Søvnløs i Smögen

Klokka 05.32 på morgenen.
Mellom 4 og 6 er jeg ustødig på sovingen, våkner lett av en måke eller en ting i en veske som sier fra at den vil bli ladet.


Noe skal man pusle med til trøttheten byr på igjen,
dette er utsikten ut av vinduet fra rom nr. 3.
Det er mørkt ser jeg, klikk på bildet så blir det større og bedre å se på.


I går kveld gikk jeg over til Chrome.
I natt prøver jeg ny mal på bloggen, jeg vet sannelig ikke, jeg er konservativ. Men jeg liker at det er lett å dele poster til Facebook og Twitter, men det ser stygt ut.

Og nå når jeg først kikker inn i bloggerverktøyet ser jeg at jeg har flere lesere enn det gamle tellesystemet viste, det var oppmuntrende.

Akkurat nå 83

Akkurat nå er jeg i Smögen, en liten ferietur, et par rolige dager, sove mens vinduet er åpent og jeg kan lukte havet, jeg lukter havet hele tiden.


Jeg kan vel alltids bruke penger. Jeg bruker penger. Men jeg kan også være lur. Jeg hadde med et minikjøkken i en boks, brødfjøl og brødkniv, pepperkvern, sitron, majones, te og vannkoker og litt til. I sted gikk jeg til fiskehandleren og kjøpte to røkte makrellbiter til 48 kroner og vips ble det billig og god lunsj.

Vi har rigget oss til med skjøteledning ut av vinduet og trippelstikk-kontakter og saueskinn til å sitte på og pc-er og kamera og galaxyer og ladere, og så vannkokeren: Utekontor.

This is just to say 33

Hundekjeks er en fin blomst som egner seg til snitt, som det heter. Fins i grøftekanten.

Hvis du skal til Amsterdam

I dag åpnet en utstilling av Anton Corbijn i Amsterdam,
den står til 1. september.


Dette er Alexander McQueen, han er død nå.

Jeg så utstillingen i New York i vinter. Jeg googlet meg selv opp og kom til den bloggposten jeg skrev I´m dying of a brain tumor, det er merkelig hvordan man kan glemme hva man har opplevd, hva man har skrevet, godt jeg har bloggen min. Lever damen ennå, jeg fikk lyst til å dra tilbake. Denne også, sementen, den hadde jeg nesten glemt.

Laurie Anderson i Harstad

Så, jeg dro til Harstad og festspillene der for å se og høre på Laurie Anderson. Var det bra? Laurie Anderson blir aldri feil for meg.

Men forestillingen var for stillestående til at jeg ble begeistret. Det var øyeblikk, mange øyeblikk, mens hun fortalte historiene sine, der jeg tenkte å! for en vending, og dessuten skulle jeg gjerne vært barnliksom og ligget på sofaen med dyne og hørt på den stemmen som fortalte de historiene.

Det ville jeg

Og noen ganger når Laurie A. spilte på fela oppå seg selv i opptak og hun dro på litt, da kunne jeg merke at det dro på litt inni meg også.

Men ellers så sto Laurie Anderson alene på scenen fast foran tangentmaskinen og lagde sånne svevende lyder til fortellingene som passer på filmer der et romskip glir ut i verdensrommet. Jeg er ikke så glad i sånn musikk.

Hun spilte bare sangen om Hansel og Gretel, den liker jeg.
Og så gikk hun bort til lenestolen og fortalte der.

Ellers var det fysisk stillstand på scenen

Lys som blafret, det var pent, men action er det jo ikke.


Etterpå drakk jeg øl med noen og de sa, hvorfor spurte ikke du om et intervju med henne? Og jeg sa, da hadde jeg grudd meg en uke på forhånd, da hadde jeg tenkt: Fins det egentlig spørsmål i verden? For det er den slags mismot jeg kan komme til å havne i, det er all slags groper og hull.

