søndag, desember 27, 2009

Nei, nei, nei

Nei

Jeg leste ut La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson på flyet hjem fra juleferien. Boka, som jeg bare delvis likte, språket som jeg syns var klisjéfylt, kobberrødt hår som pisket om ansiktet, men jeg interesserte meg likevel for disse to kvinnene og livene de hadde levd og sorgene de hadde og romanen gjorde at jeg satt i flysetet mitt ved siden av en gammel mann som snakket med hun til venstre for seg, dvs. han ga til beste karrieren sin som svensk sykehusarkitekt med 26 ansatte i firmaet sitt og bortsett fra at jeg fikk lyst til å for en gangs skyld, for en gangs skyld! gi faen i høfligheten og snu meg mot ham og spørre om ikke han kunne gi den unge kvinnen sjansen til å gi til beste noe selv, ah - for en gammel ergrelse det der er. Men bortsett fra det, så satte romanens slutt meg i en stemning av ro og litt tristhet over livet og det livet innimellom byr på og jeg var igjen på landsbygda i det gamle huset sammen med forfatter-jeget, hva skulle hun nå gjøre tenkte jeg på.

Men så kom forfatterens etterord og hun maste meg ut av romanen sin, ut av følelsene for de to kvinnene, for der satt hun med en levende mann, Frank, som ga henne tid og rom til å skrive romanen, og takk også til masterkurset ved Universitetet i Auckland:
"Uten den konstruktive kritikken, konstante oppmuntringen og de profesjonelle rådene fra Witi Ihimaera og Stephanie Johnson,
mine to veiledere, ville den helt sikkert aldri blitt ferdig.
Jeg er dypt takknemlig overfor begge."

6 Kommentarer:

Anonymous Anonym sa ...

Har jo også lest denne boka og syns eg fikk en "medlevelse" sammen med dise to kvinnene som ga meg noe
Finner ikke ord for dette "noe" her og no, men den sitter inne i meg et sted og lever sitt eget liv.
Har tenkt og lese den en gang til så hva da kan bli interessant.

Etterordet forstyrret ikke meg, men kanskje din daværende sinnsstemning virket inn. Bare et forslag, kjære deg.

mamma

28 desember, 2009 13:29  
Blogger fr.martinsen sa ...

Jo, det er klart at humøret smitter over på lesingen, men jeg holder nok fast på at jeg syns denslags etterord er feil.

28 desember, 2009 15:37  
OpenID livetleker sa ...

Jeg leste den. Jeg tror jeg likte den, men jeg trodde liksom ikke på historiene de hadde. Det ble så oppkonstruert. Jeg vet at virkeligheten som regel overgår fiksjonen, men på en måte stilles det større krav til troverdigheten i fiksjonen.

Men jeg tror fortsatt jeg likte den.

28 desember, 2009 21:45  
Blogger fr.martinsen sa ...

For meg var det noe med det friksjonsfrie forholdet de hadde som skurret, ikke bare friksjonsfritt men det var så nært og de var så interessert i hverandre så tidlig.

Og så skjønner jeg jo at man kan skrelle vekk alt som man (den som skriver) anser ikke har med historien å gjøre, men likevel, jeg likte ikke at det bare var de to det dreide seg om, at forfatteren (i historien) ikke har sitt eget hverdagsliv i huset sitt, bare disse turene og samtalene og måltidene med den gamle kvinnen.

28 desember, 2009 21:57  
Blogger Synline sa ...

Jeg syns også at dette vennskapet gikk for lett. Er de virkelig så lette å komme innpå disse einstøingene, bare man hilser fra veien lenge nok?

Nei, jeg tror ikke det.

Ellers kan man vel si at forord er bedre enn etterord.

30 desember, 2009 21:34  
Blogger fr.martinsen sa ...

Enig i begge deler, forord er best, da har man jo ikke blitt påvirket av fiksjonen enda. Men de amerikanskaktige etterordene der enhver som har servert pepsi-max mens man skrev skal takkes kan de ha for meg. (Skjønt, jeg leser dem innimellom med foraktfull fryd må jeg innrømme).

Og også det første du skrev, det henger ikke sammen dette at ingen hadde snakket med henne mens forfatteren bare hilste litt fra vegen og vips så hadde de verdens beste samtaler.

31 desember, 2009 16:17  

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

Linker til dette innlegget:

Opprett en link

<< Start