Dårlig håndverk,

pedagogisk grep.

Fløten med hvitløksbitene begynte å koke over, en uvøren bevegelse som skulle redde den av gassen gjorde at kjelen glapp..


..og det rant fløteklisj utover benken, nedover komfyren, ned i skuffen, inn i melposen, inn i julekakeboksen der det lå en boardinglapp med Norwegian til Edinburgh.


Det som holdt meg oppe mens jeg vasket av bakepulverboksen og det andre var at jeg kan si det til noen etterpå, jeg skal faenmeg fortelle dette til noen.

Ageism

Pålegget om at voksne ikke skal kle seg som ungdommer for da ser de latterlige ut, som noen som ikke aksepterer at tida går, krampe, pleier irritere meg. Jeg har nevnt det før, men siden det er min blogg gjentar jeg meg hvis jeg vil.

De pleier glemme at de fleste elementene ved dagens mote har vart noen tiår. Jeg har den samme freakete militærbuksa nå som jeg hadde da jeg var 21. Bridget Sojourner på bildet er 72 år.

Many people believe that older people should act and dress a certain way. That they should step back and quiet their voices. Many people don't pay attention to older people at all. It is my belief that creativity, style, and spirit advance with age.

Kabul

Klikk på bildene for å få dem større.


But that is not the Afghanistan I remember. I grew up in Kabul in the 1950s and '60s. When I was in middle school, I remember that on one visit to a city market, I bought a photobook about the country published by Afghanistan's planning ministry. Most of the images dated from the 1950s.

Mohammad Qayoumi is president of California State University, East Bay. He grew up in Kabul and came to work in the United States in 1978.


Offentlig buss i Kabul.


Sarobi vannkraftverk ble bygd på 50-tallet.


Park Cinema, her viser BBC fotografier fra i år.
Kinoen har 500 seter, ble stengt av Taliban i 1996, gjenåpnet i 2001.


Sykepleiere på hjembesøk.


Barselkurs.


Biologitime på universitetet i Kabul.


Også fra universitetet.

Denne dagen

Denne dagen, i morgen også, skal jeg på jobbseminar, jobbsymposium, jobb-hvadetnåheter når noen skal lede meg og andre i gjengen min i å granske det produktet vi lager, oss selv sort of, og kaste opp nye idéer, de gamle skal kastes over skuldra, alt i gryta skal røres om. Jeg kan ikke fordra det. Jeg kan ikke fordra den tvangen som ligger i at akkurat nå dere, skal vi tenke faensånytt.

Liker jeg ikke å tenke nytt?
Jo.

I Dagbladet

Etter dette blogginnlegget og muligens også dette, spurte Dagbladet om jeg ville skrive noe til debattsiden i søndags-Dagbladet. Spørsmålet var "Kan det være frigjørende å ta av seg klærne i offentligheten? Kate Pendry svarte ja, jeg svarte nei. Jeg kunne forøvrig svart ja jeg også, jeg liker Pendrys tekst og jeg liker at Dagbladet valgte to som ikke var fryktelig uenige, jeg liker som regel det.

Kate Pendrys ja:

Hahaha! Mitt instiktive svar er JA JA, nei, ikke i de backlash-pseudoporno-konsumeristiske tider vi lever i. Å ta av seg klærne i offentligheten er direkte farlig. En ganske liberal aktivistvenn av meg sa nylig: "Det er ikke rart at menn fra muslimske land ser på (`norske`) kvinner som sexbjekter, når de ankommer Oslo og blir bombardret med halvkledde damer på billboards som ikke sier noe annet i øynene enn `pul meg`". En grov, vulgær påstand. Men jeg vil påstå det samme gjelder for kristne menn.

Offentlig nakenhet er som blues. Det kan være hva som helst du vil. Det kommer helt an på kontekst og begrunnelser. Først og fremst la oss spørre: For hvem er det frigjørende?
For han som bader naken på Huk?
For barnet som leker i solen uten skittenbleia klistret til rumpa?
For kreftsyke som vil føle varm luft på huden for siste gang?
Å ja, for hun som legger seg ut på Twitter og Facebook?

Det er ganske frigjørende for framtidsgenerasjonen hvis nåtidas voksne kan ta av klærne i offentligheten, av og til. Men frigjøring kan bare komme hvis det faktisk koster noe for de som avslører seg. Hvis vi kunne sett gamle, slappe tekstikler hengende i vinden ti meter opp i lufta foran Oslo City, hadde jeg hoppet opp og ned og ropt "endelig!" Og jeg påstår at jeg ikke er alene i det.

