You talkin` to me?

Anne Grosvold har løfta seg og begynt å legge hodet på skakke,
Nina Owing har skakka på hodet lenge mens hun ler søtt.

You talkin' to me?

- Jeg beveger meg rundt i medielandskapet,
som jeg kan si hvis jeg later som jeg snakker som en avisartikkel.

Men jeg er ingen nyhetsartikkel eller nyhetsbulletin,
jeg er bare meg og jeg går rundt blant radiohauger og avisfjell og alle disse reporterne med stemmene sine og bokstavene, journalistene og fjesene deres.

De snakker til meg, de prøver å snakke til meg, men de er altfor fjerne og pynta, i språket sitt og i resten av seg.

You talkin' to me?

De har en barnslig tillit til at jeg hører etter når de snakker til meg med nyhetsmasken på men jeg gjør ikke det. De sier revidert og budsjett og jeg hører stemmene deres mens jeg begynner å tenke på mat og sex og de bytter om på ordstillingen slik at
"En eldre kvinne ble ranet på Skøyen i Oslo mandag ettermiddag"
blir til
"En eldre kvinne ble mandag ettermiddag ranet på Skøyen i Oslo".

De prøver å skaffe seg autoritet og verdighet med ordstillingsbyttet, men jeg trenger ikke autoritet og verdighet, jeg trenger å høre et menneske bak de ordene som forteller meg.

De sier ikke gammel heller, det er blitt uhøflig, eldre er det. Og det er jo alltid rett, man er alltid eldre enn noe, men så blir vi gamle.
En gammel kvinne på Skøyen.

De leser dagsnyttmeldinger med forte harde stemmer, her er det alvor om å gjøre. De har korte setninger og samme rytme, de leser som om de var en stakkato oberst og jeg var menig Martinsen.

Ingen forteller dagsnytt med eventyrstemmen på, de sier hevder og erkjenner og skal ha gjort men så kommer Kari Bækken Larsen og leser nyheter med a-endelser og jeg senker skuldrene og hører at hun leser dem for meg og Anders Giæver har fått seg vg-blogg som har så stygg layout at jeg tenker at han er en vanlig mann.

Jeg prøver å ta meg sammen, men ingressen om at "regjeringens storsatsing på nordområdene møter motbør internt" møter motbør i meg og får meg til å tenke på kotelett med saus og øl.

Then who the hell else are you talking...
you talking to me?

Journalister er ikke steder, de befinner seg der.
Det er bare radiojournalister som befinner seg, jeg sitter ved skrivebordet mitt. Og jeg er så lite objektiv her jeg sitter.

Og radiojournalister blander ikke sin egen featurereportasje inn i den sendingen der de leser nyheter, som om de var foreldre og tenkte at de må være konsekvente ellers blir jeg forvirret. Som om jeg som hører på tror at det fins en objektiv klarstemme inni boksen. Men jeg forstår at de hadde reportasjevakt i går og leser bulletin i dag, det forstår jeg. Jeg forstår at de går andre steder etter jobben og at de liker noen sanger av Tom Waits bedre og derfor blir jeg glad når Tom Stalsberg i Dagbladet skriver at det manglet selvsagt sanger på den konserten og at det er dønn subjektivt. Dønn subjektivt er det og jeg er på hans parti nå. Jeg trenger følelsen av at det er folk bak den ingressen.

Well I'm the only one here

Jeg ser på Anne Grosvold som har løfta seg og jeg tar meg selv i en inkonsekvens, for har jeg ikke akkurat forsvart Frognerfitter-Alexia-Bohwims rett til å se ut akkurat så porno som hun vil og fortsatt bli tatt alvorlig? Jo jeg har det. Jeg vil at tannregulering med bare 40 prosentsbehov skal være likestilt med plastpupper og plastlepper. Likevel ergrer det meg at Anne Grosvold har løfta seg og blitt tynn og jeg bildegoogler henne for å sjekke at jeg husker riktig.

Joda, Grosvold pleide å se ut som den tøffeste jenta i klassen,
hun stilte spørsmål og så ikke ut til å gi seg.
Nå sier hun fortell litt om den siste boka di.

Nina Owing ler ungjenteaktig som en uten makt og skotter bort på makkeren sin og minner meg om kvinnekollegene mine som løper ut for å se på brannmenn når de øver seg i Akerselva,
bær meg ut av fabrikken min liksom,
så var jeg Debra Winger liksom.
Her sitter kjønnsrollene fast, tenker jeg, pen og søt og ikke porno. Eller sitter kjønnsrollene fast i meg også der jeg tolker en lys kvinnestemme som en uten makt.

Who the fuck do you think you're talking to? Oh yeah? OK.

Javel, se da.

Hasan Elahi er kunstner og amerikansk statsborger, født i Bangladesh. Han reiser mye og ble stoppet av FBI på flyplassen,
de fant ikke noe spesielt. Likevel står han fortsatt på FBIs liste over potensielle terrorister.

Elahi bestemmer seg for å gi FBI, og oss, tilgang på everything.

- Dersom 300 millioner amerikanere hadde begynt å dele alt de gjorde måtte vi hatt 300 millioner FBI agenter for å følge dem.

Ville alle egentlig da hatt mer privatliv, eller mindre, skriver nrkbeta.



