Fy for ei god suppe

Revet småbiter av pinnekjøtt og slengt oppi endel av beina også, brune linser som lå et døgn i vann, trengte nesten ikke koke, mye av begge deler. Persillerot og sellerirot og et par poteter. Pepper, mye kverna pepper. Og så fikk jeg ei pepperkvern i julegave, den fikk korianderfrø i seg: Nykverna korianderfrø i suppa. Fy for ei god suppe det ble.

Akkurat nå 87

sitter jeg alene ved bordet med et glass rødvin og rosa skumnisser som jeg har holdt unna noen av, ikke alle går i julestrømpen.

Hva har jeg gjort?

Jeg har satt ut godter og nisser, pakket inn en pakke, sprayet og gnikket av speilet, skrellet kålrabi, hengt opp klær og litt sånn.

Og særlig

Har jeg lagt unna alt det andre som skal gjøres, som skulle vært gjort, som henger over men som nå ligger i små hauger og bunker på soverommet.

Det er NRK på nett-tv-en og felleskapsfølelse med mannen på hurtigruta og de på Twitter og hvis noen vil, her.

Se på dette!

Back to the future heter Irina Werning sitt fotoprosjekt. Hun viser tiden som går ved å plassere folk i akkurat den samme posisjonen som de var i for f.eks 20 år siden.


Irina Werning bor i Buenos Aires.
Her er facebooksiden til fotoprosjektet.
Her er flere bilder i samme prosjekt


It starts when I get together with my subjects and we choose the old picture. I go through their boxes and albums looking for an image that speaks about them. Next comes a bit of a photographic investigation: studying the lighting, the angle, the type of camera and lens it was shot with, etc.

Then, from there, the search begins: internet auction sites, second hand stores, borrowing from friends wardrobes, cutting, dying, sewing, attaching, adapting, assembling, gluing, coloring, painting, renting rare and hard to find objects.

Knaus-nitten

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg om at Karl Ove Knausgård skriver om forholdet til kjæresten sin, til at hun blir syk, til at han skriver om at hun blir syk. Jeg bryr meg om det. Men ungen Vanja og han og henne,

"Jeg vet at alt ser anderledes ut for henne, at det i hennes indre er egne lover som gjelder, hennes lover, et menneske som ser verden og som fylles av sterke følelser for den, men tenker så godt som aldri over det, hva det faktisk betyr.

Jeg er så nummen over alle rutinene vi følger, over det koordinatsystemet som ligger nedsenket over livet mitt, at jeg ubevisst regner med at alle rundt meg har det på samme måte, ikke minst de tre små menneskene som jeg deler leilighet med.

Selv de nesten vulkanske følelsesutbruddene deres ser jeg ut fra meg selv og mitt, som irriterende forstyrrelser, håpløse irregulariteter, hindre i veien, og ikke som tegn på et bestemt liv i deres indre.

I dette som i alt annet finnes det nok en mening; et liv hvor man kontinuerlig lever seg inn i andres, må være uutholdelig, og kanksje også skadelig om det er barn det gjelder, som behøver en avstand til den voksne verdenen for å bli i stand til å se den og utvikle seg i forhold til den.

Slik er det nok, men det forhindrer meg ikke fra å tenke at innlevelsen i andre mennesker i mitt tilfelle er for liten. Mest påfallende eller påtrengende er det i forhold til Linda.

En av de mange tingene hun anklager meg for, er at jeg ikke ser henne. Det stemmer ikke helt, jeg ser henne godt nok; problemet er at jeg ser henne omtrent som man ser på et rom man er fortrolig med; alt er der, lampen og teppet og bokhyllen, sofaen og vinduet og gulvet, men på en nesten gjennomsiktig måte, siden det ikke setter noe avtrykk i sinnet.

Hvorfor ordner jeg livet slik? Hva er det jeg vil med denne nøytraliteten? Åpenbart handler det om å eliminere så mye motstand som mulig, få dagene til å gli så lett og hinderløst av gårde som mulig.

Men hvorfor det? Er ikke det det samme som å ville ønske å leve så lite som mulig? Si til livet at det skal la meg være i fred, så jeg kan ...ja, hva da?