Madame Aulies kroppsperfeksjon er for lettvint. Hun er nydelig. Det er kanskje frigjørende for henne å strippe, men hennes frigjøring koster henne ikke noe. Det er andre som må betale. Andre kvinner som får ikke lov å være nakne fordi de er for feite. Eller for "gamle". Eller for "vanlige". Eller de får lov til å være nakne, men backlashen mot kvinner de siste årene er så voldsom at det sjelden er verdt det, fordi det alltid blir tolket som en vil-ha-sex-dings.
Selv om huden er så takknemlig for vam vind og sol.

Jeg sier derfor ja, det er frigjørende å ta av klærne i offentligheten. Men kun hvis det er vanlige menn og kvinner som gjør det, hvis de viser slappe og søvnige organer, akkurat som i virkeligheten, med de nyanser som faktisk finnes i real life. Fordi der kan de neste generasjonene se at skjønnhet er som the blues.
Let the vicious blog-innleggs roll.

Mitt nei:

De er som regel påfallende pene i formen de som kler av seg for å vise at kvinner har kropp under klærne, Helle Vaagland også. Denne høsten kan vi se henne i det nye NRK-programmet for visuell kultur. Der beveger hun seg utstudert som en sexyprinsesse, velpleid til det ytterste, bak en blek kake av foundation og pudder i en helt annen grad enn det Einar Lunde pleier å ha. En stadig smilende babe med spill levende femimimikk som bruker standardregisteret for visuell kvinnelig kommunikasjon til ikke bare å skape kontakt med intervjuobjekt og seer, men til å få oss til sengs.

Nå driver Helle Vaagland kvinnekamp på badet. Der hun først la ut bilde på Twitter med tvetydig tekst om at hun ville sjekke om hun følte seg sterk og selvstendig, blir konteksten en annen i VG. Her sier Vaagland at hun tror bildet virker frigjørende på andre damer fordi hun sender beskjed til oss om at vi er bra nok slik vi er.

På jobben diskuterer karene i hvilken grad de ville tatt Helle eller Marianne.
Aulie får surre med sitt og Vaagland får kle av seg for meg men ikke bland feminisme og "du er ok, jeg ruler" inn i det når hun fotograferer seg rett inn i tradisjonen med idrettskvinner som viser at de har kløft og mørkt blikk samtidig som de driver med svette og muskler.

"Helle Vaagland viser hvordan ekte kvinnfolk ser ut når vi nærmer oss 40. Og fy flate så flotte vi er!" skrev Elisabeth Skarsbø Moen, debattredaktør i VG. Må vi være flotte? Alle kvinner er ekte. Hva faen er ekte? Hva er det hun sier, at det krever en estetisk kraftøvelse å akseptere at Helle Vaagland er flott? Hun ser ikke det minste ulekker ut der hun forteller at det minimale fettvevet hun har under navelen er big deal. Hun sklir rett inn i forestillingen om den perfekte kroppen en kvinne bør kunne smykke seg med for tiden. Jeg føler meg ikke herlig avslappet og gjort fri og hvilken beskjed tror hun at hun sender til meg her jeg sitter midt i mitt eget fett.

Helle Vaagland har en kropp. Jeg har en annen kropp. Det fins andre kvinner med andre kropper. Det kan da ikke være meningen at vi skal kle av oss alle sammen for å gjøre det tydelig at dette stemmer?

This is just to say 25

I morgen kommer jeg i Dagbladet i en sånn ja/nei-spalte, spørsmålet er om det er frigjørende å kle av seg på badet. Jeg forestiller nei-siden, Kate Pendry står for ja-siden. Og selv om jeg jo vet hva jeg har skrevet, så er jeg likevel spent på å se det.

Slik vi fremstår,

eller slik Patti Smith fremstår eller hennes mor.

Jeg var på Blå i kveld og hørte på Geir Gulliksen og Susanne Christensen bli intervjuet av Rannveig Windingstad om Patti Smith.