Via googlemap kan vi til enhver tid se hvor han er, hva han bruker penger på og bilder av alle måltider. Her ser du ett av 450 flymåltider han har spist mellom desember 2002 og januar 2007.

24hBerlin

Tidlig på morran klokka 06.00 fredag som kommer setter
80 profesjonelle filmfolk og resten av berlinerne i gang med å filme hverandre i et døgn.

Prosjektet heter 24hBerlin og om nøyaktig et år, 5. september 2009, vises den da bare 24 timer lange filmen på fjernsynsstasjonene RBB, Arte og finske Yle Teema 24. Filmen og det materialet som er klippet vekk skal spares for fremtiden i et digitalt arkiv:
slik levde de i Berlin 5. september 2008.



Jeg så et liknende prosjekt, men bittelite.
Det var stillbilder av et døgn i Sverige, ulike mennesker, ulike situasjoner, det skjedde i løpet av det døgnet.

I Berlin er de i slutten av planleggingen, i forrige uke lette de fortsatt etter folk f.eks en kommende pensjonist med siste arbeidsdag 5. september.

- Dokumentärfilmarens grundregel nummer ett är att ingen plan överlever verkligheten, sier Volker Heise til Svenska Dagbladet.

– Men som tur är finns grundregel nummer två:
verkligheten är alltid mer spännande än planen.

Jeg har lagt dem til på twitter.

Og så jeg da

Åse K. var høyreist og fargesynka i sennep,
Mia Berner er alltid i rødt, hun satt på terrassen. Mia Berner troner. Bertrand B. hadde rød og svart topplue. Signy F. hadde glinsende svarte strømpebukser så tette at deniertallet gikk mot uendelig, dessuten mange farger på kjolen og sølvveske.
Hun Pia Haraldsen har allerede ødelagte tær la jeg merke til.

Kåre W. har tynt, hvitt, langt hår som fremhever den solbrune månen, den var vel kveldens fineste fargekombinasjonen tror jeg.

Finn Erik Vinje var der, Anne Marie Ottersen, Kjetil Rollnes,
Ina Blom, Christine Koht, Magnus Marsdal, Gudleiv Forr,
Marius Holst, Christian Vennerød, Thomas Robsahm,
Fredrik Skavlan og Maria Bonnevie, Carl Erik Grimstad
Mia G og Jono el,
Knut Olav Å,
Jo N.

Vendela kom i sted og Olaf ble blek, de snakker ikke sammen i det hele tatt, sa noen til meg, jeg sa det stemmer ikke tror jeg,
og jeg så dem etterpå sammen, de smilte og lo.

Audun Vinger smilte og lo, kanskje drakk han uvant mye,
han gnisset i alle fall kroppen sin inntil krydderplanten på Litteraturhusets bord senere på kvelden. På en amorøs måte.

Innimellom tøyset, kontakter som tettes litt og sånt man driver med på fester som dette så traff jeg en gammel venn og en ny venn som jeg snakket med sånn at jeg ble rørt.
Det er mer enn man kan vente av en fest.


Jeg motet en opp til å gi et kompliment til en han beundret,
jeg fikk et selv som jeg kommer til å huske,
og jeg ga et: så fine pupper du har Vera K. og det var sant.
Puppene var fine, utringingen vågal og smakfull.

Off I go, Aschehoug

Jepp. Nå stikker jeg på hagefest.
Det er jeg som har de fineste strømpebuksene på hele festen
det er jeg nesten sikker på og hvis det er noe tak i meg
gir jeg rapport i kveld.

Jeg kommer ikke til å skrive noe om hvor kjedelig det er,
how bored I am liksom, de som gjesper demonstrativt skrev jeg om for et par år siden i posten,
Begeistring eller boredom.

NattradiOrakel-Nova

Marta Breens bok om Radka Toneff kommer hvert øyeblikk.
Det minner meg om fredagskveldene for tusen år siden.
Da satt jeg på loftet i Blitzhuset og var tekniker i radiOrakel.

Like før 24.00 (tror jeg det var) spilte vi sluttsangen vår.
Det var alltid Radka Toneffs The Moon`s a Harsh Mistress.

Klokka 24.00 (tror jeg det var) satte Radio Nova i gang med sin startsang. Det var alltid Clannad`s Theme from Harry`s Game.

Og her sitter jeg med regn på takvinduet og har noen minutter av nostalgi og hører på de to sangene. Hver gang siden 80-tallet i radiOrakel når jeg hører Radka Toneff synge The Moon`s a Harsh Mistress og sangen går mot slutten kommer Harry`s Game inn i hodet mitt helt av seg selv.

Det blir konsert med stjernelag i Oppegård 20. september.

Jeg er fr.martinsen

Hva skjer med
(som 17-åringer sa for 5 år siden, det var et godt uttrykk), hva skjer med at folk presenterer seg på talerstoler for tiden med f.eks,

Jeg er fr.martinsen,
ikke: jeg heter fr.martinsen?

Er det fordi de peker på at du kjenner kanskje min identitet i innhold fra før og det er meg, som er vedkommende du hittil bare har kjent under navnet fr.martinsen?

Syns de det er mer poetisk å presentere seg som noen som er heller enn å hete - så hverdagslig liksom?

