tirsdag, september 21, 2010

Slik vi fremstår,

eller slik Patti Smith fremstår eller hennes mor.

Jeg var på Blå i kveld og hørte på Geir Gulliksen og Susanne Christensen bli intervjuet av Rannveig Windingstad om Patti Smith.

Da jeg oppdaget arrangementet for en uke siden klarte jeg ikke bestemme meg for om det var ok å bli irritert over at Patti Smith var listet opp som hustru og mor, er Keith Richards far, og i hvilken grad er han eller har vært ektemann, jeg vet ikke helt. Patti er mor og har vært langvarig kjæreste med folk, det blir trukket frem sammen med begreper som poet, kunstner, rock’n’rollgudinne, punkens gudmor, ikon, opprører og legende. Jeg ble sittende å tenke på hvilket av ordene som plaget meg mest og hvorfor.

Men jeg gikk nå i alle fall ned på Blå

Og sto der med ølen min og tenkte mitt.


De snakket om Patti Smiths androgynitet.
Geir Gulliksen sa at Keith Richards ser mer og mer ut som mormor med bevegelsene sine, Keith Richards skjelver, og han har mye dingeldangel hengende på seg men ingen tar fra Keith Richards mannligheten hans, sant nok.

De snakket om hvordan Patti Smith hadde trukket seg tilbake til suburbia - i motsetning til New York skjønte jeg - og hadde blitt hustru og født barn og jeg tror Suzanne Christensen snakket om det aktive mannlige, men jeg er ikke helt sikker på hvordan for hun snakker dansk og jeg oppfattet henne ikke helt, men jeg ble stående og tenke på det reduserende i å tillegge det å gjøre et valg om å flytte fra New York til Chicago og, hva vet jeg, hva vet vi, drive med narkotika, depresjon, stelle en syk mann, oppdra barn, evt slett ikke, evt helt andre ting, men riktignok ikke revolusjonere rytmen og energien og teksten og uttrykket i rocken i all offentlighet, kan vi se på det andre som passitivitet?

Jeg protesterer mot at det som ikke foregår i offentligheten er passivt. Eller kvinnelig, det som foregår hjemme i det såkalt private. Jeg vet slett ikke om det var det de sa, det var det jeg tenkte på.

Man kan godt være forsiktig med å putte egne forestillinger om livsvalg inn i tolkningen av noens livsløp. På samme måte som man kan passe seg for å tro at vi vet noe særlig om Patti Smiths mor basert på det man ser av henne i filmen om Patti Smith, der Patti Smith er filmet hjemme hos foreldrene i suburbia igjen og hun står der i huset og er Patti Smith liksom mens moren steker hamburgere og har pynt hengende i stua. Hva skal vi dermed tro at vi vet om mora til Patti Smith?

Det fins en hel haug av nyanser mellom det vi forestiller oss er livet til en gammel kvinne med hårrullkrøller og forkle og kjøttkaker og det hun tenker på og snakker om og det en annen kvinne med rettere hår og andre klær som jobber i galleriet driver med.

Nåja. Alt dette og mere surret rundt i skallen der jeg sto, de snakket om iscenesettelse som ikke skulle være noe Patti Smith drev med, hun var mer seg selv, har mer integritet, sånne upresise størrelser, selv med en due i hånden tror jeg Geir Gulliksen mente, er Patti Smith oppriktig, som om det var en kontrast?

Jeg gikk ut og satte meg i sofaen i gården til Blå og så på kulørte lykter og folk og så var det slutt og de satte på den skikkelig gamle plata av Tom Waits med Ol'55 og jeg sitter der litt og når I hope I dont fall in love with you har vart en liten stund rusler jeg avgårde langs elva som renner mens sangen går i bakgrunnen, fint, fin kveld.

3 Kommentarer:

Anonymous tb sa ...

Aldri forstått det der med Patti Smiths "androgynitet", jeg... For meg har hun jo alltid vært en banebrytende poet og rockemusiker, og dessuten absolutt, sterk kvinne. For å være helt ærlig har hun vel i lange perioder av mitt liv vært et aldri så lite "sexsymbol"; sexy, sterk, handlende, modig, aktiv, vakker, intelligent, myk og sint. Og så omtales hun stadig som "androgyn". Intet feil med å være androgyn, det tvekjønnede er på mange måter et passende ideal for vår verden, men "uklar eller tvetydig sosial kjønnsidentifikasjon" blir for meg så rar når det kobles på en så utvetydeig kvinne som Patti Smith.

28 september, 2010 13:54  
Anonymous tb sa ...

... men det sier vel litt om hvor trange kjønnsbåsene og -definisjonene i samfunnet er? Kvinne med hår under armene, da er du "androgyn"?!

28 september, 2010 13:55  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jo strengere kjønnsnormene er, jo mindre skal det vel til. Jeg vet ikke hva ved Patti Smith som ikke kan rommes innenfor et tradisjonelt kvinneuttrykk, muligens spyttingen, men altså.

Fuck androgyn.

Jeg kommer bare på en som jeg tenker på som androgyn, det er Antony Hegarty.

28 september, 2010 19:20  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start