Da jeg oppdaget arrangementet for en uke siden klarte jeg ikke bestemme meg for om det var ok å bli irritert over at Patti Smith var listet opp som hustru og mor, er Keith Richards far, og i hvilken grad er han eller har vært ektemann, jeg vet ikke helt. Patti er mor og har vært langvarig kjæreste med folk, det blir trukket frem sammen med begreper som poet, kunstner, rock’n’rollgudinne, punkens gudmor, ikon, opprører og legende. Jeg ble sittende å tenke på hvilket av ordene som plaget meg mest og hvorfor.

Men jeg gikk nå i alle fall ned på Blå

Og sto der med ølen min og tenkte mitt.


De snakket om Patti Smiths androgynitet.
Geir Gulliksen sa at Keith Richards ser mer og mer ut som mormor med bevegelsene sine, Keith Richards skjelver, og han har mye dingeldangel hengende på seg men ingen tar fra Keith Richards mannligheten hans, sant nok.

De snakket om hvordan Patti Smith hadde trukket seg tilbake til suburbia - i motsetning til New York skjønte jeg - og hadde blitt hustru og født barn og jeg tror Suzanne Christensen snakket om det aktive mannlige, men jeg er ikke helt sikker på hvordan for hun snakker dansk og jeg oppfattet henne ikke helt, men jeg ble stående og tenke på det reduserende i å tillegge det å gjøre et valg om å flytte fra New York til Chicago og, hva vet jeg, hva vet vi, drive med narkotika, depresjon, stelle en syk mann, oppdra barn, evt slett ikke, evt helt andre ting, men riktignok ikke revolusjonere rytmen og energien og teksten og uttrykket i rocken i all offentlighet, kan vi se på det andre som passitivitet?

Jeg protesterer mot at det som ikke foregår i offentligheten er passivt. Eller kvinnelig, det som foregår hjemme i det såkalt private. Jeg vet slett ikke om det var det de sa, det var det jeg tenkte på.

Man kan godt være forsiktig med å putte egne forestillinger om livsvalg inn i tolkningen av noens livsløp. På samme måte som man kan passe seg for å tro at vi vet noe særlig om Patti Smiths mor basert på det man ser av henne i filmen om Patti Smith, der Patti Smith er filmet hjemme hos foreldrene i suburbia igjen og hun står der i huset og er Patti Smith liksom mens moren steker hamburgere og har pynt hengende i stua. Hva skal vi dermed tro at vi vet om mora til Patti Smith?

Det fins en hel haug av nyanser mellom det vi forestiller oss er livet til en gammel kvinne med hårrullkrøller og forkle og kjøttkaker og det hun tenker på og snakker om og det en annen kvinne med rettere hår og andre klær som jobber i galleriet driver med.

Nåja. Alt dette og mere surret rundt i skallen der jeg sto, de snakket om iscenesettelse som ikke skulle være noe Patti Smith drev med, hun var mer seg selv, har mer integritet, sånne upresise størrelser, selv med en due i hånden tror jeg Geir Gulliksen mente, er Patti Smith oppriktig, som om det var en kontrast?

Jeg gikk ut og satte meg i sofaen i gården til Blå og så på kulørte lykter og folk og så var det slutt og de satte på den skikkelig gamle plata av Tom Waits med Ol'55 og jeg sitter der litt og når I hope I dont fall in love with you har vart en liten stund rusler jeg avgårde langs elva som renner mens sangen går i bakgrunnen, fint, fin kveld.

Kjøtt

Jeg vil også bidra til at kvinner kan puste ut
og få et helt naturlig forhold til kroppen sin,
uansett hvordan denne måtte se ut.

Derfor stakk jeg ut på jobbdoen, dro av meg jumperen og tok et snapshot av den delen av meg som jeg har et problematisk forhold til: midjen.

(forestill deg et kotelettbilde her)

Med love handles og alt

This is just to say 24

Hva hvis f.eks Dagbladet og VG hadde to utgaver av nettavisene sine,
en med mye tøys og en med mindre tøys?

Unntaket som bare bekrefter

De er som regel påfallende pene i formen de som kler av seg for å vise frem at kvinner har kropp under klærne, Helle Vaagland også. Denne uka så jeg henne i premieren på det nye kulturprogrammet på NRK, velpleid til det ytterste, bak en blek kake av foundation og pudder i en helt annen grad enn det Einar Lunde pleier å ha, stadig smilende, utstudert flørtende med kamera, dvs med meg som ser på.

Helle Vaagland viser hvordan ekte kvinnfolk ser ut når vi nærmer oss 40. Og fy flate så flotte vi er! skriver Elisabeth Skarsbø Moen, hun er debattredaktør i VG.