Har det noe med engelsk å gjøre, I am, kontra my name is,
nyanser der?

Bare sånn at det er klart

Helena Bonham Carters kusine heter Fiona Bonham Carter
(Fiona Egerton-Warburton som gift).
Sønnen til denne kusinen døde i trafikkulykken, 14-årige Marcus.

Moren til Fiona, Brenda Bonham Carter og hennes nye mann Francis Kirkwood døde. Det gjorde også Graham Bonhams Carter (Helenas fetter) sin kone.



fr.martinsen,
inside America,
so you don`t have to be.

Verdighet og alderdom

La meg anonymisere historien litt for alle parters skyld,
men jeg kjenner en gammel kvinne, hun har vært en kjent størrelse i lokalsamfunnet sitt. Nå var hun blitt 90 og kommunen ville gjøre stas på henne, men datteren ville ikke.

Hvorfor?

Det var ikke verdig at hun viste seg frem lengre. Og jeg tenkte at den gamle damen, slik jeg kjenner henne, fortsatt er utmerket i stand til å oppleve virak og bløtkake og tale, mer til.

Og det er verre

Journalisten i avisen ville gjerne intervjue henne. Han hadde nylig snakket med henne, så han visste at hun surrer litt i noen øyeblikk, men andre dager er hun helt klar. Han snakket med henne på telefonen og gjorde en avtale, hun husket ham, hun hadde klart for seg hvilke planer hun hadde for dagen og ville gjerne intervjues om sin gamle funksjon.

Da han kom til sykehjemmet sa de ansatte nei. Ikke fordi den gamle damen ikke hadde lyst, ikke fordi legen mente hun burde beskyttes, men fordi datteren hennes ikke syntes det passet seg lengre.

Journalisten ba styreren på sykehjemmet spørre den gamle selv,
eller legen. På hvilket grunnlag nektet de den gamle selv å ta egne avgjørelser? Men nei, de ville ikke lage ubehag med datteren.

Nå tenker du kanskje at denne historien er overdrevet, det er den ikke. Og jeg forteller den fordi jeg vet at den ikke er enestående.

Jeg kom på dette fordi Dagbladet skriver om Margaret Thatchers demens og hennes pårørende har åpenbart en annen holdning,

"Margaret Thatcher har ikke selv uttalt seg offentlig siden 2002, etter anbefaling fra hennes lege.

Hun har imidlertid ofte vært å se; som da hun drakk te med den nåværende statsministeren Gordon Brown og hans kone i 10 Downing Street Street i fjor, eller da hun satt på tribunen under årets tennisturnering i Wimbledon."

Bra for Thatcher med sine pårørende, men som med kvinnen over kan det gå for noen av oss, før vi trenger det tar pårørende avgjørelser som ikke er i vår interesse.

Jeg har skrevet om dette før, om skitt og frihet, om en venn og faren hans og om hvordan jeg ser for meg at det kunne gå med meg selv som gammel.

En landsbyfølelse

Oftere enn før treffer jeg folk jeg kjenner. Jeg kjenner fler enn før og det er hyggelig å møte fler enn en å bare si hei-hei til når jeg skal en tur på posten og posten er bare 50 meter unna der jeg bor og kioskmannen kjenner meg og dette vet ikke de som snakker om hvor kjølig det er mellom folk i byen.

Selv noen av dem som selv bor i byen snakker om hvor trist det er med han som blir liggende død i en uke uten at noen merker det som om det er byen dette er typisk for.

Etter at vi holdt opp med den store og tette familien og fikk friends på tv må vi selv lage oss kontakter i verden og det er lettere i en by, flere kontaktpunkter å finne frem til.



Her som jeg bor, midt på Grünerløkka, rett under Olaf Ryes plass, hadde vi nabofest i går i bakgården, med innleid grill og håpefulle ballonger i lufta som hyggelige rester i dag.



Jeg var på åpningen av punkenostalgiutstillingen på Galleri Tonne
også. Noen blir sure av nostalgi-ordet, men det er ikke reduserende syns jeg. Det er typisk at denne delen av historien, som var et viktig kulturskille, blir hentet frem nå som tiden har gått akkurat passe lenge til at vi har makt og overskudd til å få den frem.



Turbonegerboka til Håkon Moslet beskrev også en periode,
i tillegg til bandet. Det er interessant å lese om sin egen historie.

Siden tiden har gått så lenge er det noe ekstra ved å treffe folk igjen, på Galleri Tonne var det landsbyfølelse, der er du ja, lenge siden sist. Det kommer med alderen vel, rausheten for det som var før i tida og en ny interesse for menneskene fra den gang.



Og så mister man jo kontakt med folk man like gjerne kunne holdt kontakt med og rett som det var drakk jeg øl ute på Litteraturhuset og der var det gamle kjente og nye kjente, landsby, og jeg skal få cd brent av et band jeg kan komme til å like siden jeg liker Einstürzende Neubauten, men hvilket band var det nå igjen,
husker ikke.



Jeg så Henning Hagerup på avstand med den gyngende gangen sin for det var en slags litteraturmesse der og jeg hørte på dikt
(Bård Torgersen) og rett som det var kjørte en harang med gamle folkevogner forbi, men sånt lot seg ikke få fast i kameraet mitt,
man skulle bare kikke på øyeblikket i stedet for å vase med fotoapparatet.