Jeg spurte riktignok om intervju med Patti Smith

Men det fikk jeg ikke skjønte jeg ikke før samme dag.
Så jeg har fortsatt søvn å ta igjen.

Men jeg ville heller at de skulle sagt ja. Og neste gang skal jeg sove meg opp og spørre på Laurie. For Harstad Tidende spurte og Laurie Anderson svarte på hva hun hadde gjort tidligere på dagen.

Og det lurte jeg også på

Jeg forestilte meg at sjefen for festspillene tok henne med ut i båt og grillet tørrfisk med henne i fjæra mens hun fikk sitte på et sauskinn. Det viste seg at hun hadde syklet i byen i et forsøk på å komme til den gamle kirka men så hadde hun rotet seg litt bort.

Se videoklippet til Hege Iren Hanssen i NRK, verdt å se syns jeg.

Havna i Harstad

Hvorfor stenges folk ute fra havna der det foregår lossing av og til? Skal folk bare få tilgang til kosehavner, ikke forståelse for logistikken i samfunnet?

Published with Blogger-droid v1.6.8

Harstad før konserten

Den trivelige baren (!) som Petter Stordalen har stelt i stand på byens hotell. Heldig, for kulturhuset har ikke servering.

Published with Blogger-droid v1.6.8

Harstad og meg,

ikke topp stemning fra første stund. Jeg sovnet på flybussen og våknet hver gang noen skulle av, det var en ny flybuss med alkoblås for sjåføren og høy lyd hver gang noen trykket på stopp-knappen eller sjåføren reiste seg opp fra sikkerhetsselen for å hjelpe med noens baggasje.

Jeg sovnet selv om jeg havnet ved siden av to dressmenn som tok første møte på flyet og fortsatte på bussen, kalkyler sa de.

Flybussjåføren var grei og kjørte meg rett til pensjonat Midnattsol og jeg tenkte yes, jeg skal rett i seng selv om pensjonatet ligger rett ved en hovedvei,

men hvor er inngangsdøra

jeg gikk rundt huset og kikket inn i en gang men ok den var der jeg hadde stoppet først men det var tomt for skilt på døra og mørkt innenfor så jeg gjennom glasset i døra og døra var låst og ingen kom da jeg ringte på de to klokkene og ingen tok telefonen da jeg ringte dem etter å ha funnet det på internett min venn og nå tenkte jeg,

helvetes Harstad

Stygt er det her også og maling skaller av på mange hus og ingen vil male dem på nytt.

Ikke rart de må ha festspill

Kanskje Harstad er tungsindig. Jeg gikk i alle fall for å lete etter et annet sted å bo, engstelig fordi jeg hadde ringt rundt til alle hotellene da jeg bestilte billett og alle var festspillfulle.

På andre hotellet hadde de ett rom og det tok jeg, 1800 kroner. Til gjengjeld er det utsikten fra vinduet mitt du ser over og kulturhuset med Laurie Anderson ligger klint inntil og gardinene stengte alt lys ute og det er tre puter i hver seng og putene er myke men faste på den riktige måten og nå har jeg sovet lur og nå skal jeg gå ned og spise middag.

Konserten begynner 18.00.
Det er tilogmed sofagruppe på rommet.

Published with Blogger-droid v1.6.8

This is just to say 32

I morra skal jeg ha klokka på ringing for jeg skal stå opp tidlig og dra til Harstad og se på Laurie Anderson i kulturhuset der. Det føles merkeligere å reise til Harstad for å gå på konsert enn en mer fremmed by, en London, en Berlin eller no. Og det er jo merkelig.


Unntak for kjærestebilder når det ikke handler om kjærester, for bildet var fint og helt nytt for meg.

Charlotte Rampling

Jeg tok opp Aftenpostens nye kulturbilag K fra bladhylla i Narvesen fordi Charlotte Rampling var på forsida. Jeg har likt å se på henne siden jeg så henne i Woody Allens film Stardust Memories, et klipp jeg har husket i 30 år.


