søndag, desember 20, 2009

Digital superheltinne

Denne konkurransen tror jeg at jeg taper så det suser, men det rykker i konkurranse-margen min, så hvis du vil stemme på meg kan du gjøre det her. Det var veldig hyggelig å bli plukket ut av juryen til å være med videre blant de ti man kan stemme på av de 75 som ble nominert og ekstra fint å lese begrunnelsen:

Hun bruker sosiale medier på en innovativ og inkluderende måte. Hun har skarp observasjonsevne og er generøs med å dele informasjon. Fr. Martinsen tør gå inn i komplekse fenomener i alt fra utilgjengelig litteratur til medias meningsbrytning og hente ut relevante spørsmål, kloke argumenter med stø analytisk evne. Et populært initiativ er at hun synker Dagsnytt18 med CoveritLive.

Jeg gir meg forresten ikke der

Eirik Newth la ut sin Tordenbloggbegrunnelse og her er jeg,
jeg samler på godord, lagrer dem i hjernen et sted.

Martinsens blogg befinner seg i et fascinerende grenseland mellom journalistisk kommentar og skjønnlitterær tankestrøm. Man vet aldri helt hva man vil finne hos fr. martinsen, det være seg i innhold eller form.

10 Kommentarer:

Anonymous Iskwew sa ...

Det er jevnt i pollen :-) Dett er ikke over før det er over!

20 desember, 2009 10:59  
Anonymous Strekker sa ...

I den grad jeg stemmer i sånne kåringer (og i den grad du er nominert), stemmer jeg på deg.

Andre blogger jeg liker har ofte sider jeg misliker også. Det kan være ganske banale ting som irriterer meg; men de irriterer meg. Bloggen din irriterer meg aldri.

Det er ikke sånn at bloggen din ikke gir noe motstand. Det er heller det at også når du skriver noe jeg ikke forstår, eller om noe jeg egentlig er interessert i, eller er uenig i, føler jeg meg invitert til å tenke litt mer på saken. Som regel kommenterer jeg ikke, men av og til tenker jeg en ny tanke eller to etter å ha fordøyet noe du (og kommentatorene dine - forbilledlig kommentarfeltrøkt!) har skrevet. Det er veldig bra.

Nå går jeg og brygger på en tekst om kulturkjerringer av begge kjønn og mitt vanskelige forhold til dem. Jeg hadde egentlig bare avskrevet kulturkjerringer som ubrukelige og latterlige, men det er blitt vanskeligere for meg på grunn av det du har skrevet om kulturkjerringer. For eksempel. (Mest sannsynlig misliker jeg kulturkjerringer fordi jeg kommer til å bli en selv.)

21 desember, 2009 18:12  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jeg tror jeg må samle de fine ordene et sted, de kan være brukskunst når jeg trenger slikt: Rett som det er.

Kulturkjerringene plager meg fortsatt, nå er det de som plager meg, ikke mottakelsen av dem. Eller jeg, det er jeg som lar meg plage og jeg er ikke helt sikker på hva. Jeg var på Litteraturhuset for litt siden.

Det var så lett å kaste seg ut i forsvar for de kvinnene som tar plass med farger og utforming, hvis smak blir definert ut, ikke fordi papegøyeøredobber i seg selv er stygt men fordi posisjonen til den gruppen som bærer dem smitter over på øredobben selv.

Men så var jeg på Litteraturhuset og der har jeg vært mange ganger før også, men det var på Knausgårdintervjuet at den andre typen kulturkjerring kom over meg som en gjeng, et uttrykk.

Jeg må prøve å beskrive dem, men jeg er ikke helt klar over hva det var som gjorde meg så misstemt. De så lukkede ut, de var 60 år alle sammen og det var ikke klærne tror jeg, det var fjesene, for jeg så et mot-tilfelle der ansiktsbevegelsene var livlige og frie, rynkene var fulle av smil. Jeg tror de så ut som de hadde bitt tenna sammen for mye.

