Nobelstafett,

Suzanne Brøgger

Thomas J.R. Marthinsen utfordrert meg til å skrive om hvem jeg mener kunne fått Nobelprisen i litteratur. Min første respons var en altfor ydmyk I`m not worthy, en automatrespons som jeg stadig prøver å bekjempe, hva godt kommer det ut av den, annet enn for egen del taushet i selskaper og tvil når jeg ser på mange av de ordene jeg skriver.

Faen, til den følelsen sier jeg

Og passer det jeg skriver nå egentlig sammen med at jeg stadig syns andre mennesker har lite av det jeg ikke liker at jeg har.

Nei det vet jeg ikke

Jeg syns alle skal få snakke om det de tenker på, og det de tror de vet. Det er breiale folk jeg ikke liker. Jeg syns ikke hun jeg traff i pinnekjøttselskapet før jul skal breie om at Knausgård ikke aner noe om kunst og at det han skrev om, var det ikke Turner? var helt uinteressant. Slik jeg husker den delen av teksten var det følelsen Knausgård fikk når han så på kunsten han skrev om,
og hvis et menneske får til å beskrive tankene sine om noe
så vil jeg ofte lese det.



Nåvel, samme kvinne i pinnekjøttselskapet ville ikke bruke tid på å lese samtidslitteratur, skulle hun lese en skjønnlitterær bok i år,
og det var slett ikke sikkert, var det bare Thomas Mann som holdt.

Men det vil jeg

Jeg vil lese samtidslitteratur, mestparten av det jeg leser er nye bøker. Jeg har lest gamle, det gjorde jeg særlig da jeg var yngre,
det var trangen til å kjenne kanon, referansene, til å oppdra seg, men også ønsket om å være salongfähig innrømmer jeg.

Den største drivkraften min til å lese er trangen til å vite hva andre tenker, hva de gjør, hvordan de lever livene sine, hvordan de takler situasjoner. På den måten forstår jeg mer av andre mennesker i verden og jeg utvikler alternative tankemønstre.



En av de som har påvirket meg mest på det viset er Suzanne Brøgger, kanskje særlig boken Tørkevær, en enkel liten bok som var med på å dreie min opplevelse av verden mot, i sterkere grad, å sanse de konkrete detaljene vi omgir oss med. Jeg var 24 år da jeg leste den første gang. Nå er jeg eldre og jeg ser, og har mange ganger skrevet om, hvordan alt rundt meg har betydning for meg, oftest gjør det tilværelsen rikere, mange ganger gjør det meg sliten, vemodig, trist. Livet, de delene ved det jeg skulle ønsket anderledes, eller hvor fort det går, hvor lite robust det er, tingene rundt meg, det blåspettede kinesiske fruktfatet jeg kjøpte da jeg lagde et hjem, den utslitte T-skjorta, meisebollen i busken, brødkniven fra foreldrehjemmet, fuckings alt,
forteller om det hele tiden.

Essaysamlingene til Brøgger har også påvirket meg, de ga adskillig mer mat til trangen til å stille spørsmålet: Er det sikkert at det er sånn, kan det sees på en annen måte, må vi virkelig det?

Så jeg nominerer Suzanne Brøgger

De siste årene har hun vært mer stille og jeg har mistet interessen litt, men forandrer ikke det jeg nettopp skrev om.

Jeg har skrevet om Suzanne Brøgger før, her er noen klipp med lenker til de tre ulike bloggpostene.

Om Tørkevær

"Spiste ertesuppe hos Signe. Vi hjelper Ellen med oppvasken.
Vi snakker om hva det er på de skitne tallerknene. Om det er mye eller lite eller om det er fett.
Vi har midler for alle situasjoner.
Det er meg som tar oppvaskkluten og tørker av komfyren.

- Det gikk fort! sier Ellen. Men det var kanskje ikke så mye der?
- Nei, jeg syns egentlig ikke det,
svarer jeg ved nærmere ettertanke."

