Meg, Twitter og Klassekampen

Det er klart jeg ble skikkelig våken i sted da bloggeren Bharfot
skrev på Twitter: Leser i Klassekampen at Olav Brostrup Müller tror @frmartinsen er en mann.

Hva er dette, tenkte jeg. Noen skriver om meg i avisa,
det er ikke vanlig. Jeg ble spent.

Vi fortsatte å twittersnakke:

Meg: Så interessant at Klassekampen tror jeg er mann (skjønt hvem vet etter hva man pleier insistere på som typisk for kjønn for tiden)

@bharfot: Tja, jeg vet heller ikke. Det pussige var skråsikkerheten. Kanskje en som har peiling på sosiale medier må være mann?

Meg: Mitt kjønn er et tema, ikke et ubetenksomt (..) bruk av "han"? Jeg gikk ut for å kjøpe, men de har ikke Klassekampen i kiosken.

Så meldte klassekampenjournalisten Olav Brostrup Müller seg: @frmartinsen Oooops! Mener jeg så en bart på bylinebildet ditt i Journalisten, men det kan vært feiltrykk.
Papirmediets svøpe, det der.

Meg: Bart, pølse, lett å ta feil. Hva er det du skriver? (inntil peisen har brent såpass ned at jeg kan gå ut å se selv)

Men det kom det ikke noe svar på. Og det er kanskje ikke så rart, for hva var det han skrev om Twitter? Ikke så spennende er jeg redd. Og siden Klassekampen nesten ikke legger noe ut på nett skriver jeg den korte teksten inn her:

"140 tegn og et stort speil, takk.

Twitterfitter

Jeg tror det var på nyåret det begynte for alvor, da bloggeren fr.martinsen hadde en kommentar på trykk på side 3 i Journalisten: "Twitter ligner på status updates på Facebook, du har 140 tegn på å komme med et budskap. Det er skjerpende for tanken," skrev bloggeren, og vi journalister noterte ivrig. 140 tegn? Updates? Skjerpende for tanken? Hva var dette nye han snakket om, og hvordan ble man invitert?

Elleve måneder etter fr.martinsens vennlige innføring i
"Twitter på 1-2-3" føles nettstedet omtrent like lite oppsiktsvekkende som tyngdekraften. At nettstedet har et helt spesielt gravitasjonsfelt rundt seg, blir tydelig når man ser i hvilken grad den norske kulturoffentligheten har tatt bolig i de kvitrende klassers bablende busk.

Ordvekslingene mellom rossavik, KnutOlavAmas og orjas der inne er alle skrevet med like stor visshet om at de kommer til å bli lest av en større offentlighet som Bjørnson var da han la fra seg sin dagbok for kvelden.

Men hvilke av utspillene bør vi føle oss som en naturlig del av, vi som står rundt? På en måte minner det mest om skolegårdens leskur; et sted midt mellom utendørs og innendørs, et sted der man ikke trengte invitasjon for å få lov til å stå, men der det samtidig var lett å skjønne at man ikke var ønsket når de største guttene i sjetteklasse samlet seg.

140 tegn. Hva får man sagt på den plasse? Man har i hvert fall plass til å skrive "jeg" og "meg". I semioffentlighetens halvmørke sitter bekjennelsene løst og navlen høyt oppe på magen. Eller som Freddykjensmo meldte nylig: "Dokumentar i real time hvor Martine Aurdal sover gjennom natten, starter på NRK2 i ellevetiden."

Selvfølgelig kan man skru av og gå vekk fra skjermen. Så hvorfor var nettopp det så vanskelig, i 2009? Hva er forklaringen? Jeg kan prøve. Men jeg trenger mer enn 140 tegn."
Olav Brostrup Müller.

Slutten til Brostrup Müller..

..minner meg om avslutningene på barndommens brev:
"Det skjer mye, men nå må jeg løpe."
Jeg kunne altså skrevet mye mer og om interessante ting, but I can´t be bothered, selv om jeg har en hel papiravis til disposisjon.

Jeg anerkjenner Brostrup Müllers leskurmetafor, litt. Jeg kan kjenne igjen følelsen. Det gjelder bare å minne seg om at selv om Twitter kan minne om skoleleskuret, så er det vel mer en stor skoleavis.
Men hvis vi skal holde fast ved leskuret så består skolegården av mange grupper man kan pendle mellom, det er ikke nødvendig å stå å kikke på røykehjørnet. Det er ikke sikkert de tøffe røykerne er så utilgjengelige som de kan virke heller. Jeg må nok anbefale klassekampenjournalisten å teste det å følge noen fler enn de 121 markerte journalistene og kulturkjendisene han foreløpig følger.

Det er klart orjas og rossavik vet at de med sine kommentarer blir lest av en noe større offentlighet, selvsagt. Det får man håpe i alle fall, jeg forsøkte å problematisere dette i en nyere twitterkommentar i Journalisten: Twitter-trigger, happy?

Her er den gamle som Klassekampen referer til: This One´s For You

Når det gjelder navlen er vi langt fra på nett, jeg og Brostrup Møller. Det er lettvint å gjøre seg artig på Martine Aurdals bekostning
(hun skrev en baksidetekst i Dagbladet med utgangspunkt i at hun er gravid), Aurdal brukte seg selv innenfor den genren hun skriver i.

Karl Ove Knausgård får heder for den gjenomtrengende måten han bruker sitt private liv i den genren han skriver i, og det er fint.
Jeg håper hederen bidrar til at det blir vanskeligere å klebre intimt og navle på kvinners tekster. Som kvinnene i Klassekampens krets pleide å si: Det personlige er politisk.

Eller som jeg vil si, ettersom jeg ikke fordrar dette skillet mellom personlig og privat: Visst er det private politisk. Og det er ikke bare det potensielt politiske som skal ha plass i offentligheten.