Må vi være flotte?

Hva er det hun sier, at det krever en estetisk kraftøvelse for å akseptere at Helle Vaagland er flott der hun står på badet og bøyer seg sammen for å kreste frem en brett på mageskinnet?

Andre redaktører syns det er utrolig frigjørende å se Vaagland bruke motet sitt til å vise frem kroppen som riktignok har noen fettceller som ikke er sugd ut men som sklir rett inn i forestillingen av den perfekte kroppen en kvinne bør kunne smykke seg med for tiden. De går så langt som å si at hvis omstendigheten er riktige kan hun få være naken på coveret til bladene de selger.

Helle Vaagland har en kropp.
Jeg har en annen kropp.
Det fins andre kvinner med andre kropper.
Det kan da ikke være meningen at vi skal kle av oss alle sammen
for å gjøre det tydelig at dette stemmer?

Helle Vaagland selv:

- Som de fleste andre damer prøver jeg å gjøre meg like fin som de andre. Denne gangen fikk jeg lyst til å gjøre det motsatte. Jeg fikk lyst til å gjøre meg ulekker. Hvis det viser seg at VG Netts lesere liker det, forteller det meg at de identifiserer seg med en helt vanlig damekropp som for en gangs skyld ikke prøver å være deilig.

- Jeg tror dette virker frigjørende på andre damer, noe Demi Moore og Marianne Aulie påberoper seg, men som jeg egentlig tror har motsatt effekt. Når de eneste damene som presenterer seg i undertøyet holder inn magen og lager trutmunn, sender man en beskjed til andre damer om at de ikke er bra nok som de er. Jeg har tydeligvis gjort det motsatte for det hagler inn med hyllest.

Jeg føler meg ikke herlig avslappet og gjort fri av å se på en Vaagland i undertøy som ikke ser det minste ulekker ut men som forteller at det minimale fettvevet hun har under navelen er big deal og gudhjelpemeg hvilken beskjed tror hun at hun sender til meg her jeg sitter midt i mitt eget fett.

Jeg lukker ørene og regner med at til uka er Vaagland like fin og deilig, back to normal på tv-skjermen, etter å ha statuert dette staute unntaket.

Se på tv

Har tv-kveld, meg og pc-en. Først Babel, 22 minutter uti med gammelt tv-opptak av Patti Smith fra 1971, fire år før debutplata Horses kom ut.
Jeg hopper glatt over det med predestinasjon og legger merke til at hun er 63 og fortsatt i farta.


Se på bilde, Patti Smith klipper også håret sitt selv,
det visste jeg jaggu ikke før nå.

Etter Patti Smith kommer en sekvens med en vill Carolina von Ugglas og en terapeut som også er poet. De snakker om det terapeutiske i å lage orden i ord på følelser som er heist direkte ut av lasterommet.

Direkte over til det nye bokprogrammet til Siss Vik og intervjuet med Le Clezio som fikk Nobelprisen i 1998. Han snakker om trangen til å skrive som kanskje kommer fra tanken på mangelen på salt, fett og sukker og vibrasjonene i kroppen av bombene da han var barn.

Høyspentmastbilder

Fetsund Lenser (museum) viser frem fotografier av høyspentmaster i Akershus.

Det til høyre er fra en gård i Skedsmo.

Kraft er pent

En par uker gammel tekst.

Så skjønt da, kan vi ikke heller ha noen kjempekuker som sprøyter strømmen fremover, fra mast til mast i en bue, noen melkesprengte ammebryst som liksom hører babyen skrike og ikke kan la være å la strømmen strømme fra knaus til knaus?

Eller rett og slett de staute gamle kraftfulle høyspentmastene slik vi kjenner dem, kan ikke de fortsatt få være bærere av fremskrittet, trygghet og strøm?


Bildet over er fra Niteva i Skedsmo kommune.

Danske samtidslandskap

Henrik Saxgren, Lille Vildmose, 2009

I bok og i artikkel i danske Information, fotografiene er i stort fint format.

#tingjegfant

Hvis du spør meg

Jeg var på Black Box på det som skulle være provoserende, muligens overskridende, feministteater i kveld. Jeg ble ikke overskredet.
Men jeg ble en del av forestillingen.
Det var ikke det jeg hadde planlagt.
Jeg var likevel forberedt.