Så sånn var min lørdag. I dag skal jeg ikke gjøre noen ting nesten, løfte noen kilo i treningsapparatene, grave ned en blomst,
lese i den nye Radka Toneff-boka.

Noe jeg fant

En ny blogger, Suzy Dahl som skriver En annens liv.
Hun dukket opp i kommentarfeltet mitt og en natt jeg ikke fikk sove leste jeg gjennom hele bloggen hennes.
Jeg ler og kjenner meg igjen og sier du også?

Hva så jeg?

Jeg så en alvorlig Audun Vinger, jeg så en bitteliten Ingrid Espelid Hovig og Levi Henriksen med cowboylook.
Jeg var på Gyldendalfest i går, Lindkvist ber om rapport.

Jeg rapporterer om kvinner

Jeg så på kvinner og menn og hvordan vi kler på oss og hvordan vi prioriterer hva vi satser på av det vi har i banken.
Kvinner satser på sex,

what else is new?

Jeg så bare Simen Hagerup med et annet kjønnsuttrykk blant mennene, med så avslappet gyngende gange at jeg tenker han er født med masaisko på. Ellers ser mennene ut sånn som menn stort sett ser ut, varianter av en nøytral jakke-og-bukse-uniform,
som jo egentlig ikke er nøytral kles-samlet sett, vi har bare blitt vant til å tenke sånn om den.

De mennene..

som ikke så avslappede ut (Bård Torgersen),
som ikke så alminnelig lukkede ut, som ikke så åpne og glade ut (Knut Faldbakken), dvs. de som det var noe påfallende med etter mitt blikk, de satset på makt-looket: de så utsøkt arrogante ut, stive kjever, rak rygg, bredbente, sentralt plassert i mengden, de som finner det naturlig at de står plassert i midten i et litt åpent område og at man ser på dem, likevel har de ikke fått det nådige blikket, kommer kanskje aldri til å få.

De kvinnene..

som ikke så avslappede ut, som ikke så alminnelig lukkede ut (meg), som ikke så åpne og glade ut
(periodevis meg tror jeg) og som ikke sa: se jeg gir faen i hvor tiltrekningskraften min har tatt veien eller jeg satser i alle fall på at de store puppene mine og den hese latteren min forteller deg at jeg er en morsom øl-partner, de kvinnene satser på sex og de er jaggu de fleste av dem.

Selv på forlagsfester

Det ser stadig ikke ut som kvinner tror at hjernen er nok,
at fellesmenneskelige egenskaper er nok.
Eller at sexappeal er noe som kan smøres tynt på til hverdags og så kjøres opp i volum i øyeblikk av betydning.

Så mange kvinner går rundt med gullbelter og røykebrune pupper som velter ut, med synlige stringtruser, med hysteriske smil, med stadig skottende blikk mot den mannen de snakker med, eller sidemannen, alle disse bekreftende kommunikasjonstegnene som mange kvinner må gi absolutt hele tiden:
jeg hører hva du sier,
jeg liker det,
jeg liker deg.
Og jeg har sko som er på vei til å gi meg hammertå,
bh-en knager men hva faen puppene er klemt opp og frem og brillene har hjørner så jeg håper du skjønner at jeg har hjerne samtidig,
jeg har hjerne men du ser vel at jeg ikke neglisjerer pulbarheten min, ikke et øyeblikk absolutt ikke.

Sankt fr.meg

Jeg har skiftet strategi mot syte-drosjesjåfører denne uka.
Jeg tar dem for meg nå, en etter en, hvithudete menn på 60,
de andre er ikke integrerte nok til å sutre.

Der andre klager over været klager sytesjåførene over graving i gatene og der jeg ellers pleier å synke inn i min egen verden i baksetet og gjøre meg utilgjengelig og tenke på mat eller sex så tar jeg nå frem min mest positive, naive, utadvente stil som ligger godt gjemt til vanlig og kjører en-til-en-motkultur på dem.

- Men så blir det jo fint da! sier jeg,
med nye vannrør som ikke lekker og bredbånd og sånn!

- Vi skal jo ha penger til å benytte all denne fritiden,
sa dagens sjåfør.

- Javisst, sa jeg. Flaks for oss at vi bor på verdens beste plett for øyeblikket, på antakelig det beste tidspunktet noen gang!

Jeg beklager alle utropstegnene i teksten, men det er akkurat sånn jeg har begynt å snakke til dem, med utropstegn og masse teite smilefjes, som en ten-sing-aktig førskolelærer og drosjesjåførene blir antakelig kvalm av meg og de synker inn i seg selv og begynner å tenke på mat og sex tror jeg.

Med mitt drosjetempo disse dager regner jeg med å ha gjort unna alle sjåførene ved juletider. Sånn, nå skal jeg ut og drosje ned til Gyldendal-fest, ny sjåfør, ny mulighet. Det var bare det.

Jasså jeg er voksen

Jeg tenker på det rett som det, ting jeg skulle visst om, det med lofilteret i vaskemaskinen, hvordan kjærlighet virker.
I det minste tenker jeg ikke lengre på livet som noe jeg øver meg på til senere, det slutta jeg med da jeg fikk barn.