Intervjuet handler om en dokumentarfilm om henne, The Look. Den ble vist i Cannes i sommer og kommer på filmfestivaler til høsten. Jeg har fryktelig lyst til å se den.

Hun ville ikke ha en ordinær dokumentarfilm lagd om seg,

- Hvis du kontakter alle de menneskene jeg har jobbet med og spør dem hva de synes om meg, ville alle svare "å, fantastisk!" og så ble det bare masse blæh.

"I stedet viser filmen åtte samtaler mellom Rampling og en eller flere av vennene hennes, hver samtale med utgangspunkt i et tema, noen ganger hjulpet frem av en flaske rødvin og alltid med referanser til hennes mest uforglemmelige rolletolkninger."

Hun snakker med Paul Auster i husbåten hans i Brooklyn om det å bli gammel f.eks, et emne som interesserer meg. Og tabuer, og kjærlighet.

Skikkelige emner

Intervjuet i K er en oversettelse fra Guardian, her er det.

Om Ellen Willis

Jan Gradvall skriver interessant i Expressen om hvordan det er et mønster at menn hopper over kvinner når rockkritikerhistorien skrives. Utgangspunktet er at noen av amerikanske Ellen Willis tekster er samlet i en bok (med en reklamefilm på youtube).

Jan Gradvall ser ut til å ha hentet noen poenger fra Ken Tucker i NPR, her kan du lese artikkelen hans om Ellen Willis, og Willis tekst om Bob Dylan som nevnes under her finner du i NPR-artikkelen.


Ellen Willis var bara 26 år när hon fick jobbet på New Yorker. Efter sju år som rockkritiker gick hon vidare och började i stället skriva om främst feminism och politik. Därmed räknas hon inte som en "riktig rockkritiker".

En parallell utveckling kan spåras i Sverige

Det har gjorts flera avhandlingar och uppsatser om svensk musikjournalistik. När jag intervjuats av dessa forskare och studenter har jag alltid nämnt Susanne Ljung och Kristina Adolfsson som avgörande för utvecklingen. Båda skrev på 1980-talet i Expressen om pop på ett sätt som bröt med den allmänna synen att ett nytt album med Bruce Springsteen eller Ulf Lundell per automatik var det viktigaste som hände det året.

Det var Ljung och Adolfsson som öppnade dörren för den moderna popkritiken. Ytan var aldrig ytlig för dem. Den var en del av popkulturen. Men när jag sedan fått läsa dessa avhandlingar om svensk musikjournalistik - samtliga skrivna av män - har jag aldrig sett någon kvinnlig kritiker nämnas som betydande eller avgörande.

Inte ens Mia Gerdin, med sitt radioprogram Spinnrock, lyfts fram.
Orsaken? Att ingen tänker på dem som just utpräglade rockkritiker.

Precis som Ellen Willis hade de ett bredare synfält än så - och gick vidare till att skriva om annat. Samtidigt är det just dessa kvinnliga journalisters ointresse för traditionell rockbevakning - med revelj varje fredag och uppställning framför veckans nya album och konserter - som gjorde deras skrivande så intressant.

Att läsa Ellen Willis är också en påminnelse om hur förminskande det är att förväxla musikjournalistik med enbart recenserande och intervjuande. Boken inleds med hennes allra första text som popkritiker, en 20 sidor lång genomlyssning av Bob Dylan för tidningen Cheetah.

Texten publicerades 1967 - 40 år före filmen I'm not there - men Ellen Willis naglar fast allt det som gjorde att Todd Haynes porträtt av Dylan kändes så modernt.

Nej, konstaterar hon, det finns ingen autentisk Bob Dylan. Vad Dylan sysslar med är låtskrivande och skådespeleri. Ellen Willis jämför Bob Dylan med Andy Warhol: "If you want to understand me, look at my surface".