Lese? Å, men helvete heller, hva er det jeg leser om, da, annet enn livet? Skrive? Samme sak. Jeg leser og skriver altså om livet. Det eneste jeg ikke vil med livet, er å leve det." s1018

Knaus-atten

"Det gjorde vondt i hjertet mitt. Vi hadde mislykkes.
Som familie hadde vi mislykkes.
Eller hadde vi det? Hvorfor ikke se praktisk på det? Vi gjorde en feilvurdering, kjøpte et sted vi ikke hadde tid til å holde i orden, og da vi innså det, la vi det ut for salg. Hvorfor skulle det gjøre vondt i hjertet?

Hjertet argumenterer ikke. Det er det hjernen som gjør. Og var det noe jeg hadde lært om livet, var det at hjertet var alt, hjernen ingenting.
Det var derfor alt i livet alltid gjorde så satans vondt.

Jeg stanset klipperen og gikk bort for å flytte benken
(bla bla fr.Ms anm) fikk de tak igjen.

Problemet med menneskene var at de var for følsomme. Nesten alle jeg kjente og ellers traff på eller så, var for følsomme. Noe hadde hendt med dem en gang, og de kom ikke over det. Om din far hadde vært rasende på deg da du var barn, og kanskje slo deg, hva spilte det for en rolle nå? Om de andre ungene stengte deg inne bak garasjeporten til utstyrsrommet i gymsalen, hva hadde det med ditt nåværende liv å gjære?

Om du var en jævla sengevæter, en pysete liten dritt, eller om din mor drakk eller om din far tok livet sitt, eller om dine foreldre bare ignorerte deg, er jo for faen du ikke dem, du er ditt eget menneske, og du har din egen tid, som er nå, så hvorfor i all verden skal du la det som har vært, prege den? Hvorfor skal foreldrenes rolle veie så tungt i et liv? Hvorfor ble vi ikke bare ferdige med ting? Hva skulle all denne følingen og grublingen være godt for?" s1015

Knaus-sytten

"I byen hadde jeg ingen problemer med andre mennesker, for der angikk de ikke meg, og ikke jeg dem. I byen var vi fremmede for hverandre, her var vi naboer, det var meningen at vi skulle hilse på hverandre og veksle noen ord når vi møttes, og det var umulig å gjøre noe uten å bli sett.

Å bli sett som en hvilken som helst fremmed var noe annet enn å bli sett som en bestemt person, den førtiårige bistre familiefaren, og det blikket klarte jeg ikke, det fikk det til å koke i hodet mitt, gjorde det umulig å falle til ro, jeg så hele tiden meg selv, og ropte barna, eller gråt eller sloss, var det ikke ropene eller gråten eller slåssingen i seg selv jeg reagerte på, men det at det ble sett av noen andre." s1013

Kristian Lundberg - Flamme Forlag

Min debattartikel som kommer i norge i veckan

skrev den svenske forfatteren Kristian Lundberg på sin åpne facebookprofil på lørdag.

I maj tog vi kontakt och kontrakt skulle skrivas. Det kontraktet kom en fredagkväll nu i mitten av december, efter ett trettiotal påminnelser och där jag till slut skrev att jag lämnat över ärendet till Författarförbundets jurister. Förklaringen? En av de två redaktörerna hade varit sjuk sedan oktober. Jaha. Men boken utkom ju i september.

Jeg er spent på å lese Flammes/Cappelens svar.

Knaus-seksten

"Jeg likte at den kjente forfatteren kom bort og ble stående ved vårt bord den kvelden. Det ga meg en følelse av makt. I den følelsen lå det at jeg kunne si hva som helst, eller slett ikke si noe, uten at det spilte noen rolle, det ville ikke forandre noe."

"Jeg hadde jo forstått at den eneste måten for meg å håndtere det på, var å late som om det ikke betydde det minste, at man var fullstendig ukorrupt, mens man i sitt stille sinn gledet seg over møtet og håpet at noen la merke til det." s980

"Jeg, som alltid hadde lest for et honorar på femten hundre kroner, ble nå plutselig tilbudt seksti tusen kroner for en tre kvarters opptreden. Jeg takket nei, ikke fordi jeg ikke ville ha pengene, men fordi jeg ville ha noe som var mer verdt, nemlig integritet; ikke fordi jeg var et menneske med integritet, men fordi jeg var et menneske som var dobbelt korrupt.

