Unntaket som bare bekrefter

De er som regel påfallende pene i formen de som kler av seg for å vise frem at kvinner har kropp under klærne, Helle Vaagland også. Denne uka så jeg henne i premieren på det nye kulturprogrammet på NRK, velpleid til det ytterste, bak en blek kake av foundation og pudder i en helt annen grad enn det Einar Lunde pleier å ha, stadig smilende, utstudert flørtende med kamera, dvs med meg som ser på.

Helle Vaagland viser hvordan ekte kvinnfolk ser ut når vi nærmer oss 40. Og fy flate så flotte vi er! skriver Elisabeth Skarsbø Moen, hun er debattredaktør i VG.

Må vi være flotte?

Hva er det hun sier, at det krever en estetisk kraftøvelse for å akseptere at Helle Vaagland er flott der hun står på badet og bøyer seg sammen for å kreste frem en brett på mageskinnet?

Andre redaktører syns det er utrolig frigjørende å se Vaagland bruke motet sitt til å vise frem kroppen som riktignok har noen fettceller som ikke er sugd ut men som sklir rett inn i forestillingen av den perfekte kroppen en kvinne bør kunne smykke seg med for tiden. De går så langt som å si at hvis omstendigheten er riktige kan hun få være naken på coveret til bladene de selger.

Helle Vaagland har en kropp.
Jeg har en annen kropp.
Det fins andre kvinner med andre kropper.
Det kan da ikke være meningen at vi skal kle av oss alle sammen
for å gjøre det tydelig at dette stemmer?

Helle Vaagland selv:

- Som de fleste andre damer prøver jeg å gjøre meg like fin som de andre. Denne gangen fikk jeg lyst til å gjøre det motsatte. Jeg fikk lyst til å gjøre meg ulekker. Hvis det viser seg at VG Netts lesere liker det, forteller det meg at de identifiserer seg med en helt vanlig damekropp som for en gangs skyld ikke prøver å være deilig.

- Jeg tror dette virker frigjørende på andre damer, noe Demi Moore og Marianne Aulie påberoper seg, men som jeg egentlig tror har motsatt effekt. Når de eneste damene som presenterer seg i undertøyet holder inn magen og lager trutmunn, sender man en beskjed til andre damer om at de ikke er bra nok som de er. Jeg har tydeligvis gjort det motsatte for det hagler inn med hyllest.

Jeg føler meg ikke herlig avslappet og gjort fri av å se på en Vaagland i undertøy som ikke ser det minste ulekker ut men som forteller at det minimale fettvevet hun har under navelen er big deal og gudhjelpemeg hvilken beskjed tror hun at hun sender til meg her jeg sitter midt i mitt eget fett.

Jeg lukker ørene og regner med at til uka er Vaagland like fin og deilig, back to normal på tv-skjermen, etter å ha statuert dette staute unntaket.