Om essayene

Jeg begynte å føle meg selv-subjektiserende
Jeg innbiller meg at jeg fant på ordet selv. Innholdet i det gjorde godt, en periode i alle fall. Hvem har godt av å gå rundt å føle seg som utelukkende et objekt?

Man skal passe seg for å ta fra noen den styrken de bygger opp selv, og sånn sett prøver jeg å se med milde øyne på unge kvinner som ikke ser at de lever i et samfunn påvirket av kjønn.

Og sånn sett gjorde deler av kvinnebevegelsen feil ved å fokusere på en slik måte at kvinner ble dyttet inn i en offerposisjon. De ville det helt sikkert ikke. Utfordringen er å peke på feil i samfunnet uten at kvinner (i dette tilfellet) ble sittende som en liten dott i hjørnet uten ansvar for sitt eget liv.

Om å skrive om seg selv,
og fuck you fullt-navn-på-Internett-prekere, bl.a

- Rilke hadde anbefalt at når ens navn hadde havnet på alles lepper, da skulle man ta seg et annet navn, et hvilket som helst navn, slik at gud kunne rope til en om natten. Og det rådet har jeg fulgt. Og jeg hadde dessuten holdt mitt løfte om å holde det skjult for alle.

Så når jeg må velge en forfatter til Nobelstafetten velger jeg henne fordi selv om mange forfattere har hatt betydning for meg, omtrent en i uka i årevis, så har Suzanne Brøgger kanskje påvirket meg aller mest og på mange plan. Det er andre bøker av henne jeg også kunne nevnt, Tone, barneboka. Jeg leste henne tidlig i livet.

Å utfordre noen bloggere selv

Det går an å utfordre de man (jeg) leser og har lest, de jeg skulle like å se hva skriver om hvem som kunne få Nobels litteraturpris, selv om noen har sluttet å blogge, noen er blitt leder for Nobelkomitéen etter at jeg oppdaget bloggen, noen har andre bindinger, noen blogger på en annen måte enn å skrive om bøker. Vanligvis. Man kan aldri vite, kanskje de vil skrive likevel. Jeg utfordrer disse i alle fall:
Peter Englund, Børge King, Og jeg Bare, Fiskerens venn, Mihoe, Shampoo Rising og Suzy Dahl.

Nei, nei, nei

Nei

Jeg leste ut La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson på flyet hjem fra juleferien. Boka, som jeg bare delvis likte, språket som jeg syns var klisjéfylt, kobberrødt hår som pisket om ansiktet, men jeg interesserte meg likevel for disse to kvinnene og livene de hadde levd og sorgene de hadde og romanen gjorde at jeg satt i flysetet mitt ved siden av en gammel mann som snakket med hun til venstre for seg, dvs. han ga til beste karrieren sin som svensk sykehusarkitekt med 26 ansatte i firmaet sitt og bortsett fra at jeg fikk lyst til å for en gangs skyld, for en gangs skyld! gi faen i høfligheten og snu meg mot ham og spørre om ikke han kunne gi den unge kvinnen sjansen til å gi til beste noe selv, ah - for en gammel ergrelse det der er. Men bortsett fra det, så satte romanens slutt meg i en stemning av ro og litt tristhet over livet og det livet innimellom byr på og jeg var igjen på landsbygda i det gamle huset sammen med forfatter-jeget, hva skulle hun nå gjøre tenkte jeg på.

Men så kom forfatterens etterord og hun maste meg ut av romanen sin, ut av følelsene for de to kvinnene, for der satt hun med en levende mann, Frank, som ga henne tid og rom til å skrive romanen, og takk også til masterkurset ved Universitetet i Auckland:
"Uten den konstruktive kritikken, konstante oppmuntringen og de profesjonelle rådene fra Witi Ihimaera og Stephanie Johnson,
mine to veiledere, ville den helt sikkert aldri blitt ferdig.
Jeg er dypt takknemlig overfor begge."

- Går det bra?

- Med hva?