I dag tenker jeg på at jeg skal selge den vespaen jeg vant på treningsstudioet. Noen kommer og ser på den, er det meningen han skal få prøvekjøre den? Er det meningen jeg skal ta passet hans i pant? Er det hysterisk? Er det meningen han skal ta ut cash i minibanken mens jeg ser på?

Lou Reeds Berlin på dvd

7. oktober kommer filminnspillingen Lou Reed gjorde av Berlin på dvd. Kommer den på det formatet som jeg kan spille av på min dvd-spiller, nei det vet jeg ikke.

Platen ble spilt inn i løpet av 4 dager i St.Ann´s Warehouse i Brooklyn og på bildet under kan du se Lou Reed og regissøren Julian Schnabel.


Filmens side med fine bilder
Det gir meg anledning til å poste Candy Says
med Lou Reed og Antony en gang til.
Og sånn fant jeg også Beth Gibbons versjon av den sangen.

Jeg ville ha..

..hatte-esken særlig, og måten å tørke seg under armene på.
Men også hatten og røykestillingen, i det hele tatt the moves. Det var i 1985. Jeg vil fortsatt ha de fleste av de tingene der egentlig.

Noe jeg fant

Theselby, en side som viser folks hjem og arbeidssteder, noen fine, noen altfor stramme. Todd Selby skifter og legger til bilder hver dag. Jeg ser på mitt eget hjem og tenker på hvorfor det ikke ser sånn ut her og om jeg vil at det skal se sånn ut her.



Noen har hjem helt uten rot. Noen har hjem der rotet ser pent ut.
Jean and Sam fikk meg til å kjøpe solsikker i går.
Men Jean and Sams solsikker ser pene ut også når de er visne.



Er det utsnittene som får hjemmene til å se fine ut eller er det også det at bildene er plukket frem og presentert?



Å jeg har da mine øyeblikk, her er solsikker, jerngryter, retro brødrister, frukt på fat som mamma har lagd (riktig nok ulike typer frukt). Men hva er det bak fruktfatet?



Alltid ledninger og strømtilførsel på bordet mitt.



Eller håndvask på kjøkkenbenken. Det er sånt jeg driver med på søndagene. Søppelbøtta forvandler seg til klesvaskbøtte.



Hjelper det at jeg flytter rosene inntil pepsi-maxen? Trengs ikke.
Det så jo fint ut slik det var fra før.

Rocky Horror Picture Show

Jeg så Rocky Horror Picture Show med heftig publikumsdeltakelse på Rockefeller for lenge siden.

Jeg ble begeistret

Det var sangene, fortellergrep som var helt nye for meg, stemmebruk, rytmeskift. Og så publikum som (utkledd som karakterer i filmen) løp opp på scenen og danset med og som fylte ut filmens pauser mellom replikker med absurde tilrop.

Som her i starten av filmens scene 5, der publikum vil rope KICK IT like før Brad sparker til dekket, sprute med vannpistoler når det regner i filmen, blitze med kamera når det lyner og beskytte seg med avis over hodet når Susan Sarandons figur Janet gjør det samme.

Forventningsfulle publikummere før visning i England i 2006.
Her hører du publikum samhandle med teksten i filmen (litt).

Dette må ha vært i starten av internett tror jeg. Det var i alle fall i starten av min internettbruk. Jeg husker at jeg søkte meg frem til noen fans i Vestfold, jeg fant ut at dette var svære greier i studentbyer i England og USA og neste gang jeg dro til London forsøkte jeg å finne frem til en visning.

Nå skal filmen spilles inn på nytt.



Denne wikipedia-artikkelen på Rocky Horror Picture show er god.
Wikiquotes fra filmen.
Utbygd wikipedia-artikkel på Time Warp, signatursangen i filmen.
Her er instruksjonsfilmen så og si til Time Warp-dansen

It's just a jump to the left.
And then a step to the right.
Put your hands on your hips.
You bring your knees in tight.
But it's the pelvic thrust
That really drives you insane.
Let's do the time warp again!
Let's do the time warp again!



Sweet Transvestite.
Her med klassisk publikummer foran filmen i Madrid i fjor (støyete).
Teksten til Sweet Transvestite.
Jeg husket noen av replikkene fortsatt.
På fotografiet under pyntes Tim Curry før filming.
Han gjorde rollen sin som Frank-N-furter så godt stakkar at han fikk trøbbel med å få nye en stund etter.



Her synger en ung Meat Loaf Eddies song. I starten av snutten er det en motorsykkel som kommer brasende inn og på Rockefeller kom en ordentlig motorsykkel rusende opp skrå-inngangen, for en ekstase.



Dagens Susan Sarandon har sneket seg inn med datteren og Molly Ringwald og Natalie Portman for å se publikumsdeltakende Rocky og likte det bare sånn passelig, men kom i alle fall med denne nyheten om at hun boykotter filmprodusentene,

- They should have shared some of the wealth from “Rocky Horror.” I will let you in on a secret. When they did the DVD and they asked me to do a voice over I said, “You know, how about getting people some money? None of us made any money and you could throw a little money our way.” And they wouldn't and I didn't. They took an interview from VH1 that I'd done for their anniversary show - because I've done a lot of press for “The Rocky Horror Picture Show,” I love the movie and I love the people - and they took that and put it on the DVD, so I'm boycotting.