Ja, jeg var så korrupt at jeg ikke lenger brydde meg om hva Vagant måtte mene om det jeg skrev, fordi i verdienes hierari stod det over det å bry seg, og det hierarkiet var det eneste jeg brydde meg om. Slik var det.

Jeg hadde solgt min sjel dobbelt, og verre var det ikke, da var jeg på toppen. Visste man at man ville være på toppen, og solte seg i glansen der, var man ikke på toppen likevel, for på toppen var man bare hvis integriteten var i behold, og man sa nei til det. Nei til avisene, nei til tv, nei til selskaper og forestillinger.

Bare når man sa nei til toppen, var man på toppen, men heller ikke det var den ytterste toppen, for der var de som faktisk ikke brydde seg, og som helt uomsvermet og alene satt i en dal et sted og skrev sin påståelige, arrige og kompromissløse prosa, for eksempel, om det var forfatterens topp det var snakk om, og aller helst ikke sendte det til noe forlag engang, men gravde det ned i skogen et sted og begynte på neste verk." s981

Knaus-femten

"En gang hadde jeg sittet og pratet med en forfatter og hennes mann ved et restaurantbord i en liten norsk småby hvor det var litteraturdager, og så hadde Lars Saabye Chrisensen satt seg ned ved samme bord, og jeg begynte å se bort mot ham, hørte ikke helt hva hun jeg snakket med sa, og så snart jeg fikk sjansen, henvendte jeg meg til ham, hadde ikke vi samme forlag i England?

Det gjorde jeg selv om jeg så at hun jeg hadde snakket med, la merke til blikkene mine mot Saabye Christensen, og forstod nøyaktig hvordan jeg tenkte. Det var ennå ikke for sent til at situasjonen kunne reddes, men lysten til faktisk å snakke med ham var større enn vissheten om at jeg gjorde en riktig dårlig figur."

"Det året jeg debuterte satt jeg sammen med Erik Fosnes Hansen på et hotellrom en sen kveld, smigret over å snakke med ham, selv om jeg ikke hadde lest ham siden han debuterte som purung med Falketårnet, en roman jeg leste da jeg gikk på gymnaset, kom jeg til å nevne Vagant, og det var som å vifte med en rød klut foran ansiktet hans.

Vagant! nesten ropte han. Han hadde solgt hundretusenvis av bøker, de ble utgitt over hele verden, han fikk gode kritikker overalt, men ikke i Vagant, de regnet ham knapt som forfatter, dette bitte lille litteraturtidsskriftet som i realiteten bestod av en håndfull unge mennesker som holdt til i kaféene på Oslo øst. Han foraktet dem.

Det var bare tåketale og akademisk intellektualisme. Hvorfor? Det sa han ikke, men jeg regner med at deres manglende anerkjennelse spilte med. Da min første bok begynte å selge, var det den statusen jeg var bekymret for. Redningen var en stund at jeg kom meg med i redaksjonen av Vagant, og det var nokså perfekt strategisk sett, for da var jeg både en bred og en smal forfatter på samme tid, der jeg ålte meg oppover og traff flere og flere navn på veien, til jeg endte opp der jeg satt den regnfulle høstkvelden på en av Oslos irske puber, og navnene kom til meg." s979

Knaus-fjorten

"Jeg mente at det beste ville være å sende manus til et forlag før det var ferdig, så de kunne involveres tidligere i prosessen, siden det var så uvanlig omfattende materiale. Geir hørte på meg, og jeg sendte det til Aslak Nore, som redigerte en dokumentarserie på Gyldendal. Han hadde lest Geirs forrige bok, skrev han i svare-posten, likt den, var interessert i tematikken, så dette så han fram imot.

Han ville be meg om en liten tjeneste også, mens jeg var der, om jeg kunne tenke meg å blurbe boken hans? Bare skrive en liten setning om den? Det kunne jeg selvfølgelig ikke si nei til, siden hans avgjørelse når det gjaldt Geirs manus var så viktig.

