På Knausen til dikter Arild

Kollvika, stedet utenfor Stamsund der Arild Nyquist og kona Anne-Kari og ungene bodde i mange år ligger i nærheten av her jeg er på ferie. I går ruslet vi bort dit.


Her er fjøset og huset sett fra naboen.
Klikk på bildet hvis du vil se det større.

Arild Nyquist har vært min boklige venn i mange år. Det begynte da jeg var ungdom og leste Kollvikabrev der dikter Arild smugdrikker rødvin fra en støvel i yttergangen og Arild og Anne-Kari smugdrikker vin fra en kopp på Samvirkelaget i Kabelvåg (tror jeg det var) eller Arild som furter på sofaen eller Arild som blir sint og vil knuse men så angrer han allerede mens han bare har hånden med tallerkenen hevet og Arild som oppdrar sønnen sin og tenker på hvordan det ville vært raskere unnagjort hvis sønnen var en hare. Da kunne han bare stått i lyngen og sagt, Der er en rev, glem det aldri. Osv.

Jeg elsket historiene og Arild Nyquist kom til skolen min og jeg lo da han leste høyt i gymsalen og jeg ble flau fordi jeg hadde ledd midt i et forfatterbesøk, men Arild Nyquist sa at det absolutt er lov til å le når det er morsomt. Puh!


Arild Nyquist har påvirket språket mitt. Jeg skjønte tidlig at det sjelden er nødvendig å jåle det til med ord som skal vise at visst har jeg fulført gymnaset og mer til. Jeg kunne bruke hverdagslige ord til alt jeg vil skrive.

Arild har sunget om Postmann som sa til meg
vær så helvetes grei
sett kassa litt lenger opp i bakken
du bor jo nederst i en blindvei!

Og strengt tatt mente Postmann at jeg kunne sette kassa hjemme i hagan hos han.


Jeg har sittet på Kalvøya og ventet på at konfransier-Arild skulle komme ut på scenen og snakke innimellom. Det var fint å høre Arild snakke men jeg husker også at det var mulig å forstå at det ikke var lett å komme seg opp og ut på scenen hver gang.


Her er enga og havet utenfor huset til Arild og Anne-Kari.


Ved plassen der huset står er det en knaus og jeg klatret opp på den, her er huset og fjøsen sett derfra.


Mens jeg gikk oppå knausen i sola og lukta krøkebærlyng og så på utsikten så jeg for meg Arild og Anne-Kari og unger på utflukt med ullteppe og gul saft og mariekjeks.


Og så gikk jeg videre utover og ned fra knausen og til det jeg nå tenker på som tomta mi. Her, forestiller jeg meg, må jeg jo bygge ei bu med kjøkkenbenk med stort vindu foran som jeg står og hakker løk på og på den andre veggen (utsikt under) hadde jeg skrivebord med stort vindu og så var det vedovn og brisk og resten kunne det være det samme med.


En båt med påhengsmotor måtte jeg hatt.