Tom Waitsnyheter

Tom Waits hasn't got a clue what shape his next album will take, but he reveals he's begun writing for his first new studio collection since 2006 (...) A new album could be arriving later in 2010, though he insists, “Anything I would tell you right now, I would just be making it up.

Tom Waits ville ikke være Tom Waits
hvis han ikke sa det siste der.

“We may record sometime in the spring,” he says by phone from his home in Sonoma County. “You're never sure how long it will take. You write two songs and you put them in a room together and they have offspring.”

He calls songwriting a form of time travel, magically delivering ideas and emotions from one moment to another in the unknowable future. “You have this device for capturing something that doesn't necessarily want to be captured,” he says. “Songs are really just emotional containers of abstract things. Nobody really knows what they are.

“It's like diamond-cutting or hunting for bear or dropping out of a tree. Sometimes, it's like ping-pong. Other times it's like operating on a flamingo. Every song's different. Some are like empty swimming pools, and you've got to be the water.”

Et øyeblikk...

..tenkte jeg at jeg var i New York og det var 25 cm sne der og forsinkelser på flyplassen men jeg sto i rotunden i Guggenheimmuseet og sang julesanger sammen med andre, antakelig full av rødvinstoddy, sing-a-long, en tradisjon viser det seg. Jeg var nok også på en av de tre konsertene Patti Smith har tradisjon for å holde på Bowery Ballroom, dagen før, på og etter bursdagen sin. 30. desember blir hun 63 år. Da viser tv-kanalen PBS dokumentarfilmen om henne, Dream of Life. Det ser ikke ut som det går an å se den på nett dessverre.

Blått lys midt på dagen

Det er andre gjøremål her jeg er i Bodø. Jeg har spist krabbe som var så stor at jeg måtte le da jeg så den i kjøkkenvasken og senere på spisebordet.
I tillegg til vanlige ting å snakke om, som Karl Ove Knausgård, så kommer det til fiskekvoter og: Hvem er broren din gift med, så det er hun hvis bror nå har flyttet til byen med hun fra Sortland? Ja.

I ettermiddag var vi ute i mørket i akebakken og hadde bål og pannekaker stekt på det i turwoken, bacon og sukker på. Kakao og kaffe og julebrus til. Reinskinn å sitte på. Tøys av denne typen: Hvis vi fryser mer nå så blir det enda koseligere! Men jeg hadde lånt en bobledress og det er en trygg og god følelse å sitte inn i en sånn. Lue lånte jeg av broren min og alt han har er av Rolls Royce-typen, så han har luenes Rolls Royce for at han ikke skal fryse når han går alene i snøføyka på fjellet. Det er brøytepinner her.
Alt mulig som ikke er hjemme, gamle fremmede menn i heisen som smiler for mye til meg.

Digital superheltinne

Denne konkurransen tror jeg at jeg taper så det suser, men det rykker i konkurranse-margen min, så hvis du vil stemme på meg kan du gjøre det her. Det var veldig hyggelig å bli plukket ut av juryen til å være med videre blant de ti man kan stemme på av de 75 som ble nominert og ekstra fint å lese begrunnelsen:

Hun bruker sosiale medier på en innovativ og inkluderende måte. Hun har skarp observasjonsevne og er generøs med å dele informasjon. Fr. Martinsen tør gå inn i komplekse fenomener i alt fra utilgjengelig litteratur til medias meningsbrytning og hente ut relevante spørsmål, kloke argumenter med stø analytisk evne. Et populært initiativ er at hun synker Dagsnytt18 med CoveritLive.

Jeg gir meg forresten ikke der

Eirik Newth la ut sin Tordenbloggbegrunnelse og her er jeg,
jeg samler på godord, lagrer dem i hjernen et sted.

Martinsens blogg befinner seg i et fascinerende grenseland mellom journalistisk kommentar og skjønnlitterær tankestrøm. Man vet aldri helt hva man vil finne hos fr. martinsen, det være seg i innhold eller form.