Jeg skrev en blurb, mens Nore ikke bare refuserte Geirs bok, han gikk også rasende til angrep på den, fordi den var umoralsk. Den andre jeg sendte manuset til, var Halvor Fosli i Aschehoug, men han var halvhjertet og lunken, leste aldri boken, noe som kom fram da han sa den var anti-amerikansk, noe den slett ikke var - men en som bare hadde bladd litt i den, ville kunne ha lest noen linjer av intervjuene med fredsaktivistene, og antatt at de gjenspeilte selve bokens holdning.

Fosli sa at han skulle snakke om boken på et møte med de andre redaktørene, noe det selvfølgelig ikke kom noe ut av." s965

Knaus-tretten

"Jeg så på henne litt, det vesle hodet med de blå, lett skjelende øynene som stirret utover havet. Satt hun og tenkte på haier, delfiner og hvaler? Hva tenkte hun i så fall på da? Hun var tre og et halvt år, ordforrådet hennes var lite, og det var uendelig mye hun ikke visste eller forstod. Hvordan var det å være i det?"

"Tankene hennes var kan hende små og nære, men de måtte fylle henne like mye opp som mine tanker fylte meg. De måtte være akkurat like viktige for henne som mine var for meg. Så det kunne ikke være det tankene brakte av forståelse som var poenget med dem, deres objektive innhold, men bare samspillet deres med følelsene, sanseinntrykkene, bevisstheten." s865

Slussen, Stockholm

Bare se på dette,

et svært fotografi av Slussen i Stockholm.
Og så klikker du på ikonene, det er ulike uttrykk under hvert ikon.
(Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne lage noe sånt!)

Mandag dør Slussen

Da vedtas sannsynligvis en ombygging mange stockholmsfolk er motstander av. Benny Andersson f.eks:

Han är uppretad över hur svårt det blir att promenera från Södermalmstorg till Gamla stan, gallerian som blir ”dubbelt så stor som Nationalmuseum” med hissar och rulltrappor som inte klarar kapaciteten och den åttafiliga motorvägen, ”lika stor som Essingeleden”, över Gamla Stan.

–Den springande punkten är varför det är så bråttom att man måste klubba igenom förslaget som det går och står på måndag. Jag tror bara det handlar om att visa tuppkammen. En motorväg i Gamla stan lockar inte turister till Stockholm.

Brukar du bli upprörd?

–Nej, men det är min stad. Jag är född här precis som mina föräldrar och farföräldrar. Jag tycker om Slussen, åker där ganska mycket för jag har mitt hotell Rival vid Mariatorget. Det står still på Strandvägen, Hamngatan och Skeppsbron, men det står fan i mig aldrig still i Slussen. Det är inte heller så att Slussen vittrar sönder och faller i småbitar om tre veckor.

Knaus-tolv

onkel Gunnar

Jeg syns Knausgård gjør det lett for seg med å stadig ramse opp onkels tåpeligheter om den onde morsslekten og sentreringen rundt at Karl Ove selv er usikker på sin egen hukommelse. Han skriver ikke om, mener jeg å huske, det som jeg ville tro såret onkel Gunnar mest, at han gjennom Knausgårds blikk har latt sin mor, og også bror, sitte i piss og lort uten å løfte en finger.

Knaus-elleve

Ingen folk har innsida ut, alle folk har et ansikt som er det ansiktet man deler med de andre. Jeg deler ganske mye etter norsk snitt, jeg mener det er nyttig at vi ikke er så knipske på svakhet, alle er redde.

Jeg er ei jævla pyse. Men jeg tør mye og

Jeg stiller ofte kontrollspørsmål til meg selv: Hadde du turt det? Og så grøsser jeg. Hadde du turt å intervjue Patti Smith? Er du gal, hva skulle jeg spurt henne om og jeg snakker engelsk som en gris, men så klart, det ville jeg gjort hvis jeg fikk, jeg ville til og med spurt om å få, men jeg hadde hatt lyst til å besvime hver eneste dag etterpå.

Jeg spør ikke Patti Smith om noe intervju, jeg gjør jobben min, den jeg pleier, den jeg liker, og jeg går hjem og har ikke lyst til å besvime men lage en skikkelig god lapskaus av røkt svineknoke.