For me it's the principle of the thing but there are other people involved in that movie who deserved and need some money. They should spread it out a little bit. It's been a golden egg for the longest time and it's the least they could do.

Hva mangler jeg nå i denne posten? En bit fra Fame der Doris går på Rocky Horror Picture Show og danser foran kinolerretet. Og en tekstfil som viser noe av samhandlingen mellom publikum og film, finner ikke noen av delene.

Oh Sweetheart?

Kristoffer Kongshaug er ny motedesigner på Oslo Fashion Week.
Hva handler kolleksjonen hans om?

- Den handler litt om menneskelig oppførsel i samfunnet, det at vi skjuler følelser og har blitt mer som maskinmennesker, for eksempel gjennom kvinnefrigjøringen. Kvinner vil fortsette å være kvinner, men vil også være menn, mener Kongshaug.

Hard overflate og myk innside

Oh sweetheart 26: Kongshaug som vet hva kvinner er, hva menn er, hard, myk. Menneskelig oppførsel og maskiner?
Alle disse forestillingene om skall med mykt kjøtt inni.

Jeg var på motevisning på mandag og da fikk jeg en pose med hudfarget lebestift som minnet meg om Fredriksendøtrene og en slags korrekturlakk til å ha på øyenvippene.
Kanskje jeg kan gi det bort til noen jeg ikke liker.
Nå er det onsdag morgen og det er nok best at jeg går på jobb og forvandler meg til en mer normal utgave av meg selv.

08.37: Er på jobb.
Er du blitt snill nå? Nei.
Denne posten fortsetter antakelig etter morgenmøtet.
Hvem har sagt at poster må bli ferdige? Har mamma sagt det?

11:58 Er ikke blitt raus.
I sted sa jeg: Det der er like dumt å si som at fotball bare er 11 svette menn som løper på en gressbane og leker med en lærkule til noen som diskuterer spillesystemer.

Nei. Jeg sa ikke engang akkurat det, det var ikke såpass godt formulert for jeg sprakk. Det er flere år siden sist jeg mistet kontrollen på jobben. Det er skumle tider kan det se ut som.

Jeg driver på

Noen ganger er det kroppen, andre perioder er det hodet.
Jeg syns jeg har gått i sirkel de siste ukene, rundt og rundt i hodet, bla bla herregud så mange ord og så mange meninger.

Jeg har en forpliktelse om å levere 4.300 begavede ord ha ha hver måned, en dag krasjer det, jeg liker det likevel, jeg skjønner ikke folk som ser ut til å ha en så grenseløs tillit til seg selv,
hva er det de pleier å si, hvilke ord er det de pleier å bruke?
You are OK? I Am OK? Really? oh my god.

Så nå er det kroppen. Jeg kjører kroppen gjennom den samme ruta i apparatene på treningsstudio. Jeg har bare gjort det samme 5 ganger. Likevel kjenner jeg noe sterkt et sted mellom nedre rompemuskel og hoftekam, akkurat der.

Jeg kommer nok ikke med så frisksportfyraktige utrop her,
men det er jo interessant da. Nå stagger jeg meg som om jeg var en hest, ikke legge på mer vekt før om en ukes tid.
Mennesket altså.
Så lett å lure.

Men jøss da

Her logger jeg meg på jobbvirkeligheten 8.30 som jeg pleier og så ligger det en beskjed på e-posten om at jeg har vunnet en vespa?! Utropstegn er på sin plass.

Dette er ikke noe annet enn en høyst privat opplysning som ikke er satt i noen sammenheng slik at den kan bli artig eller tankevekkende for deg. Slett ikke. Men jaggu er det artig og tankevekkende for meg.

Akkurat nå 36

Jeg har fått en ny rutine. Jeg går og tar øvelsene mine i treningsstudio og så går jeg hjem og villsøker på youtube og finner sanger som jeg bruker når jeg strekker etterpå. God rutine, dels får den meg til å strekke lengre: hold den strekken ut sangen-type-regel og dels finner jeg nye sanger.



I dag fant jeg en ny versjon av Antony som synger Candy Says.
Han og Lou Reed synger om transen Candy Darling som døde i en seng i New York og ble blant andre ting platecover til en av Antony and the Johnsons plater.


Jeg har skrevet mange poster om Antony, hvis du søker i venstre felt øverst på bloggen finner du alle, første gang jeg hørte den sangen, historien om Candy Darling, slike ting.

I kveld vil jeg bare vise deg den nye versjonen av Candy som jeg fant, se på fjeset til Antony. Og se på fjeset til Lou Reed helt til slutt der og du ser en tilsynelatende sint og lukket mann mykne.

Antony Hegarty og Lou Reed synger Candy Says

Det andre jeg fant i kveld var Piss Factory med Patti Smith, endelig.
Men så ble jeg litt skuffet likevel. Det er min absolutte favoritt Patti Smith-sang, rytmen, måten hun snakker/synger på, det er den beste. Litt skuffet likevel fordi dette er den unge Patti Smith, jeg skulle like henne snakke/synge/spytte frem ordene i den alderen hun er nå, litt som hun gjør i Horses her, men det er også lenge siden.