For tusen år siden satt jeg på første rad i et lite teater og ble tatt på senga av et kamera som ble dytta opp i ansiktet mens noen spurte: Hva mener du om dødsstraff. Fjeset mitt mens jeg sank ned i stolen uten ord ble projisert på stort lerret.

Jeg tenkte: Dette skal aldri skje meg mer.

Hvis det skulle skje en annen gang at jeg blir invitert inn i en forestilling, og jeg ikke er med på leken, ikke omfavner premissene, bestemte jeg meg for at den som står på scenen får ta skylda sjøl.

De får skylde seg sjøl hvis det er meg de spør

Jeg kommer til å svare det som skulle vise seg å være meg akkurat i det øyeblikket, selv om det ikke passende for rollen som teaterpublikum.


Så i kveld satt jeg der på andre rad på Black Box og tenkte dette er kjedelig, dette er banalt, jada jeg ser at du viser meg de opererte puppene dine og de løftet ut brystvorta mens de skar, jeg ser arret, jeg er forsåvidt interessert i tematikken men at dette eksisterer vet jeg fra før, kan det være noe annet her, kanskje det er noe jeg ikke skjønner, jeg håper det, men jeg forsøkte å se nogenlunde velvillig ut der jeg satt og så spurte Ann Liv Young hva jeg syntes om forstillingen.

Jeg sa jeg syntes den var kjedelig

Jeg vet ikke lengre hvordan ordene falt nøyaktig etter det. Jeg sa at jeg ikke direkte hadde kjedet meg da hun tisset i vaskevannsfatet og stakk en banan i fitta, ingen kan si at det er direkte uinteressant, men jeg ble ikke provosert heller. Hun håpet at vi skulle provoseres kunne jeg legge merke til, men Black Box-publikumet hadde sett en banan før, jeg også.

Jeg snakket norsk innimellom og engelsk, for det sa hun at vi kunne, vi kunne føle oss avslappet og frie med norsk, så jeg sa fitta. Hun ba om å få dette oversatt, hun sjekket og krysset av for at jeg sa fitta og ikke vagina. Fitta virket mer passende for det vi snakket om. Ann Liv Young var ikke fornøyd med meg likevel og jeg var ganske likegyldig, det var dette øyeblikket jeg hadde forberedt meg på gjennom alle årene som teaterpublikum siden videoen på første rad den gangen.

Jeg gidder ikke mer..

..tenkte jeg. Jeg orker ikke. La det være pause hvis det blir pause. Hun sjekket om jeg hadde en relasjon til han til høyre for meg og hun til venstre for meg og jeg sa nei. Hun var på jakt etter relasjoner å spooke ut. Etterpå sa jeg joda, jeg kjenner hun til venstre, jeg trodde du mente om vi hadde en seksuell relasjon, herregud.

Så hva ville du jeg skulle snakke om da? sa hun. Siden jeg åpenbart ikke var fornøyd med bananen i fitta. Følelser, sa jeg. Etter å ha tenkt litt på saken. Det er strengt tatt det eneste jeg vil at folk skal snakke om. Hun ble sur og sa at hun faktisk ikke hadde snakket om annet og ga meg A4-arkene som var manuset og de ligger i veska mi fortsatt.

Hun avsluttet forestillingen med å si at vi godt kunne gå inn på nettsiden hennes og gi respons og så så hun på meg og sa at jeg alltids kunne logge meg inn anonymt å skrive hva jeg ville, på norsk. En stund holdt jeg det for åpent at jeg ikke hadde skjønt at hun var i en figur, at det var en knepen persona hun forestilte, men etter hvert skjønte jeg at hun bare var muggen og tok meg for en i kommentarfeltet til db.no. Selv om jeg akkurat hadde sittet der på andre rad og fortalt henne rolig hva jeg tenkte på.


I går kveld satt jeg på første rad foran hovedscenen til Nationaltheateret og så Kai Remlov stå naken rett foran meg med bare sokkene på. Selv om det er et åpenbart brudd mellom den lille knørvede penisnakenheten og den gammelborgelige estetikken i salen så ble ikke Remlovs pikk masete eller banal der han sto ytterst på scenekanten og snakket om helt andre ting mens Marian Saastad Ottesen satt og lo i bakgrunnen. Jeg satt der og så Ibsenmaskin og ballene til Kai Remlov med lange grå hår på, det hadde jeg ikke tenkt på, at det er slik det blir, men selvsagt og så falt jeg i tanker om livet og hvor fort det går, like greit det, bedre det.

