søndag, september 26, 2010

I Dagbladet

Etter dette blogginnlegget og muligens også dette, spurte Dagbladet om jeg ville skrive noe til debattsiden i søndags-Dagbladet. Spørsmålet var "Kan det være frigjørende å ta av seg klærne i offentligheten? Kate Pendry svarte ja, jeg svarte nei. Jeg kunne forøvrig svart ja jeg også, jeg liker Pendrys tekst og jeg liker at Dagbladet valgte to som ikke var fryktelig uenige, jeg liker som regel det.

Kate Pendrys ja:

Hahaha! Mitt instiktive svar er JA JA, nei, ikke i de backlash-pseudoporno-konsumeristiske tider vi lever i. Å ta av seg klærne i offentligheten er direkte farlig. En ganske liberal aktivistvenn av meg sa nylig: "Det er ikke rart at menn fra muslimske land ser på (`norske`) kvinner som sexbjekter, når de ankommer Oslo og blir bombardret med halvkledde damer på billboards som ikke sier noe annet i øynene enn `pul meg`". En grov, vulgær påstand. Men jeg vil påstå det samme gjelder for kristne menn.

Offentlig nakenhet er som blues. Det kan være hva som helst du vil. Det kommer helt an på kontekst og begrunnelser. Først og fremst la oss spørre: For hvem er det frigjørende?
For han som bader naken på Huk?
For barnet som leker i solen uten skittenbleia klistret til rumpa?
For kreftsyke som vil føle varm luft på huden for siste gang?
Å ja, for hun som legger seg ut på Twitter og Facebook?

Det er ganske frigjørende for framtidsgenerasjonen hvis nåtidas voksne kan ta av klærne i offentligheten, av og til. Men frigjøring kan bare komme hvis det faktisk koster noe for de som avslører seg. Hvis vi kunne sett gamle, slappe tekstikler hengende i vinden ti meter opp i lufta foran Oslo City, hadde jeg hoppet opp og ned og ropt "endelig!" Og jeg påstår at jeg ikke er alene i det.

Madame Aulies kroppsperfeksjon er for lettvint. Hun er nydelig. Det er kanskje frigjørende for henne å strippe, men hennes frigjøring koster henne ikke noe. Det er andre som må betale. Andre kvinner som får ikke lov å være nakne fordi de er for feite. Eller for "gamle". Eller for "vanlige". Eller de får lov til å være nakne, men backlashen mot kvinner de siste årene er så voldsom at det sjelden er verdt det, fordi det alltid blir tolket som en vil-ha-sex-dings.
Selv om huden er så takknemlig for vam vind og sol.

Jeg sier derfor ja, det er frigjørende å ta av klærne i offentligheten. Men kun hvis det er vanlige menn og kvinner som gjør det, hvis de viser slappe og søvnige organer, akkurat som i virkeligheten, med de nyanser som faktisk finnes i real life. Fordi der kan de neste generasjonene se at skjønnhet er som the blues.
Let the vicious blog-innleggs roll.


Mitt nei:

De er som regel påfallende pene i formen de som kler av seg for å vise at kvinner har kropp under klærne, Helle Vaagland også. Denne høsten kan vi se henne i det nye NRK-programmet for visuell kultur. Der beveger hun seg utstudert som en sexyprinsesse, velpleid til det ytterste, bak en blek kake av foundation og pudder i en helt annen grad enn det Einar Lunde pleier å ha. En stadig smilende babe med spill levende femimimikk som bruker standardregisteret for visuell kvinnelig kommunikasjon til ikke bare å skape kontakt med intervjuobjekt og seer, men til å få oss til sengs.

Nå driver Helle Vaagland kvinnekamp på badet. Der hun først la ut bilde på Twitter med tvetydig tekst om at hun ville sjekke om hun følte seg sterk og selvstendig, blir konteksten en annen i VG. Her sier Vaagland at hun tror bildet virker frigjørende på andre damer fordi hun sender beskjed til oss om at vi er bra nok slik vi er.

På jobben diskuterer karene i hvilken grad de ville tatt Helle eller Marianne.
Aulie får surre med sitt og Vaagland får kle av seg for meg men ikke bland feminisme og "du er ok, jeg ruler" inn i det når hun fotograferer seg rett inn i tradisjonen med idrettskvinner som viser at de har kløft og mørkt blikk samtidig som de driver med svette og muskler.

"Helle Vaagland viser hvordan ekte kvinnfolk ser ut når vi nærmer oss 40. Og fy flate så flotte vi er!" skrev Elisabeth Skarsbø Moen, debattredaktør i VG. Må vi være flotte? Alle kvinner er ekte. Hva faen er ekte? Hva er det hun sier, at det krever en estetisk kraftøvelse å akseptere at Helle Vaagland er flott? Hun ser ikke det minste ulekker ut der hun forteller at det minimale fettvevet hun har under navelen er big deal. Hun sklir rett inn i forestillingen om den perfekte kroppen en kvinne bør kunne smykke seg med for tiden. Jeg føler meg ikke herlig avslappet og gjort fri og hvilken beskjed tror hun at hun sender til meg her jeg sitter midt i mitt eget fett.