Jeg leser Knausgård og han har kledd av seg og blir mindre farlig, mens jeg stadig leser i alle fall. Hadde du turt å snakke med Knausgård, ja såklart men dagen etter er jeg ikke like sikker. Vi hadde kanskje glemt bort at vi nesten lå med hverandre på side 820 i går, nå som klærne var på igjen og ordene hadde avstand i seg.

Men likevel

Stadig tenker jeg at når nå Karl Ove Knausgård har fortalt oss det han har valgt å fortelle oss, vil ikke alle samtaler han heretter har få et litt annet startpunkt? Vil de ikke lettere bevege seg bortom kvadratmeterprisene i området vi bor, vil ikke flere snakke om hvordan det er å leve i verden.

Knaus-ti
Jeg leser meg gjennom siste bind,
Knaus-ni og Knaus-åtte og resten ser du i høyremargen.

Knaus-ti

Så kom alt det med Adorno

Jeg leste litt men så orket jeg ikke mer:

"Det inautentsiske livet i Emma Bovary, den hensynsløse ambisjonen i Lucien Sorel, meningstapet i Hamlet, den idiologiske steilheten i Brand. Den østerikske forfatteren Ingeborg Bachmann påpeker i et essay det påfallende ved at litteraturen i vår tid ikke har noen slike navn. Don DeLillo er en av denne epokens beste romanforfattere: hvor mange husker navnet på noen av hans mange karakterer? Bachmann skriver at Thomas Mann var den siste store navntrollmannen. Hans Castorp, Adrian Leverkühn, Tonio Kröger, Serenus Zeitblom; navnene tar opp i seg egenskaper og betydninger som ikke bare tilhører personen, men også kulturen den stammer fra." s397

- Jeg vil hoppe fremover, sa jeg til han jeg reiste på togtur med.
- Jeg kan alltids lese de 400 sidene seinere en gang.

- Ja, det er klart, sa han. - For det kommer jo ikke til å komme nye og andre bøker du vil lese i jula og i vinter og til våren og til neste år. Neida, klart det. Du kommer til å lese de 400 sidene en annen gang.

Så jeg hoppet til side 808 og så at det sto noe om Agamben der og jeg hoppet videre og falt i tanker på den måten jeg pleier når det blir slitsomt, jeg begynner stadig å tenke på kjøtt og sex. Alle de mennene som går bortover toggangen på vei inn på tog-doet, de skal tisse. De kommer til å glide opp gylfen og ta ut penis og holde i den mens de slipper tisset fra seg. Jeg lurer på om de syns det er deilig å holde i den, jeg skulle likt å prøve det selv.

Knaus-ni

Det man ser i andres blikk
når man vil forstå det som foregår rundt seg

"Geir smilte et av sine mest sardoniske smil og så på meg mens hun snakket. Linda oppfattet selvfølgelig blikket, og et plutselig raseri steg i henne, som hun imidlertid ikke kunne gi fritt utløp, siden de var våre gjester, og det la seg en skygge i blikket. Svart stirret hun på meg før hun reiste seg og gikk innover gangen. Jeg ga Geir et bebreidende blikk, men det virket som om han mistolket det og trodde det var Linda jeg bebreidet, i alle fall smilte han bare på nytt, eller så var det bare at han smilte av alt sammen.

- Forsyn deg med kaffe, sa jeg og gikk etter Linda, som hadde rukket å komme inn på soverommet før jeg tok henne igjen." s309/310

"At hun denne dagen i august 2009 reagerte da hun så det blikket Geir sendte meg, hadde med dette å gjøre. Blikket til Geir hadde sagt: jeg forstår hva du mener, Karl Ove. Hun relaterer trusselbrevene til seg selv, hvordan skal det gå med meg, hvordan skal jeg klare meg, og underliggende, hvordan kan du gjøre dette mot meg. Hun kjente igjen mitt syn i det blikket, og følte seg utlevert." s316

"Hun satt foran datamaskinen da jeg kom inn på soverommet. Blikket mot skjermen var stivt, som i dyp konsentrasjon, men jeg kjente det igjen, det var et tegn på det motsatte, en indre opprørthet som hun forsøkte å skjule.