Ellen Willis skriver också om att den som tolkar Bob Dylans texter symboliskt missar halva poängen. I Dylans textvärld är en reklamfilm på tv inte bara en symbol för alienation. Det är också - en reklamfilm på tv. Det enda som verkligen är autentiskt med Dylan är att alla hans sånger "bär stigmata av en autentisk medeklassuppväxt".
Och detta inte menat som kritik, utan beröm. Vi skriver 2011, men rockkritiken - alltjämt fixerad vid betydelsen av autenticitet - har fortfarande inte hunnit lika långt som Ellen Willis 1967.


Hele artikkelen kan du lese her
En liten videosnutt med datteren til Willis som samlet tekstene til mora

Fine bokbutikker

Guardian samler bilder av kjedeuavhengige bokhandlere i en flickr-gruppe knyttet oppp til et kart.

Billedgalleri av bokbutikkene
Guardians artikkel


Flere bilder fra butikken Tales of Moon Lane

Siden til butikken (fin)

Hjelp mot flyskrekk

Ok. Jeg har en erfaring med flyskrekk som kanskje kan være til nytte for noen, jeg skriver om den her, på konkret vis, for andre kan det nok bli svært kjedelig.

Jeg hadde flyskrekk i mange år. I begynnelsen fløy jeg når det var nødvendig, senere tok jeg tog. Jeg holdt meg i Europa. Kurs mot flyskrekk? Jeg hadde ingen tro på at informasjon skulle trenge inn i den frykten som ikke var basert på fornuft alene.

Hver bevegelse i flyet gikk rett i kroppen min og ble et tegn på at flyet kunne ramle rundt når som helst. Jeg spente muskler, gjemte meg bak ukeblader for å kunne lukke øyne, puste, konsetrere meg om å overleve uten innsyn fra fremmede.

Opp- og nedstigningene var verst, men alle bevegelser gjorde meg redd. Jeg var ved mine fulle fem, klar over statistikk, statistikk hjalp ikke. Flere dager før flyturene lå muligheten for å dø i bakhodet, jeg regnet nesten med at det skulle gå galt. Jeg gransket meg selv og kom frem til at i mitt skrudde flysinn trodde endel av meg at det var 20? 40? prosents sjangs for flystyrt. Og sånt legger en demper.

Jeg vurderte på alvor å be om å få bli med en båt til New York. Da jeg planla en reise til Afrika skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe og gikk til legen.

Legen sa: Ta Vival

Og hun sa også det som fikk meg til å tørre å prøve: Du blir ikke sløv eller beruset av det.

Jeg er heldig som vanligvis ikke trenger piller og derfor kan jeg koste på meg en mistenksomhet til dem, det er jo så uoversiktig hva som er inni. Den første gangen jeg tok min venn vivalen var jeg nesten like redd for den som for flyturen, tross legens informasjon.

Men det var sant det legen sa og det er jo merkelig og magisk. Pillen suser inn i hjernen min og virker på frykten og ikke noe annet. De jeg prøver å forklare dette til nøler med å tro meg. Jeg kunne ikke tro det før jeg erfarte det selv heller.

Men, det er poenget her. Denne solskinnshistorien er i ferd med å slutte og den slutter slik slike pleier,

livet ble anderledes

og kunne inneholde langhelger til Dublin og Paris. Og det unner jeg andre med liknende problemer å få oppleve.

Jeg har hatt dette regimet med flymedisin noen år nå og en ekstra gevinst er at ettersom jeg vet av erfaring at flyturen ikke blir ille så slipper jeg dagene med tanker om at livet er i ferd med å avsluttes, stor gevinst.

Jeg syns også det ser ut som kroppen er i ferd med å avlæres at fly og dets bevegelser er noe å være redd for, som om den ikke husker det lenger. Jeg glemte pillen en gang og det gikk fint, bare litt rusk. Jeg tar pillene fortsatt ettersom jeg ikke flyr så ofte og det ikke er noe ulempe.

Det er 5 milligram som er riktig dose for meg, jeg testet mindre i begynnelsen for å være sikker på å ikke ta for mye, da kan man bli trett.

