søndag, juni 03, 2007

Suzanne Brøgger og meg 2

Jeg sitter ute i bakgården i skyggen, det er søndag ettermiddag.

Når jeg skriver vanligvis, så avbryter jeg min egen tankegang hele tiden. Jeg går og henter noe, jeg putter noe inn i vaskemaskinen. Når jeg sitter her nå sitter jeg mer i ro selv om jeg tenker.

Det likner på når jeg sitter på i bil, eller går. Da tenker jeg godt fordi alt det andre beveger seg. Jeg tror det er derfor jeg har ro nå,
fordi det er små bevegelser rundt meg som jeg kan se på når jeg trenger det et-eller-annet som å reise seg og rydde noe gir.
Vinden beveger rosebusken, det er insekter å se på, to rare katter.

Kanskje jeg skal flytte ut.
Jeg kan ta med meg kjøkkenet ut til grillen her, min beste venn.


Men Suzanne Brøgger altså

I går skrev jeg hvordan hun, særlig gjennom boka Tørkevær,
fikk meg til å sanse alt sterkere, hun bidro til at tingene rundt meg fikk større betydning.

I dag vil jeg si noe om den Suzanne Brøgger som fikk meg til å tenke om igjen. Til å hele tiden spørre: Er det helt sikkert at det er sånn som det ser ut ved første øyekast?


Jeg sitter med en av de tre essaysamlingene som har bidratt til dette: Kvælstof, som det viser seg at jeg har hennes navnetrekk i.

"Seid" og "Pepret Sus" heter de to andre.

Jeg husker det øyeblikket

Jeg tror det må ha vært på det stedet som nå heter Spasibar? Hun snakket og jeg ville fryktelig gjerne at hun skulle skrive i boka, men jeg skammet meg for å spørre.

Herregud, noen tusj-krølletegn, trodde jeg at de skulle smitte av og ta bolig i meg etterpå? Antakelig. Det var kanskje der det skammelige lå. Det å se så mye opp til et annet menneske at man vil bli det mennesket.

Mange hilsener Suzanne Brøgger, maj 1991 står det i boka.

Men altså, å tenke om igjen. Jeg husker at jeg leste essayet: Om kjønnets magt i Oman. Der hun stiller spørsmål ved om det er så selvsagt at vår frihet er den beste måten:

- Jeg nyder friheden ved den kønsadskilte verden, hvor jeg ikke behøver at være venlig og tale med manden ved siden af mig.

Han har slet ikke lov at inlede en samtale, jeg er i min fulde ret til at ignorere ham totalt. Vi bilder os nemt ind, at vi i Vesten lever i en stærkt sexualiseret verden, fordi kønnene frit kan blande sig, hvorimod den arabiske verden er kønsadskilt og derfor afsexualiseret.

Men det forholder sig lige omvendt: Når vi i Vesten overhovedet kan ligge upåklædte på en strand i tusindvis uden at dette i sig selv udarter i sexuelle aktiviteter af nævneværdig grad, skyldes det, at vi i vor kultur har opøvet en stærk indre kontrol.

Når vi frit kan reklamere med nøgenhed, er det fordi den stort set har mistet betydning.



Nå tenker du muligens at det der ikke var så fantastisk,
men det var fantastisk for meg da.

Og det er

Hver eneste gang noen rister i forestillingene mine og får meg til å se saker på nye måter.

Bare det å innse muligheten for at det ikke er meg som var mest fri men hun som lever i en verden der mennene er adskilt fra dem var en revolusjonerende tanke.

Som jeg ikke tror stemmer sånn helt uten videre, men det er jo det fine med å bli gammel, verden utvider seg i alle retninger.


Kanskje ikke riktig i alle retninger når jeg tenker meg om.

Jeg tror nok det var Suzanne Brøgger som fikk meg til å tenke nøyere over påstanden om at jeg er et objekt for mannens blikk.

Jeg begynte å føle meg selv-subjektiserende

Jeg innbiller meg at jeg fant på ordet selv. Innholdet i det gjorde godt, en periode i alle fall. Hvem har godt av å gå rundt å føle seg som utelukkende et objekt?

Man skal passe seg for å ta fra noen den styrken de bygger opp selv, og sånn sett prøver jeg å se med milde øyne på unge kvinner som ikke ser at de lever i et samfunn påvirket av kjønn.

Og sånn sett gjorde deler av kvinnebeveglsen feil ved å fokusere på en slik måte at kvinner ble dyttet inn i en offerposisjon. De ville det helt sikkert ikke. Utfordringen er å peke på feil i samfunnet uten at kvinner (i dette tilfellet) ble sittende som en liten dott i hjørnet uten ansvar for sitt eget liv.


Herregud som jeg prater avgårde, svart bakgrunn skriver jeg på og. Dette går jo ikke. Jeg kan ikke lete etter flere eksempler, det er mange. Ikke i dag i alle fall. Det er blitt kaldt også her ute.

Jeg oppsummerer greia slik: hun påvirket meg til stadig å tenke:
Er det nå så sikkert, kan det ikke like gjerne....?

Pappa har nok også påvirket meg til det.
Og Paus-posten, de underligste ting kan ha stor betydning.

3 Kommentarer:

Blogger Thomas sa ...

Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

04 juni, 2007 13:12  
Blogger Thomas sa ...

«Det å se så mye opp til et annet menneske at man vil bli det mennesket» ...

... er så innmari sant sagt. For meg personlig gjelder det ikke Suzanne Brøgger, men jeg har hatt lignende fascinasjon for en annen forfatter. Men det er befriende å se det så presist uttrykt.

04 juni, 2007 13:13  
Blogger fr.martinsen sa ...

Takk for det.

04 juni, 2007 20:37  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start