- Hva er det? sa jeg og satte meg på sengen.
- Ingenting, sa hun.
- Hvorfor gikk du inn hit, da?
- Jeg skulle sjekke e-posten.

Jeg tenkte at jeg skulle reise meg og legge hånden på skulderen hennes, men visste at hun ville komme til å reagere som om den var noe fremmed, likesom bare la den ligge der, for å vise hvor langt fra meg hun var, og ikke, som hun ellers ville ha gjort, siden mine kjærtegn lenge hadde vært få og alltid kom overraskende på henne, likesom omslutte den.

Det stakk i hjertet. Jeg hadde nektet henne det eneste hun virkelig trengte fra meg.

- Var det Geirs blikk du reagerte på? sa jeg.

Hun så fort på meg, vendte så oppmerksomheten mot skjermen igjen.

- Nei, virkelig ikke, sa hun. - Jeg la ikke merke til noe blikk.
- Hva var det da?

Hun sukket.

- Jeg ble urolig av de brevene. Og jeg ser hvor oppslukt du er av det. Jeg tenkte bare på hvordan høsten vil bli. Om det vil bli rettsak. Det vil ikke være plass til noe annet. Og sitter du og Geir og ... ja, velter dere i det, på en måte.

- Vi velter oss ikke, akkurat, sa jeg.
- Du spurte hva det var. Det var det. Jeg vil ikke diskutere det.
- Okey, sa jeg og reiste meg. - Er vi venner?

Hun nikket.
Jeg la hånden på skulderen hennes. Hun ble sittende urørlig.

- Det går over, sa jeg. - Det er bare akutt nå. Og jeg klarer det ikke uten din hjelp. Jeg kan ikke kjempe på to fronter. Da går jeg i stykker.

- Jeg skal gjøre mitt beste, sa hun og så opp på meg, la hånden sin over min." s318/319

"- Jeg så hvordan du så på meg da hun begynte å snakke om hvor ille det ville bli for henne, sa jeg. - Det var vel det jeg tenkte på.
- Så jeg på en bestemt måte da?
- J-a. Det var et megetsigende blikk.
- Tror du jeg ville sett megetsigende på deg i forhold til noe som gjaldt Linda når hun var der? Det kunne aldri falle meg inn." s327

Skjult reklame på blogger

For to dager siden tikket denne meldingen inn i innboksen min:

Hej,

Jag heter Lise-Mette Henriksen och jobbar med marknadsföring för Norges största guide till casino på internet.

Vi är på jakt efter nya partners och är intresserade av att få synas
på din blogg.

Naturligtvis är det här något som vi erbjuder betalning för.

Hör gärna av dig om detta låter intressant, så ska jag berätta mer om
konceptet.

Tack på förhand och ha en fin dag!

Dette er interessant, tenkte jeg. La meg nå sjekke hvordan disse firmaene jobber mot bloggere.
Så jeg svarte:

Hei.
Jeg hører gjerne om hva slags eksponering dere tenker på og til hvilken pris.
fr.martinsen

Dealen viste seg å være slik:

For 1500 kroner skulle jeg skrive et innlegg på 200-300 ord, to av ordene i teksten skulle de bestemme, et av ordene skulle lenkes til hovedsiden og ett til en underside.

Mine ord var "Online casino" og "norske casinoer"

"online casino" ska länka till: http://no.casinotoplists.com/
"norske casinoer" ska länka till:
http://no.casinotoplists.com/beste-norske-kasino

Några punkter angående inlägget:
*Inlägget får inte innehålla information om vårt avtal
*Försök att ha så mycket text som möjligt mellan länkarna, men minst 4-5 rader
*Inlägget får inte vara märkt med "reklame", "annonse", "sponsor" eller liknande.

Mitt siste spørsmål til Lise-Mette Henriksen var hvordan de valgte ut blogg. Og jeg tenkte at så fryktelig godt research kunne ikke firmaet ha gjort.

Jag kom in på din blogg genom google, och eftersom den blir uppdaterad ofta och ser ut att ha bra trafik menar vi att vi gärna syns på den ;)

Eneste kontaktmulighet til firmaet er en maltaadresse, men man kan jo alltids bruke e-posten til lisemette@no.casinotoplist.com

Jeg har sendt denne bloggposten til Forbrukerombudet for en vurdering av mulig brudd på markedsføringsloven: "Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring."