Helle Vaagland har en kropp. Jeg har en annen kropp. Det fins andre kvinner med andre kropper. Det kan da ikke være meningen at vi skal kle av oss alle sammen for å gjøre det tydelig at dette stemmer?

8 Kommentarer:

Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg vil ellers tilføye at jeg syns det er merkelig å observere hvordan alle syns det Marianne Aulie gjør er fryktelig, mens så mange heier på Helle Vaagland.

26 september, 2010 19:53  
Anonymous Marianne sa ...

Hva er en vanlig kropp? Har jeg en vanligere kropp enn de folka med feit kropp? Jeg føler at jeg kan ta av meg klærne uten at noen sier æsj. Diskvalifiserer det meg fra å være naken i offentlighet, fordi jeg ikke er "vanlig" nok? Fordi jeg tilfeldigvis er tynn fra naturens side? Fordi jeg ikke har noe særlig med uønsket fett på kroppen?

26 september, 2010 21:49  
Blogger fr.martinsen sa ...

Neida. De fleste har vanlige kropper.
Spørsmålet er nok i det øyeblikket du sier at det at du kler av deg skal få meg til å føle meg fri. F.eks.

26 september, 2010 21:55  
OpenID livetleker sa ...

Jeg leste tekstene i dag (Din kjente jeg jo fort igjen :-)), og jeg likte begge. Kate Pendrys måte å si ja på tiltalte meg veldig.

26 september, 2010 22:47  
OpenID livetleker sa ...

Slanke kropper er ofte sunnere enn fete, Marianne. Slanke kropper er flott. Poenget er at nesten ingen med tjukke kropper tar av seg klærne i det offentlige rom. Jeg vil så gjerne vite om Mariannene og Hellene kan love meg at de også vil kle av seg hvis de blir tjukke eller når de blir gamle, eller whatever. Skjønner du? Handler det om posering av noe som er opplest og vedtatt vakkert, eller handler det om et frigjørende stunt?

Jeg spør fordi jeg selv ikke har noen form for sjenanse for nakenhet. I mine yngre dager badet og solte jeg meg naken, og jeg gikk gjerne naken der man gjorde det. Jeg kan faktisk huske en del følelser knyttet til det, følelser som jeg i voksen alder forstå at har noe med eksibisjonisme og en del andre ting å gjøre. Jeg har fortsatt ingen sjenanse for min nakne kropp, men jeg dekker den nesten alltid til med klær. Jeg føler meg ubekvem og er sjenert fordi den er tjukk. Hvor har jeg fått den sjenansen og skammen fra?

Selvfølgelig kan alle slanke kle av seg så mye de vil. Men ikke lat som om utseendet til den kroppen man kler av er uvesentlig.

26 september, 2010 22:54  
Blogger fr.martinsen sa ...

God og direkte tale.
Takk.

27 september, 2010 08:01  
Anonymous tb sa ...

"Men kun hvis det er vanlige menn og kvinner som gjør det, hvis de viser slappe og søvnige organer, akkurat som i virkeligheten, med de nyanser som faktisk finnes i real life"; skrev Perry. Og bortsett fra ett ord er jeg visst veldig enig. Det ene ordet, på tre bokstaver, er "kun". (og kanskje ordet "vanlig", som lager et inntrykk av at noe er uvanlig, og derfor fy!) Nei, jeg er ikke enig i at bare slappe og søvninge organer er OK og fint OG "I VIRKELIGHETEN". Både slappe og søvnige og ildfulle og struttende organer er fint og virkelig. Tynne kropper, tykke kropper og midt i mellom, er fint og flott, og virkelige. Av og til er vi trøtte og slappe i organene våre, andre ganger brenner livet i oss. Og begge deler er del av det å være menneske. Nakent. I både svart/hvitt og farger, så og si? Ikke sett begrensninger på virkeligheten, den er for stor til det!

Ellers mener jeg visst at kjendiskvinner som kler av seg er helt ok, men det fremmer ikke feminismen.. Men hvis de tror det selv, så greit for dem..

27 september, 2010 08:39  
Anonymous Aktmodell2 sa ...

Noen har et slags innebygget behov for å være foruten klær. Og noen av disse har behov for å gjøre det offentlig, og gjør det gjerne på dertil egende plasser. Noen få gjør det også i andre settinger, det bare blir slik: "Må ha det, bare må ha det". Marianne Aulie er sånn. Helle Vaagland er muligens egentlig ikke sånn. Aylar Lie er sånn, eller mulig at hun var. Så er spørsmålet om det bare er noen med en bestemt type kropp som kan våge å være sånn uten at det blir tatt galt opp. Slik er det nok. Vi andre, som også er sånn, velger våre egne arenaer for å oppnå det samme. Og til de som oppnår en følelse av frihet ved å gjøre dette: Gjør det! Og for de som føler seg mer fri og får et kick av å hoppe i fallskjerm: Gjør det! En jeg kjenner får abstinenser dersom hun ikke har strikket på en stund, til henne lyder samme oppfordring: Strikk i vei!

01 november, 2010 17:09  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start