Ropende menn

Jeg har vært nærmest kontinuerlig forbauset i årevis over menn som roper skjellsord til andre menn og låser dem inne i garderoben slik at de virkelig skal få høre hvor dårlig fotballkamp de spilte og at noen tror dette er prestasjonsfremmende.
Og like forbauset over andre menn som finner seg i det.

Derfor ble jeg glad over å lese at Pål Andrè Czwartek i Fredrikstad fotballklubb går ut mot Tom Nordlie:
Eller en som står og skriker skjellsord til spillerne sine under kamp. Er det den riktige måten å opparbeide seg respekt i en spillergruppe på, og å få spillerne til å yte det lille ekstra som kreves for å vinne kamper? Jeg har vært vitne til et språkbruk og utskjelling av spillere som ikke hører hjemme verken på fotballbanen eller på andre arenaer i samfunnet. Jeg angrer den dag i dag på at jeg bare sto og så på dette uten å gripe inn. Dette har dessverre spesielt gått ut over de spillerne som er klubbens fremtid.

Akkurat nå 60

Jeg er oppriktig forbauset over at jeg ble nr.3 i Sonitus sin bloggkåring. Og nå håper jeg ikke jeg blir misforstått, for dette er ikke tiggings om skryt og kommer heller ikke av dårlig tro på egen blogg, det er mer det at det jo var så mange som kunne stemme og jeg ikke regnet med å ha noen sjanse blant bloggere med adskillig flere lesere enn meg selv og mer kjente bloggere med flere kommentarer f.eks. Jeg tenker at bloggen min er et sært hjørne for spesielt interesserte. Jeg ble glad altså.

P2-losen

Jeg skal høre på uansett i dag og er her hvis du klikker deg inn i boksen under. Håper på at ikke alle er ute og kjøper julestjerner.

Åslaug Haga sin roman

Ikke gi den til mor eller far til jul selv om det skulle skje at du ikke vet hva du skal pakke inn og du står der i bokbutikken og ser at den jo er populær for den står i bestselgerhylla. Selv om mor eller far liker Senterpartiet, selv om mor eller far kommer fra Ås kommune.

Det er mitt råd

Jeg leste mestparten av den mens jeg ventet på Knausgård 3.
Åslaug Haga er en råtten romanforfatter. I stedet for å beskrive situasjoner i teksten slik at vi skjønner stemninger slenger hun rundt seg med adjektiver. Hva heter det, jeg mener rødblyanten fra skolestilene på skolen kalte de det noe? Åslaug Haga er så råtten på beskrivelser at hun baker forutsetningene for samtalene inn i replikkene. Og så all den herlige argumentasjonen.

De to statsrådvenninnene koser seg:

De hadde først tenkt å gå på kafé, men utelukket det raskt.
Nora ville at de skulle dra hjem til henne.
- Det er krevende nok for en partileder å gå på kafé i fredstid. Nå er det krig, og som du vet er jeg pressens jaktobjekt nummer én. MMS-ene kommer til å hagle inn i redaksjoner i det ganske land før vi i det hele tatt har fått satt oss ned.

Nå satt de sammenkrøpet under hvert sitt ullpledd i den røde hjørnesofaen i 5. etasje i Fritzners gate, på Oslos beste vestkant.
- Det var bare helt genialt å kople statsgarantien til Sjakk-VM med en økning i taxfree-kvoten, humret Ane. - Hvordan kom du på det?

- Takk for det, smilte Nora. - Da jeg satt og forberedte meg til møtet i går kveld, framsto koplingen som den mest opplagte sak i verden. Som du vet, har Victor protestert iherdig på det med å gi statsgaranti til Sjakk-VM. Han mente det kunne medføre en betenkelig presedens hvis en skulle gi statsgaranti til et "så marginalt arrangement på et sted hvor man heller ikke kunne forvente langsiktige ringvirkninger av tiltaket". Men hva hvis han fikk langet over en ekstra taxfree-kvote? tenkte jeg. Da ville han muligens bli noe vennligere stemt? Victor har jo mast om økt taxfree-kvote i to budsjettomganger, og jeg har satt foten ned begge gangene. Men når det kommer til stykket, betyr det jo minimalt for oss om kvoten er på tre eller fire flasker vin,
så da fant jeg ut at jeg kunne spille taxfree-kortet.