Angrer du?

Sa den unge kollegaen min i dag da vi snakket om bryllup og hun skjønte at jeg ikke har hatt et. Angrer hva da? Angrer at ikke kjærligheten traff meg og ham samtidig og varte og varte helt til bryllup virket riktig?

Jeg lo og skjønte at jeg ikke skulle fortelle henne at det ikke er sikkert at hun kan bestemme det bryllupet hun regner med kommer en dag, at hvis hun bare bestemmer seg for å rope Kom inn! når kjærligheten banker på så står klokkene klare, at det ikke var det at jeg hadde armen strak foran meg med håndflaten rett opp og ristet på hodet og sa nei nei nei her i huset er det bare friheten som skal rå.

Jeg syns bare..

..det ser ut som noen har snudd kofferten.



Da jeg traff Arne Treholt

Jonathan Frantzen-strøm?

La folk i Berlevåg og på Bøler få sitt, og folk som ikke oppdaget at Jonathan Frantzen intervjues på Litterturhuset før billettene var kjøpt bort av andre enn meg.

Kan ikke Litteraturhuset streame lyd og bilde på nett, tilgjengeliggjøre for alle? Hva er egentlig argumentet mot?

Straks valg i Sverige

Hva gjorde egentlig Göran Hägglund med tungen den dagen i mars da Monica Green anklaget ham for å ha stukket tungen ut til henne mens hun sto på talerstolen i Riksdagen?

- Eller, han stakk ikke akkurat tungen ut, men han la den på underleppen mens han gapte sånn at jeg skulle forstå at, skjønner du hva jeg mener? Sa Monica Green.

P2-losen

Det er høst for faen.
La oss høre nyheter sammen,
klikk deg inn under og bli med.

EDIT:

Beklager, jeg får ikke lagd en som virker fordi firefoxen min ikke er oppdatert, sier systemet. (Jeg har oppgradert den flere ganger i sommer, men den napper ikke. Noe er feil et sted)

Direkte inntjening

Jeg tok med meg regninga fra tannlegen i dag, 9.000 kroner.
Visst var det verdt det tenkte jeg, men kroppen begynner å koste meg.

Nylig var det briller til 7.000

Godt jeg ikke ser på utgifter og inntekter på en så direkte måte som de teknoguttene som setter reklame på bloggen sin og gjør den stygg for å betale domenekostnader og webhotell og greier: Bloggen skal gå i balanse.

Søke Fritt Ord

Det er ikke grenser for hva jeg ikke forstår denne uka. Så ut med det, hvordan kan jeg ellers skaffe meg hjelp? Da Fritt Ord sa fra at de skulle dele ut 2.5 mill til bloggprosjekter skjønte jeg ikke helt hva det skulle kunne bety for meg.

Jeg er fortsatt usikker

Jeg ringte dem i dag og sa at jeg ikke helt skjønner hva jeg kan søke på. Jeg trenger ikke kjøpe meg fri, jeg har en jobb og jeg vil jobbe i den. Det var mulig å søke på tid likevel, altså søke på timer brukt på blogg. Hvordan beregner man sånt? Og hvordan verdsetter man tiden? Jeg sa at jeg trenger å kompetanseheve meg, kan jeg søke på kurs f.eks? Det trodde hun ikke.

Dere som pleier lese her innimellom og som kan dette med søknader.
Hva ville dere gjort hvis dere var som meg?

Forrett Mad Men

Don’s dream state took place not scandalously on Peggy’s lap.
For den som vil lese seg gjennom Mad Men før episodene kommer hit.

PC-kjøp, teknohjelp

Hvem spør du når du ikke skjønner noe med pc-en din, spurte jeg en venn av meg. Jeg ringer Geir-Olav, sa han. Det ser ut som alle har en Geir-Olav å spørre.

Spørsmål 1:

Hittil har jeg kjøpt pc-er via nett og jobb. Service-ordningene har vært å sende inn pc-en via post som sender via via til noen jeg ikke kan snakke med. Serviceordningen har også vært et telefonnummer jeg kan ringe til, syns det er stress, må forte seg, må snakke med svenske eller engelskmann. Nå vil jeg kjøpe pc-en i en butikk med fagkunnskap, et sted i byen som jeg kan ta trikken til og levere den og snakke med et menneske med fagkunnskap, hvor er det?

