den tiden han var 20 og ny i New Yorks klubbmiljø.

Dette er en Antonypost jeg er svært fornøyd med, mange fine lenker.

Idet vi gikk ut fra konserthuset i kveld og kom forbi Antonys selgebod så jeg at han har platene sine i vinyl også.

Jeg var borte og kikket og husket hvor deilig det var med LP-plater, ikke lyden, men det å holde dem i hånda, og se på bildet, fordi de er så store. Sånn som denne plata, den er fin i svært format.