Og sånn vil ikke jeg bli. Men det blir jeg jo heller ikke, det kan jeg jo bare ta med ro. På samme måte som jeg ikke blir sånn dressmann som har sånn ansiktskontroll at leppene er smale som streker sånn som Karl Glad og Espen Barth Eide, de har andre fjes enn Iggy Pop og Mick Jagger. Så det er ikke det at menn ikke er tilknappede.

Men der gikk de rundt på Litteraturhuset, merkelig mange i forhold til hvem som snakket, jeg ville ventet meg en større andel 30-åringer. Og hjertet sank for det var som om de 60-åringene rundt meg var det mest statistisk sannsynlige bildet på hva som venter meg.

Men nei nei, bare å lage andre kategorier, jeg blir ikke Espen Barth-Eide eller Karl Glad heller.

22 desember, 2009 11:29  
Anonymous Strekker sa ...

Nå måtte jeg bildegoogle Espen Barth Eide, husket ikke umiddelbart hvordan munnen hans var. Stram og smal, ja!

Tror jeg skjønner hva slags kulturkjerringer du så på Litteraturhuset, var det den diskret og pent kledde arten fra hjem med klaver?

Jeg fikk kulturkjerringsjokk på lørdag, da jeg var på konsert med The Source: of Christmas på Cosmopolite. Alle var sosionomer med lilla klær og/eller fløyel og både menn og kvinner var kjerringer og den typen praktiske og litt grånende lesber som jeg har sett mye til i oppveksten. Og da skammer jeg meg litt over å tenke sånn, når bryr jeg meg ellers om hvorvidt folk er homo eller sosionomer eller hva som helst - aldri (og når ellers fremstår "lesbe" som et slags skjellsord for meg?), men når disse praktiske SV-lesbene av begge kjønn sitter der og er praktiske og ivrige til jazz og drikker ett glass vin for mye (syns de selv) og har på seg fløyelsklær blir jeg både provosert og sint og flau og alt på én gang. Og ikke før hadde jeg kommentert den høye SV-faktoren, så toget Kristin Halvorsen m/følge inn og satte seg blant publikum.

Dette tenkte jeg å blogge om, men det tar litt tid. Det er mange tråder å vikle fra hverandre. En del av dem handler om oppvekst i ortodokst SV-miljø. He he.

22 desember, 2009 14:41  
Blogger fr.martinsen sa ...

Det kan være vanskelig å få på plass forbehold på de riktige stedene uten at det blir kjedelig lesing.

De kulturdamene jeg snakket om, tror ikke de kom fra flygelhjem, de så helt anderledes ut enn de som gjorde inntrykk på meg på Konserthuset en gang. De så kanskje mer ut som bibliotekarer? Arbeiderpartiet? Tror det. Men diskrete så de ut som i mimikk og klesførsel.

Jeg lurte på å gå på The Source of Christmas på torsdag, hadde nok sklidd inn. Det er vel kombinasjonen jul-tradisjon-andremusikalskeuttrykk som slår godt inn i SV-gjengen skulle jeg tro. Det som fristet meg var rai-versjoner av norske julesanger.

Jeg prøver å se for meg praktiskheten du beskriver, men det går ikke helt. Jeg antar du mener cord-fløyel?

22 desember, 2009 15:46  
Anonymous Strekker sa ...

Ja, teksten kan drukne i forbehold. Not that there's anything wrong with that, som det het i Seinfeld.

Cordfløyel, men ikke bare - denne praktiskheten er noe som sitter mest i ansiktstrekkene og holdningen. Litt furet, værbitt, med rødvin til. Og håret - som ikke er helt kort, men verken kort, halvlangt eller langt. Eller stilig. Og klumpete allværssko. Ikke butch eller traktor, mye gråere (men altså gjerne med lilla eller mørkegrønne klær). Det er veldig vanskelig å beskrive, kjenner jeg. Og gjelder altså minst begge kjønn.