Noen dansetrinn tvang seg frem i smug i rommet her jeg er likevel. Patti Smith fines det også plenty av på denne bloggen hvis du søker oppe til venstre.

Akkurat nå, nå løper jeg ut i verden igjen.
To stive Jägermeister og ut i verden.
To be continued.

Scout Niblett

I dag vil jeg være Scout Niblett. Jeg vil stå på en liten scene i en liten klubb og være henne mens jeg synger, spiller og sparker Nevada, en fin sang med en kontant aggresjon.

I det minste ville jeg vært på en klubb og danset til den sangen og det skulle vært natt. Men det er formiddag i huset mitt og jeg har vært og trent i stedet så det er ikke Scout Niblett jeg er i dag.



Her synger Scout Niblett selv to sanger mens hun går opp en trapp og så kommer inn i et rom til vennene sine.

Når jeg liker noen vil jeg gjerne se hvordan de uttrykker seg i intervjuer også, så her et hun, selv om det er noen sekunder bare tværet ut i en dårlig redigert 4-minutters-snutt.

Jeg oppdaget Scout Niblett på Daniel Johnston-konserten på Rockefeller i forrige måned.


Wiki på Scout Niblett.
Scout Nibletts side, men ikke så oppdatert.

I dag leser jeg

..jeg leser Solveig Moen Rustens bok "Lyden av de andre som bor her" og jeg leser Turid Larsens omtale i Dagsavisen og hun omtaler også at det er boller og kaffe på Kagges høstlistepresentasjon og jeg er slem som trekker frem dette grepet antakelig for jeg gjetter at Turid Larsen prøver å få meg nær henne selv og språket og høstlisten men jeg blir ikke nær av de to ordene eller resten av teksten,

– Det må være vanskelig å skrive om en eldre mann når man selv bare er 27 år?

– Jo, kanskje, men umulig er det ikke, forsikrer den unge forfatteren, som hevder at hun er blitt inspirert og influert av Kjell Askildsens fine noveller, som ofte handler om nettopp eldre menn.

Men det var ikke det jeg ville si

Jeg ville si at jeg leser og leser og er halvferdig og så blir jeg forstyrret av ordene om den gamle mannen som det ene øyeblikket tenker på kamskjellene og beurre blancen som Frøydis serverer, en

"vinho verde, en type grønn portugisisk hvitvin, som slett ikke er grønn, men heller lys og mettallisk grågul. Smaken av sitrus blir løftet frem av smøret han har i munnen, og han lukker øynene og tenker at han må skrive grønn vin og smør på listen sin så fort han kommer hjem."

Jeg blir forstyrret av at dette er den samme gamle mannen som banker i taket til Frøydis slik at hun kommer ned i leilighetens hans og blir sittende og sniffe ut i luften,

"Hva er det som lukter, mumler hun, før hun reiser seg og går i sirkel rundt i stuen mens hun hele tiden har haken løftet slik at nesen vender litt oppover. Hvordan går det med malingen? prøver han seg, men Frøydis later nok en gang som om hun ikke hører. Hun har skjønt det nå, hva det er som lukter, og før hun vet ordet av det, har hun skiftet på sengen hans og lagt sengetøyet i vaskemaskinen."

Jeg blir forstyrret av at samme gamle mann som akkurat har lært seg at klærne han har gått med skitne, ekle, har hatt liggende, legger dem i badekaret med vaskemiddel på og skyller dem såvidt i dusjen og han lærer seg ikke vaskemaskinen og han fortsetter å ligge i sengetøy så skittent at de lukter helt ut til stuen, at denne mannen tenker på at vinen ikke akkurat er grønn, men heller lys og mettallisk grågul.

Og samtidig sitter jeg her en lørdags ettermiddag og ser på mine egne ord og konsekvenser og er så kritisk at det er vanskelig å tenke.

Cai Guo-Qiang og OL

I vår så jeg en utstilling av Cai Guo-Qiang i Guggenheim i New York.

Derfor vet jeg hvem det er som har lagd fyrverkeriet til åpningsseremonien som pågår nå. Wiki på Cai.

- Because of Cai Guo-Qiang, the opening ceremonies for the 2008 Olympic Games is not going to be abstract, hard to decipher and boring. It's actually going to be a blast. Literally. Skriver Wired.



- Ingenting er umulig for den kinesiske kunstneren Cai Guo-Qiang. Han drømmer om å kommunisere med verdensrommet, og han realiserer sine fantasier i de mest spektakulære, men også flyktige prosjekter, som ofte inkluderer eksploderende fyrverkeri,
skriver Astrup-Fearnley, de har en båt av Cai i museet sitt.



Cai Guo-Quiang er født i Kina, studerte pyroteknikk i Japan og bor i New York og er altså en anerkjent samtidskunstner som bl.a driver med eksplosjoner, krutt og fyrverkeri.

Jeg liker ting som smeller, det gjør Cai også.
Han har lagd svære fyrverkeriting før.



Det ser ikke ut som norske medier skriver om dette, kanskje det kommer. Utenlandske aviser har skrevet en god del.

Men andre ganger

Jeg er egentlig en grei tass som ønsker alle mennesker godt,
også de med utfordringer, særlig de med utfordringer.