Akkurat nå 86

Ring, ring

Vi skal levere en pakke til deg, er du hjemme i dag? Nei, nå går jeg straks på jobb. Men mellom 12 og 15 da, er du hjemme da? Nei, da er jeg også på jobb. Men jeg er hjemme etter 17. Nei, nei, det går ikke, jeg jobber ikke lenger enn 16.

Da gikk det som sist, pakken må leveres på jobben og jeg må bære den hjem til tross for at jeg har Posten rett over gata. Så tusen takk for fri konkurranse.

Hvem er dette?

Jo, det er Douglas Coupland, han med GenerasjonX, på Moderna Museet i går. Jeg lå i senga på ungdomsherberget og softet på internett, som det het for litt siden, jeg ventet på at reisefølget mitt skulle våkne.

200 meter fra Moderna Museet lå jeg og leste en re-tweet av Jan Gradvall som fortalte at Coupland skulle snakke på et seminar der. Så sammentreffelig og heldig kan livet by på ting uten at vi blander skjebnen inn.

Jeg visste ikke akkurat når det var han som skulle si noe, men vi sto opp, tok en rolig dusj, ryddet oss ut av rommet, jeg motsto fristelsen til å stjele det behagelige dynetrekket og vi seilte inn i auditoriet to minutter før han begynte å snakke.

Douglas Coupland snakket om Marshall McLuhan og han startet med å fortelle om alle som bare kan si at the medium is the message og global village og Woody Allen når navnet hans blir nevnt og der har vi meg og jeg ble ikke så mye smartere etter forelesningen som Coupland holdt lavt, raskt og monotont men en liten ting sitter og det er faktisk ikke så verst, hvis en nyttig setter seg seg fast etter en søndag formiddag.

Men først:

If life were only like this hvor mange ganger har jeg ikke sagt det til meg selv etter at jeg så Annie Hall, ta en kikk, det er Marshall McLuhan selv i rollen som Marshall McLuhan.


Sjekk hvilken positur.

Jeg havner stadig i samtaler med folk som sier information overload og da sier jeg mye men ofte kommer jeg med en helt ubrukelig metafor, jeg sier at den hastige og samtidige informasjonen som kommer mot meg heller kjennes som om jeg står i et lyskryss og det liker jeg.

Det fungerer ikke så godt kan jeg se, for folk flest liker ikke lyskryss der det kommer trafikk fra alle kanter like godt som meg, men Douglas Coupland bød på en annen metafor som positiv erstatning for information overload: Slush.

Mens jeg skriver dette slår det meg at idet han sa slush tenkte jeg smoothie og sa Ja! til meg selv, selvsagt, en sunn og velsmakende fruktdrikk lagd av ulike ingredienser, det er et bilde som fungerer.

Men slush betyr jo sludd,
hva faen mente han med det?
Ikke noe som jeg kan bruke i alle fall.

Just nu

Det er klart det går an å bare fortelle småting i sin egen blogg hvis det er det jeg vil. Jeg ligger i maskinpressa sengtøy som er så deilig glatt at jeg har lyst til å knabbe dynetrekket men det går vel ikke, sånt må man ikke.


Jeg ligger på rom nummer fire på ungdomsherberget på Skeppsholmen i Stockholm, det rommet som ligger lengst mot resepsjonen sånn at det såvidt har nett. Jeg ligger her fordi jeg har sett Cirkus Cirkör på Södra Teatern og jeg har kjøpt mer enn en kilo te på butikken i Hornsgatan, jeg har også kjøpt et hvitt stearinlys med tre armer og jeg planlegger å brenne det til jul.


Wear it like a crown - handler om å ikke tørre ta fart. Om frykten og nederlaget som vi bare skal vise frem, sette på hodet så alle kan se. Om den som aldri har vært redd for å være alene men som er blitt redd for å miste noen. Om frykt for å skuffe oss selv og de andre og annet av det vi bærer med oss som drass men også som fornuftige foranstaltninger.



Jeg savner de to gamle, Trix og Romeo og Juliet, det var større produksjoner, med flere wow-øyeblikk.

