Suzanne Brøgger 3

Ny ettermiddag i bakgården, grillen har ikke tømt seg helt etter nakkekotelettene. Jeg sitter i skyggen.

Da jeg gikk hjemover etter jobb (presteåpning) hadde jeg denne posten nærmest klar i hodet. Men jeg visste at den kom til å være vekk når jeg satte meg ned her, alle sammenhengene, rekkefølgen. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det var genialt.

Jeg har mange ganger ønsket meg en tankeopptaker jeg kunne koble på hjernen og så kunne jeg koble den til en skriver etterpå. Det, og et kamera i øyet, det er bare å blunke og så knipser jeg.

Suzanne Brøgger og identitet

Mens mange på min alder hadde David Bowie som sin ledestjerne i å leke med identiteter, hadde jeg Suzanne Brøgger.


Forfatteren Suzanne Brøgger later som om hun og Suzanne Brøgger er ett. Hun forteller oss alt. Alt er sant. Og likevel ikke. Hun leker og tøyser med oss. Litt som Vigdis Hjort.
Vi er aldri i tvil om at vi bør være i tvil.

Likevel er det grøssende deilig alt hun tør å skrive om seg selv.
Hva er virkeligheten, på hvilken måte og hvorfor er det viktig?

Vi som ikke er forfattere, vi som bare snakker med kollegaen, vi sorterer og redigerer i den teksten som kommer ut av munnen vår.

Noen spør hvordan det går og vi svarer "bæsj"

Det skulle tatt seg ut hvis vi svarte "akkurat nå er jeg nedstemt men siden du spør så begynner jeg å tenke på men nå lurer jeg på og når jeg ser den kaffekoppen får jeg lyst på kaffe men orker jeg gå på kjøkkenet.

Det skulle tatt seg ut om vi snakket sammen i en stream of consciousness. Vi kunne sitte side ved side og bable kontinuerlig, kollegaen og jeg. Nei det går ikke.

- Jeg er lige så forfængelig som andre, men at blive berømt var aldrig et forfængeligt ønske hos mig. Det var mere det, at her var en kategori, hvor min utilstrækkelighed som menneske ikke ville være så tydelig. At jeg i berømmelsen kunne skjule mine menneskelige skavanker,

Søren Kierkegaard skriver også, at hvis du virkelig har en hemmelighed, som du gerne vil bevare, så skal du råbe den ud over tagene.

Dette sitatet er fra et intervju i Politiken.

Så, hvor fører dette meg. Sannelig om jeg vet helt. Og henger det sammen med dette kommentarfeltet fra i dag?

Jeg avslutter med et sitat fra Transparens

- Rilke hadde anbefalt at når ens navn hadde havnet på alles lepper, da skulle man ta seg et annet navn, et hvilket som helst navn, slik at gud kunne rope til en om natten. Og det rådet har jeg fulgt. Og jeg hadde dessuten holdt mitt løfte om å holde det skjult for alle.

(akkurat dette syns jeg er trøstefullt)

Videre:

"I tilfelle av såkalt suksess svulmer navnet opp. Det løsner fra det mennesket som bærer det og blir en makt i seg selv, en Ding an sich, en kapital. Og gjennom voldsomt tilbakeslag blir det en kraft innad, som begynner å påvirke, dominere og forvandle det mennesket som bærer det. Enkle, ubevisste naturer pleier å identifisere seg med navnet og dets virkning og dermed bli ett med dets makt.

Vi andre, som holder oss permanent under mistanke og som setter spørsmåltegn ved alt, begynner å tvile på om vi overhodet har noen egen identitet. Eller som i mitt tilfelle: rent ut sagt å gi avkall på den."


(På tide å gå inn, 20:14)