- Du er rå! sa Ane.

Mest av alt er Åslaug Haga så dårlig til å beskrive, eller samfunnet forby, så dårlig til å tenke, at hun nesten får meg til å tro på at politikere tenker så dårlig som romanfiguren hennes.
Og det ville være for galt.

Akkurat nå 59

Noen ganger må jeg prøve å ta tilbake min egen blogg. Det er når det er lenge siden jeg har skrevet noe uordentlig i den, det er når egensensuren kjennes for hard, når fakta og saklighet tar over,
når tanken på at noen skal lese ordene blir altfor tilstedeværende.
Så det prøver jeg på nå. Pip.

P2-losen

La oss lose hverandre gjennom nyhetene,
klikk deg inn, bli med.

Hva gjør oljen med oss?

Det norske kulturbudsjettet er på 11,9 milliarder,
det svenske på 11,2 millarder.
Norsk film får 800 millioner i støtte fra staten,
svensk film får 200 millioner
og vi ser en bølge av norske filmer, norsk pop, norske forfattere,
forteller det svenske kulturprogrammet Kobras norske oljeprogram.

Vi er så spinn rike..

..at vi utvikler tjenerklasse og har ingen interesse av å utvikle alternative energikilder, sier Simen Sætre i det samme programmet.

- Hvis ikke Norge skal gå foran med et godt eksempel,
hvem skal gjøre det da, sier Erlend Øye.

Så, oljen i Norge og hva den gjør med oss er temaet for siste Kobra-programmet, jeg anbefaler det. Du kan se et fint korn-kunstverk nederst på Manhattan av Agnes Denes, en videoforestilling der Ragnhild Lie forestiller en petroholiker på fremtidens AA-møte,
eller antakelig AP-møte.


Og så Snøhettas fine bygg i London og i Gambia og operaen vår. Snøhetta vil redusere det elitistiske ved operahus ved at vi kan få gå oppå det. Det er demokratiserende, sant nok, men riktig demokratiserende er det ikke uten at fler musikalske uttrykk får større plass inne i huset.

Simen Sætre tenkte forresten at marmoren til operaen kommer fra Portugal. Jeg visste ikke at steinbruddet i Carrara i nord-Italia het la Facciata og at det er det samme bruddet som Michelangelo tok ut stein til Venezia. Hvor mye marmor er det egentlig i et slikt steinbrudd, blir det ikke tomt snart?
Jeg snakker meg bort, programmet er fint.


Over er steinbruddet som operasteinen er fra,
fra Snøhettas side er det.

nyhetssmåprat

Bli med, hvis du ikke vil høre/se nyhetene alene.

Jeg vil ha

Hvorfor legger ikke flere arrangører foredrag/scenesamtaler på video slik at alle kan få se på? Når temaet er medier blir endel lagt ut, og fint er jo det. Men det er mer ved verden enn nye medier. Vi har
Ted Talks og VM i fotball på storskjerm ute, men det fins enda mer.

Da jeg var i New York tidligere i høst så jeg Maurice Sendak i samtale med Spike Jonze og Robert Frank i samtale med en kurator, begge gamle menn som kanskje hadde sin siste opptreden,
og uansett, folk som mange ville bli svært glade for å kunne høre.
Det er så synd at man må være på pletten i New York for å få det med seg og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Museene og filmselskapene har råd til den lille utgiften og burde være formidlingsglade.


Her er Maurice Sendak og Spike Jonze den kvelden.
Merinformasjon om bildet her.

Vi må jo dra full nytte av den teknologien gud ga oss,
kultur ut til folk tingen, gjerne helt inn i stua.