Knaus-åtte

Tosken Geir

Som reflekterer over at kjæresten har mer glede av det praktiske "ikke fordi hun er kvinne, men fordi det faktisk betyr noe for henne. Hadde hun brent for noe annet, ville det sett helt anderledes ut.

- Ja, sa jeg.
- Hun går ikke bare mye lenger inn i det enn meg, hun får også mye mer ut av det. Det er ekstremt meningsfullt for henne."

Og jeg kan gi ham delvis rett, det kan oppleves svært meningsfullt å lage næringsrike målider og omtenksomme gaver men mye av det praktiske er henting av mat som også skal rengjøres fra redskapene vi bruker for å få den i oss og senere bæres ut i bosset, klær og flater skal vaskes og tørkes, evt. brettes. Det meningsfulle ved det slår en en kveldsstund man står i ro med et glass vin og kjærlig legger sammen tøy: I det daglige deler man på slikt, alt annet er fornektelse som kommer fra egoisme.

Geir fortsetter slik:

"Det er så lett å bli sugd opp i det myke og varme, det er så lett å la det bli alt. Men da skaper vi ingenting, annet enn mykhet og varme. Jeg ser på det som slapphet. Det er derfor jeg bare har forakt til overs for de mennene som helt tankeløst dilter inn i det." s298

Knausgård beskriver arbeidsdelingssituasjonen i Geirs familie videre:

"Christina hadde vært på et kurs for skolefotografer, og skulle fotografere barn i Stockholms-området hele høsten. Hun hadde gjort det samme forrige høst, og pengene hun tjente de månedene, hadde de levd av hele året. Geir hadde ikke lenger noen stilling ved universitetet, og arbeidsledighetstrygden han en stund hadde fått, fikk han ikke lenger. Og boken han hadde ofret alt dette for, som ennå ikke var ferdig, men som han på mitt råd hadde sendt inn til først ett forlag, deretter ett til, så de kunne bli med tidlig i prosessen, hadde blitt refusert av begge. Jeg forstod ikke hvordan de klarte seg, men han sa at det bare var et spørsmål om disiplin." s300

Ja, disiplin og en kjæreste som forsørger gjennom rutinearbeide.

Knaus-sju

Jeg tenker stadig på det, snakker og skriver om det også, at jeg ikke vet nok om hvordan andre mennesker ser verden helt konkret når de går rundt i den, f.eks på sitt eget kjøkken:

"Alt var synlig i det lyset, fra matrestene på gulvet, kaffeflekkene som gikk fra benken til høyre og over til vasken på den andre siden, gryten med fettperlet pølsevann og de to vasstrukne, sprukne pølsene oppi, de to tomme melkekartongene ved siden av, den åpne pakken med margarin som var så myk at den nesten fløt, og hadde en mye dypere gulfarge enn det hadde når det nedkjølt ble hentet ut av kjøleskapet." s260

Knaus-seks

Slik legger det seg lag over hvordan vi oppfatter verden.
Noen synker ned i glemselen etter hvert.

"Jeg smilte og hilste tilbake, snurret nøkkelknippet om langfingeren og gikk bortover torget, forbi Nilson-skobutikken, hvor jeg som alltid kikket på skoene i vinduet da jeg gikk forbi. Lars Norén hadde skrevet om en Nilson-butikk i den massive dagboken sin, som jeg hadde lest halve av forrige sommer, han uttrykte sin forbauselse over at en kvinne - om det var hans datter eller nye kjæreste husket jeg ikke helt - kjøpte sine sko der, det var åpenbart ikke godt nok for ham, han kjøpte sko i en butikk av en ganske annen dignitet, forsto jeg,som inntil da hadde trodd at Nilson hadde en viss status. Det gikk ikke én gang at jeg passerte butikken uten at jeg tenkte den tanken, Noréns verdensskoaktige forbauselse over andre menneskers skoprovinsialisme."

s.179

Knaus-fem

Etter å ha lest side 125 er det eneste jeg vil si:
For et latterlig og anstrengt servicenivå fyren kjører.

- Är det morgon nu? sa han.
Jeg kastet et blikk på klokken. Den var kvart over fem.
- På et vis er det det. Vil du ha frokost?