SR hjemme hos Patti Smith

Birgitta Tollan fra det svenske radioprogrammet Kosmo dro hjem til Patti Smiths hus i Greenwich Village på Manhattan. Det er det du ser over. Klikk nå endelig på bildet slik at du ser det skikkelig, helt til du slapper av at Patti Smith har lageresker som står oppå hverandre på gulvet.

Hva er det i dem?

Barneklær som hun ikke har hjerte til å kaste? notater og utklipp som lå på skrivebordet og som hun ikke orket sortere da hun flyttet og som hun siden ikke har sett på? vintergensere og sjerf?

Artikkel hos Sveriges Radio om programmet som er indeksert slik at du kan gå inn i de delene du vil: Intervjuet med Patti Smith som starter med at Birgitta Tollan forteller at huset hennes slett ikke er i den chickaste delen av New York og så hører vi at hun ringer på.

Patti Smith og mannen trakk seg tilbake fra offentligheten med barna, han døde av hjertesykdom, Bob Dylan overtalte henne til å flytte tilbake til New York.

Hun snakker om New York slik hun syns den var da og hva hun syns om den nå, hun syns New York er borte og for unge folk, det skjønner jeg ikke helt. Hun snakker om Obama og om katten.

I de andre radiobitene i artikkelen kan du høre Patti Smith synge litt for journalisten, en annen bit om gentrifisering av New York og Hasse Persson om Robert Mapplethorpe som det er utstilling av i Fotografiska i Stockholm.

30. august kommer Patti Smith til Stockholm for å få en pris og da sendes en lengre versjon av dette intervjuet, jeg skal si fra.


Og så skal Patti Smith være skuespiller i Law and Order, tv-serien, der hun spiller en professor på Columbia, se videosnutt og artikkel her, bilde fra professorpulten over.

I dag skulle jeg jo lese og legge ut lenke til Klassekampens utskrift av det intervjuet Pedro Carmona Alvarez gjorde med Patti Smith på Litteraturhuset men så hadde de ikke lagt det på nett.

Hurtigruta og meg og bror min

Bror min

filmer hurtigruta i Stamsund akkurat nå. Ok, litt privat hurtigrute-og-bror-informasjon. Bror min er fotograf i NRK-Nordland. I går kjørte han fra Bodø og tok inn på hotell i Svolvær.

Når han filmer i Stamsund nå så er han en ekstra i tillegg til de fotografene som er med i hurtigruta. Han sender bilder direkte inn til mikserommet i hurtigruta og bildene hans blir med i totalmiksen og sendes ut i verdensrommet og inn i tv-ene våre, eller i mitt tilfelle pc-en og nett-tv.

Snart forlater hurtigruta Stamsund og skal via Trollfjorden til Svolvær. Men Trollfjorden er veldig trang og med høye fjell og derfor går det ikke å sende tv-signaler der inne fra hurtigruta.

Derfor dro broren min med en gummibåt ut til ei øy utafor Trollfjorden i morres for å sette opp og teste utstyr slik at han kan stå der og filme når hurtigruta kommer forbi og så kan han sende bildene sine inn til hurtigruta-mikserommet, men de kan også sende alle direktebildene sine ut til ham på den lille øya og så sender han hele miksen ut i verdensrommet og til tv-ene våre.

Hvis jeg har forstått det korrekt

Så nå blir det spennende, for bror min, og meg og nå muligens deg om det kommer live-bilder fra Trollfjorden. Hvis det gjør det har det gått bra.

Jeg har vært i Stamsund i flere dager på ferie men måtte dra derfra tidligere i dag. Nå sitter jeg hjemme på Grünerløkka og ser på nett-tv. Bilder fra Lofoten i sol kan du se på bloggen.

Familien Goldberg igjen

17. juni hvert år tar far fotograf Goldberg i Argentina bilde av familien sin. Den første gangen han gjorde det var i 1976 og da hadde han en kone. Etterhvert har de fått tre sønner og det har blitt to svigerdøtre og et barnebarn.