Oslo Kino har, sammen med flere kinoer rundt i verden,
begynt å vise kulturarrangementer i sanntid på Gimle Kino,
f.eks operaforestillinger fra Metropolitan, det høres fint ut for en operaelsker å tusle til Gimle en ettermiddag og sette seg i godstolen og være med, sort of, på kveldens forestilling i New York.
Å se det på Gimle og ikke bare pc høres ekstra fint ut,
jeg håper de kjører på med andre konserter også.

Nå skal jeg snart stikke av gårde og se Karl Ove Knausgård på Litteraturhuset. Det går en Knausgård-vind over landet, intervjuet med Tore Renberg (skeptisk, håper jeg blir overrasket) har vært utsolgt lenge og Litteraturhuset viser det direkte på storskjerm i andre saler i huset også. Men hvorfor stoppe der?
La folk i Berlevåg og på Bøler få sitt.

the truth is highly overrated

Og jeg er enig med Tom Waits, mer og mer viser det seg etter som tekster leses, jeg holder det stadig mer åpent at det tilsynelatende sanne har elementer av fiksjon i seg, eller i det minste er et utvalg av sannheter og i fiksjonen, der går jeg visst andre veien:
Samma, bare jeg får tro at det er sant hvert eneste ord.

Soundtrack til posten, en gammel favoritt,
fra den tiden han sang sanger i badekar.

Most people don’t care whether you’re telling them the truth, as long as you’re amusing them. Most people are a combination of truth and fiction. I guess that’s what it all comes down to. We’re all inventing ourselves in some form or another.

Even Bob Dylan, an early hero to Waits,
has leased several songs to TV commercials.

“Yeah,” Waits frowns, “but somehow with Bob Dylan I think he’s just trying to make sure that, whatever you think he is, he’s determined not to be that… even to a fault.”


Nå stikker jeg snart ned på Rockefeller for 60-årsfeiring av Tom Waits, jeg er litt skeptisk til mange av artistene, fordi de er ukjente for meg, men det kan nettopp gi gode overraskelser.

Meg, Twitter og Klassekampen

Det er klart jeg ble skikkelig våken i sted da bloggeren Bharfot
skrev på Twitter: Leser i Klassekampen at Olav Brostrup Müller tror @frmartinsen er en mann.

Hva er dette, tenkte jeg. Noen skriver om meg i avisa,
det er ikke vanlig. Jeg ble spent.

Vi fortsatte å twittersnakke:

Meg: Så interessant at Klassekampen tror jeg er mann (skjønt hvem vet etter hva man pleier insistere på som typisk for kjønn for tiden)

@bharfot: Tja, jeg vet heller ikke. Det pussige var skråsikkerheten. Kanskje en som har peiling på sosiale medier må være mann?

Meg: Mitt kjønn er et tema, ikke et ubetenksomt (..) bruk av "han"? Jeg gikk ut for å kjøpe, men de har ikke Klassekampen i kiosken.

Så meldte klassekampenjournalisten Olav Brostrup Müller seg: @frmartinsen Oooops! Mener jeg så en bart på bylinebildet ditt i Journalisten, men det kan vært feiltrykk.
Papirmediets svøpe, det der.

Meg: Bart, pølse, lett å ta feil. Hva er det du skriver? (inntil peisen har brent såpass ned at jeg kan gå ut å se selv)

Men det kom det ikke noe svar på. Og det er kanskje ikke så rart, for hva var det han skrev om Twitter? Ikke så spennende er jeg redd. Og siden Klassekampen nesten ikke legger noe ut på nett skriver jeg den korte teksten inn her:

"140 tegn og et stort speil, takk.

Twitterfitter

Jeg tror det var på nyåret det begynte for alvor, da bloggeren fr.martinsen hadde en kommentar på trykk på side 3 i Journalisten: "Twitter ligner på status updates på Facebook, du har 140 tegn på å komme med et budskap. Det er skjerpende for tanken," skrev bloggeren, og vi journalister noterte ivrig. 140 tegn? Updates? Skjerpende for tanken? Hva var dette nye han snakket om, og hvordan ble man invitert?