Spørsmål 2:

Fins rørlegger-vakten for nettbruk? Antakelig ikke, dessverre ikke. Men disse firmaene som hjelper firmaer, kan man kjøpe seg inn hos dem? Kan jeg ta trikken til et sted i byen, betale pr. time og få noen til å hjelpe meg når jeg ikke skjønner hvordan jeg skal oppgradere pc-en, når jeg ikke får til noe med html-kodene i template på blogger, når jeg ikke skjønner mobiltelefonen min, noen som kan fortelle meg hvordan jeg kan søkemotoroptimalisere uten å forutsette at jeg forstår hva javascript betyr, noen som kan lære meg hva javascript betyr?

Når jeg vil ha innstallert en ny stikk-kontakt betaler jeg elektrikeren, jeg slipper å lete etter en bekjent jeg kan bry med saken. Jeg vil ha et betal-forhold til en nett-bruk-pc-kyndig person.

Jeg kan noe om å bruke nett til å kommunisere. Jeg er skit dårlig på det som fremstår som tekniske finurligheter for meg, som teknomenneskene syns er interessant å finne ut av, jeg liker ikke å lese manualer, det tekniske nettspråket forutsetter gjerne at du har endel begreper inne allerede. Jeg innser at jeg trenger å øke den tekniske kompetansen min.
Fins det et sted der jeg kan betale for en privatlærer?

Skal spørre fra Facebook?

Tar Facebook seg rettigheter i mitt sosiale liv?
Har Facebook begynt som skjult match-maker?

Tidligere var det lett å se forskjell på:
1. Facebook foreslår noen som venn fordi vi har mange felles venner.
2. En facebookvenn av meg foreslår at jeg skal bli venn med en felles venn.
3. En person spør om vi skal bli facebookvenner.

Nå ser det ut som jeg får en venneforespørsel og idet jeg trykker aksepter kommer det opp en beskjed om at forespørselen er sendt. Jeg er usikker fordi beskjeden blir borte så raskt og ikke alle henvendelsene lar seg spore tilbake i epostvarselet.

Hvis dette stemmer lager det rot i sosiale relasjoner.

Det er ikke alltid uten betydning hvem som spør hvem om facebookvenning og hvem som muligens svarer et nølende, evt. begeistret, ja. Du kan bli litt overrasket over at sjefen, en ex-kjæreste, eller en person du har et anstrengt forhold til sender en venneforespørsel.

Du tolker forespørselen ut fra situasjonen som f.eks la oss slå en strek over tidigere dårlige dager og aksepterer. For så å egentlig sende en venneforespørsel til denne personen som slett ikke har tatt kontakt.

Stemmer min litt unøyaktige observasjon,
er det flere som har opplevd dette i det siste?

Sylfest og meg

Den ene tilfeldigheten tok den andre og så satt jeg ved et respatexbord og spiste marsipankake med Sylfest Lomheim.

Sylfest, sa jeg, kan ikke du bare bestemme at det skal hete noe annet enn lokasjonsbaserte tjenester, det er ikke til å forstå det ordet?

Jo, det kan jeg godt, sa Sylfest, hva vil du ha?

Jeg foreslo stedsbaserte tjenester for en stund siden, men teknogutta ville ikke ha det, det var ikke presist nok. Lokasjonen kan visst forandre seg kontinuerlig, var trøbbelet. Vi kom frem til posisjon, det forstår vi fra skipsfart, et skips posisjon, stadig i endring, som meg fra bar til bar oppdaterende på Foursquare. Hva tror du?

Skit i presist, sa Sylfest, som snakka bokmål for anledningen, ordet må fungere, sted er et forståelig begrep.

Men da vi var kommet lengre ned i kaka begynte Sylfest å trekke seg. Ikke bare slutta jeg som leder i Språkrådet i dag men det ene med det andre og det er kanskje bedre at du spør Jan Omdahl. Han skriv i avisa og har ordet i sin makt og det gjelder å få nyskapningen spredt. Ok, sa jeg, jeg skal si fra.

Klær - kontekst

Feiende flott tittel.
Hva skjer når vi beveger oss inn i feil sone med klærne vi har på?
Se filmsnutten fra Coney Island som Improv Everywhere har lagd.

Jeg har presentert Improve Everywhere-prosjektet på en grundigere måte før.