Så hvordan kan det ha seg?

.. at jeg sitter her og ler av operaen som beklager at folk slår seg på taket deres og at folk kanskje kan bli snøblinde og de blinde og de gamle? Det vet jeg ikke, men det gjør jeg.

Og jeg ser for meg

.. at Bernt Bauge setter opp polititape rett foran de skumle avsatsene og vi får lyddusjer med alvorlige stemmer som kommer med meldinger: Du er nå i ferd med å bevege deg mot en 20 centimeters forhøyning i terrenget. Men hva med de døve da?
Derfor både rød og hvit polititape og dusj.

Og hva med den skråninga som går rett ut i havet?
Her kan vi falle ut i havet vi som ikke har tenkt oss ut, omtrent sånn som vi gjør det i fjæra, dette har også noen tenkt på.

Det var bare det akkurat nå. Bortsett fra at operataket kan bli et pedagogisk prosjekt der vi sende spenningssøkende ungdom før de begynner å tenke på LSD, GHB og K2.

Litt keitete bare

Caroline Andersen er sommerens øvelse for oss som ønsker mersalg, det er som det pleier å være det. Men to ting slo meg som keitete da IKEA lanserte lefsa si i går.

Jeg ser for meg diskusjoner i gruppa som planla PR-festen.
En vil ha Lykke Li som jo er et godt valg for en bedrift som vil fremstå som akkurat passe moderne.

Lykke-Li-forslageren er neppe den samme som foreslo gründerseminaret med to eksempler på kvinner som har kunnet og villet: barnematprodusent og negledesignbedrift. Og neppe den samme som skrev talen for festen der noen ramset opp kvinnens mange og ulike roller fra lappen: elskerinnen, mammaen, venninnen and so on, men gikk glipp av hun der som går på jobben?

Jeg? Jeg helte innpå gratis vin, gikk i lang bane unna venninnerommet (sic) der Baron von Bulldog og Jojo Engh kunne føne deg og pudre deg, men ikke meg, og lot absolutt være å ta med meg rosa og grønne glassvaser hjem til vinduskarmen. Og visne planter. Pussig strategi å sette frem visne planter som reklamegave.

Dette? Det er ikke reklame for IKEA det er reklame for meg.

Å redigere i wikipedia

Jeg bruker wikipedia hele tiden og har tenkt at jeg burde bidra, jeg irriterer meg over mangelen på stoff f.eks på Suzanne Brøggers side.

Jeg klager til alle som orker å høre på: hvorfor har ikke forlagene dugnad og fyller ut sidene til forfatterne sine? Men jeg har nølt selv, jeg har ikke akkurat noen leksikal iver språklig sett. Men ok, fredag tok jeg meg sammen, noen lenker kan jeg jo alltids legge inn.

Først ble jeg wikipediaredigeringsforelsket. Det er enkelt å registrere seg og intuitivt å redigere (og jeg har lav terskel på teknisk forståelsesmotstand i nettverdenen.) Men så møtte jeg mennesker der inne, da ble det verre.

Jeg la inn noe på Wencke Mühleisens side og tok vekk sitatet som starter med "hun viser begeistring og sympati for kvinners vold mot menn".

Det skal ikke mye forstand til å forstå at dette sitatet ikke akkurat er lagt inn i leksikal ånd, likevel måtte jeg diskutere endel med to vaktmestere som satte inn igjen sitatet jeg hadde tatt vekk og begge ba meg søke enighet i gruppen om at det var ok å ta det ut, ellers kunne jeg bli oppfattet som vandalist og blokkert fra å redigere i wikipedia. Vel, fornuften nådde frem til slutt, men etter endel unødig irritasjon.

Jeg skjønner at jeg som ny bruker blir gått ekstra etter i sømmene men jeg ville ventet litt ydmykhet likevel, nok til at vaktmestrene faktisk leste det avsnittet som ble tatt vekk og vurderte det mot wikipedias regler før de arrogant satte det på plass igjen.
Jada, jeg skjønner at wikipediavaktmestere er et helt alminnelig gjeng akkurat som ellers i verden, men dog.

This is just to say 3

I dag har jeg snoket i andres liv, jeg har googlet og frk.detektivet på svensk og på norsk og vært besatt av å finne ut hvem kvinnen er som sitter på et kjøkken med blått glass i vindushyller og trebord og fin kaffekanne og som har slått ihjel en mann med øks.
Hverken hun eller kjøkkenet hennes ser ut slik jeg forestiller meg en øksemorder men slik kan det noen ganger gå i livene våre.

Som med de svenske bloggerne Någons mamma - Någons dotter,
den voksne datteren utenfor fengsel, den voksne moren innenfor med en lang narkotikadom.

Jeg gjør det hele tiden. Som regel på en mer kjøpelig måte, jeg leser de innerste tankene til forfattere og kjærestene deres, for tiden Olav H. Hauge og Bodil Cappelen, nettopp Lars Norén.

Jeg leser blogger om hva folk gjør, hvordan de fremstiller seg, noen ganger gjennom språket sitt uten at de vet det helt selv.

Jeg bryr meg om dette:
hva tenker de andre på,
hva holder de på med,
hvorfor det?