Elleve måneder etter fr.martinsens vennlige innføring i
"Twitter på 1-2-3" føles nettstedet omtrent like lite oppsiktsvekkende som tyngdekraften. At nettstedet har et helt spesielt gravitasjonsfelt rundt seg, blir tydelig når man ser i hvilken grad den norske kulturoffentligheten har tatt bolig i de kvitrende klassers bablende busk.

Ordvekslingene mellom rossavik, KnutOlavAmas og orjas der inne er alle skrevet med like stor visshet om at de kommer til å bli lest av en større offentlighet som Bjørnson var da han la fra seg sin dagbok for kvelden.

Men hvilke av utspillene bør vi føle oss som en naturlig del av, vi som står rundt? På en måte minner det mest om skolegårdens leskur; et sted midt mellom utendørs og innendørs, et sted der man ikke trengte invitasjon for å få lov til å stå, men der det samtidig var lett å skjønne at man ikke var ønsket når de største guttene i sjetteklasse samlet seg.

140 tegn. Hva får man sagt på den plasse? Man har i hvert fall plass til å skrive "jeg" og "meg". I semioffentlighetens halvmørke sitter bekjennelsene løst og navlen høyt oppe på magen. Eller som Freddykjensmo meldte nylig: "Dokumentar i real time hvor Martine Aurdal sover gjennom natten, starter på NRK2 i ellevetiden."

Selvfølgelig kan man skru av og gå vekk fra skjermen. Så hvorfor var nettopp det så vanskelig, i 2009? Hva er forklaringen? Jeg kan prøve. Men jeg trenger mer enn 140 tegn."
Olav Brostrup Müller.

Slutten til Brostrup Müller..

..minner meg om avslutningene på barndommens brev:
"Det skjer mye, men nå må jeg løpe."
Jeg kunne altså skrevet mye mer og om interessante ting, but I can´t be bothered, selv om jeg har en hel papiravis til disposisjon.

Jeg anerkjenner Brostrup Müllers leskurmetafor, litt. Jeg kan kjenne igjen følelsen. Det gjelder bare å minne seg om at selv om Twitter kan minne om skoleleskuret, så er det vel mer en stor skoleavis.
Men hvis vi skal holde fast ved leskuret så består skolegården av mange grupper man kan pendle mellom, det er ikke nødvendig å stå å kikke på røykehjørnet. Det er ikke sikkert de tøffe røykerne er så utilgjengelige som de kan virke heller. Jeg må nok anbefale klassekampenjournalisten å teste det å følge noen fler enn de 121 markerte journalistene og kulturkjendisene han foreløpig følger.

Det er klart orjas og rossavik vet at de med sine kommentarer blir lest av en noe større offentlighet, selvsagt. Det får man håpe i alle fall, jeg forsøkte å problematisere dette i en nyere twitterkommentar i Journalisten: Twitter-trigger, happy?

Her er den gamle som Klassekampen referer til: This One´s For You

Når det gjelder navlen er vi langt fra på nett, jeg og Brostrup Møller. Det er lettvint å gjøre seg artig på Martine Aurdals bekostning
(hun skrev en baksidetekst i Dagbladet med utgangspunkt i at hun er gravid), Aurdal brukte seg selv innenfor den genren hun skriver i.

Karl Ove Knausgård får heder for den gjenomtrengende måten han bruker sitt private liv i den genren han skriver i, og det er fint.
Jeg håper hederen bidrar til at det blir vanskeligere å klebre intimt og navle på kvinners tekster. Som kvinnene i Klassekampens krets pleide å si: Det personlige er politisk.

Eller som jeg vil si, ettersom jeg ikke fordrar dette skillet mellom personlig og privat: Visst er det private politisk. Og det er ikke bare det potensielt politiske som skal ha plass i offentligheten.

P2-losen er klar

Jeg loser deg, du loser meg gjennom nyhetene på Dagsnytt18. I alle fall hvis du klikker deg inn i boksen og kaster deg med i samtalen, velkommen. (lenke tatt vekk)

Akkurat nå 58

Jeg er så glad for at jeg fikk kjøpt meg Min Kamp 3 nå rett etter jobb, eksemplar 4 av de 5 bokbutikken på Grünerløkka hadde fått inn i dag. Hva! Fikk du bare 5? sa jeg.