Siden til far Goldberg.

Jeg har fulgt dem noen år og nå tenker jeg, håper ingen er blitt borte i år.


Familien slik den var i 1984.

Kirkegården på Reine

I dag var vi på Reine, det er lofotferie disse dager, sol kontinuerlig, T-skjortevarmt, sandstrender og så Reine som kan se slik ut i sommervær.


Sverdrupfamilien har vært økonomisk sentrale på Reine i mange år og for hundre år siden betydde det egen del av kirkegården, med gjerde og smijernsport og fine gravsteiner som er overgrodd.


Tiden går, vi lever bare et lite øyeblikk.




Andre gamle gravstøtter var samlet på ett sted.


Og en av jern sto for seg selv foran hundekjeks.


Så sånn var det i Reine. Og de hadde gode smørbrød der med røkt kvalkjøtt og røkt laks og historisk hotell og det var mer, det er alltid mer.

Hva mer?

Jo, da vi hadde kjørt fra Reine en stund og vært på hvit sandstrand på Ramberg så kom vi forbi denne kirka på Flakstad. Skulle tro arkitekten hadde tatt seg en tur til Russland.


Det var fin campingplass her og en kilometer eller så på vei fra Flakstad kirke tilbake mot Stamsund var det et sted der jeg skal stoppe når jeg en gang, forestiller jeg meg, skal kjøre disse veiene igjen og ha dagevis og kan stanse på alle de stedene der jeg har tenkt åh! og herregud! og så latterlig fint det er! jeg tenker det så ofte at jeg ikke kan si det til de andre jeg reiser med hver gang, jeg vil jo ikke slite dem ut med utrop.

Men en gang, forestiller jeg meg, skal jeg snirkle meg av gårde med sitteplate og kaffe på termos og da vet jeg at en kilometer eller så etter Flakstad kirke er det et sted der det renner vann over et flatt berg som man også kan sitte på, med termosen sin, rett ved veien. Og på nersida av veien er det superlanggrunt og sikkert fint å vasse for unger og noen voksne. For det har jeg skrevet her.

Dolk og Pøbel i Lofoten

For noen år siden malte Dolk og Pøbel på endel gamle hus i Lofoten. Du kan lese mer om prosjektet her i en artikkel med endel bilder. Og her kan du gå videotur med Dolk i Lofoten


I dag kjørte vi forbi et av de forlatte husene og stanset for å se på og ta noen bilder.


På Flickr kan du se at pipa som her er rast sto i fjor. Det ser nesten ut som det må ha vært noe næringsvirksomhet i et tilbygg til huset en gang.


Sånn, disse bildene i all hast. Det er lys sommernatt ute og kalde mackøl å drikke.

Henningsvær i dag

Her kommer noen raske bilder fra Henningsvær i dag.


Sol som dere ser, varmt og deilig.
Klikk på bildene, det er mye bedre å se dem større.


Vi spiste på kaia til Klatrekaféen, trivelig sted men jeg syns det var stive priser med 70 for en halvliter og 110 for ei lita og helt grei bare, fiskesuppe.

Og så sto det skilt på disken til Klatrekaféen med No Computers Please, og hey? jeg som akkurat skulle til å slå på min Samsung Galaxy for å logge inn på Foursquare og fortelle at jeg var på Klatrekaféen?


Et hus på kaia.


Men nok muggenhet, idet man kommer inn til Henningsvær står disse hjellene.


Det var ikke fisk på, men de hodene var tøffe der de hang.

På Knausen til dikter Arild

Kollvika, stedet utenfor Stamsund der Arild Nyquist og kona Anne-Kari og ungene bodde i mange år ligger i nærheten av her jeg er på ferie. I går ruslet vi bort dit.


Her er fjøset og huset sett fra naboen.
Klikk på bildet hvis du vil se det større.