Følget mitt har vært på disse konsertene de siste fem-seks årene, og sa at han aldri hadde sett maken til publikum. Han sa at ellers har han sett mange yngre musikere, for eksempel. Men det kan jo ha vært tilfeldig, eller at det var fordi det var siste konserten før jul og jungeltelegrafen har nådd maksimal effekt.

Rai-julesanger er veldig fint! Har hatt lyst til å gå på konsert helt siden jeg fikk plata i gave av en SV-dame for to år siden. Så jeg burde i grunnen ha vært forberedt på publikum!

22 desember, 2009 16:12  
Anonymous ondekvinner sa ...

Dette fenomenet, altså, det interesserer meg i stor grad. Og da jeg hadde lest ferdig dette kommentarfeltet, fikk jeg bare lyst på mer, mer, tenksomme analyser av dette.

Jeg er enig med fr.m. her, jeg er ikke akkurat redd for å bli sånn, allikevel kan jeg ikke fri meg fra tanken at disse folkene irriterer meg *mer* enn dressmenn eller superrike mennesker fordi de er nærere, jeg ser dem oftere, de er mer der jeg er. Frykten er kanskje at man skal bli sett på som en sånn, ikke at man skal bli det.

Jeg skjønner forresten hva du mener med praktisk, strekker, ikke bare blant lesber, jeg ser det også blant andre småbarnsmødre. Og herregud, skal man holde det mot dem at de ikke har lebestift og fin frisyre? Man kan jo ikke det, det er jo forferdelig. Allikevel, altså. Alle disse som utstråler sånn gledesløshet og gråhet og null overskudd. (Ja, jeg ser det er urimelig).

23 desember, 2009 13:43  
Blogger fr.martinsen sa ...

Nah, jeg beveget meg et stykke, men så nei. Jeg kjenner trangen til å forsvare den praktiske. Jeg er praktisk selv, jeg ser ikke på det som gledesløst, men praktisk, praktisk er fint og nå forvandler jeg meg til agitator merker jeg, men må vi være seksuelt tiltrekkende på vei til Kiwi? På jobben?

Nå kommer en erkjennelse jeg ikke liker å komme med. Jeg tenkte, men grønt og lilla er jo fine farger, mørkegrønt og mørkt fiolett. Så hvorfor går jeg ikke med det da? Jeg vil ikke være en sånn.

23 desember, 2009 19:57  
Anonymous Strekker sa ...

Hei der, etter kort Essex-opphold uten nett.

Jeg har flate sko med gode såler, har vokst meg ut av den alderen der tyllskjørt og tynne strømpebukser og tøysko opplevdes som adekvat helårsgarderobe. Jeg tror ikke det er først og fremst klærne jeg oppfatter som praktiske og fæle (reagerer ikke så fryktelig på "sports"kledde personer, utover at jeg syns sportsklær ikke alltid passer inn), tror det er like mye ansiktsuttrykk og holdning - selvsagt kombinert med visse klær. Jeg burde kanskje smugfotografere og vise frem sensurerte eksempler.

Men det er vanskelig, dette. Jeg sminker meg ofte for å gå og handle, men de siste to-tre årene har jeg like ofte begynt å lure på hvorfor jeg har lyst til dét. Og om det er nødvendig. Og hvordan det kommer til å føles den dagen rød lebestift bare kommer til å virke stusslig på meg og jeg ikke kan sexe meg til nesten uansett hvor hardt jeg prøver.

28 desember, 2009 16:46  
Blogger fr.martinsen sa ...

Ja! Smugfotografer og avidentifiser og grei ut, evt. beskriv mimikk mer.

Jeg tror man kan sexe seg til helt til siste slutt heldigvis, det er bare ulikt hvem man er sexy for. Men det er det jo når man er 29 også.

Jeg har en voldsom protest mot idéen om at kvinner skal bære sin sexy-het som kjernevaluta til enhver tid, brain heller. Ikke at det er motsetninger, men det er noe med fokus for en selv og selvsagt hva det gjør med oss i samfunnet. Vi må vel ikke gå rundt som konstante små lekkerbiskener.

28 desember, 2009 22:14  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start