Det er forsinkelser fra trykkeriet. Av ARK-bokhandlerne i Oslo var det bare Majorstua og Egertorget som hadde fått en haug,
og så den i Thv. Meyers gate med sine 5. Den skulle komme i dag.
Nå er det tirsdagen som er dagen for full distribusjon.

Ok, jeg har et problem

Hver dag ser jeg artikler og tenker, så interessant, jeg skummer litt, og så skal jeg lese skikkelig etterpå. Hvis jeg vil bruke artikkelen i en blogg så leser jeg nøyere, prøver å finne det riktige sitatet.

Nå skal jeg teste om det går an å lure meg selv

Jeg kopierer artikkelen inn i denne posten og så leser jeg og tar vekk alle setningene som jeg ikke bryr meg om, så står det igjen et eller annet.

Dagens artikkel handler om bokbransjen i Sverige

Jeg har lest mange artikler om bokbransjen.
Jeg har noen meninger også, men de fleste er ikke så sterke og når jeg skal hente frem argumenter og eksempler så er det forbausende mye grøt der inne (i hjernen).

Jeg husker lettest det jeg har følt, luktet, det jeg syns veldig sterkt, det jeg har syns sterkt om lenge - det kan jeg hente frem endel på. Jeg vet det, det er de knaggene i hjernen, de stiene som enten er små eller som blir motorveier.

Men jeg vil gjerne ha flere firefeltsveier i hjernen min:

Efter tio guldår befinner sig bokbranschen i akut kris. Nu måste kulturministern agera, skriver Författarförbundets ordförande.

Trots rekordvinster de sista tio åren har vi under samma period sett en minskad utgivning av smalare genrer som lyrik, essäistik, reportageböcker och inte minst översatt litteratur på de större förlagen. Samtidigt har upplagorna för mellanskiktet av författare och översättare krympt. Titlar som tidigare såldes i tiotusen exemplar har halkat ner runt tusenstrecket. De små förlagen har fått det allt svårare att hävda sig med sitt smalare utbud av kvalitetslitteratur.

De som redan läste mycket läser mer,
de som redan läste lite, läser mind­re.

Sedan de fasta bokpriserna togs bort i Sverige (de finns fortfarande kvar i ungefär hälften av EU:s medlemsländer) har vi sett en utveckling mot ökad monopolisering av förlags-
och bokhandelsbran­schen.

Men problemet är inte att någon enstaka författare säljer
jättemyc­ket. Problemet är att förlag och bokhandlare och bibliotek överger de andra. De menar att det inte finns utrymme i butiken, magasinen och utgivningslistorna. De tycks veta långt i förväg vad läsarna inte är intresserade av och blir ständigt överraskade när en
Mikael Niemi eller Åsa Linderborg bryter igenom deras affärsplaner.

När börjar vi streama böcker?
Hur får man royalty på ett nedladdat kapitel?

Vi vill att litteraturskatten skall digitaliseras och tillgängliggöras nu. Hela litteraturskatten, inte bara den lönsamma delen.

Digitaliseringen erbjuder en fantastisk möjlighet att ge våra böcker ett längre liv även om de inte platsar i Akademibokhandeln.
Det breddar försörjningsbasen för våra medlemmar rejält.
I Författarförbundet kommer vi att göra allt vi kan för att våra medlemmar ska få sin backlist digitaliserad under trygga former.

Her er hele artikkelen.
Jaha, hjalp det. Det vet jeg ikke.

P2-losen

Det er ikke nødvendig å se/høre Dagsnytt18 alene,
hvis det ikke er det du vil da. Klikk deg inn og bli med på småpraten vår mens vi konsumerer nyhetene. Vi kjenner ikke hverandre, selv om det kan se slik ut, det er endel faste brukere. (lenke tatt vekk)