Arild Nyquist har vært min boklige venn i mange år. Det begynte da jeg var ungdom og leste Kollvikabrev der dikter Arild smugdrikker rødvin fra en støvel i yttergangen og Arild og Anne-Kari smugdrikker vin fra en kopp på Samvirkelaget i Kabelvåg (tror jeg det var) eller Arild som furter på sofaen eller Arild som blir sint og vil knuse men så angrer han allerede mens han bare har hånden med tallerkenen hevet og Arild som oppdrar sønnen sin og tenker på hvordan det ville vært raskere unnagjort hvis sønnen var en hare. Da kunne han bare stått i lyngen og sagt, Der er en rev, glem det aldri. Osv.

Jeg elsket historiene og Arild Nyquist kom til skolen min og jeg lo da han leste høyt i gymsalen og jeg ble flau fordi jeg hadde ledd midt i et forfatterbesøk, men Arild Nyquist sa at det absolutt er lov til å le når det er morsomt. Puh!


Arild Nyquist har påvirket språket mitt. Jeg skjønte tidlig at det sjelden er nødvendig å jåle det til med ord som skal vise at visst har jeg fulført gymnaset og mer til. Jeg kunne bruke hverdagslige ord til alt jeg vil skrive.

Arild har sunget om Postmann som sa til meg
vær så helvetes grei
sett kassa litt lenger opp i bakken
du bor jo nederst i en blindvei!

Og strengt tatt mente Postmann at jeg kunne sette kassa hjemme i hagan hos han.


Jeg har sittet på Kalvøya og ventet på at konfransier-Arild skulle komme ut på scenen og snakke innimellom. Det var fint å høre Arild snakke men jeg husker også at det var mulig å forstå at det ikke var lett å komme seg opp og ut på scenen hver gang.


Her er enga og havet utenfor huset til Arild og Anne-Kari.


Ved plassen der huset står er det en knaus og jeg klatret opp på den, her er huset og fjøsen sett derfra.


Mens jeg gikk oppå knausen i sola og lukta krøkebærlyng og så på utsikten så jeg for meg Arild og Anne-Kari og unger på utflukt med ullteppe og gul saft og mariekjeks.


Og så gikk jeg videre utover og ned fra knausen og til det jeg nå tenker på som tomta mi. Her, forestiller jeg meg, må jeg jo bygge ei bu med kjøkkenbenk med stort vindu foran som jeg står og hakker løk på og på den andre veggen (utsikt under) hadde jeg skrivebord med stort vindu og så var det vedovn og brisk og resten kunne det være det samme med.


En båt med påhengsmotor måtte jeg hatt.

Fjæra er toppen

Akkurat nå på Haukland i Lofoten. Klokka er fem, jeg har kjøkkenbenk på steinen og grill mellom to stein bak meg. Den som er to år snakker med en sau borti her. Lammeentrecoter har ligget i pose i to dager med sitron og olje og hvitløk og rosmarin. Og Nordlandspils.


(klikk på så blir det større og kommer bedre til sin rett)

Mere Stamsund

De nærmeste dagene blir det mest feriekos å få her tror jeg.


En ettermiddagstur til kaiene i Stamsund og et kald pils på en av dem, det var svettevarmt i sola. God feriefeeling.


Klikk på bildene hvis du vil se dem større.


Vi diskuterte nøyaktig hvilke funksjoner de ulike karene i båten hadde, kunne trengt en mer fagkyndig person med.


Jeg har ikke så mye å si i farta, jeg har lyst til å vise dere disse bildene likevel, jeg blir alltid i godt humør av kaier og båter og det som hører til, oljetanker f.eks.




Hvert hus sitt tørrfiskoppheng.


En rorbuby som er pusset opp og gjort til turisthytter.


Nå venter salat med varme gresskarkjerner stekt i smør (mm) og pølser med smak, rødvin også. Etter maten og snakken skal jeg gå til sengs og lese frise opp Arild Nyquists Kollvikabrev for i morra skal vi rusle bort til det huset han hadde og snoke litt der.